FRK. ENES

Jeg skrev en bok om Internett for å øke allmennkunnskapen om Internett. Jeg måtte lære meg hvordan Internett fungerte ved å spørre, masse, grave og lese, og jeg tenkte jeg skulle lette den veien for andre ved å skrive denne boka.

Men å skrive en bok holder ikke. Jeg må også få folk til å snakke om Internett, diskutere det med en grunnleggende kunnskap om hvordan Internett henger sammen når man diskuterer. Og da må jeg inspirere til samtale. Altså, ikke nødvendigvis jeg, hvem som helst kan jo åpne for og inspirere til, å snakke om Internett. Jeg liker å ta den jobben, er vel det jeg mener.

For å inspirere til samtale må jeg ha en plattform hvor jeg når frem til folk jeg ellers ikke ville nådd frem til. Og hvem skal gi meg en plattform? Vel, drømmen har jo alltid vært å få lov til å prate på selveste pratemediumet, radio. Jeg hører mye på radio. Jeg har det fra min far, som pleide å gå rundt med en batteridreven radio han hadde med seg fra rom til rom (ett av mine ufravikelige krav når jeg skal gå til anskaffelse av ny radio er den dag i dag at den må være mulig å være batteridreven sånn at jeg kan ta den med meg hit og dit). Og hvilken kanal er vel bedre å prate på, enn NRK P2?

For at folka i P2 skulle innse at jeg finnes, og at jeg har masse spennende å snakke om (Internett er et rimelig stort felt), så sendte jeg i høst ut en pressemelding til et par programmer, da jeg ga ut boka. Jeg fikk svar fra en produsent i ett program om at det var interessant, og hun ba om å få et lesereksemplar. Jeg løp til Marienlyst (gikk i rask gange) og leverte fra meg boka samme dag. Så hørte jeg ikke noe.

Men det var greit nok, jeg hadde ganske mye å gjøre med å pakke og sende bøker som ble solgt, forberede foredrag og ellers være meg. Og mens jeg er meg (noe som det siste året har involvert en god dæsj å være primæromsorgsperson for baby), hører jeg på radio. En dag var det Internett-relaterte greier på Ekko, de snakket om algoritmer. Jeg synes det var skikkelig gøy å høre på, og tenkte uskjemmet at “her har jo jeg innspill, og de vil sikkert ha dette innspillet”. Jeg sendte en kort mail hvor jeg skrev en takk for spennende program, og her er forresten et blogginnlegg jeg har skrevet om algoritmer (Maja tester algoritmer på Snapchat). Ingen respons, men det var helt på tampen av programmet, og jeg tenkte ikke noe mer på det.

FØR JEG PLUTSELIG FIKK SPØRSMÅL OM Å SNAKKE OM INTERNETT I EKKO, på svaret på den e-posten om algoritmer. Ekkos Martin Jahr takket pent for boka (som tydeligvis hadde kommet til han), og lurte på om jeg ville komme på lufta.

Da jeg fikk den forespørselen ble det veldig klart for meg at dette vil jeg skikkelig mye. Ofte når jeg blir spurt om å gjøre noe jeg ikke har gjort før, pleier jeg å måtte tenke meg om litt først. Jeg tar en rask “hva vil det innebære, hvordan vil det gjennomføres, hva blir konsekvensene hvis jeg gjør, hva blir konsekvensene hvis jeg avslår og så videre”-vurdering. Rimelig slitsomt og lett for å grave seg ned i en angstgrop. Men på dette svarte jeg bare umiddelbart

“Ja!”

Og det var det. Litt planlegging frem og tilbake, og flere runder med det jeg oppfattet som “er det sikkert at hun faktisk dukker opp”-sjekk, så sto jeg i venterommet på radioresepsjonen på Marienlyst og kikket på kunsten de har der.

Jeg ble hentet av min Martin Jahr, vi gikk langt og lengre enn lengst (det er overraskende mange ganger, dører, svinger og pågående innspillinger på NRK-bygget), og jeg ble vist inn i et rom. Jeg ba om kaffe, og flere folk – jeg aner ikke hvem de var, for når sant skal sies var jeg litt nervøs og fikk ikke med meg noen navn – kom med innspill til ting som ville være interessante å ta med. Der sto jeg med mitt notatark fylt med sammenhenger fra personlig bruk til infrastruktur og teknologi, og innså at de egentlig ville ha meg til å snakke om juss. Men jeg fikk kaffe og tenkte at det går nok godt. Juss relatert til Internett er jo også Internett, på en måte.

Så inn i opptak, og det var veldig hyggelig. Vi prata, og plutselig var vi ferdige. Kaffen var blitt kald (men kaffe er kaffe, så jeg tylla den i meg før jeg reiste meg). Martin Jahr spurte hvordan jeg synes det hele hadde vært, og jeg ble med ett veldig bevisst på alle de gode poengene på notatarket mitt som vi ikke hadde vært inne på i det hele tatt. Men i løpet av intervjuet spurte han jo om jeg kunne tenke meg å komme tilbake, gjorde han ikke?

Jeg hadde egentlig lyst til å sende han en e-post med en gang jeg kom hjem for å begynne å planlegge neste innslag, men jeg stanset meg selv. Jeg ville sjekke reaksjoner først. Hva om noen kom med en krass kritikk og… latterliggjorde meg? Denne enorme gnagende hamsteren som sitter der og gjør meg skikkelig redd for å få kjeft. Den er der, selv hos trassigkopper som meg.

Ingen krass kritikk kom. Et par (gode venner) ga tilbakemelding om at dette var helt topp, men selv om jeg setter veldig pris på heiarop, stoler jeg aldri på venner når det gjelder å kvalitetsvurdere ting jeg gjør. Et par mer fjerne bekjente sa også at de hadde hørt meg, og at de synes det var interessant. I det store og hele har det ikke vært mange reaksjoner. I hvert fall ingen bølge av negative troll.

Så nå skal jeg rett og slett sende han Martin en e-post med det samme, og si at jeg har lyst til å komme tilbake hvis de vil ha meg. Man har ikke nådd frem med budskapet før man får en bølge av negative troll mot seg. Og jeg vil nå frem med budskapet mitt slik at ALLE kan forstå mer av hvordan Internett fungerer.

PS: Her er link til EKKO-episoden 04. mars 2020, og du finner meg sånn rundt 01:11:00