Koronaåret selv – det kan ikke akkurat sies å ha vært det mest spennende året. Det slo meg nå på tampen av dagen i dag, 31.12.2020, at jeg pleide jo å skrive et blogginnlegg hvor jeg oppsummerer året. Og selv om 2020 har vært “anderledesåret” for mange, kan man jo beholde noen tradisjoner der det er mulig for å late som en slags fremgang i livet.
Vel, 2020 startet med at jeg fremdeles var i gradert foreldrepermisjon for barn født i mars 2019 – som altså ikke har krav på barnehageplass før august 2020. Jeg hadde derfor kjørt et ganske langt løp med 40% permisjon, sånn at jeg kunne prøve å spe på med inntekt i løpet av en lang vår uten barnehageplass og med en aktiv ettåring. Jeg var kommet inn i et greit driv med å ha barnet med på jobb en dag i uka, ha dagmamma en dag i uka, jobbe litt kvelder og så videre. Jeg var på P2 en liten svipptur, og jeg ble hyret inn for å holde et foredrag i løpet av sommeren (som forøvrig ble korona-avlyst, så jeg la ut foredraget som et blogginnlegg). Jeg skrøt på Instagram over oppdragsgiver som lot meg ta med barn på jobb, men det er engang slik – i ærlighetens navn – at oppdragsgiver (Blix Solutions) også er barnefar/samboer/livspartner sin bedrift. Det er kanskje litt lettere for pappa å akseptere smårolling på jobb enn en tilfeldig oppdragiver.
Barnefar eller ikke, jo eldre ungen ble, jo mer aktiv ble hun, og jo vanskeligere ble det å ta henne med på jobb. Flaks at Norge da stengte ned like før ettårsdagen hennes, i mars.
Ettersom jeg likevel var delvis hjemmeværende, ble jeg helt hjemmeværende med to barn, og jeg fikk overført fars omsorgsdager til meg. Jeg søkte ikke noen annen kompensasjon i løpet av korona, for selv om jeg hadde tenkt til å fortsette å promotere meg selv etter boka som ble gitt ut i oktober 2019, og foredrag på Internettforum i november 2019, så ble det vanskelig å sette tall på hva jeg hadde i tapt fortjeneste. En underlig blanding av “forventet oppdrag og fortjeneste”, “gradert permisjon” og det faktum at jeg tilsynelatende ikke hadde inntekt i 2018 gjorde at jeg regnet med å få avslag uansett. Det var ikke noe vits i å søke (jeg hadde en grei nok inntekt i 2017 og brukte sparepenger i 2018 mens jeg satset på å ferdigstille boka, som jeg fikk inntekt for i 2019 – så alt dette var kalkulert fra min side…. men ikke særlig imponerende for en kompensasjonssøknad vil jeg anta). Jeg var en av dem kompensasjonsordningen ikke kom til å treffe. Så da fikk jeg omstille meg, da.
Jeg prøvde å fortsette med Internett-formidling. Jeg søkte koronastøtte for å drive med digital formidling gjennom faglige blogginnlegg, noe lignende dette, hvor jeg skriver om hvorfor Internett ikke knelte selv om det plutselig ble mange hjemmekontor og mange var redd for at infrastrukturen ikke skulle klare den plutselige endringen. Jeg fikk ikke støtte. Jeg var også en av dem som var negative til første Smittestopp-appen. Jeg er en ivrig leser av kommentarfelt, og innså rimelig kjapt at “folk flest” antok kritikken av smittestopp handlet om oss “tech-heads” som var blinde for alle andre hensyn enn personvern på den ene siden – og fornuftige mennesker på den andre siden. Så jeg tok det på meg å skrive et blogginnlegg hvor jeg forklarer hva som var problemet med Smittestopp-appen, sånn på en måte at flest mulig skal forstå hva som blir sagt. Jeg har forøvrig lastet ned og bruker Smittestopp2, eller hva den nå enn heter – den nye som kom nå. Men det blir ikke penger av sånn, og jeg har fremdeles regninger.
Heldigvis så er kjæresten min gründer og driver en Internettbedrift som bare vokser og vokser. Og under korona så har det vært et par ting som har vært viktige – Internett er en av disse tingene. Så da ble løsningen, når barnehagen etter hvert åpnet og minste barn også fikk plass fra august – å fokusere på å jobbe merkantilt og administrasjon hos Blix Solutions. Litt nølende, med en forventning om at høsten kom til å komme med mange forkjølelser, og ved hvert minste tegn til forkjølelse må en av oss (meg) være hjemme med ungene.
Den plutselige veldig tradisjonelle delingen i hjemmet har vært litt vanskelig for meg. På den ene siden er det helt naturlig: Fars bedrift vokser og har mye å gjøre, mens mors bedrift imploderte og kollapset helt. På den andre siden vil jo min bedrift heller ikke vokse om jeg ikke jobber videre med den, og dermed vil rollene sementeres. I et slags panisk anfall meldte jeg meg opp i et fag “for arbeidsledige under korona” på OsloMet: Teknologiledelse, 5 studiepoeng. Jeg har lært om forretningsstrategi, ledelse og innovasjon. Jeg skreiv også eksamen om meg selv (det vil si om FRK.ENES). Hva kan jeg si, jeg føler jeg har fått ny innsikt i det å drive business, og jeg forstår nå mer hva jeg trenger/har lyst til/kan gjøre. Kurset er bygd opp av podcaster med Silvija Seres fra og med Lørn:Tech og boka til kurset, Forretningsforståelse (Voldsund, Skjølsvik, Bragelien 2020) har gitt meg en rekke aha-innsikter. Jeg føler meg litt flau over at jeg har startet firma uten å ha noe begrep om konseptet forrestningsstrategi, men å ha tenkt at muligheter magisk dukker opp, men nå er jeg full av kompetanse og overmot.
Apropos overmot og plutselige muligheter som magisk dukker opp, så fikk jeg en plutselig forespørsel fra Missions Publiques på LinkedIn om jeg ville være med å arrangere We, the Internet. Jeg ble spurt i slutten av august (lenge før eksamen i Teknologiledelse altså). og hadde litt over en måned på meg for å få dette arrangementet på beina til 10. oktober. Jeg var skeptisk på grunn av tidsperspektivet, men tenkte skitt au. Jeg kjører på og prøver (og skreiv et blogginnlegg om at jeg skulle prøve). Samtidig kom en ny korona-nedstengning av Oslo. Å organisere rammene til et arrangement, samt å gjennomføre det har jeg ikke store problemer med. Å markedsføre er en annen sak. Jeg hadde noen samtaler angående samarbeid og sponsing, men alt glapp, særlig glapp det da det ble omgjort til digitalt arrangement. Jeg hadde fått noen kroner for å gjennomføre dette av Missions Publiques, og jeg brukte nok tid til at dette ble en lav timeslønn, for å si det sånn. Og resultatet…. hva skal jeg si? Målet var å ha 100 deltakere, og jeg var langt, langt unna dette. Jeg synes de som deltok fikk et godt arrangement, men lav deltakelse gjorde at jeg ikke fikk godkjent arrangementet som et offisielt “We, the Internet”-arrangement. Greit nok. Det var mange ting som jobbet mot meg denne runden – liten tid; koronanedstengning; annet fokus fra potensielle samarbeidspartnere; mange andre som søkte på forskjellige støtteordninger og så videre. Og ikke minst overmot – jeg vet jo godt at det er vanskelig å engasjere folk til å snakke om Internett, så at jeg skulle få til å engasjere 100 stykker til å snakke om Internett gjennom et heldagsseminar på en lørdag – innen én måned var nok i overkant modig… Enten vinner man, eller så lærer man – er det ikke det man skal leve etter? Nå vet jeg at jeg fint kan holde et online arrangement, og jeg kan både det ene og det andre trikset i Zoom, så… vel. Bortkastet var det ikke, til tross for at det kanskje ikke var så vellykket heller.
Når vi snakker om prosjekter som ikke har blitt det jeg har tenkt, så hadde jeg også i begynnelsen av året en del samtaler med en illustratør angående en barnebok jeg har skrevet. Jeg har forsøkt å tegne selv, men jeg hadde lyst til å prøve å samarbeide på et prosjekt (for en gangs skyld – det er hardt å jobbe aleine til enhver tid på kreative prosjekter). Samtalene gikk aldri spesielt mye lengre enn uklarhet og uenighet om kompensasjon og ansvarsområder – jeg er jo tross alt mitt eget forlag. I normalkontrakten for skjønnlitteratur for barn og ungdom deler forfatter og illustratør på royalties, som er sånn 15% av 85% av prisen (altså: om en bok koster 200 kroner, er grunnlaget for royalty 15% av 170 kroner, altså 25,5 kroner – som fordeles mellom forfatter og illustratør etter avtale). Som forlag ønsket jeg å heve denne andelen for både forfatter og illustratør, men vi klarte ikke helt å avklare hvor grenser skulle gå. Eller, jeg tror ikke helt vi klarte det, men uansett kom koronanedstengning, og vi har ikke snakket siden. Jeg skal ta opp tråden igjen på dette.
I november ble jeg igjen bitt av en ekstrem trang til å bryte ut av kontordame og husmor-tilværelse, og satt i gang med NaNoWriMo – skriv en roman på en måned (november). Jeg kan ikke så mye om dette, men det er noe amerikanske greier som har spredd seg, og de selger masse merch og sender en haug e-poster, men det er en gøy greie og de har fått i gang mange flinke og sympatiske bidragsytere som hjelper folk med å holde i gang skrivelysten. Så da begynte jeg på en spenningsroman. Jeg rakk også å bli ganske glad i den, men jeg kom ikke mer enn halvveis.
Planene for 2021 er preget av et vanskelig år, så det er små mål jeg setter meg: Jeg skal klare å betale regningene mine, og jeg skal skrive ferdig romanen jeg begynte på i november, arbeidstittel “INT-thingy”. Privat har jeg forøvrig satt meg nyttårsforsettet om å snakke mer med folk.
Godt nyttår – 2021 må bli bedre.
Kommenter