Nå har jo jeg en stund mast om Internett, og babler i vei om Internet Governance og hvem som styrer Internett (om du ikke aner hva dette er, kan du lese et tidligere blogginnlegg jeg hadde på engelsk). Ikke minst hadde jeg en femtedel av boka mi som handler om dette. Og jeg forkynner at “hvem som helst kan egentlig delta i Internet Governance” og så videre. Som om alt er så inkluderende og flott.
Men er det egentlig det? I de aller fleste fora jeg har vært i, så har deltakerne stort sett vært 30-40-årene, og økonomisk sett trygt plassert i middelklassen. De er ofte høyt utdanna, eller eventuelt innehar en ferdighet eller kompetanse som gir dem gode muligheter, og de er på en eller annen måter generelt nerder.
Hva med alle andre? Nå er det ikke helt ukjent at damer er med i Internet Governance, selv om stereotypen stort sett er at det er menn som driver med teknologi og sånn, og det er åpne både homofile og transpersoner i miljøet (“miljøet” Internet Governance er kanskje det mest udefinerbare miljøet jeg noen sinne har funnet på). Men aldersgrupper, interesseområder, utfordringer og erfaringer – det er mange likehetstrekk i miljøet.
Samtidig sitter stort sett alle og bruker, og er avhengig av Internett. Jeg har flere ganger observert frustrasjon rundt hvordan Internett er, eller hva som skjer med Internett – om det så er bruk av digitale hjelpemidler i skolen, sosiale medier, borgervernsgrupper eller polarisering… Det er mye som kan sies er feil med hva man kan finne på Internett, og det er mange som engasjerer seg i dette. Mange, som kanskje til slutt blir avspist med “men Internett er globalt, det er ikke noe vi kan gjøre med det”, og der avsluttes det.
Å ta steget inn i en av organisasjonene rundt Internet Governance kommer ikke naturlig for folk. Du skal være spesielt interessert om du kaster deg ut i dette. Jeg er spesielt interessert, og jeg er bare sporadisk med.
Men. Fordi jeg er sporadisk med, og har både noen punkter på CV´n og noen bekjente som er dypt involvert, tikket det inn en melding på LinkedIn her i begynnelsen av uka.
Min LinkedIn-profil
“Hei”, begynte meldingen, på engelsk. “Vi trenger en partner i Norge for å gjennomføre et arrangementet 10 oktober. Les mer om det her: www.wetheinternet.org.” (nå skal det sies at meldingen var litt mer elegant utført og lengre, men essensen var dette).
We, the Internet
Målet til denne kampanjen er å få vanlige folk – folk som har tilgang til Internett, eller folk som ikke har tilgang til Internett – til å bidra i diskusjonen rundt Internett sin fremtid. Helt spesifikt fire temaer:
digital identitet
Internet Governance
kunstig intelligens
desinformasjon
Disse fire temaene (pluss ett til) skal diskuteres av ordinære folk uten noen spesifikk tilknytning til Internett, Internet Governance eller overordnet politikk, over hele verden, på samme dato. Hvert land (som har en partner, en sånn som jeg ble spurt om å bli) vil ha et arrangement med 100 sivile deltakere for å diskutere disse temaene i en workshop. Disse workshopene skal refereres, og samles, og rapporteres videre inn sentralt til Missions Publiques som står bak dette prosjektet. Og dermed skal denne informasjonen brukes til å kunne påvirke statsledere, teknologigiganter, og den generelle konsensus i Internet Governance. Dette er en unik mulighet til å få folk som kanskje ikke så ofte blir hørt i saker om Internett og Internet Governance, til å få en stemme.
Om det hjelper? Det er mange stemmer i Internet Governance, men dette prosjektet, We, the Internet, har allerede fått med seg store navn som Google, Facebook, World Economic Forum, Wikimedia Foundation, UNESCO og masse flere. Disse folka i Missions Publiques (en fransk ideell organisasjon som jobber for å få stemmene til hvermansen hørt, på ekte fransk vis) har tidligere hatt stor suksess med en klimakampanje, og Internett er altså det de bestemte seg for å bryne seg på nå.
Frøken Internett
Jo mer jeg leste om prosjektet We, the Internet og om Mission Publiques, jo mer kjente jeg på hjertet banke. Først og fremst for “i alle dager, dette er jo akkurat det jeg… jeg er PERFEKT til dette!”. Og jeg kjente i tillegg hjertet banke litt i angst og. Klarer jeg dette – innen 10 oktober? Å få tak i 100 rimelig ukjente men engasjerte deltakere, få tak i plass, få tak i sponsorer… Og samtidig passe på at jeg har tid til å jobbe og tjene penger, OG være en slags mor for disse ungene? Nå har jeg jo tross alt vært husmor en stund… Får jeg det til?
Jeg ba om å få tenke på det en natt. Jeg sendte noen e-poster til folk jeg respekterer meningene til. Spurte om råd. Fikk ikke svar (hvem sjekker jobb e-posten sin på kveldstid og velger å svare en skremt idealist om de faktisk sjekker jobb e-posten sin?). Sendte ut litt hint i noen chattegrupper. Fikk litt svar. Snakket med noen. Begynte å sende e-poster om ledig lokale 10. oktober. Begynte mentalt å formulere søknad om pengestøtte til NUUG Foundation. Begynte å tenke på kontaktpersoner til potensielle sponsorer…
…og innså at jeg allerede hadde begynt å jobbe med å skrape sammen dette arrangementet. Jeg pleide å mene man skal gjøre minst én ting man frykter hver dag, og nå er det veldig lenge siden jeg har gjort noe som har presset på angstfølelsene. Jeg har blitt ganske feig. Jeg trenger dette prosjektet. Og dette prosjektet trenger meg! Jeg tror ikke de helt innser hvor heldige de er som fant meg. Sånn… Ikke for å legge for store forventninger til hva jeg klarer å fullføre på 1,5 mnd (når andre partnere har fått bruke inntil 2 år på dette)… Men jeg klarer ikke engang å formulere hvor engasjert jeg er i dette. Få folket frem til Internet Governance. (Pluss, må det sies, jeg er maks smigret over å bli spurt!)
Jeg sendte dem en e-post og sa “Ok, count me in (depending on the corona situation)”.
Nå trenger jeg 100 deltakere, 10-15 assistenter, lokaler og penger. Hjertet banker på, og den berusende blandingen av angst og engasjement er… skummeldeilig.
Send GJERNE en melding! Har du lyst til å delta på dette (maks 100 pers, rimelig eksklusivt, datoen lørdag 10 oktober er klar, stedet er litt mer uklart, Oslo i alle fall). Eller har du lyst til å være assistent? Jobben din blir å skrive referat fra gruppesamtaler. (Jeg lover å prøve å finne en fet liten gave fra noen sponsorer). Eller tør jeg håpe på en potensiell sponsor eller to der ute? (Isåfall blir jeg superglad og litt overrasket, for det skal vel litt mer til enn et generelt blogginnlegg til noen få, dedikerte følgere, for å få tak i sponsorer). Eller om du har noen andre gode tanker. Jeg er glad i meldinger.
I dag er siste dagen i permisjonen som startet i mars 2019.
Før jeg begynner å jobbe (på ordentlig) igjen, skal jeg ha tre uker ferie (barnehagen er stengt). Etter disse tre ukene er det barnehagetilvenning som kanskje tar et par dager. Men i dag – fredag 3.juli 2020 er siste dagen hvor jeg kan titulere meg som “hjemmeværende”.
En så lang permisjon gjør flere ting med psyken. Å stå utenfor arbeid, enten det er fordi man er arbeidsledig, syk eller hjemmeværende, gjør noe med tilliten til egen kompetanse. Som frilanser er det perioder det er mindre å gjøre, og perioder det er mye å gjøre – men hele tiden er jeg inne i en flow hvor jeg gjør noe, møter noen, fisker noe, fanger noe. Back in the day jobbet jeg på NAV med arbeidssøkere. En ting vi sa var “å være i jobb er viktig for å få jobb”, for å motivere folk til å søke på flere jobber enn kun drømmejobben. Det er mye som er sant i dette, en ting er at man holder på med noe, man føler seg driftig, og det gjør noe med troen på egne ferdigheter og egen kompetanse. Det gjør noe med selvtilliten, og når man da presenterer seg for arbeidsgivere så har man den selvtilliten.
(Her tenker jeg at jeg må skyte inn en “å være med barna sine er også arbeid”, og joda, det er ikke akkurat slaraffenliv. Ikke det å være syk heller, for den saks skyld. Men det er en vesensforskjell mellom det å være hjemmeværende og det å få mental stimuli, faglige utfordringer og mestringsfølelse. Mestringsfølelsen man får av at barnet overlever dagen er liksom ikke så voldsom etter de første par døgnene som førstegangsfødende.)
Min første permisjon begynte helt tilbake til høsten 2016. Den gang, som nå, hadde jeg mesteparten av permisjonen gradert (altså noen dager i uka, men ikke alle, slik at det var åpning for å jobbe litt innimellom). Og så hadde jeg ett år mellom der før neste permisjon begynte. Det mellomåret bestemte jeg meg for å fokusere på å ferdigsstille boka. Det vil si at med unntak av noen faste oppdragsgivere, noe tilfeldige greier som ramlet i fanget mitt, og mye arbeid på egne prosjekter, så er det lenge siden jeg var ute og fisket nye oppdrag og oppdragsgivere. Det skremmer meg, og jeg tenker mye på “hva om jeg ikke får det til?”.
For samtidig med at selvtilliten har blitt litt usikker, har mange relasjoner også blitt kalde. De har ikke lengre behov, de har funnet andre, eller de har glemt meg. På mange måter innser jeg at jeg må begynne på nytt, og denne gangen har jeg begrenset med arbeidstid i løpet av et døgn, med to små barn under 4 år (i noen måneder til).
Jeg har en plan for hva jeg skal gjøre. Noe av planen var å skape oppdrift rundt boka mi og få oppdrag rundt det. Korona satt opp et kjapt hinder for det, men det betyr ikke at jeg ikke kan begynne på nytt. Jeg har allerede begynt å få noen tanker. Det er rart det, hvordan en frilanshjerne fungerer: Muligheter som ikke kan sees med det blotte øyet bare åpenbarer seg ut fra lufta. Denne friheten er noe av det jeg synes er mest gøy med å jobbe frilans. Man kan bare finne på noe, og så prøve å få penger for det. Mange ganger finner man noen penger, og hvis ikke kan man bare gå videre til neste ide og neste mulighet.
Entusiasmen stiler raskt, for har jeg evnen til å selge meg selv lengre? Nå som jeg har vært uten driv så lenge, vet jeg lengre hvordan jeg skal presentere meg selv på en spennende og interessant måte? Og hva er det egentlig jeg vil? Før var det greit, jeg skulle ha noe arbeid mens jeg jobbet med Internett Internett Internett… Men hva nå? Hva vil jeg nå? Hvilket mål skal jeg ha i bakhodet?
Jeg ser på oversikt over hva slags type oppdrag jeg har, og kan ikke annet enn å presentere meg som “frilanser”. Jeg er en eklektisk potet. Og hvordan selger man seg inn på scratch som det?
I dag er siste dag som hjemmeværende. Jeg har gledet meg til denne dagen i lang tid. Men nå som den er her, blir jeg redd endring. Det vil si, jeg er veldig glad for at ungene kan dra i barnehage. Hun kommer til å stortrives, lære og oppleve masse, akkurat som broren sin.
Men jeg? Hva trenger jeg? (…bortsett fra to dager hvor jeg bare ligger på sofaen uten noen barn som klatrer på meg).
Kanskje løsningen kommer på sofaen om tre uker, etter sommer”ferien”.
Hei, dette blir bare en kort slags… informasjon om at jeg nå begynner med reklame på nettsiden min.
Det å være frilanser er liksom ikke sånn veldig lett når man må være husmor med to oppmerksomhetssøkende barn på 3 og 1 i tillegg. Det er ikke til å stikke under en stol at covid-19 har satt en bremser på ganske mye av ting jeg tjener penger på. Ikke boksalg da. Man kan fremdeles kjøpe boka mi Internett Internett Internett, for eksempel på forlaget mitt Mudskipper sin nettside.
Uansett. Jeg har installert Google Adsense, jeg har latt latskapen seire og klikket “automatiske reklamer”, og har i første om gang ikke tenkt til å gjøre noe videre med det. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg liker å være hands on, og gjøre ting selv – så om vi kommer oss ut av koronakrisen og jeg fremdeles holder på med dette her (hva nå enn “dette”), så skal jeg nok gjøre noe mer konkret med valg av annonser.
Jeg kan jo slenge på en liten refleksjon rundt dette med reklame. På tidlig 2000-tallet var jeg en av dem som kjørte AdBlock og nullet ut så mye reklame som mulig. Jeg har lenge vært registrert som “mann” på Facebook for å slippe evinnelige reklamer for botox og kirurgiske skjønnhetsinngrep. Jeg er også svært kritisk til rettet reklame, fordi jeg mener å bli eksponert for hva andre synes er viktig og bra, er viktigere enn at et selskap skal selge ekstra mye av sin vare/tjeneste whatever. Samtidig er jeg også veldig inneforstått med at folk må tjene penger. Reklame for å øke inntjening i et digitalt liv hvor veldig mange forventer å få ting gratis, er nødvendig.
Jeg har skrevet en del blogginnlegg etter hvert. Jeg har en del som leser. Målet mitt er å fortsette å skrive, og få stadig mer innhold. Men jeg trenger også penger. Jeg har aldri vært imot å bruke reklame på nettstedene mine, men jeg har heller ikke synes det har vært et mål å tjene penger på bloggvirksomheten. Men nå er vi altså der at “noe må jeg tjene penger på”, så da blir det reklame.
Jeg minnes om en fest for ganske lenge siden, hvor en fyr i fullt alvor sa til meg “du kan jo begynne å rosablogge”. Jeg tror ikke han helt vet hva rosabloggere blogger om, og om han gjør det så tror jeg han har et litt anderledes syn på meg enn hva jeg selv har. Men hei. Nå som jeg har reklame på, kanskje jeg begynner å blogge om klær og sminke og mammalivet og sånn. Jeg har faktisk noen oppskrifts-innlegg på utkast som jeg egentlig har forkastet, men som ligger der på lur. Om det viser seg å bli publisert og skaffer dritmasse klikk, så er ikke jeg en bedre person enn at jeg fortsetter med det.
Jeg skrev en bok om Internett for å øke allmennkunnskapen om Internett. Jeg måtte lære meg hvordan Internett fungerte ved å spørre, masse, grave og lese, og jeg tenkte jeg skulle lette den veien for andre ved å skrive denne boka.
Men å skrive en bok holder ikke. Jeg må også få folk til å snakke om Internett, diskutere det med en grunnleggende kunnskap om hvordan Internett henger sammen når man diskuterer. Og da må jeg inspirere til samtale. Altså, ikke nødvendigvis jeg, hvem som helst kan jo åpne for og inspirere til, å snakke om Internett. Jeg liker å ta den jobben, er vel det jeg mener.
For å inspirere til samtale må jeg ha en plattform hvor jeg når frem til folk jeg ellers ikke ville nådd frem til. Og hvem skal gi meg en plattform? Vel, drømmen har jo alltid vært å få lov til å prate på selveste pratemediumet, radio. Jeg hører mye på radio. Jeg har det fra min far, som pleide å gå rundt med en batteridreven radio han hadde med seg fra rom til rom (ett av mine ufravikelige krav når jeg skal gå til anskaffelse av ny radio er den dag i dag at den må være mulig å være batteridreven sånn at jeg kan ta den med meg hit og dit). Og hvilken kanal er vel bedre å prate på, enn NRK P2?
For at folka i P2 skulle innse at jeg finnes, og at jeg har masse spennende å snakke om (Internett er et rimelig stort felt), så sendte jeg i høst ut en pressemelding til et par programmer, da jeg ga ut boka. Jeg fikk svar fra en produsent i ett program om at det var interessant, og hun ba om å få et lesereksemplar. Jeg løp til Marienlyst (gikk i rask gange) og leverte fra meg boka samme dag. Så hørte jeg ikke noe.
Men det var greit nok, jeg hadde ganske mye å gjøre med å pakke og sende bøker som ble solgt, forberede foredrag og ellers være meg. Og mens jeg er meg (noe som det siste året har involvert en god dæsj å være primæromsorgsperson for baby), hører jeg på radio. En dag var det Internett-relaterte greier på Ekko, de snakket om algoritmer. Jeg synes det var skikkelig gøy å høre på, og tenkte uskjemmet at “her har jo jeg innspill, og de vil sikkert ha dette innspillet”. Jeg sendte en kort mail hvor jeg skrev en takk for spennende program, og her er forresten et blogginnlegg jeg har skrevet om algoritmer (Maja tester algoritmer på Snapchat). Ingen respons, men det var helt på tampen av programmet, og jeg tenkte ikke noe mer på det.
FØR JEG PLUTSELIG FIKK SPØRSMÅL OM Å SNAKKE OM INTERNETT I EKKO, på svaret på den e-posten om algoritmer. Ekkos Martin Jahr takket pent for boka (som tydeligvis hadde kommet til han), og lurte på om jeg ville komme på lufta.
Da jeg fikk den forespørselen ble det veldig klart for meg at dette vil jeg skikkelig mye. Ofte når jeg blir spurt om å gjøre noe jeg ikke har gjort før, pleier jeg å måtte tenke meg om litt først. Jeg tar en rask “hva vil det innebære, hvordan vil det gjennomføres, hva blir konsekvensene hvis jeg gjør, hva blir konsekvensene hvis jeg avslår og så videre”-vurdering. Rimelig slitsomt og lett for å grave seg ned i en angstgrop. Men på dette svarte jeg bare umiddelbart
“Ja!”
Og det var det. Litt planlegging frem og tilbake, og flere runder med det jeg oppfattet som “er det sikkert at hun faktisk dukker opp”-sjekk, så sto jeg i venterommet på radioresepsjonen på Marienlyst og kikket på kunsten de har der.
Jeg ble hentet av min Martin Jahr, vi gikk langt og lengre enn lengst (det er overraskende mange ganger, dører, svinger og pågående innspillinger på NRK-bygget), og jeg ble vist inn i et rom. Jeg ba om kaffe, og flere folk – jeg aner ikke hvem de var, for når sant skal sies var jeg litt nervøs og fikk ikke med meg noen navn – kom med innspill til ting som ville være interessante å ta med. Der sto jeg med mitt notatark fylt med sammenhenger fra personlig bruk til infrastruktur og teknologi, og innså at de egentlig ville ha meg til å snakke om juss. Men jeg fikk kaffe og tenkte at det går nok godt. Juss relatert til Internett er jo også Internett, på en måte.
Så inn i opptak, og det var veldig hyggelig. Vi prata, og plutselig var vi ferdige. Kaffen var blitt kald (men kaffe er kaffe, så jeg tylla den i meg før jeg reiste meg). Martin Jahr spurte hvordan jeg synes det hele hadde vært, og jeg ble med ett veldig bevisst på alle de gode poengene på notatarket mitt som vi ikke hadde vært inne på i det hele tatt. Men i løpet av intervjuet spurte han jo om jeg kunne tenke meg å komme tilbake, gjorde han ikke?
Jeg hadde egentlig lyst til å sende han en e-post med en gang jeg kom hjem for å begynne å planlegge neste innslag, men jeg stanset meg selv. Jeg ville sjekke reaksjoner først. Hva om noen kom med en krass kritikk og… latterliggjorde meg? Denne enorme gnagende hamsteren som sitter der og gjør meg skikkelig redd for å få kjeft. Den er der, selv hos trassigkopper som meg.
Ingen krass kritikk kom. Et par (gode venner) ga tilbakemelding om at dette var helt topp, men selv om jeg setter veldig pris på heiarop, stoler jeg aldri på venner når det gjelder å kvalitetsvurdere ting jeg gjør. Et par mer fjerne bekjente sa også at de hadde hørt meg, og at de synes det var interessant. I det store og hele har det ikke vært mange reaksjoner. I hvert fall ingen bølge av negative troll.
Så nå skal jeg rett og slett sende han Martin en e-post med det samme, og si at jeg har lyst til å komme tilbake hvis de vil ha meg. Man har ikke nådd frem med budskapet før man får en bølge av negative troll mot seg. Og jeg vil nå frem med budskapet mitt slik at ALLE kan forstå mer av hvordan Internett fungerer.
Ikke alle kunne dra dit, men siden jeg ikke sover lengre (baby + søvn, en dårlig kombinasjon, ikke ukjent for mange), bruker jeg mer tid på å forberede meg godt til når jeg skal presentere offentlig, både lanseringsfesten og Internettforum ble grundig planlagt og nedskrevet hva jeg skulle si. Så for å ikke la dette gå til spille, tenkte jeg rett og slett å bare legge presentasjonen her, med illustrasjoner og alt. Værsågod – dette var det jeg planla å si, redigert litt for å se bedre ut på blogg, men fremdeles notater for en muntlig presentasjon.
DET ENKE ER OFTE DET BESTE – ELLER…?
Hei! Mitt navn er Maja Enes. Jeg er utdannet samfunnsviter, og jeg skal nå fortelle dere litt om hva jeg synes om Internett. Det vil si, jeg skal egentlig si litt om hva jeg synes om at folk ikke kan så mye om hvordan Internett fungerer. Det er nok av samfunnsvitere som har meninger om Internett sånn på et generelt basis, men jeg er altså opptatt av at folk skal forstå Internett, og med det mener jeg særlig at folk skal forstå Internett infrastruktur og administrasjon.
Hvorfor skal jeg, en enkel samfunnsviter uten noen større akademiske meritter, begynne å snakke om Internett for dere? For å svare på dette, skal jeg veldig raskt gå inn på hvilken reise jeg har vært gjennom de siste fem årene, som endte i at jeg skreiv den boka der, med den treffende tittelen Interentt Internett Internett. Ble gitt ut i oktober.
Jeg jobbet på NAV, som så mange andre med en samfunnsvitenskapelig utdanning. For å få litt variasjon i livet, søkte jeg meg inn til å jobbe med softwaretesting, og etter noen måneder som funksjonell tester søkte fikk jeg et vikariat som testleder på Politiets IKT-tjenester. Jeg er flink med data, til samfunnsviter å være. Samtidig dro jeg på noen internasjonale treff for Internet Society.
Internet Society er en global organisasjon som jobber for å holde Internett fritt og uavhengig, blant annet er det en juridisk paraplyorganisasjon for IETF, som jobber for å utvikle standarder på nett. I tillegg har Internet Society inntil nå vært registrarer for .org-domenet. Men det selger de nå. Internet Society er også kjent som ISOC, og ISOC Norge sitter her ved Salve.
I min tid tenkte jeg at «et fritt og åpent Internett» handlet om ytringsfrihet og sånn, og det er viktig for meg, som tross alt er samfunnvsiter. Det viste seg derimot ganske kjapt at jeg var litt på tynn is, og Internet Society er hakket mer teknologisk enn jeg hadde sett for meg.
Fra naivitet til kunnskap
Jeg har aldri vært redd for å lære nye ting, så jeg tok Wikipedia fatt og “skulle bare lære meg litt om Internett”.
Det finnes overraskende mye informasjon om Internett på Internett, men mye av informasjonen er helt uforståelig for meg som en skarve samfunnsviter. Så jeg spurte folk. Og jeg gråt i frustrasjon, og jeg fikk grått hår. Jeg klagde og sutret om at alt var så uoversiktlig til alle som ville høre på. Og jeg begynner å se konturene av noe viktig.
Jo mer jeg lærte, og jo mer jeg innså, jo mer stressa ble jeg. Det var ikke egentlig informasjonen om hvordan Internett fungerer som gjorde meg stressa. Det var at jeg kunne så lite. Jeg, som tross alt er ganske flink med data – til samfunnsviter å være – jeg trodde jeg kunne ganske masse. Og folk jeg snakket med kunne overraskende lite de også. Det vil si, mange kan noe, men det er ikke så mange som har breddeforståelsen av hva som skal til for at Internett fungerer. De har kunnskaper i sitt felt, men ikke ut over det.
I vår digitaliseringshverdag finner vi stadig på nye og lure måter å bruke Internett på. Men jo mer jeg lærte om hvordan Internett fungerer, jo tydeligere ble det for meg at de aller fleste av oss vet ikke hvordan Internett fungerer – og dette stressa meg.
Internett blir stadig mer brukervennlig. Det er ikke bare algoritmene som forenkler hvordan vi bruker nettet, og hvilke applikasjoner vi bruker, men fremgang i teknologien.
Hva er Internett?
Jeg går kanskje litt fort frem. Jeg ønsker å definere begrepsbruken min. «Hva er Internett» ble jeg spurt for fem år siden. «Internett er der man leser e-post og ser på nettleser og spiller spill og sånn» svarte jeg da. Nå som jeg er mye klokere og mer kunnskapsrik, så definerer jeg Internett helt annerledes.
Internett er definert i OSI-standarden som et verktøy bygd opp av 7 lag. De forskjellige lagene representerer forskjellige funksjoner og kommunikative metoder som gjør at Internett til syvende og sist fungerer. Det nederste laget består av fysisk infrastruktur, som kabler og signaloverføring via for eksempel lys. Så er det en hel masse ting som skjer med nettverk og rutere og alt mulig, og øverst i lag 7 finner vi applikasjonslaget hvor man leser e-post, ser på nettlesere og spiller spill og sånn – det jeg trodde var Internett før. Internett er hele verdikjeden. Internett er altså mer enn bare det vi forbrukere eller sluttbrukere befatter oss med.
En annen viktig begrepsavklaring er hva slags nettverk vi bruker. Internett er organisert som et distribuert nettverk. Det vil si at det har ikke noe spesifikt punkt som bestemmer. Internett bestemmer selv over seg selv, på den måten at alle de forskjellige nodene må samarbeide, ellers går det ikke. Denne metoden å samarbeide på blir kjennetegnet med røff konsensus og nedenfra-og-opp-perspektiv.
Teknonologien internett, å sende pakker over et nett, er ikke alene nok for å kalle noe Internett. Internett – og jeg driver og iherdig argumenterer for at det skal skriver med stor I fordi det er et egennavn – er det internettet vi har skapt ved at alle er koblet på. Utenom Nord Korea, da, som har sitt eget, Kwangmyong.
Det er utfordringer med Internett
Altså, 7 lag og distribuert nettverk. Hva er problemet med at folk ikke kan om hvordan Internett fungerer?
Det er utfordringer med Internett. Det finnes mye dritt på Internett. Internett er ikke bare full av folk som er snille og glade og ønsker å være konstruktive og bruke vitenskap til å føre samfunnet videre. Internett er åpent og globalt, med de utfordringer det medfører.
Selv om Norge er et land med høy digital kompetanse, er vi ikke fri for at privatpersoner stadig vekk trør feil. Jeg tror ikke kunnskap om at Internett har 7 lag og at det er et distribuert nettverk skal komme til å løse dette, men det handler om å ha kunnskap som gir en ryggmarksrefleks.
Du skrur på to-trinns-autentisering der du kan, selv om det betyr at det tar litt lengre tid å logge seg på.
Du takker nei til bruk av informasjonskapsler der det går an, selv om det betyr at du må takke nei til informasjonskapsler neste gang du er på samme nettsted.
Når du implementerer en ny digital løsning så har du sikkerhet i fokus, selv om det betyr at løsningen blir dyrere og det blir mer jobb å legge inn informasjon før bruk.
Du er ikke redd for 5G.
Disse ryggmargsrefleksen kommer ikke av å bli fortalt, gang på gang, at det finnes folk som vil svindle deg over e-post. Hadde det hjulpet, ville man fått bukt med at folk setter seg i kredittkortgjeld fordi de sender stadig større summer til noen de tror er sin venn i nød. Folk slutter ikke å røyke fordi noen sa til dem at du kan få kreft av å røyke. Ungdom begynner aldri å røyke som ryggmargsrefleks fordi røyking er farlig.
Steg for steg kommer derimot dårlige menneskers bruk av Internett til å påvirke hverdagen til folk. En handling krever en reaksjon. Og noen reaksjoner er gode, noen reaksjoner er dårlige, og noen reaksjoner burde aldri ha vært nødvendige.
Problemer oppstår ikke bare på privat basis ved at folk ikke har en grunnleggende kunnskap. Utfordringer kommer fordi folk følger med i tiden. De skal ha enkle og kjappe løsninger, vi begynner å bli vant med at «de fikser det». Vi har alt for mye tillit i dette landet. Normalt sett er det en bra ting, jeg liker det. Men Internett er globalt, vi må skjerpe oss.
Veldig mange utfordringer bør vi aldri komme opp i. At en av Stortingets tjeneste-telefoner drar til Iran handler ikke om vond vilje. Det handler om malplassert tillit.
Jeg mener ikke at Internett er en dårlig ting, men vi må la det komme innover oss at dette er en global greie, og det er ikke sunt for oss som samfunn at vi ikke har kunnskap nok til å unngå å gjøre grove feil, og det er ikke sunt for Internett som teknologi at vi ikke skal ha kunnskap nok til å imøtekomme utfordringer med konstruktive og gode løsninger.
Jeg skal komme med eksempler på hva jeg mener.
Eksempel 1: DNSSEC
Mitt første eksempel er DNSSEC. Dette er et sikkerhetstiltak, ett av mange, som vi finner på Internett. Det er en funksjon som beskytter navnetjenere for å sikre at navnetjenere ikke blir overstyrt, men at nettverket kun stoler på navnetjenere som er godkjente med nøkkel. DNSSEC er litt styr å implementere, og ikke alle bruker det. Faktisk så er det veldig mange som IKKE bruker det. De tenker kanskje at så viktig kan det vel ikke være, det finnes jo andre sikkerhetstiltak.
Men igjen. Det finnes andre sikkerhetstiltak for nettsteder, og det finnes også et teknisk community som hadde oppdaget en feil ved DNS sånn ikke alt for seint. Vi kan ha tillit til at de andre sikkerhetstiltakene virker, og vi kan ha tillit til communitien, men da bør vite at det er det vi har tillit til, og ikke bare trekke lua over øynene og tenke at det vi ikke vet har vi ikke vondt av.
Men hva kan folk gjøre med det?
Veldig mange som har nettsider på Internett bruker en eller annen form for nettsidebygger, og veldig mange hoster også nettsiden sin hos den nettsidebyggeren, for det er så enkelt og greit. Alt i ett, lissom. De kan sikkert fikse domenenavn også. Men å hoste hos disse store selskapene vil mer eller mindre bety det samme som å akseptere at man ikke får DNSSEC. wordpress.com er veldig tydelige på at de kommer ikke til å tilby DNSSEC. wix.com har en poll på om de skal tilby det, jeg aner ikke hvor lenge de har hatt den pollen gående. Shopify tilbyr DNSSEC – for 500 ekstra dollar, jeg vet ikke om det er i måneden eller en engangssum. Squarespace fant jeg ingen informasjon om, så selv om jeg trekker frem wordpress.com som en aktør her, er de slettes ikke alene om å ikke være interessert i DNSSEC.
Om man synes dette er viktig, så kan man velge hostingleverandør som tilbyd DNSSEC. Man kan fremdeles bruke nettsidebyggeren, men man bruker en annen hosting. Dette krever at man kan litt, først og fremst må kan vite hva hosting er, og hva man trenger av en hostingleverandør, men man må også vite at det finnes noe som heter DNSSEC, og man skal jo helst ha tatt et informert valg om at det er noe man vil ha.
Eksempel 2: IPv6
Et annet eksempel på jeg vil se på er IPv6. Som forhåpentligvis alle her vet, er IPv4 en uttørket ressurs. Det er rimelig mange flere tilkoblinger på Internett enn man forutså back in the Day da Internettprotokollen ble skapt. Og så har man da oppgradert adresseringen, og nyeste versjon er IPv6, som det finnes så mange av, at alle internett-tilkoblinger kunne fått en adresse og selv etter det hadde vi hatt mange flere igjen. Men en utfordring er at ingen vil slutte å bruke IPv4. En videre utfordring er at IPv4 og IPv6 ikke kan kommunisere direkte sammen, så så lenge noen nettsider er å finne KUN på IPv4, så vil IPv4 bli fortsatt å brukt. Og de blir brukt med en god dose kreativitet. Hvordan man deler opp en IP-adresse, eller hvordan man bruker den felles og så videre er ikke bare voldsomt kreativt, men det er også ikke veldig heldig. Hvor lenge kan det vare at man har brukt forskjellige gaffateip-løsninger? Hvem vet? Men hva kan folk gjøre med det?
En ting jeg kan gjøre er å bare tilgjengeliggjøre bloggen min på IPv6, og akseptere at jeg kanskje ikke får trafikk på min nettside. Om mange nok gjør det vil det minske nytten av IPv4, og når stadig færre sider blir å finne på IPv4, så er det kanskje ikke så vanskelig å velge det bort og bytte ut. Men det er ikke alle som kan bare ekskludere en stor del av potensielle lesere på den måten. De fleste sluttbrukere og privatpersoner er jo på Internett gjennom IPv4 fremdeles.
Dermed er tilstanden slik: IPv4 blir ikke byttet ut før alle begynner å tilby IPv6, og så lenge ikke alle tilbyr alt på IPv6, så…
Dersom noen av oss velger å ikke tilby nettstedet vårt på IPv4 (som jo de fleste sluttbrukere er på Internett gjennom), kommer vi til et større problem med fremtiden til Internett. Det var dette vi skal snakke om nå som gjorde at jeg ble stressa og måtte trekke pusten og tenkte “dette burde alle vite, dette burde alle ha muligheten til å forstå”.
Vi har nytte av Internett som et globalt og fritt verktøy, hvor informasjon vi kanskje ikke visste vi hadde lyst på ligger og venter på oss. Men fordi det også er en boltreplass for ting vi ikke liker, jobbes det stadig med å få kontroll over kommunikasjonen som skjer på Internett. Denne kontrollen kan være styrt av styresmakter som vil hindre ulovligheter, det kan være at folk ber om og ønsker for eksempel et generelt pornografi-filter. De konsekvensene man frykter er at man vil legge så mange føringer og teknologiske sperringer at man til slutt ender med en balkanisering av Internett – altså en oppdeling i flere internetter, ikke lengre egennavnet Internett.
Min informasjon er ikke det samme som Annie i Australia eller Tim i Kanada. Krav om innhenting av informasjon, blokkeringer av nettsteder eller generelt uvilje mot Internett fordi det finnes kjipe ting som blir spredd, delt og fortært – i verste fall er selve Internett i fare. Om det blir for mange begrensninger, vil da de som står for begrensningene si at vi like godt kan lage et eget internett, på lik linje som Nord Korea har gjort, eller vil det være noen som ser nytten i å begynne å tilby Internett 2.0 – et Internett som ikke er ødelagt av historien så langt, men som heller ikke er en del av det Internett vi kjenner i dag, Et helt nytt Internett med en helt nytt rotnavnesysten – enten “off the grid”, med rene økonomisk motiverte interesser, eller fra statlige aktører med et propagandabehov. Er det på noen måte ønskelig?
Om Internett blir delt, om det så er enten fra statlig vilje, kommersielle interesser (som walled gardens), eller kriminelle baktanker, så er likevel resultatet der: Internett blir ødelagt om det blir delt opp.
Fremtiden
Vi er ikke der enda. Mange mener til og med at noe fragmentering av Internett aldri kommer til å skje, Internett er for komplekst, og det er for mange involvert i prosessen rundt det å bygge og utvikle Internett. Internett er dessuten i utvikling hele tiden. DNSSEC er ikke nødvendigvis så viktig lengre, fordi man begynner å se på mulighetene for å sikre DNS direkte i nettlesere, eller sikre DNS over sikkerhetssertifikatet TLS og så videre.
IPv4… Ja, det er faktisk krise – men enn så lenge fungerer det jo på en måte. Mange tilbyr nettsteder på IPv4 og IPv6 samtidig (dual stack), og alle må jo over på IPv6 etter hvert.
Fremtiden er hva vi skaper den til å bli, og jeg vil gjerne at Internett fortsetter å være et bra sted. Jeg tror ikke vi kan klare det på å legge all vår tillit til at disse folka i Internet communitien fikser det. Vi må alle være med på å fikse det. Vi må få ryggmargsrefleksen i å forstå at Internett er bra, vi må utvikle det videre sammen i en retning vi ønsker, vi kan ikke lengre bare bli med på turen som passasjerer.
På mandag kom det nye læreplaner, og ordene «digitale ferdigheter» ble brukt hyppig. Elevene skal lære å bruke teknologi. Koding og programmering er også med i generell terminologi.
Denne teksten er klippet fra beskrivelsen av naturfag. Det er viktig å lære mer digitale ferdigheter, og det er nok lurt å begynne tidlig med å lære koding. Koding kommer til å være en helt essensiell del av fremtidens arbeidsmarked, og det er helt naturlig at skolen tar inn dette.
Men jeg synes selvfølgelig det er lite fokus på hvordan Internett fungerer. Det er bra å vite hvordan man skal bruke Internett, men det var dette med at applikasjoner bare er en liten del av Internett. Kunnskap om Internett infrastruktur er en helt essensiell del av fremtidens samfunn.
Skal vi fortsette at Internett skal ta så mye plass i samfunnet vårt – det er jo her mer eller mindre all kommunikasjon går, både privat og på arbeid, om helse og om økonomi, om skatt og om seksuelle preferanser – må vi ruste oss. Om vi skal kunne ha tillit til at dette verktøyet overlever den store påkjenningen det er at alle vil ha en mening om den, og alle vil gjøre lure ting, så må vi bare sette i gang og øke det allmenne kunnskapsnivået om Internett infrastruktur.
Når vi gjør det, vil vi være i stand til å ta gode valg for Internett, gode valg for fremtiden, gode valg for kunnskapen, gode valg for samfunnet. Vi vil fortjene den tilliten vi allerede gir til Internett, fordi vi vil få en ryggmargsrefleks som sier nettopp hva som er trygg og riktig bruk, også i lagene under applikasjonen.
Takk for meg (jeg skal fikse dette med IPv6, jeg lover).
I dag sendte jeg ut pressemelding til et lite utvalg medier. Det er mye som skjer og ikke nok timer i døgnet for tiden, så ting går litt i kluss. For eksempel glemte jeg å sende med bilde i pressemeldingene. Men jeg nikket mottakere mot denne siden, så kanskje de kommer hit og kikker. Jeg har ikke så mange andre bilder (det var det med disse timene i døgnet), men legger det bildet jeg har her:
Maja med boka
Noen har sett dette bildet før, for eksempel på Instagram, noen har også trykket det opp ganske stort:
Maja med bilde av Maja med boka – i en setting rimelig gjenkjennbar for mange småbarnsforeldre.
Jeg har også 7 forskjellige uferdige utkast til bloggartikler, jeg nevner “Maja velger trykkeri” og “Maja på RIPE77 – barnepass”. De kommer etter hvert. Men først er det lanseringsfest og markedsføring og å pakke og sende bøker. Det høres overkommelig ut, men det er bare pappaperm én dag i uka – jeg rekker ikke mer enn jeg gjør. Men det er gøy!
Boka kan kjøpes på lanseringsfesten eller på mudskipper.no.
Lanseringsfesten er onsdag 16. oktober klokka 17 – på Internasjonalen på Youngstorget i Oslo. Facebook-event her.
Privat har jeg i 2018 hatt en halvannet-toåring i hus, det krevet sitt. Det har vært sykdom i nær familie, og jeg har også gjennomgått to øyeoperasjoner. Nå tror jeg på ordentlig at jeg er ferdig med øyeoperasjoner for alltid! Jeg er øyefikset.
Jobbmessig har jeg satt av mesteparten av 2018 til å bli ferdig med Internett-boka. Jeg begynte tross alt i 2015 med den, og det er på tide å sette punktum (for skams skyld må jeg få slengt inn at jeg hadde en fødsel og fødselspermisjon fra høsten 2016 til sommeren 2017, det forsinket jo hele prosessen en del). Andre oppdrag har jeg holdt til et relativt begrenset omfang. Det har likevel blitt litt:
I eksamensperiodene henger jeg med eksamensvakter og er administrativt ansvarlig på BI. Hvert år blir mai-juni og desember temmelig fylt opp av dette. I løpet av høsten har jeg hatt et lite engasjement på Frelsesarmeen Pårørendehus. I tillegg har jeg litt oversetteroppdrag for apper, og jeg har blitt leid inn som kontorrotte for å rydde opp i papirer – Ordnung muss sein; jeg elsker å sortere. Jeg har i løpet av dette året innsett at det å organisere papirer faktisk er noe folk er villige til å betale for. Organisator Enes er i fremmarsj!
Når det gjelder fremdrift med boka, skammer jeg meg. Jeg har på et tidspunkt lovt å bli ferdig i løpet av 2018. Det har jeg ikke blitt. Jeg sliter med å sette siste punktum. Man kan alltid justere teksten litt. Man kan alltids reformulere. Jeg har hatt et par testlesere som har gitt tilbakemeldinger om at boken noen steder blir “tung” og ikke så lettvint og leken å lese. Dette er en tilbakemelding jeg tar temmelig seriøst. Hele målet er at det ikke skal være så tungt – men samtidig: Det er komplisert stoff. Balansen mellom “enkelt” og “korrekt” er vanskelig. En gang må likevel punktum settes. Jeg har gått til steget å sende hele sulamitten til ekstern korrekturleser. Status per nå er at jeg går gjennom og redigerer dokumentet med tilbakemeldinger fra korrektur.
Jeg har brukt tid på en del andre ting i tilknytning til bokprosjektet også:
Jeg og Ole Trøan (som jeg bruker som fagkonsulent på boka mi) var på Stortinget som representanter for ISOC Norge (Norway Chapter of the Internet Society) og snakket om Åndsverksloven, blokkering og innsamling av IP-adresser. I etterkant av dette ble vi også kontaktet av representant for Venstre, Grunde Almeland, som gjerne ville få litt mer utfyllende informasjon om det vi snakket om.
Gjennom våren 2018 deltok jeg på en rekke samlinger om markedsføring av indieforfattere i regi av BoldBooks. Her deltok en blomsterbukett av flere spennende indieforfattere – blant annet Sarah Roxana Herlofsen, Ann-Hilde Bolstad, Lena Roer, Jon Fredrik Fikse og duoen Vegard Svingen og Øyvind Skogly Pedersen. Jeg er glad jeg ble plukket ut til å delta på disse. Jeg lærte mye, og så får vi se om jeg klarer å bruke denne lærdommen til å faktisk selge bøker i 2019. Jeg vil trekke frem Anniken Fjelberg som en utrolig inspirerende og kunnskapsrik markedsføringsforedragsholder (#åretsnyord?). Hun snakket om å skape seg selv som en merkevare (forfatter Maja Enes) fremfor boka (InternettInternettInternett), om å plassere seg i sin nisje, og å være bevisst sin posisjon i forhold til hvilke konkurrenter man har der og så videre. I det store og hele mye ny kunnskap jeg forsøker å indoktrinere i egen tankegang.
I forbindelse med nettopp markedsføring opprettet jeg i 2018 en Instagram-profil. Den er etter hvert fylt med langt flere bilder av katten enn av arbeid, men det er bare så-så mange bilder av en dataskjerm med tekst på man kan legge ut på Instagram før det blir maks kjedelig. Jeg hadde en periode jeg publiserte små trivia om Internett, og når jeg nå tenker på det så husker jeg ikke helt hvorfor jeg sluttet å poste disse. Det skal jeg starte opp igjen med.
Jeg har også tegnet og illustrert. Som noen har fått meg seg, er jeg en tilhenger av MS Paint, men det er altså ikke MS Paint jeg har brukt for å illustrere Internett-boka. For litt mer seriøs bruk tegner jeg i Gimp, og i det siste har jeg blitt overtalt til å ha et par skjematiske tegninger også, som jeg bruker draw.io til å skape.
Jeg er generelt veldig kritisk til meg selv og arbeid jeg gjør. Som regel er jeg glad i denne egenskapen. Det finnes så mye dårlig håndverk ute i verden, og jeg er sikker på at det jeg leverer fra meg i det minste ikke er halvferdig arbeid. Men – selvkritikken kan også være ganske lammende, og jeg innser at dette begynner å bli et evighetsprosjekt. Etter oppfordring fra venner og kjente har jeg nå bestemt meg: Jeg setter punktum.
Jeg skal bare… Planer for 2019:
Redigere ferdig korrektur
Ha en faglig gjennomgang av kapittelet om blokkjede og Bitcoin
Lese høyt for meg selv for å sjekke at språket flyter
Gå gjennom illustrasjoner og lage litt flere grafer
Jeg har begynt å høre på podcasten “Frilanslivet“. Det vil si, jeg har hørt én episode. De begynte å følge meg på Instagram, jeg begynte å følge dem, jeg har sett det de poster der og tenker at dette virker interessant, og så – lenge senere – har jeg altså hørt den første episoden (episode nummer 9, jeg fucka det opp med hvor jeg begynte).
Frilanslivet er en podcast om frilanslivet (duh…), laget av to frilansere; Hanna von Bergen og Christina Skreiberg. Episoden jeg hørte var rett og slett at Christina intervjuer Hanna om frilanstilværelsen (jeg er norsk og bruker fornavn, men jeg kjenner dem ikke). Det er kult og tøft å være frilanser, og akk så mye moro. Frilanstilværelsen omtales som så ekstremt positivt. Men det kommer etter hvert:
Christina. “Men hva er det kjipeste da?”
Hanna: “Penger.”
Frilanslivet handler mye om penger. Ikke bare er det lite penger, det er også usikre penger. Fra måned til måned vet man aldri om man får inn noe. Jeg har selv jevnlige angstutbrudd hvor jeg friker ut over manglende økonomisk forutsigbarhet.
For meg er det likevel egentlig ikke pengene som er det kjipeste med frilanstilværelsen. Akkurat nå har jeg penger på konto, jeg har nok til at jeg ikke trenger å stresse maks (eventuelt skaffe meg en egentlig jobb) før til neste år. Og får jeg mer å gjøre, vil jeg kunne pushe “neste år” enda lengre. Men for å pushe det økonomiske, må jeg jo jobbe. Og som frilanser har man aldri fri. I 2015 sluttet jeg i det ordinære arbeidslivet og hoppet ut i frilanslivet. I løpet av 2015 og store deler av 2016 levde jeg for å jobbe, og jeg elsket det. Penger tjente jeg også. Høsten 2016 fikk jeg barn. Etter en liten periode med foreldrepermisjon (jeg hadde tjent greit og fikk gode foreldrepenger fra NAV), begynte jeg smått med gradert permisjon fra ungen var 3-4 måneder gammel. I august 2017 begynte ungen i barnehage, og jeg er tilbake til å jobbe fulltid som frilanser.
Men “fulltid som frilanser” med unge, er ikke fulltid som frilanser. I vår har jeg aktivt jobbet med å ikke ta nye oppdrag, for å prioritere å bli ferdig med boka. Og jeg har slitt med å forstå hvorfor jeg aldri blir ferdig med redigeringen. Hvor lang tid skal det liksom ta å redigere en relativt kort bok? Vel, ordinært sett – kanskje en måned eller to. Med barn – nesten ett år.
Jeg kan ikke jobbe lenge, jeg må hjem og hente i barnehage, lage mat og aktivisere. Å være fokusert kan være slitsomt, men å være med barn krever alt. Når ungen har lagt seg, er jeg sliten. Det er uaktuelt å sette seg ned med redigering før jeg har fått en pust i bakken. Dessuten må jeg rydde og vaske klær. Ungen våkner og jeg må pusle med han før han sovner igjen. Så må jeg bestille mat og planlegge morgendagen. Plutselig er klokka snart ti, og jeg vet at jeg må legge meg fordi klokka seks vil ungen våkne igjen, og jeg er trøtt. Klokka ti er nemlig leggetid for meg.
Å være ansatt betyr at man slipper ting som Næringsrapport, MVA-melding, regnskap og alle andre “ekstraoppgaver” som tar tid fra det man egentlig skal jobbe med. Er man ansatt, har man ofte kollegaer som kan hjelpe til med å fullføre oppgaver hvis du blir forsinket. Eller avlaste der de kan hvis ting blir mye. Som frilanser – med barn – må man bare utsette.
Dermed må jeg tenke på økonomi igjen. Disse stadig utsettelsene gjør jo at jeg blir usikker på om jeg kan ta på meg oppdrag og fullføre dem som jeg vil – med et strålende resultat og på tiden (gjerne litt før frist). Tiden min er ikke min lengre.
For sikkerhets skyld; dette er ikke en “uff, barn tar så mye tid”-post. Jeg digger å henge med ungen. Ungen har dessuten to foreldre, og vi prøver så godt vi kan å gi hverandre rom til å jobbe ved å samarbeide med å få hverdagen til å gå opp. Problemet er ikke ungen. Problemet er den økonomiske usikkerheten frilanstilværelsen tilbyr. Den dype innsikten jeg forsøker å formidle med denne posten er at verktøy jeg har for å møte usikkerheten kan ikke lengre brukes. Jeg kan ikke lengre “bare jobbe litt mer; jobbe lengre dager, jobbe i helgene, jobbe på kveldene”. Jeg må finne andre verktøy for å sikre inntekt.
Ting jeg gjør må betale seg bedre.
Ting jeg gjør må ta mindre tid.
Ting jeg gjør må betale seg over lengre tid.
Ting jeg gjør må lett kunne overføres til andre inntektskilder.
….hadde det vært lett hadde alle gjort det.
Dessuten må jeg prokrastinere mindre. Jeg skal gå tilbake til å redigere boka nå.
Illustrasjonsfoto: MS Paint. Jeg kaller kunstverket “Frilansøkonomiplanleggingsprokrastinering”.
