Category: forfatterliv (Page 1 of 2)

Maja er på radioen

Jeg skrev en bok om Internett for å øke allmennkunnskapen om Internett. Jeg måtte lære meg hvordan Internett fungerte ved å spørre, masse, grave og lese, og jeg tenkte jeg skulle lette den veien for andre ved å skrive denne boka.

Men å skrive en bok holder ikke. Jeg må også få folk til å snakke om Internett, diskutere det med en grunnleggende kunnskap om hvordan Internett henger sammen når man diskuterer. Og da må jeg inspirere til samtale. Altså, ikke nødvendigvis jeg, hvem som helst kan jo åpne for og inspirere til, å snakke om Internett. Jeg liker å ta den jobben, er vel det jeg mener.

For å inspirere til samtale må jeg ha en plattform hvor jeg når frem til folk jeg ellers ikke ville nådd frem til. Og hvem skal gi meg en plattform? Vel, drømmen har jo alltid vært å få lov til å prate på selveste pratemediumet, radio. Jeg hører mye på radio. Jeg har det fra min far, som pleide å gå rundt med en batteridreven radio han hadde med seg fra rom til rom (ett av mine ufravikelige krav når jeg skal gå til anskaffelse av ny radio er den dag i dag at den må være mulig å være batteridreven sånn at jeg kan ta den med meg hit og dit). Og hvilken kanal er vel bedre å prate på, enn NRK P2?

For at folka i P2 skulle innse at jeg finnes, og at jeg har masse spennende å snakke om (Internett er et rimelig stort felt), så sendte jeg i høst ut en pressemelding til et par programmer, da jeg ga ut boka. Jeg fikk svar fra en produsent i ett program om at det var interessant, og hun ba om å få et lesereksemplar. Jeg løp til Marienlyst (gikk i rask gange) og leverte fra meg boka samme dag. Så hørte jeg ikke noe.

Men det var greit nok, jeg hadde ganske mye å gjøre med å pakke og sende bøker som ble solgt, forberede foredrag og ellers være meg. Og mens jeg er meg (noe som det siste året har involvert en god dæsj å være primæromsorgsperson for baby), hører jeg på radio. En dag var det Internett-relaterte greier på Ekko, de snakket om algoritmer. Jeg synes det var skikkelig gøy å høre på, og tenkte uskjemmet at “her har jo jeg innspill, og de vil sikkert ha dette innspillet”. Jeg sendte en kort mail hvor jeg skrev en takk for spennende program, og her er forresten et blogginnlegg jeg har skrevet om algoritmer (Maja tester algoritmer på Snapchat). Ingen respons, men det var helt på tampen av programmet, og jeg tenkte ikke noe mer på det.

FØR JEG PLUTSELIG FIKK SPØRSMÅL OM Å SNAKKE OM INTERNETT I EKKO, på svaret på den e-posten om algoritmer. Ekkos Martin Jahr takket pent for boka (som tydeligvis hadde kommet til han), og lurte på om jeg ville komme på lufta.

Da jeg fikk den forespørselen ble det veldig klart for meg at dette vil jeg skikkelig mye. Ofte når jeg blir spurt om å gjøre noe jeg ikke har gjort før, pleier jeg å måtte tenke meg om litt først. Jeg tar en rask “hva vil det innebære, hvordan vil det gjennomføres, hva blir konsekvensene hvis jeg gjør, hva blir konsekvensene hvis jeg avslår og så videre”-vurdering. Rimelig slitsomt og lett for å grave seg ned i en angstgrop. Men på dette svarte jeg bare umiddelbart

“Ja!”

Og det var det. Litt planlegging frem og tilbake, og flere runder med det jeg oppfattet som “er det sikkert at hun faktisk dukker opp”-sjekk, så sto jeg i venterommet på radioresepsjonen på Marienlyst og kikket på kunsten de har der.

Jeg ble hentet av min Martin Jahr, vi gikk langt og lengre enn lengst (det er overraskende mange ganger, dører, svinger og pågående innspillinger på NRK-bygget), og jeg ble vist inn i et rom. Jeg ba om kaffe, og flere folk – jeg aner ikke hvem de var, for når sant skal sies var jeg litt nervøs og fikk ikke med meg noen navn – kom med innspill til ting som ville være interessante å ta med. Der sto jeg med mitt notatark fylt med sammenhenger fra personlig bruk til infrastruktur og teknologi, og innså at de egentlig ville ha meg til å snakke om juss. Men jeg fikk kaffe og tenkte at det går nok godt. Juss relatert til Internett er jo også Internett, på en måte.

Så inn i opptak, og det var veldig hyggelig. Vi prata, og plutselig var vi ferdige. Kaffen var blitt kald (men kaffe er kaffe, så jeg tylla den i meg før jeg reiste meg). Martin Jahr spurte hvordan jeg synes det hele hadde vært, og jeg ble med ett veldig bevisst på alle de gode poengene på notatarket mitt som vi ikke hadde vært inne på i det hele tatt. Men i løpet av intervjuet spurte han jo om jeg kunne tenke meg å komme tilbake, gjorde han ikke?

Jeg hadde egentlig lyst til å sende han en e-post med en gang jeg kom hjem for å begynne å planlegge neste innslag, men jeg stanset meg selv. Jeg ville sjekke reaksjoner først. Hva om noen kom med en krass kritikk og… latterliggjorde meg? Denne enorme gnagende hamsteren som sitter der og gjør meg skikkelig redd for å få kjeft. Den er der, selv hos trassigkopper som meg.

Ingen krass kritikk kom. Et par (gode venner) ga tilbakemelding om at dette var helt topp, men selv om jeg setter veldig pris på heiarop, stoler jeg aldri på venner når det gjelder å kvalitetsvurdere ting jeg gjør. Et par mer fjerne bekjente sa også at de hadde hørt meg, og at de synes det var interessant. I det store og hele har det ikke vært mange reaksjoner. I hvert fall ingen bølge av negative troll.

Så nå skal jeg rett og slett sende han Martin en e-post med det samme, og si at jeg har lyst til å komme tilbake hvis de vil ha meg. Man har ikke nådd frem med budskapet før man får en bølge av negative troll mot seg. Og jeg vil nå frem med budskapet mitt slik at ALLE kan forstå mer av hvordan Internett fungerer.

PS: Her er link til EKKO-episoden 04. mars 2020, og du finner meg sånn rundt 01:11:00

2020-03-02 15.44.05

Martin Jahr fra Ekko og meg, i Ekko.

 

Maja skriver pressemelding

I dag sendte jeg ut pressemelding til et lite utvalg medier. Det er mye som skjer og ikke nok timer i døgnet for tiden, så ting går litt i kluss. For eksempel glemte jeg å sende med bilde i pressemeldingene. Men jeg nikket mottakere mot denne siden, så kanskje de kommer hit og kikker. Jeg har ikke så mange andre bilder (det var det med disse timene i døgnet), men legger det bildet jeg har her:

Maja med boka

Noen har sett dette bildet før, for eksempel på Instagram, noen har også trykket det opp ganske stort:

Maja med bilde av Maja med boka – i en setting rimelig gjenkjennbar for mange småbarnsforeldre.

Jeg har også 7 forskjellige uferdige utkast til bloggartikler, jeg nevner “Maja velger trykkeri” og “Maja på RIPE77 – barnepass”. De kommer etter hvert. Men først er det lanseringsfest og markedsføring og å pakke og sende bøker. Det høres overkommelig ut, men det er bare pappaperm én dag i uka – jeg rekker ikke mer enn jeg gjør. Men det er gøy!

Boka kan kjøpes på lanseringsfesten eller på mudskipper.no.

Lanseringsfesten er onsdag 16. oktober klokka 17 – på Internasjonalen på Youngstorget i Oslo. Facebook-event her.

Maja får ikke leserinnlegg på trykk

Her i forrige uke (30 januar) postet noen en artikkel på et indieforfatterforum, en artikkel som sto i Klassekampen 21. januar: “Satser på selvpublisering“. Underoverskriften fristet med “Bokhandlerkjeden Ark er i ferd med å utvikle en egen selvpubliseringsportal for forlagsløse forfattere.” Med interesse leste flere i indieforfatterforumet artikkelen, og ganske snart utartet diskusjonen seg ikke i retning av hva bokhandlerkjeden Ark (som er eid av storforlaget Gyldendal) gjør eller ikke gjør, men det som mange oppfattet som en svært fordomsfull tone gjennomgående i artikkelen. “Noen burde si noe” ble sagt.

Så jeg sendte inn et leserinnlegg. Beskjeden jeg fikk var at jeg skulle få beskjed innen en uke dersom dette kom på trykk. Nå har det gått en uke, og jeg har ikke hørt noe, så da legger jeg teksten ut her istedenfor.

Etter jeg skrev teksten, har jeg også fått nyss i at artikkelforfatteren i Klassekampen har publisert flere artikler om indieforfattere og selvpublisering, “Satser på ny hest” 14. januar (“Arve Juritzen solgte livsverket sitt til Petter Stordalen – pengene går til selvpubliseringsforlaget Kolofon“) og “Tror storforlagene vil blø” 16. januar 2018 (med underoverskriften “Ledelsen i flere norske storforlag ligger våken om nettene og svetter, mener forfatter Arne Berggren“). Begge disse artiklene handler om at selvpublisering i forskjellige former øker. Jeg synes fremdeles det mangler litt dybde om hva det vil si å være indieforfatter, og hva det vil si å være forlagsforfatter – men artiklene har ikke på langt nær en så fordomsfull tone som “Satser på selvpublisering” har.

Uansett – det var introduksjonen, her er innlegget, som altså ikke kom på trykk:

Kommentar til artikkelen «Satser på selvpublisering», i Klassekampen, av Thomas Espevik, mandag 21.januar

Den som intet våger, intet vinner.

Det er mye som beveger seg i forlags- og forfatterlivet for tiden. Noen forlag blir enorme, andre forlag startes opp med brask og bram, forfattere bytter forlag… og mange velger å gi ut bøker selv. Digitalisering og tendenser i samfunnet gjør at mange velger utradisjonelle metoder for å nå frem med sine historier. Slike «gjør-det-selv»-løsninger er ikke et isolert fenomen blant spirende (og etablerte) forfattere – det er rett og slett Zeitgeist. Musikk blir produsert på egne labels, tekst blir utgitt på blogger istedenfor i magasiner, og ikke minst blir som kjent taxinæringen og hotellnæringen utfordret. Som med de fleste andre endringer i samfunnet finnes det individer som er positive, og andre som er kritiske til det som skjer. Men ingen kan si at endringen ikke skjer – vi må forholde oss til den.

I miljøet rundt indieforfattere – altså forfattere som velger å publisere egne bøker selv – er det en spennende tid vi lever i. Tidligere var det kanskje slik at de som valgte selvpublisering gjorde dette i mangel på forlagsstøtte. Nå er ikke lengre forlagene attraktive. Betyr det at kvaliteten på bøkene må være dårlige, og at bøkene må være uten redaksjonell bearbeiding?

En av de største utfordringene til indieforfattere er nettopp dette spørsmålet; har utgivelsen kvalitet? For de etablerte er svaret på dette opplest og vedtatt, noe som også kommer frem i Klassekampens artikkel «Satser på selvpublisering» 21. januar, ført i pennen av Thomas Espevik. Saken har en overskrift som antyder at det skal handle om at bokhandleren Ark ser nye muligheter og vil prøve ut markedet. Teksten fokuserer derimot på negative fordommer mot selvpubliserende forfattere. Meningen som blir presentert er at selvpubliserte forfattere ikke kan produsere kvalitet. Det er en «kvalifisert fordom», som litteraturkritiker Bernhard Ellefsen uttaler. Nestleder i Kulturrådet, Anne Oterholm, problematiserer også at det blir vanskelig for forbrukere å orientere seg i en bokhandel dersom «redaksjonelt behandlede og redaksjonelt ubehandlede bøker legges ut uten noen mediering, formidling og tenkning (…)».

At ikke Klassekampen i denne saken så nytte i å ta kontakt med noen som har kjennskap til hvilke redaksjonelle behandlinger som blir gjort blant de som gir ut på eget forlag, blir betenkelig. Vær varsom-plakaten spesifiserer at pressen skal være kritiske til bruk av kilder, og etterstrebe en bredde og relevans i valg av kilder. Saken om interessant utvikling i boksalg for å møte et økende volum med selvpubliserte bøker forsvinner i en reaksjonær tankegang om at det kun er store forlag som kan gå god for kvalitet.

Jeg skal ikke si at alle bøker som står utenfor forlag er av «litterær verdi», som det så pent heter for opptak av medlemmer i Den Norske Forfatterforening. Men artikkelen legger et premiss om at indieforfattere verken er kvalitetsbevisste eller jobber med fagfolk – redaktører, manuskonsulenter, korrekturlesere og så videre – for å sikre kvalitet. Mange ganger endog de samme tjenesteleverandørene forlagene selv benytter seg av. Å gi det ensidige negative fokuset på selvpubliserte forfattere blir ikke bare fordomsfullt, men når litteraturkritiker Bernard Ellefsen i tillegg trekker inn faren for at indieforfattere skal publisere nazistiske bøker og presse seg inn i bokhandleren, så blir hele fremstillingen useriøs. Da hjelper det ikke artikkelen at det står en kort modererende setning om at mange selvpubliserte (amerikanske) forfattere har vist seg på bestselgerlister i USA.

Selvpubliserte forfattere, som helst liker å kalle seg indieforfattere – nettopp på grunn av stigmatiseringen og fordommene rundt begrepet «selvpublisert», har fått selvtillit til å satse på seg selv istedenfor å gå gjennom forlag. En av grunnene til dette er Zeitgeist, som jeg nevnte innledningsvis. En annen grunn er at det finnes lett tilgjengelige diskusjonsforum for å lære av likesinnede med mer erfaring enn deg hva man skal gjøre og hvordan man kan gå frem for å gi ut bok. En tredje viktig faktor er nettopp tilgangen til tjenesteleverandører som leverer redaksjonelle tjenester av god kvalitet. Og her har dyktige gründere kjent sin besøkelsestid. Resultatet er BoldBooks. BoldBooks skaper en møteplass mellom disse tjenesteleverandørene og de vordende forfatterne, og i de siste årene har det vokst frem et stort og kreativt miljø rundt prosessen med å gi ut bøker selv. Ikke fordi man blir refusert av forlag, men fordi man har muligheten til å ta valget; skal jeg streve med å bli akseptert, få tjenester, si ifra meg rettigheter til eget verk og betale for dette med eventuell fortjeneste – eller skal jeg betale for tjenester, eie alle rettigheter, ha den endelige kreative kontrollen og beholde all fortjeneste selv? For noen er vurderingen økonomisk, for andre er det fokus på rettigheter, for noen er det kreativ frihet – jeg antar det er like mange årsaker til å «gå indie» som det er antall personer som gjør nettopp det. Å avfeie indieforfattere fordi det å være selvpublisert for 20 år siden ofte var ensbetydende med å være refusert, er en gammeldags holdning. e-bok.no har forstått dette og bruker indieforfattere til å øke mengden og variasjonen i e-bøker. Det er verken sjokkerende eller uhørt at en bokhandlerkjede ønsker det samme. Det er gledelig nytt for både forbrukere og forfattere, og burde bli presentert som dette.

Sannsynligvis kommer ikke alle bøker fra indieforfattere og selvpubliserende forfattere til å være gode. Noen av dem kommer fremdeles til å være venstrehåndsarbeid med støtte fra Fritt Ord og uten redaksjonell gjennomgang. Kanskje til og med med rasistiske undertoner. Det er derfor viktig at nettopp litteraturkritikere hjelper forbrukerne med å være åpne for gruppen, eller at bokhandlerne tilbyr sin kompetanse i fremstilling og sortering av bøkene de har for salg. Det er også viktig for forbrukere å ha mulighet til å lese utsnitt, bla gjennom og selv ta et aktivt valg basert på noe annet enn forsideillustrasjonen – og da må salgskanaler være åpne også for indieforfattere. Heia Ark, isåfall.

Klassekampen kunne ha skrevet en artikkel om en spennende bevegelse i litteratur- og boksalgene. Klassekampen valgte å fremme fordommer mot selvpubliserende forfattere.

Maja Enes

Kommende indieforfatter

sinnamaja

“Streng Maja med pekefinger” – den første Paint-tegningen jeg tegnet av meg selv, back in the days – 2008.

Maja oppsummerer 2018

Privat har jeg i 2018 hatt en halvannet-toåring i hus, det krevet sitt. Det har vært sykdom i nær familie, og jeg har også gjennomgått to øyeoperasjoner. Nå tror jeg på ordentlig at jeg er ferdig med øyeoperasjoner for alltid! Jeg er øyefikset.

Jobbmessig har jeg satt av mesteparten av 2018 til å bli ferdig med Internett-boka. Jeg begynte tross alt i 2015 med den, og det er på tide å sette punktum (for skams skyld må jeg få slengt inn at jeg hadde en fødsel og fødselspermisjon fra høsten 2016 til sommeren 2017, det forsinket jo hele prosessen en del). Andre oppdrag har jeg holdt til et relativt begrenset omfang. Det har likevel blitt litt:

I eksamensperiodene henger jeg med eksamensvakter og er administrativt ansvarlig på BI. Hvert år blir mai-juni og desember temmelig fylt opp av dette. I løpet av høsten har jeg hatt et lite engasjement på Frelsesarmeen Pårørendehus. I tillegg har jeg litt oversetteroppdrag for apper, og jeg har blitt leid inn som kontorrotte for å rydde opp i papirer – Ordnung muss sein; jeg elsker å sortere. Jeg har i løpet av dette året innsett at det å organisere papirer faktisk er noe folk er villige til å betale for. Organisator Enes er i fremmarsj!

Når det gjelder fremdrift med boka, skammer jeg meg. Jeg har på et tidspunkt lovt å bli ferdig i løpet av 2018. Det har jeg ikke blitt. Jeg sliter med å sette siste punktum. Man kan alltid justere teksten litt. Man kan alltids reformulere. Jeg har hatt et par testlesere som har gitt tilbakemeldinger om at boken noen steder blir “tung” og ikke så lettvint og leken å lese. Dette er en tilbakemelding jeg tar temmelig seriøst. Hele målet er at det ikke skal være så tungt – men samtidig: Det er komplisert stoff. Balansen mellom “enkelt” og “korrekt” er vanskelig. En gang må likevel punktum settes. Jeg har gått til steget å sende hele sulamitten til ekstern korrekturleser. Status per nå er at jeg går gjennom og redigerer dokumentet med tilbakemeldinger fra korrektur.

Jeg har brukt tid på en del andre ting i tilknytning til bokprosjektet også:

Tidlig i 2018 opprettet jeg forlag, Mudskipper Publishing, som blir det forlaget jeg gir ut boka på. Jeg skaffet meg ISBN-nummer fra Nasjonalbiblioteket og gjorde alt det formelle klart til utgivelse.

Jeg og Ole Trøan (som jeg bruker som fagkonsulent på boka mi) var på Stortinget som representanter for ISOC Norge (Norway Chapter of the Internet Society) og snakket om Åndsverksloven, blokkering og innsamling av IP-adresser. I etterkant av dette ble vi også kontaktet av representant for Venstre, Grunde Almeland, som gjerne ville få litt mer utfyllende informasjon om det vi snakket om.

Gjennom våren 2018 deltok jeg på en rekke samlinger om markedsføring av indieforfattere i regi av BoldBooks. Her deltok en blomsterbukett av flere spennende indieforfattere – blant annet Sarah Roxana Herlofsen, Ann-Hilde Bolstad, Lena Roer, Jon Fredrik Fikse og duoen Vegard Svingen og Øyvind Skogly Pedersen. Jeg er glad jeg ble plukket ut til å delta på disse. Jeg lærte mye, og så får vi se om jeg klarer å bruke denne lærdommen til å faktisk selge bøker i 2019. Jeg vil trekke frem Anniken Fjelberg som en utrolig inspirerende og kunnskapsrik markedsføringsforedragsholder (#åretsnyord?). Hun snakket om å skape seg selv som en merkevare (forfatter Maja Enes) fremfor boka (InternettInternettInternett), om å plassere seg i sin nisje, og å være bevisst sin posisjon i forhold til hvilke konkurrenter man har der og så videre. I det store og hele mye ny kunnskap jeg forsøker å indoktrinere i egen tankegang.

I forbindelse med nettopp markedsføring opprettet jeg i 2018 en Instagram-profil. Den er etter hvert fylt med langt flere bilder av katten enn av arbeid, men det er bare så-så mange bilder av en dataskjerm med tekst på man kan legge ut på Instagram før det blir maks kjedelig. Jeg hadde en periode jeg publiserte små trivia om Internett, og når jeg nå tenker på det så husker jeg ikke helt hvorfor jeg sluttet å poste disse. Det skal jeg starte opp igjen med.

Jeg har også tegnet og illustrert. Som noen har fått meg seg, er jeg en tilhenger av MS Paint, men det er altså ikke MS Paint jeg har brukt for å illustrere Internett-boka. For litt mer seriøs bruk tegner jeg i Gimp, og i det siste har jeg blitt overtalt til å ha et par skjematiske tegninger også, som jeg bruker draw.io til å skape.

Av teknisk faglige konferanser har jeg i 2018 deltatt på Oslo Blockchain Day, på RIPE77, og på Blix Solutions’ 10-års jubileum.

Jeg er generelt veldig kritisk til meg selv og arbeid jeg gjør. Som regel er jeg glad i denne egenskapen. Det finnes så mye dårlig håndverk ute i verden, og jeg er sikker på at det jeg leverer fra meg i det minste ikke er halvferdig arbeid. Men – selvkritikken kan også være ganske lammende, og jeg innser at dette begynner å bli et evighetsprosjekt. Etter oppfordring fra venner og kjente har jeg nå bestemt meg: Jeg setter punktum.

Jeg skal bare… Planer for 2019:

  • Redigere ferdig korrektur
  • Ha en faglig gjennomgang av kapittelet om blokkjede og Bitcoin
  • Lese høyt for meg selv for å sjekke at språket flyter
  • Gå gjennom illustrasjoner og lage litt flere grafer
  • Ombrekk og layout (og konvertering)
  • Sende til vurdering hos innkjøpsordningen
  • Publisere flere trivia om Internett på Instagram
  • Oppdatere forlagsnettsiden
  • Velge trykkeri
  • Selge bøker
  • Slippfest

 

Andre planer i 2019:

  • Bittelitt mindre selvkritisk holdning
  • Mer markedsføring og selveksponering
  • Skaffe samarbeidspartner/illustratør til neste prosjekt (mer humor, ingen teknologi, mer trendy)
  • Føde (joda, vi er på’n igjen. Og bare så det er sagt: Å være gravid er noe dritt).

Trøtt i trynet

God jul og godt nyttår 2018 #nofilter #trøttitrynet #2018

Maja har en prosjektplan

Jeg kjenner på behovet for å informere litt om fremgangen i bokprosjektet. Det har vært stille fra meg en stund nå, og det er strengt tatt fordi det ikke skjer så mye.

Jeg er i en periode med mye venting.

Jeg har sendt fra meg boka til fagkonsulent igjen. Nå sitter jeg og venter på tilbakemelding derfra. I mellomtiden fikler jeg litt med setningsoppbygging. En av tilbakemeldingene fra testlesere var nemlig at boken er lett forståelig, men fordi det er så mye nytt så kan det likevel bli litt tungt å lese. Jeg forsøker derfor å rett og slett forenkle setninger for å gjøre det litt enklere.

En annen ting jeg gjør er å lage illustrasjoner til boka. Jeg har i prosessen landet på uttrykket illustrasjonene skal ha. Jeg kaller dem “fjolletegninger”. Illustrasjonene er ment til å gi leseren en slags pause i fakta, samtidig som tegningene er knyttet til fakta. De av dere som følger meg på Instagram har sett en del av tegningene enten i prosess, eller ferdige produkter.

Når jeg får tilbakemeldinger fra fagkonsulenten, skal jeg altså fikse på det som trengs å fikse. Jeg har gitt han beskjed om at jeg ikke kommer til å ta inn ny informasjon – men jeg tviler på at han respekterer den føringen (kjenner jeg ham rett). Så jeg må nok redigere litt for å balansere denne “enkel” eller “korrekt”-problemstillingen som jeg har skrevet om tidligere.

Deretter er det rett og slett korrekturlesing. Jeg tør ikke ikke ha dette. Selv om jeg på mange måter er en rettskrivinga-nazi med Språkrådet på “favoritter” i nettleseren min, vet jeg at jeg overser mine egne feil. Og det gjør vondt i sjela å lese en tekst med slurvete skrivefeil. Jeg vil ha meg frabedt dette.

Etter/under korrektur bør jeg også få en ny tilbakemelding fra manuskonsulent som har gitt meg redaksjonelle tilbakemeldinger på boka tidligere. Dette trenger jeg fordi jeg må ha en rapport til Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening, ettersom jeg gir ut på eget forlag.

Alle disse tingene kommer ikke til å ta alt for lang tid. Men så. Når boka er trykkeklar skal jeg sende den til Innkjøpsordningen for å bli vurdert til å kjøpes inn til bibliotekene. Jeg kan ikke trykke boka før jeg får tilbakemelding fra disse. De møtes åtte ganger i året, men om de får for mange bøker å vurdere, utsetter de innsendte bidrag til neste møte. Det betyr at jeg i verste fall må vente nærmere fire måneder før jeg får svar.

Først når jeg får svar fra innkjøpsordningen, kan jeg trykke boka.

Og det er prosessen fremover nå. Det viser seg at sluttspurten hovedsakelig består av venting. Jeg ser for meg at målet om å bli ferdig i løpet av 2018 kanskje likevel ikke blir møtt. Det er for mange andre personer jeg er avhengig av, og jeg føler jeg ikke har helt kontroll på fremdriften selv.

I mellomtiden har jeg også knust kameraet på mobilen, og sliter med å lage joviale og forsøksvis festlige Instagram-oppdateringer, så derfor er det rimelig stille der og.

Her er illustrasjonen som går til “Internet Exchange Point“. Jeg tror dette er den ferskeste illustrasjonen jeg har, og jeg har ikke vist den til noen før.

IXP

Maja forsøker å balansere “enkel” og “korrekt”

Jeg liker å gi ifra meg gode produkter. Det innebærer også at når jeg er usikker, søker jeg etter konstruktive tilbakemeldinger.

Jeg har innsett at som indieforfatter må man kanskje være litt flinkere til å kaste seg ut i det – boken er ferdig når man selv bestemmer det. Jeg klarer ikke bestemme det, men henger meg opp i at det alltid kan bli bedre.

En ting jeg er avhengig av, er tilbakemeldinger fra fagfolk. Jeg er samfunnsviter og skriver tross alt om et annet fag enn det jeg selv studerte. Da jeg var student på NTNU var jeg en del involvert i studentpolitikken. Det gjorde at jeg måtte samarbeide med en del sivilingeniør-spirer. Og det samarbeidet gjorde meg kjent med en del fundamentale forskjeller mellom samfunnsvitenskaplig og naturvitenskapelig/teknologisk tankegang.

For eksempel: Setningen “Internett er avhengig av kabler” er en setning jeg har skrevet i manuset. Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er jo forenkling som er poenget mitt. Men da kommer disse teknologene og er ikke helt enig i at jeg kan si sånne ting så enkelt:

Det kommer an på hvor i næringskjeden du tenker deg, de fleste sluttbrukere bruker jo trådløst Internett.

Internett er avhengig av flere ting enn bare kabler.

Det blir mer riktig å si at Internett er avhengig av elektrisitet.

Jeg forstår innspillene, men samtidig er det ikke den type innspill jeg trenger når jeg vet at jeg forenkler og jeg forsøker å gjøre informasjonen tilgjengelig for de som ikke har samme bakgrunn som de som jobber med teknologi.

At teknologer liker at ting er korrekt er ikke så rart. Jeg forsøkte meg på å lære meg å kode for en liten tid tilbake. Den minste lille “kreative løsningsforslag” gjør at koden ikke virker. Man må være konkret, ikke ta snarveier og alt må være korrekt.

Og så kommer det som stikker – jeg vil jo at informasjonen skal være korrekt. Jeg vil bare at den skal være enkel i tillegg. Det er meningen at folk skal forstå det, og ha et lystbetont forhold til å lære det! Den balansen mellom “korrekt” og “enkelt” er hårfin, veldig fort blir det til at jeg må ta snarveier. Er det nok å fortelle at Internet Exchange Point er et sted hvor mange nettverk møtes, eller skal jeg gå inn på at ved å koble seg på Interent Exchange Point og gjøre flere peeringavtaler gjør at ruteren bare bruker én port, og forenkler på den måten tilkoblingen mellom nettverkene? Skal jeg gå så dypt inn i temaene at jeg snakker om peeringavtaler og porter til en ruter (en edgerouter, til og med, ikke bare en ruter), eller skal jeg bare forholde meg til nettverk – være tydelig på hva dette er, og gjøre det enkelt?

Min løsning var å gjøre det enkelt. Men så kommer disse teknologene da:

Det er jo ikke akkurat feil, men det er ikke helt riktig.

Jeg vet det. Jeg forstår det. Jeg vil bare balansere inn litt “enkelt”.

Jeg har, særlig etter jeg ble kjent med indieforfattermiljøet, sett en del selvpubliserte bøker som dessverre ikke holder en veldig høy kvalitet. Jeg har sett mange bøker som er strålende gode også, så jeg slår ikke alle over en kam her. Jeg må likevel beundrer de som publiserer bøker som mer eller mindre virker uferdige (de kunne hatt godt av en runde med redaktør og korrektur). De tenker “nå er jeg fornøyd, jeg publiserer”, og står i det.

Jeg, derimot, sitter her og river meg i håret mens jeg funderer “skal jeg legge til enda ett kapittel?”, og ser målet mitt om en lettvint 100-siders bok forsvinne stadig lengre i horisonten. Å bare ha selvtillit nok til å tenke “nå er jeg ferdig” er liksom… drømmen.

En enda større drøm er jo at jeg gir ut en bok som er bra, som folk liker å lese og som folk lærer noe av. Så da får jeg svette videre over balansen mellom “korrekt” og “enkel” en stund til.

 

(Nå språkvasker jeg siste del av boken. Jeg har innsett at to av kapitlene må ta en ny runde for å få mer fakta tydeligere frem, og kanskje bli til tre kapitler. Til helga nå sender jeg uansett manuset til testlesere for å høre hva de, pedagogen og gameren, tenker om innholdet generelt. Jeg får bare gi de et liten varsel om de to kapitlene som ikke er helt 100%).

datasenter

Illustrasjonsfoto: Kladd til illustrasjon i boka (et datasenter)

Maja føler på full forvirring over moms på e-bok

I dag morges leste jeg en litt overraskende artikkel fra Medier24, skrevet av ansvarlig redaktør Gard L. Michalsen, som omhandlet momsfritak på elektroniske nyheter. I bunn og grunn forklarer han her at i forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 2018, blir det momsfritak for elektroniske nyheter, men kun dersom disse nyhetene også blir publisert på papir. Nettaviser og slikt må altså fremdeles betale moms.

“I alle dager, går det an at kun PDF-versjon av trykte aviser får momsfritak?” Tenke jeg – etterfulgt av “Vent litt, skulle ikke e-bøker fritas for moms?”

Så i nysgjerrighetens ånd tok jeg på meg oppdraget å nøste opp i hva som har skjedd og hva som ikke har skjedd.

I statsbudsjettet fra 2017-2018 står det, i kapittel 4.37 følgende (min utheving):

De senere år har forbruket dreiet i retning av økt forbruk av digitale tjenester, og denne utviklingen må forventes å fortsette i årene fremover. Flere avgiftsfritak for elektroniske tjenester vil dermed undergrave merverdiavgiftens rolle som forbruksskatt og inntektskilde for staten. Merverdiavgiftsfritak for tidsskrift og enkeltartikler vil medføre press for merverdiavgiftsfritak for andre elektroniske tjenester, for eksempel e-bøker. Regjeringen mener derfor at det ikke bør innføres merverdiavgiftsfritak for elektroniske tidsskrift og enkeltartikler.

Dette førte til en del reaksjoner, blant annet fra Det Norske Forfatterforbundet som får uttale seg i tidsskriftet Bok365 17.oktober 2017:

– Utrolig! sier lederen i Den norske Forfatterforeningen Heidi Marie Kriznik til Forfatterforeningens nettside. Hun sier at regjeringen viser en manglende forståelse og en merkelig tilbakeholdenhet og inkonsekvens når de nå i statsbudsjettet fremdeles holder på moms på e-bøker.

Men så kommer Venstre inn på banen, og går i Regjering med de blå-blå, som altså har hatt regjering de siste årene (for de med dårlig hukommelse: Høyre og FRP satt i regjering 2013-2017, og Høyre, FrP og Venstre sitter fra 2018 og fremover). I 2018 blir altså Venstre regjeringsparter, og alle bokhjerter gleder seg, hvertfall slik Bok365 fremstiller det, 14. januar 2018:

Venstres Trine Skei Grande – som har vært nevnt som en mulig ny kulturminister – kunne på pressekonferansen love «en ny og mer moderne kulturpolitikk og en veldig aktiv språkpolitikk».

Så sa hun: – Og personlig må jeg bare si en liten ting: Det at vi får til å fjerne momsen på e-bøker, synes jeg er en liten og viktig ting i litteraturpolitikken.

I går, 12. juni 2018 kom altså forslag til skattedelen av revidert statsbudsjett. Eller, som den faktisk heter:

Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett 2018, om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2018, og om skatter og avgifter i statsbudsjettet for 2018 (Midlertidig)

Her står det ingen ting om e-bøker. Det eneste som står her, er nettopp det at papiraviser som også gis ut på PDF, skal ha momsfritak for sitt PDF-salg. Den skal godkjennes 15 juni.

Konkret står dette (noe parafrasert), i kapittel 4.4.1 – Departementets vurderinger

Formålet med meirverdiavgifta er å gje staten inntekter. (…) Ein bør difor generelt søkje å unngå særskilde ordningar som fritak og reduserte satsar. Når utviklinga i samfunnet går i digital retning med auka forbruk av elektroniske tenester framfor fysiske varer, er det viktig at forbruket av digitale tenester er omfatta av meirverdiavgifta.

(…) Omsynet til lik behandling av trykte og elektroniske tidsskrift talar likevel for å innføre eit fritak for elektroniske tidsskrift der tidsskriftet allereie finst på papir.

Det blir vanskelig å tro at det på noe som helst tidspunkt skal bli momsfritak på e-bøker med holdningen om at økt forbruk av bøker og nyhetsmedier via digitalisering gjør at staten ikke får inn momspenger.

Når det gjelder momsfritak for bøker, beskriver Forleggerforeningen det slik:

Det er ikke merverdiavgift på trykte bøker og lydbøker i Norge. Dette fritaket ble innført på 1960-tallet og er en av grunnpilarene i den statlige litteraturpolitikken. E-bøkene er belastet med 25 % merverdiavgift.

Merverdifritaket skal sørge for at lesere har tilgang til bøker til en overkommerlig pris. En stor del av bøkene som gis ut i Norge er marginalt lønnsomme, og det er blant annet takket være fritaket fra merverdiavgift at forlagene kan gi ut smal litteratur, og oppfylle de litteraturpolitiske målsetningene om å sikre bredde og mangfold.

Denne tilgangen gjelder visst ikke digitale bøker, selv om disse har potensiale til å være billigere og mer tilgjengelige ettersom de ikke krever trykkekostnader, transportkostnader og materialkostnader.

Så for å samle trådene:

Vi har alle forventet momsfritak for e-bøker etter at Venstre kom i regjering. Det skjedde ikke. Derimot kom det en rar regel om at kun papiraviser kan selge PDF-aviser momsfritt, mens aviser og tidsskrift som kun tilbys digitalt, ikke kan det.

Så langt har jeg linket til Medier24 og Bok365. Begge deler er nettaviser. De blir altså ikke omfattet av denne justeringen i loven.

“I alle dager, går det an at kun PDF-versjon av trykte aviser får momsfritak?”

  • Ja, tydeligvis.

 

“Vent litt, skulle ikke e-bøker fritas for moms?”

  • Nei, sannsynligvis ikke likevel.

 

Og det er så langt jeg har forstått saken! Nå er det egentlig bare å lene seg tilbake og vente på at kultur-Norge skal begynne å krangle. Jeg finner frem popcornet.

OPPDATERING! 

Trine Skei Grande har svart meg på Twitter, hvor jeg postet denne bloggposten tidligere i dag:


moms.jpg

ESA er EFTA Surveillance Authority og er et organ som skal påse at EØS-landene følger de økonomiske føringene slik at de kan delta i handel med EU.

Med tanke på at EU stemte for at de individuelle landene i EU kan sette moms på e-bøker til å bli like moms på trykte bøker sommeren 2017, burde dette med andre ord ikke ta lang tid.

Vi holder pusten!

Illustrasjonsfoto; MS Paint: “e-bok”. Så dårlig tegning at det sikkert hadde vært bedre å ikke hatt noen.

Maja filosoferer over tid

Jeg har begynt å høre på podcasten “Frilanslivet“. Det vil si, jeg har hørt én episode. De begynte å følge meg på Instagram, jeg begynte å følge dem, jeg har sett det de poster der og tenker at dette virker interessant, og så – lenge senere – har jeg altså hørt den første episoden (episode nummer 9, jeg fucka det opp med hvor jeg begynte).

Frilanslivet er en podcast om frilanslivet (duh…), laget av to frilansere; Hanna von Bergen og Christina Skreiberg. Episoden jeg hørte var rett og slett at Christina intervjuer Hanna om frilanstilværelsen (jeg er norsk og bruker fornavn, men jeg kjenner dem ikke). Det er kult og tøft å være frilanser, og akk så mye moro. Frilanstilværelsen omtales som så ekstremt positivt. Men det kommer etter hvert:

Christina. “Men hva er det kjipeste da?”
Hanna: “Penger.”

Frilanslivet handler mye om penger. Ikke bare er det lite penger, det er også usikre penger. Fra måned til måned vet man aldri om man får inn noe. Jeg har selv jevnlige angstutbrudd hvor jeg friker ut over manglende økonomisk forutsigbarhet.

For meg er det likevel egentlig ikke pengene som er det kjipeste med frilanstilværelsen. Akkurat nå har jeg penger på konto, jeg har nok til at jeg ikke trenger å stresse maks (eventuelt skaffe meg en egentlig jobb) før til neste år. Og får jeg mer å gjøre, vil jeg kunne pushe “neste år” enda lengre. Men for å pushe det økonomiske, må jeg jo jobbe. Og som frilanser har man aldri fri. I 2015 sluttet jeg i det ordinære arbeidslivet og hoppet ut i frilanslivet. I løpet av 2015 og store deler av 2016 levde jeg for å jobbe, og jeg elsket det. Penger tjente jeg også. Høsten 2016 fikk jeg barn. Etter en liten periode med foreldrepermisjon (jeg hadde tjent greit og fikk gode foreldrepenger fra NAV), begynte jeg smått med gradert permisjon fra ungen var 3-4 måneder gammel. I august 2017 begynte ungen i barnehage, og jeg er tilbake til å jobbe fulltid som frilanser.

Men “fulltid som frilanser” med unge, er ikke fulltid som frilanser. I vår har jeg aktivt jobbet med å ikke ta nye oppdrag, for å prioritere å bli ferdig med boka. Og jeg har slitt med å forstå hvorfor jeg aldri blir ferdig med redigeringen. Hvor lang tid skal det liksom ta å redigere en relativt kort bok? Vel, ordinært sett – kanskje en måned eller to. Med barn – nesten ett år.

Jeg kan ikke jobbe lenge, jeg må hjem og hente i barnehage, lage mat og aktivisere. Å være fokusert kan være slitsomt, men å være med barn krever alt. Når ungen har lagt seg, er jeg sliten. Det er uaktuelt å sette seg ned med redigering før jeg har fått en pust i bakken. Dessuten må jeg rydde og vaske klær. Ungen våkner og jeg må pusle med han før han sovner igjen. Så må jeg bestille mat og planlegge morgendagen. Plutselig er klokka snart ti, og jeg vet at jeg må legge meg fordi klokka seks vil ungen våkne igjen, og jeg er trøtt. Klokka ti er nemlig leggetid for meg.

Å være ansatt betyr at man slipper ting som Næringsrapport, MVA-melding, regnskap og alle andre “ekstraoppgaver” som tar tid fra det man egentlig skal jobbe med. Er man ansatt, har man ofte kollegaer som kan hjelpe til med å fullføre oppgaver hvis du blir forsinket. Eller avlaste der de kan hvis ting blir mye. Som frilanser – med barn – må man bare utsette.

Dermed må jeg tenke på økonomi igjen. Disse stadig utsettelsene gjør jo at jeg blir usikker på om jeg kan ta på meg oppdrag og fullføre dem som jeg vil – med et strålende resultat og på tiden (gjerne litt før frist). Tiden min er ikke min lengre.

For sikkerhets skyld; dette er ikke en “uff, barn tar så mye tid”-post. Jeg digger å henge med ungen. Ungen har dessuten to foreldre, og vi prøver så godt vi kan å gi hverandre rom til å jobbe ved å samarbeide med å få hverdagen til å gå opp. Problemet er ikke ungen. Problemet er den økonomiske usikkerheten frilanstilværelsen tilbyr. Den dype innsikten jeg forsøker å formidle med denne posten er at verktøy jeg har for å møte usikkerheten kan ikke lengre brukes. Jeg kan ikke lengre “bare jobbe litt mer; jobbe lengre dager, jobbe i helgene, jobbe på kveldene”. Jeg må finne andre verktøy for å sikre inntekt.

  • Ting jeg gjør må betale seg bedre.
  • Ting jeg gjør må ta mindre tid.
  • Ting jeg gjør må betale seg over lengre tid.
  • Ting jeg gjør må lett kunne overføres til andre inntektskilder.
  • ….hadde det vært lett hadde alle gjort det.

Dessuten må jeg prokrastinere mindre. Jeg skal gå tilbake til å redigere boka nå.

Illustrasjonsfoto: MS Paint. Jeg kaller kunstverket “Frilansøkonomiplanleggingsprokrastinering”.

Nummer 1

Maja sjekker ut Oslo Blockchain Day

Tirsdag 24.04.2018 ble Oslo Blockchain Day arrangert, og jeg var der. Stor takk til Blix Solutions for at de inviterte meg med!

Oslo Blockchain Day er et arrangement av Blockchangers, en gruppe som jobber for å spre kunnskap om, og bruk av, blokkjedeteknolgi. Oslo Blockchain Day 2018 var tredje av sitt slag, og Blockchangers skryter på seg at dette er det er en av Europas største blokkjedekonferanser.

Det betyr nok at det ikke er så mange store blokkjedekonferanser i Europa, hvert fall etter årets arrangement å dømme. I fjor var det visst større. I år har markedsføringen av konferansen i tillegg lidd under Facebooks avgjørelse om å blokkere ord som “blockchain” i et forsøk på å bremse spammen fra useriøs “kryptovaluta” (også kjent som svindel).

Hva er så blokkjede? Blokkjede er en metode å lagre filer på flere steder samtidig. Mest kjent er bruken av kryptovaluta. Bitcoin opererer med en åpen regnskapsbok (en “ledger”) som alle involverte har tilgang til. Dette skaper et desentralisert økonomisk system som blir basert på at alle har kontroll, ingen trenger å ha tillit til en sentral makt (en bank). Kryptovaluta (som Bitcoin, Zcash, Ripple og så videre ut i evigheten) er bare én bruk av blokkjeder. Blokkjedeteknologi er så enkelt at DN har en 15 sekunders forklaring på hva blokkjedeteknologi er:


Blokkjede handler om informasjonen som ligger lagret på flere (mange) steder samtidig. Legger man til noe på ett sted, vil dette oppdateres til de andre stedene også. Denne måten å organisere informasjon på er forlokkende for mange. Hva om all informasjon som sosiale medier i dag samler om deg, pakkes inn i et digitalt skap som du selv eier, og du selv aktivt velger hvilke applikasjoner som skal få tilgang til informasjkonen? På den måten har du full kontroll over din egne digitale profil. Dette er noe uPort jobber med – og presenterte på Oslo Blockchain Day.

Eller hva med mulighet for å strømme alle mulige filmer? White Rabbit jobber med en desentralisert distribusjonskanal som gir deg tilgang til alle forskjellige nettverks filer, istedenfor at du må betale for forskjellige abonnement for tilgang til hvert nettverk.

Blokkjedeteknologi er fremdeles såpass nytt at man ikke helt klarer å se for seg mulighetene enda, og derfor er det en veldig spent og inspirert stemning når man samler folk for å snakke om dette. Det er mye spennende som skjer, og det er mange som prøver og feiler. Hvem vil være den første som lager det nye som kommer til å endre måten vi ser på teknologi, samfunn og informasjon på?

Til tross for at det er mye spennende som skjer i blokkjedeteknologi, så kan Oslo Blockchain Day bli litt bedre. Det er som om foredragsholderne ikke helt vet om de skal salgspitche, skaffe ansatte, dele teknologi eller inspirere. Denne litt manglende identiteten til konferansen resulterer i at det er veldig sprikende kvalitet på foredragene. Men hvem kan mistrives i et miljø fullt av individer som har fullt fokus på å finne nye muligheter? Ikke meg hvert fall. Jeg hadde det supert uansett.

Her er forresten de bildene jeg la ut på Instagram i løpet av dagen. Noen av dem gikk videre på Facebook, noen gjorde ikke.

Maja får sykt hyggelig mail

Her på fredag satt jeg med kaffen og et par penner med dedikerte fargekoder, og jobbet med tilbakemeldinger fra manuskonsulent…

Nei, for å være ærlig satt jeg på sykehuset og ventet på å bli kalt inn til en øyeoperasjon. Jeg var “litt” nervøs. Jeg satt og fiklet med telefonen, for det er jo slikt man gjør når man venter. Rett før jeg ble ropt opp tikket det inn en e-post fra et navn jeg ikke kjenner, med emne “Den fine boken din”. Jeg ble litt som en trettenåring som plutselig får telefonnummeret fra crushen opp på personsøkeren. Hjertet banket raskere og munnen ble tørr. Innholdet i e-posten var noe a la dette:

“Hei Maja! Gleder meg insane til boken din blir gitt ut, den ser helt amazeballs ut. Har du en liste man kan skrive seg på for å bestille en shitload bøker når det blir mulig? (PS: Du har noen feil i bloggen din)”

Det var ikke helt sånn e-posten så ut, men jeg kan ikke akkurat skremme folk fra å kontakte meg ved å sitere ordrett de e-postene jeg får. Essensen i meldingen er den samme. Bare bedre formulert.

Jeg svarte nesten med det samme – jeg måtte bare få pulsen normal igjen. Og bli ferdigoperert. Dessuten måtte jeg google fyren. Jeg svarte at det var sykt hyggelig å få e-posten, og at jeg skulle sette opp en liste hvor man kan skrive seg opp for å få tilsendt mail når man kan bestille boka.

Men så! Splitte mine bramseil! Når jeg sitter og fikler med disse greiene får jeg en melding i Messenger fra en fyr jeg ikke har snakka med siden 2009:

Elsker bloggen din og gleder meg til boka!

…Noe som er litt nærmere sannheten enn det som sto på forrige sitat.

Så det jeg prøver å si er…

Woop woop! Gøy! Takk for tilbakemeldinger!

(Dere kan registrere e-posten på forsiden)

(Øyet er bra. Jeg har nå, tre dager etterpå, nesten ikke vondt engang lengre.)

« Older posts

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑