Category: markedsføring (Page 1 of 2)

Internett er oss

Nå har jo jeg en stund mast om Internett, og babler i vei om Internet Governance og hvem som styrer Internett (om du ikke aner hva dette er, kan du lese et tidligere blogginnlegg jeg hadde på engelsk). Ikke minst hadde jeg en femtedel av boka mi som handler om dette. Og jeg forkynner at “hvem som helst kan egentlig delta i Internet Governance” og så videre. Som om alt er så inkluderende og flott.

Men er det egentlig det? I de aller fleste fora jeg har vært i, så har deltakerne stort sett vært 30-40-årene, og økonomisk sett trygt plassert i middelklassen. De er ofte høyt utdanna, eller eventuelt innehar en ferdighet eller kompetanse som gir dem gode muligheter, og de er på en eller annen måter generelt nerder.

Hva med alle andre? Nå er det ikke helt ukjent at damer er med i Internet Governance, selv om stereotypen stort sett er at det er menn som driver med teknologi og sånn, og det er åpne både homofile og transpersoner i miljøet (“miljøet” Internet Governance er kanskje det mest udefinerbare miljøet jeg noen sinne har funnet på). Men aldersgrupper, interesseområder, utfordringer og erfaringer – det er mange likehetstrekk i miljøet.

Samtidig sitter stort sett alle og bruker, og er avhengig av Internett. Jeg har flere ganger observert frustrasjon rundt hvordan Internett er, eller hva som skjer med Internett – om det så er bruk av digitale hjelpemidler i skolen, sosiale medier, borgervernsgrupper eller polarisering… Det er mye som kan sies er feil med hva man kan finne på Internett, og det er mange som engasjerer seg i dette. Mange, som kanskje til slutt blir avspist med “men Internett er globalt, det er ikke noe vi kan gjøre med det”, og der avsluttes det.

Å ta steget inn i en av organisasjonene rundt Internet Governance kommer ikke naturlig for folk. Du skal være spesielt interessert om du kaster deg ut i dette. Jeg er spesielt interessert, og jeg er bare sporadisk med.

Men. Fordi jeg er sporadisk med, og har både noen punkter på CV´n og noen bekjente som er dypt involvert, tikket det inn en melding på LinkedIn her i begynnelsen av uka.

Min LinkedIn-profil

“Hei”, begynte meldingen, på engelsk. “Vi trenger en partner i Norge for å gjennomføre et arrangementet 10 oktober. Les mer om det her: www.wetheinternet.org.” (nå skal det sies at meldingen var litt mer elegant utført og lengre, men essensen var dette).

We, the Internet

Målet til denne kampanjen er å få vanlige folk – folk som har tilgang til Internett, eller folk som ikke har tilgang til Internett – til å bidra i diskusjonen rundt Internett sin fremtid. Helt spesifikt fire temaer:

  • digital identitet
  • Internet Governance
  • kunstig intelligens
  • desinformasjon

Disse fire temaene (pluss ett til) skal diskuteres av ordinære folk uten noen spesifikk tilknytning til Internett, Internet Governance eller overordnet politikk, over hele verden, på samme dato. Hvert land (som har en partner, en sånn som jeg ble spurt om å bli) vil ha et arrangement med 100 sivile deltakere for å diskutere disse temaene i en workshop. Disse workshopene skal refereres, og samles, og rapporteres videre inn sentralt til Missions Publiques som står bak dette prosjektet. Og dermed skal denne informasjonen brukes til å kunne påvirke statsledere, teknologigiganter, og den generelle konsensus i Internet Governance. Dette er en unik mulighet til å få folk som kanskje ikke så ofte blir hørt i saker om Internett og Internet Governance, til å få en stemme.

Om det hjelper? Det er mange stemmer i Internet Governance, men dette prosjektet, We, the Internet, har allerede fått med seg store navn som Google, Facebook, World Economic Forum, Wikimedia Foundation, UNESCO og masse flere. Disse folka i Missions Publiques (en fransk ideell organisasjon som jobber for å få stemmene til hvermansen hørt, på ekte fransk vis) har tidligere hatt stor suksess med en klimakampanje, og Internett er altså det de bestemte seg for å bryne seg på nå.

Frøken Internett

Jo mer jeg leste om prosjektet We, the Internet og om Mission Publiques, jo mer kjente jeg på hjertet banke. Først og fremst for “i alle dager, dette er jo akkurat det jeg… jeg er PERFEKT til dette!”. Og jeg kjente i tillegg hjertet banke litt i angst og. Klarer jeg dette – innen 10 oktober? Å få tak i 100 rimelig ukjente men engasjerte deltakere, få tak i plass, få tak i sponsorer… Og samtidig passe på at jeg har tid til å jobbe og tjene penger, OG være en slags mor for disse ungene? Nå har jeg jo tross alt vært husmor en stund… Får jeg det til?

Jeg ba om å få tenke på det en natt. Jeg sendte noen e-poster til folk jeg respekterer meningene til. Spurte om råd. Fikk ikke svar (hvem sjekker jobb e-posten sin på kveldstid og velger å svare en skremt idealist om de faktisk sjekker jobb e-posten sin?). Sendte ut litt hint i noen chattegrupper. Fikk litt svar. Snakket med noen. Begynte å sende e-poster om ledig lokale 10. oktober. Begynte mentalt å formulere søknad om pengestøtte til NUUG Foundation. Begynte å tenke på kontaktpersoner til potensielle sponsorer…

…og innså at jeg allerede hadde begynt å jobbe med å skrape sammen dette arrangementet. Jeg pleide å mene man skal gjøre minst én ting man frykter hver dag, og nå er det veldig lenge siden jeg har gjort noe som har presset på angstfølelsene. Jeg har blitt ganske feig. Jeg trenger dette prosjektet. Og dette prosjektet trenger meg! Jeg tror ikke de helt innser hvor heldige de er som fant meg. Sånn… Ikke for å legge for store forventninger til hva jeg klarer å fullføre på 1,5 mnd (når andre partnere har fått bruke inntil 2 år på dette)… Men jeg klarer ikke engang å formulere hvor engasjert jeg er i dette. Få folket frem til Internet Governance. (Pluss, må det sies, jeg er maks smigret over å bli spurt!)

Jeg sendte dem en e-post og sa “Ok, count me in (depending on the corona situation)”.

Nå trenger jeg 100 deltakere, 10-15 assistenter, lokaler og penger. Hjertet banker på, og den berusende blandingen av angst og engasjement er… skummeldeilig.

Send GJERNE en melding! Har du lyst til å delta på dette (maks 100 pers, rimelig eksklusivt, datoen lørdag 10 oktober er klar, stedet er litt mer uklart, Oslo i alle fall). Eller har du lyst til å være assistent? Jobben din blir å skrive referat fra gruppesamtaler. (Jeg lover å prøve å finne en fet liten gave fra noen sponsorer). Eller tør jeg håpe på en potensiell sponsor eller to der ute? (Isåfall blir jeg superglad og litt overrasket, for det skal vel litt mer til enn et generelt blogginnlegg til noen få, dedikerte følgere, for å få tak i sponsorer). Eller om du har noen andre gode tanker. Jeg er glad i meldinger.

Maja begynner med reklame

Hei, dette blir bare en kort slags… informasjon om at jeg nå begynner med reklame på nettsiden min.

Det å være frilanser er liksom ikke sånn veldig lett når man må være husmor med to oppmerksomhetssøkende barn på 3 og 1 i tillegg. Det er ikke til å stikke under en stol at covid-19 har satt en bremser på ganske mye av ting jeg tjener penger på. Ikke boksalg da. Man kan fremdeles kjøpe boka mi Internett Internett Internett, for eksempel på forlaget mitt Mudskipper sin nettside.

Uansett. Jeg har installert Google Adsense, jeg har latt latskapen seire og klikket “automatiske reklamer”, og har i første om gang ikke tenkt til å gjøre noe videre med det. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg liker å være hands on, og gjøre ting selv – så om vi kommer oss ut av koronakrisen og jeg fremdeles holder på med dette her (hva nå enn “dette”), så skal jeg nok gjøre noe mer konkret med valg av annonser.

Jeg kan jo slenge på en liten refleksjon rundt dette med reklame. På tidlig 2000-tallet var jeg en av dem som kjørte AdBlock og nullet ut så mye reklame som mulig. Jeg har lenge vært registrert som “mann” på Facebook for å slippe evinnelige reklamer for botox og kirurgiske skjønnhetsinngrep. Jeg er også svært kritisk til rettet reklame, fordi jeg mener å bli eksponert for hva andre synes er viktig og bra, er viktigere enn at et selskap skal selge ekstra mye av sin vare/tjeneste whatever. Samtidig er jeg også veldig inneforstått med at folk må tjene penger. Reklame for å øke inntjening i et digitalt liv hvor veldig mange forventer å få ting gratis, er nødvendig.

Jeg har skrevet en del blogginnlegg etter hvert. Jeg har en del som leser. Målet mitt er å fortsette å skrive, og få stadig mer innhold. Men jeg trenger også penger. Jeg har aldri vært imot å bruke reklame på nettstedene mine, men jeg har heller ikke synes det har vært et mål å tjene penger på bloggvirksomheten. Men nå er vi altså der at “noe må jeg tjene penger på”, så da blir det reklame.

Jeg minnes om en fest for ganske lenge siden, hvor en fyr i fullt alvor sa til meg “du kan jo begynne å rosablogge”. Jeg tror ikke han helt vet hva rosabloggere blogger om, og om han gjør det så tror jeg han har et litt anderledes syn på meg enn hva jeg selv har. Men hei. Nå som jeg har reklame på, kanskje jeg begynner å blogge om klær og sminke og mammalivet og sånn. Jeg har faktisk noen oppskrifts-innlegg på utkast som jeg egentlig har forkastet, men som ligger der på lur. Om det viser seg å bli publisert og skaffer dritmasse klikk, så er ikke jeg en bedre person enn at jeg fortsetter med det.

Stay tuned, med andre ord.

Maja er på radioen

Jeg skrev en bok om Internett for å øke allmennkunnskapen om Internett. Jeg måtte lære meg hvordan Internett fungerte ved å spørre, masse, grave og lese, og jeg tenkte jeg skulle lette den veien for andre ved å skrive denne boka.

Men å skrive en bok holder ikke. Jeg må også få folk til å snakke om Internett, diskutere det med en grunnleggende kunnskap om hvordan Internett henger sammen når man diskuterer. Og da må jeg inspirere til samtale. Altså, ikke nødvendigvis jeg, hvem som helst kan jo åpne for og inspirere til, å snakke om Internett. Jeg liker å ta den jobben, er vel det jeg mener.

For å inspirere til samtale må jeg ha en plattform hvor jeg når frem til folk jeg ellers ikke ville nådd frem til. Og hvem skal gi meg en plattform? Vel, drømmen har jo alltid vært å få lov til å prate på selveste pratemediumet, radio. Jeg hører mye på radio. Jeg har det fra min far, som pleide å gå rundt med en batteridreven radio han hadde med seg fra rom til rom (ett av mine ufravikelige krav når jeg skal gå til anskaffelse av ny radio er den dag i dag at den må være mulig å være batteridreven sånn at jeg kan ta den med meg hit og dit). Og hvilken kanal er vel bedre å prate på, enn NRK P2?

For at folka i P2 skulle innse at jeg finnes, og at jeg har masse spennende å snakke om (Internett er et rimelig stort felt), så sendte jeg i høst ut en pressemelding til et par programmer, da jeg ga ut boka. Jeg fikk svar fra en produsent i ett program om at det var interessant, og hun ba om å få et lesereksemplar. Jeg løp til Marienlyst (gikk i rask gange) og leverte fra meg boka samme dag. Så hørte jeg ikke noe.

Men det var greit nok, jeg hadde ganske mye å gjøre med å pakke og sende bøker som ble solgt, forberede foredrag og ellers være meg. Og mens jeg er meg (noe som det siste året har involvert en god dæsj å være primæromsorgsperson for baby), hører jeg på radio. En dag var det Internett-relaterte greier på Ekko, de snakket om algoritmer. Jeg synes det var skikkelig gøy å høre på, og tenkte uskjemmet at “her har jo jeg innspill, og de vil sikkert ha dette innspillet”. Jeg sendte en kort mail hvor jeg skrev en takk for spennende program, og her er forresten et blogginnlegg jeg har skrevet om algoritmer (Maja tester algoritmer på Snapchat). Ingen respons, men det var helt på tampen av programmet, og jeg tenkte ikke noe mer på det.

FØR JEG PLUTSELIG FIKK SPØRSMÅL OM Å SNAKKE OM INTERNETT I EKKO, på svaret på den e-posten om algoritmer. Ekkos Martin Jahr takket pent for boka (som tydeligvis hadde kommet til han), og lurte på om jeg ville komme på lufta.

Da jeg fikk den forespørselen ble det veldig klart for meg at dette vil jeg skikkelig mye. Ofte når jeg blir spurt om å gjøre noe jeg ikke har gjort før, pleier jeg å måtte tenke meg om litt først. Jeg tar en rask “hva vil det innebære, hvordan vil det gjennomføres, hva blir konsekvensene hvis jeg gjør, hva blir konsekvensene hvis jeg avslår og så videre”-vurdering. Rimelig slitsomt og lett for å grave seg ned i en angstgrop. Men på dette svarte jeg bare umiddelbart

“Ja!”

Og det var det. Litt planlegging frem og tilbake, og flere runder med det jeg oppfattet som “er det sikkert at hun faktisk dukker opp”-sjekk, så sto jeg i venterommet på radioresepsjonen på Marienlyst og kikket på kunsten de har der.

Jeg ble hentet av min Martin Jahr, vi gikk langt og lengre enn lengst (det er overraskende mange ganger, dører, svinger og pågående innspillinger på NRK-bygget), og jeg ble vist inn i et rom. Jeg ba om kaffe, og flere folk – jeg aner ikke hvem de var, for når sant skal sies var jeg litt nervøs og fikk ikke med meg noen navn – kom med innspill til ting som ville være interessante å ta med. Der sto jeg med mitt notatark fylt med sammenhenger fra personlig bruk til infrastruktur og teknologi, og innså at de egentlig ville ha meg til å snakke om juss. Men jeg fikk kaffe og tenkte at det går nok godt. Juss relatert til Internett er jo også Internett, på en måte.

Så inn i opptak, og det var veldig hyggelig. Vi prata, og plutselig var vi ferdige. Kaffen var blitt kald (men kaffe er kaffe, så jeg tylla den i meg før jeg reiste meg). Martin Jahr spurte hvordan jeg synes det hele hadde vært, og jeg ble med ett veldig bevisst på alle de gode poengene på notatarket mitt som vi ikke hadde vært inne på i det hele tatt. Men i løpet av intervjuet spurte han jo om jeg kunne tenke meg å komme tilbake, gjorde han ikke?

Jeg hadde egentlig lyst til å sende han en e-post med en gang jeg kom hjem for å begynne å planlegge neste innslag, men jeg stanset meg selv. Jeg ville sjekke reaksjoner først. Hva om noen kom med en krass kritikk og… latterliggjorde meg? Denne enorme gnagende hamsteren som sitter der og gjør meg skikkelig redd for å få kjeft. Den er der, selv hos trassigkopper som meg.

Ingen krass kritikk kom. Et par (gode venner) ga tilbakemelding om at dette var helt topp, men selv om jeg setter veldig pris på heiarop, stoler jeg aldri på venner når det gjelder å kvalitetsvurdere ting jeg gjør. Et par mer fjerne bekjente sa også at de hadde hørt meg, og at de synes det var interessant. I det store og hele har det ikke vært mange reaksjoner. I hvert fall ingen bølge av negative troll.

Så nå skal jeg rett og slett sende han Martin en e-post med det samme, og si at jeg har lyst til å komme tilbake hvis de vil ha meg. Man har ikke nådd frem med budskapet før man får en bølge av negative troll mot seg. Og jeg vil nå frem med budskapet mitt slik at ALLE kan forstå mer av hvordan Internett fungerer.

PS: Her er link til EKKO-episoden 04. mars 2020, og du finner meg sånn rundt 01:11:00

2020-03-02 15.44.05

Martin Jahr fra Ekko og meg, i Ekko.

 

Maja skriver pressemelding

I dag sendte jeg ut pressemelding til et lite utvalg medier. Det er mye som skjer og ikke nok timer i døgnet for tiden, så ting går litt i kluss. For eksempel glemte jeg å sende med bilde i pressemeldingene. Men jeg nikket mottakere mot denne siden, så kanskje de kommer hit og kikker. Jeg har ikke så mange andre bilder (det var det med disse timene i døgnet), men legger det bildet jeg har her:

Maja med boka

Noen har sett dette bildet før, for eksempel på Instagram, noen har også trykket det opp ganske stort:

Maja med bilde av Maja med boka – i en setting rimelig gjenkjennbar for mange småbarnsforeldre.

Jeg har også 7 forskjellige uferdige utkast til bloggartikler, jeg nevner “Maja velger trykkeri” og “Maja på RIPE77 – barnepass”. De kommer etter hvert. Men først er det lanseringsfest og markedsføring og å pakke og sende bøker. Det høres overkommelig ut, men det er bare pappaperm én dag i uka – jeg rekker ikke mer enn jeg gjør. Men det er gøy!

Boka kan kjøpes på lanseringsfesten eller på mudskipper.no.

Lanseringsfesten er onsdag 16. oktober klokka 17 – på Internasjonalen på Youngstorget i Oslo. Facebook-event her.

Maja tester algoritmer på Snapchat

18. februar oppdaterte Snapchat sine retningslinjer, noe som har gjort at Nettavisens  har skrevet en sak om at Grunde Almeland (fra Venstre, som jeg faktisk har skrevet om tidligere her på bloggen) har slettet appen.

Det Venstre-politikeren reagerer på i Snapchat sine nye vilkår, er at selskapet nå kan eie, selge videre og lage innhold basert på bilder og videoer fra brukerne.

Kan man lese i saken fra Nettavisen.

Dette er ikke en nyhet. At folk er kritiske til all innsamlingen og rettighetsfraskrivelsen man gjør når man bruker sosiale medier, er positivt. Jeg rullet en smule med øynene da flere store medier gjorde et poeng av at digitaliseringsministeren ikke hadde Facebook. Å velge bort Facebook, Snapchat og andre sosiale medier er ikke tegn på digital usikkerhet, det er et tegn på digital bevissthet.

Sier jeg, som er aktiv på Facebook, Snapchat og Instagram og som har kontoer på enda flere mer eller mindre sosiale medier. Jeg bruker plattformene bevisst. Dette er offentlig informasjon. Jeg er veldig restriktiv i hvor mye privat informasjon jeg deler. Snapchat er det mediumet jeg er mest privat i, og jeg har sånn ca 15 kontakter der.

Nok om meg. Snapchat har altså oppdatert retningslinjene, og i en Snapchatgruppe med tre venninner fikk jeg spørsmål om “stemmer dette virkelig?” i forbindelse med saken om Grunde Almeland. Først var jeg litt sånn “nei, dette er standard, du gir alltid fra deg rettigheter”. Og jeg begynte å snakke om det Snapchat definerer som “Offentlig Innhold” er ting du legger ut på MyStory som skal være “synlig for alle”:

Vi kaller Story-innsendelser som er innstilt på å være synlige for Alle, såvel som innhold du leverer til crowdsourcing-tjenester, inkludert Our Story, for “Offentlig innhold”.

Litt lengre ned spesifiserer Snapchat hva de vil gjøre med “Offentlig Innhold” (understrekingen er mine, og jeg har lagt til det som står i kursiv):

Fordi Offentlig Innhold i seg selv er offentlig og av offentlig interesse, er lisensen du gir oss for innhold som sendes til disse tjenestene mer omfattende. I tillegg til å gi oss rettighetene nevnt i forrige avsnitt (altså “en verdensomspennende, vederlagsfri, underlisensierbar og overførbar lisens til å være vert, lagre, bruke, vise, reprodusere, modifisere, tilpasse, redigere, publisere og distribuere innholdet for så lenge du bruker Tjenestene.”), gir du oss en evigvarende lisens til å lage avledede arbeider fra, promotere, utstille, kringkaste, syndikere, offentlig fremføre, underlisensiere og offentlig vise Offentlig Innhold i enhver form og med enhver medie- eller distribusjonsmetode (nå kjent eller senere utviklet).

I den grad det er nødvendig, når du er med i, oppretter, laster opp, legger ut, eller sender Offentlig Innhold, gir du også Snap Group Limited, Snap Inc., våre datterselskaper og våre samarbeidspartnere, en ubegrenset, verdensomspennende, evigvarende rettighet og lisens til å bruke ditt navn, skikkelse og stemme, også i sammenheng med kommersielt eller sponset innhold. Dette betyr blant annet at du ikke har krav på kompensasjon fra Snap Group Limited, Snap Inc., våre datterselskaper eller våre samarbeidspartnere hvis ditt navn, skikkelse eller stemme overføres gjennom Tjenestene, enten på Snapchat-applikasjonen eller på en av våre samarbeidspartneres plattformer.

Men hun ville ikke gi seg. Hun var usikker. Så jeg gikk inn og kikket litt nøyere på det første avsnittet som jeg bare skummet første gangen. Og rett under definisjonen av Offentlig Innhold kommer det litt mer tydelig frem:

For alt innhold du sender til Tjenestene annet enn Offentlig innhold, gir du Snap Group Limited, Snap Inc. og deres underselskaper en verdensomspennende, vederlagsfri, underlisensierbar og overførbar lisens til å være vert, lagre, bruke, vise, reprodusere, modifisere, tilpasse, redigere, publisere og distribuere innholdet for så lenge du bruker Tjenestene. Denne lisensen har alene det formål å drive, utvikle, levere, markedsføre og forbedre tjenestene samt utforske og utvikle nye.

Altså. Offentlig innhold kan du bare glemme å tro du har noe medbestemmelsesrett på hvordan det skal brukes. Har du offentlig profil eller sender offentlig informasjon på Snapchat, vil Snapchat eller deres samarbeidspartnere (som er mange) kunne bruke både bildene dine og navnet ditt. For alltid og alltid.

Privat innhold kan også brukes – blant annet i markedsføring, men kun for Snapchat og deres egne underselskaper. Dessuten er det ikke snakk om å knytte innhold opp mot (identifiserbar) person, slik retningslinjene står nå.

Diskusjonen i den lille private gruppen på Snapchat dreide seg mot rettet reklame og at Snapchat skal tjene penger. Spør du meg om “de onde hensiktene til sosiale medier” så får du svar: Hensikten er at de skal tjene penger. Vær bevisst på hva du ikke ønsker de skal vite. Bedriv i verste fall desinformasjon. De kommer ikke til å gidde å lage individuelle profiler på deg, de bruker Big Data, de selger info som kan brukes av andre til markedsføring. Men de ønsker ikke å være kjip med sine brukere – da mister de jo det de tjener penger på. Det er lurt å være bevisst, men det er ikke nødvendig å være paranoid.

Hele denne gjennomgangen og diskusjonen rundt vilkårene på Snapchat gjorde meg nysgjerrig.  Hva skal til for at bilder i lukkede grupper blir til penger for Snapchat?

Jeg bestemte meg for å bruke denne lille gruppen med oss 4 som et eksperiment. Jeg unnskyldte meg på forhånd, og fortalte jeg kom til å sende dem bilder av biler fremover for å teste algoritmen. Hvor effektivt kan Snapchat bruke informasjon i lukkede grupper til å tjene penger? Jeg så for meg ca en uke med to bil-bilder om dagen før Snapchat tolket det slik at jeg plutselig har fattet interesse for biler og derfor sannsynligvis er i markedet.

Jeg begynte på mandag. På vei til barnehagen tok jeg et bilde av en hvit Volvo forfra. “Hvit volvo” var teksten jeg skreiv. På vei fra barnehagen tok jeg bilde av en sølvgrå Nissan. “Sølvgrå Nissan” var den originale teksten til det bildet. I går, tirsdag, holdt jeg på å glemme hele greia, men på kvelden i et parkeringshus snappet jeg et bilde av en sort Landrover. Jeg tipper dere selv kan gjette hva teksten til dette bildet var. Det ble med denne ene bilen i løpet av tirsdagen.

På vei til sengs på tirsdagen, mens jeg sitter på do (jeg sitter med telefonen på do som alle andre, la oss slutte å late som om vi ikke gjør det), kommer det. Både Facebook og Instagram gir meg bilreklamer:

Tre bilder på en lukket gruppe på Snapchat gjennom to dager gjør at jeg får reklame for biler på andre sosiale medier (mens Facebook eier både Instagram og WhatsApp, så er Snapchat en konkurrent).

Jeg har ikke gått vitenskapelig til verks her. Jeg har hatt en hypotese og bekreftet den istedenfor å finne design som skal avkrefte den, for eksempel. Det kan også være tilfeldig at jeg plutselig får bilreklamer. Det kan være at det bare er nå jeg legger merke til bilreklamer – jeg tror jeg ikke har sett noen før nå, men kanskje jeg bare har scrollet forbi dem fordi jeg faktisk ikke er i markedet for å kjøpe bil.

Men jeg tror ikke det. Det er mer sannsynlig at Snapchat er en effektiv pengemakemaskin enn at jeg gir subtile hint til verdensrommet at jeg har et forsøk gående angående bilreklamer.

Jeg hadde derimot “håpt” å få google til å gi meg noen reklamer også siden jeg først var i gang med dette prosjektet, så jeg skal prøve noen dager til. Jeg innser derimot utfordringen når jeg for tiden stort sett googler ting som “fylte auberginer” eller “vondt i ryggen gravid”, og det kan være litt vanskelig å koble opp mot bilreklamer.

Gjør dette at jeg kommer til å slutte med sosiale medier?

Nei. Jeg liker tjenestene for godt. Jeg vet at innsamling av data skjer. Jeg velger å forholde meg til det istedenfor å ta avstand til det. Jeg tar aktive valg om å være restriktiv hva jeg deler (bortsett fra når det gjelder katten – hun blir i høy grad eksponert på sosiale medier), jeg trykker “like” på ting jeg vil se mer lignende av fordi jeg vet min aktivitet blir sporet. Jeg dropper å trykke like på ting jeg liker men som jeg ikke gidder å se lignende ting av. Jeg bedriver i tillegg halvhjertet og sporadisk desinformasjon ved å forskjellig fødselsdato, forskjellig kjønn og så videre, på forskjellige kontoer.

Jeg er ikke redd for Big Data – informasjonen om meg som blir samlet for reklameformål. Jeg tror rett og slett ikke at meg og mine preferanser er viktige nok til at noen skal ta seg bryet med å isolere meg og min person fra det formålet innsamlingen egentlig har – nemlig å tjene penger for Snapchat (eller andre).

MEN. Det er et men her. I en litt mer engasjert fortid pleide jeg å proklamere at det man poster på sosiale medier er det man er villig til å gå i fengsel for å mene. Jeg argumenterte for at ved en eventuell rask samfunnsendring (revolusjon, som det også heter), så vil rettigheter vi tar for gitt i dag bli ulovlige i morgen. Man burde derfor tenke nøye over hvordan man ser ut i sosiale medier. Jeg innser nå, som jeg er litt eldre, at det jeg egentlig var, var en forkjemper for nedkjølingseffekten. Og den er jeg jo imot. Jeg støtter de som velger å ikke bruke sosiale medier, og hadde det ikke vært for at jeg som sagt liker tjenestene, så hadde jeg også droppet det.

Uansett er jeg imponert over hvor raskt Snapchat fikk til å tjene penger på min private samtale. Algoritmene er insane, må vel konklusjonen være.

53323493_435034010568034_4624633528053661696_n

Ikke en av bildene av biler som jeg sendte.

Maja får ikke leserinnlegg på trykk

Her i forrige uke (30 januar) postet noen en artikkel på et indieforfatterforum, en artikkel som sto i Klassekampen 21. januar: “Satser på selvpublisering“. Underoverskriften fristet med “Bokhandlerkjeden Ark er i ferd med å utvikle en egen selvpubliseringsportal for forlagsløse forfattere.” Med interesse leste flere i indieforfatterforumet artikkelen, og ganske snart utartet diskusjonen seg ikke i retning av hva bokhandlerkjeden Ark (som er eid av storforlaget Gyldendal) gjør eller ikke gjør, men det som mange oppfattet som en svært fordomsfull tone gjennomgående i artikkelen. “Noen burde si noe” ble sagt.

Så jeg sendte inn et leserinnlegg. Beskjeden jeg fikk var at jeg skulle få beskjed innen en uke dersom dette kom på trykk. Nå har det gått en uke, og jeg har ikke hørt noe, så da legger jeg teksten ut her istedenfor.

Etter jeg skrev teksten, har jeg også fått nyss i at artikkelforfatteren i Klassekampen har publisert flere artikler om indieforfattere og selvpublisering, “Satser på ny hest” 14. januar (“Arve Juritzen solgte livsverket sitt til Petter Stordalen – pengene går til selvpubliseringsforlaget Kolofon“) og “Tror storforlagene vil blø” 16. januar 2018 (med underoverskriften “Ledelsen i flere norske storforlag ligger våken om nettene og svetter, mener forfatter Arne Berggren“). Begge disse artiklene handler om at selvpublisering i forskjellige former øker. Jeg synes fremdeles det mangler litt dybde om hva det vil si å være indieforfatter, og hva det vil si å være forlagsforfatter – men artiklene har ikke på langt nær en så fordomsfull tone som “Satser på selvpublisering” har.

Uansett – det var introduksjonen, her er innlegget, som altså ikke kom på trykk:

Kommentar til artikkelen «Satser på selvpublisering», i Klassekampen, av Thomas Espevik, mandag 21.januar

Den som intet våger, intet vinner.

Det er mye som beveger seg i forlags- og forfatterlivet for tiden. Noen forlag blir enorme, andre forlag startes opp med brask og bram, forfattere bytter forlag… og mange velger å gi ut bøker selv. Digitalisering og tendenser i samfunnet gjør at mange velger utradisjonelle metoder for å nå frem med sine historier. Slike «gjør-det-selv»-løsninger er ikke et isolert fenomen blant spirende (og etablerte) forfattere – det er rett og slett Zeitgeist. Musikk blir produsert på egne labels, tekst blir utgitt på blogger istedenfor i magasiner, og ikke minst blir som kjent taxinæringen og hotellnæringen utfordret. Som med de fleste andre endringer i samfunnet finnes det individer som er positive, og andre som er kritiske til det som skjer. Men ingen kan si at endringen ikke skjer – vi må forholde oss til den.

I miljøet rundt indieforfattere – altså forfattere som velger å publisere egne bøker selv – er det en spennende tid vi lever i. Tidligere var det kanskje slik at de som valgte selvpublisering gjorde dette i mangel på forlagsstøtte. Nå er ikke lengre forlagene attraktive. Betyr det at kvaliteten på bøkene må være dårlige, og at bøkene må være uten redaksjonell bearbeiding?

En av de største utfordringene til indieforfattere er nettopp dette spørsmålet; har utgivelsen kvalitet? For de etablerte er svaret på dette opplest og vedtatt, noe som også kommer frem i Klassekampens artikkel «Satser på selvpublisering» 21. januar, ført i pennen av Thomas Espevik. Saken har en overskrift som antyder at det skal handle om at bokhandleren Ark ser nye muligheter og vil prøve ut markedet. Teksten fokuserer derimot på negative fordommer mot selvpubliserende forfattere. Meningen som blir presentert er at selvpubliserte forfattere ikke kan produsere kvalitet. Det er en «kvalifisert fordom», som litteraturkritiker Bernhard Ellefsen uttaler. Nestleder i Kulturrådet, Anne Oterholm, problematiserer også at det blir vanskelig for forbrukere å orientere seg i en bokhandel dersom «redaksjonelt behandlede og redaksjonelt ubehandlede bøker legges ut uten noen mediering, formidling og tenkning (…)».

At ikke Klassekampen i denne saken så nytte i å ta kontakt med noen som har kjennskap til hvilke redaksjonelle behandlinger som blir gjort blant de som gir ut på eget forlag, blir betenkelig. Vær varsom-plakaten spesifiserer at pressen skal være kritiske til bruk av kilder, og etterstrebe en bredde og relevans i valg av kilder. Saken om interessant utvikling i boksalg for å møte et økende volum med selvpubliserte bøker forsvinner i en reaksjonær tankegang om at det kun er store forlag som kan gå god for kvalitet.

Jeg skal ikke si at alle bøker som står utenfor forlag er av «litterær verdi», som det så pent heter for opptak av medlemmer i Den Norske Forfatterforening. Men artikkelen legger et premiss om at indieforfattere verken er kvalitetsbevisste eller jobber med fagfolk – redaktører, manuskonsulenter, korrekturlesere og så videre – for å sikre kvalitet. Mange ganger endog de samme tjenesteleverandørene forlagene selv benytter seg av. Å gi det ensidige negative fokuset på selvpubliserte forfattere blir ikke bare fordomsfullt, men når litteraturkritiker Bernard Ellefsen i tillegg trekker inn faren for at indieforfattere skal publisere nazistiske bøker og presse seg inn i bokhandleren, så blir hele fremstillingen useriøs. Da hjelper det ikke artikkelen at det står en kort modererende setning om at mange selvpubliserte (amerikanske) forfattere har vist seg på bestselgerlister i USA.

Selvpubliserte forfattere, som helst liker å kalle seg indieforfattere – nettopp på grunn av stigmatiseringen og fordommene rundt begrepet «selvpublisert», har fått selvtillit til å satse på seg selv istedenfor å gå gjennom forlag. En av grunnene til dette er Zeitgeist, som jeg nevnte innledningsvis. En annen grunn er at det finnes lett tilgjengelige diskusjonsforum for å lære av likesinnede med mer erfaring enn deg hva man skal gjøre og hvordan man kan gå frem for å gi ut bok. En tredje viktig faktor er nettopp tilgangen til tjenesteleverandører som leverer redaksjonelle tjenester av god kvalitet. Og her har dyktige gründere kjent sin besøkelsestid. Resultatet er BoldBooks. BoldBooks skaper en møteplass mellom disse tjenesteleverandørene og de vordende forfatterne, og i de siste årene har det vokst frem et stort og kreativt miljø rundt prosessen med å gi ut bøker selv. Ikke fordi man blir refusert av forlag, men fordi man har muligheten til å ta valget; skal jeg streve med å bli akseptert, få tjenester, si ifra meg rettigheter til eget verk og betale for dette med eventuell fortjeneste – eller skal jeg betale for tjenester, eie alle rettigheter, ha den endelige kreative kontrollen og beholde all fortjeneste selv? For noen er vurderingen økonomisk, for andre er det fokus på rettigheter, for noen er det kreativ frihet – jeg antar det er like mange årsaker til å «gå indie» som det er antall personer som gjør nettopp det. Å avfeie indieforfattere fordi det å være selvpublisert for 20 år siden ofte var ensbetydende med å være refusert, er en gammeldags holdning. e-bok.no har forstått dette og bruker indieforfattere til å øke mengden og variasjonen i e-bøker. Det er verken sjokkerende eller uhørt at en bokhandlerkjede ønsker det samme. Det er gledelig nytt for både forbrukere og forfattere, og burde bli presentert som dette.

Sannsynligvis kommer ikke alle bøker fra indieforfattere og selvpubliserende forfattere til å være gode. Noen av dem kommer fremdeles til å være venstrehåndsarbeid med støtte fra Fritt Ord og uten redaksjonell gjennomgang. Kanskje til og med med rasistiske undertoner. Det er derfor viktig at nettopp litteraturkritikere hjelper forbrukerne med å være åpne for gruppen, eller at bokhandlerne tilbyr sin kompetanse i fremstilling og sortering av bøkene de har for salg. Det er også viktig for forbrukere å ha mulighet til å lese utsnitt, bla gjennom og selv ta et aktivt valg basert på noe annet enn forsideillustrasjonen – og da må salgskanaler være åpne også for indieforfattere. Heia Ark, isåfall.

Klassekampen kunne ha skrevet en artikkel om en spennende bevegelse i litteratur- og boksalgene. Klassekampen valgte å fremme fordommer mot selvpubliserende forfattere.

Maja Enes

Kommende indieforfatter

sinnamaja

“Streng Maja med pekefinger” – den første Paint-tegningen jeg tegnet av meg selv, back in the days – 2008.

Maja oppsummerer 2018

Privat har jeg i 2018 hatt en halvannet-toåring i hus, det krevet sitt. Det har vært sykdom i nær familie, og jeg har også gjennomgått to øyeoperasjoner. Nå tror jeg på ordentlig at jeg er ferdig med øyeoperasjoner for alltid! Jeg er øyefikset.

Jobbmessig har jeg satt av mesteparten av 2018 til å bli ferdig med Internett-boka. Jeg begynte tross alt i 2015 med den, og det er på tide å sette punktum (for skams skyld må jeg få slengt inn at jeg hadde en fødsel og fødselspermisjon fra høsten 2016 til sommeren 2017, det forsinket jo hele prosessen en del). Andre oppdrag har jeg holdt til et relativt begrenset omfang. Det har likevel blitt litt:

I eksamensperiodene henger jeg med eksamensvakter og er administrativt ansvarlig på BI. Hvert år blir mai-juni og desember temmelig fylt opp av dette. I løpet av høsten har jeg hatt et lite engasjement på Frelsesarmeen Pårørendehus. I tillegg har jeg litt oversetteroppdrag for apper, og jeg har blitt leid inn som kontorrotte for å rydde opp i papirer – Ordnung muss sein; jeg elsker å sortere. Jeg har i løpet av dette året innsett at det å organisere papirer faktisk er noe folk er villige til å betale for. Organisator Enes er i fremmarsj!

Når det gjelder fremdrift med boka, skammer jeg meg. Jeg har på et tidspunkt lovt å bli ferdig i løpet av 2018. Det har jeg ikke blitt. Jeg sliter med å sette siste punktum. Man kan alltid justere teksten litt. Man kan alltids reformulere. Jeg har hatt et par testlesere som har gitt tilbakemeldinger om at boken noen steder blir “tung” og ikke så lettvint og leken å lese. Dette er en tilbakemelding jeg tar temmelig seriøst. Hele målet er at det ikke skal være så tungt – men samtidig: Det er komplisert stoff. Balansen mellom “enkelt” og “korrekt” er vanskelig. En gang må likevel punktum settes. Jeg har gått til steget å sende hele sulamitten til ekstern korrekturleser. Status per nå er at jeg går gjennom og redigerer dokumentet med tilbakemeldinger fra korrektur.

Jeg har brukt tid på en del andre ting i tilknytning til bokprosjektet også:

Tidlig i 2018 opprettet jeg forlag, Mudskipper Publishing, som blir det forlaget jeg gir ut boka på. Jeg skaffet meg ISBN-nummer fra Nasjonalbiblioteket og gjorde alt det formelle klart til utgivelse.

Jeg og Ole Trøan (som jeg bruker som fagkonsulent på boka mi) var på Stortinget som representanter for ISOC Norge (Norway Chapter of the Internet Society) og snakket om Åndsverksloven, blokkering og innsamling av IP-adresser. I etterkant av dette ble vi også kontaktet av representant for Venstre, Grunde Almeland, som gjerne ville få litt mer utfyllende informasjon om det vi snakket om.

Gjennom våren 2018 deltok jeg på en rekke samlinger om markedsføring av indieforfattere i regi av BoldBooks. Her deltok en blomsterbukett av flere spennende indieforfattere – blant annet Sarah Roxana Herlofsen, Ann-Hilde Bolstad, Lena Roer, Jon Fredrik Fikse og duoen Vegard Svingen og Øyvind Skogly Pedersen. Jeg er glad jeg ble plukket ut til å delta på disse. Jeg lærte mye, og så får vi se om jeg klarer å bruke denne lærdommen til å faktisk selge bøker i 2019. Jeg vil trekke frem Anniken Fjelberg som en utrolig inspirerende og kunnskapsrik markedsføringsforedragsholder (#åretsnyord?). Hun snakket om å skape seg selv som en merkevare (forfatter Maja Enes) fremfor boka (InternettInternettInternett), om å plassere seg i sin nisje, og å være bevisst sin posisjon i forhold til hvilke konkurrenter man har der og så videre. I det store og hele mye ny kunnskap jeg forsøker å indoktrinere i egen tankegang.

I forbindelse med nettopp markedsføring opprettet jeg i 2018 en Instagram-profil. Den er etter hvert fylt med langt flere bilder av katten enn av arbeid, men det er bare så-så mange bilder av en dataskjerm med tekst på man kan legge ut på Instagram før det blir maks kjedelig. Jeg hadde en periode jeg publiserte små trivia om Internett, og når jeg nå tenker på det så husker jeg ikke helt hvorfor jeg sluttet å poste disse. Det skal jeg starte opp igjen med.

Jeg har også tegnet og illustrert. Som noen har fått meg seg, er jeg en tilhenger av MS Paint, men det er altså ikke MS Paint jeg har brukt for å illustrere Internett-boka. For litt mer seriøs bruk tegner jeg i Gimp, og i det siste har jeg blitt overtalt til å ha et par skjematiske tegninger også, som jeg bruker draw.io til å skape.

Av teknisk faglige konferanser har jeg i 2018 deltatt på Oslo Blockchain Day, på RIPE77, og på Blix Solutions’ 10-års jubileum.

Jeg er generelt veldig kritisk til meg selv og arbeid jeg gjør. Som regel er jeg glad i denne egenskapen. Det finnes så mye dårlig håndverk ute i verden, og jeg er sikker på at det jeg leverer fra meg i det minste ikke er halvferdig arbeid. Men – selvkritikken kan også være ganske lammende, og jeg innser at dette begynner å bli et evighetsprosjekt. Etter oppfordring fra venner og kjente har jeg nå bestemt meg: Jeg setter punktum.

Jeg skal bare… Planer for 2019:

  • Redigere ferdig korrektur
  • Ha en faglig gjennomgang av kapittelet om blokkjede og Bitcoin
  • Lese høyt for meg selv for å sjekke at språket flyter
  • Gå gjennom illustrasjoner og lage litt flere grafer
  • Ombrekk og layout (og konvertering)
  • Sende til vurdering hos innkjøpsordningen
  • Publisere flere trivia om Internett på Instagram
  • Oppdatere forlagsnettsiden
  • Velge trykkeri
  • Selge bøker
  • Slippfest

 

Andre planer i 2019:

  • Bittelitt mindre selvkritisk holdning
  • Mer markedsføring og selveksponering
  • Skaffe samarbeidspartner/illustratør til neste prosjekt (mer humor, ingen teknologi, mer trendy)
  • Føde (joda, vi er på’n igjen. Og bare så det er sagt: Å være gravid er noe dritt).

Trøtt i trynet

God jul og godt nyttår 2018 #nofilter #trøttitrynet #2018

Maja får sykt hyggelig mail

Her på fredag satt jeg med kaffen og et par penner med dedikerte fargekoder, og jobbet med tilbakemeldinger fra manuskonsulent…

Nei, for å være ærlig satt jeg på sykehuset og ventet på å bli kalt inn til en øyeoperasjon. Jeg var “litt” nervøs. Jeg satt og fiklet med telefonen, for det er jo slikt man gjør når man venter. Rett før jeg ble ropt opp tikket det inn en e-post fra et navn jeg ikke kjenner, med emne “Den fine boken din”. Jeg ble litt som en trettenåring som plutselig får telefonnummeret fra crushen opp på personsøkeren. Hjertet banket raskere og munnen ble tørr. Innholdet i e-posten var noe a la dette:

“Hei Maja! Gleder meg insane til boken din blir gitt ut, den ser helt amazeballs ut. Har du en liste man kan skrive seg på for å bestille en shitload bøker når det blir mulig? (PS: Du har noen feil i bloggen din)”

Det var ikke helt sånn e-posten så ut, men jeg kan ikke akkurat skremme folk fra å kontakte meg ved å sitere ordrett de e-postene jeg får. Essensen i meldingen er den samme. Bare bedre formulert.

Jeg svarte nesten med det samme – jeg måtte bare få pulsen normal igjen. Og bli ferdigoperert. Dessuten måtte jeg google fyren. Jeg svarte at det var sykt hyggelig å få e-posten, og at jeg skulle sette opp en liste hvor man kan skrive seg opp for å få tilsendt mail når man kan bestille boka.

Men så! Splitte mine bramseil! Når jeg sitter og fikler med disse greiene får jeg en melding i Messenger fra en fyr jeg ikke har snakka med siden 2009:

Elsker bloggen din og gleder meg til boka!

…Noe som er litt nærmere sannheten enn det som sto på forrige sitat.

Så det jeg prøver å si er…

Woop woop! Gøy! Takk for tilbakemeldinger!

(Dere kan registrere e-posten på forsiden)

(Øyet er bra. Jeg har nå, tre dager etterpå, nesten ikke vondt engang lengre.)

Maja avklarer egen rolle

Jeg deltar på en sånn markedsføringsgruppe i regi av BoldBooks. Her sitter vi og kommer med innspill til hvordan man skal nå frem i det store markedet. Vi får innledninger og innspill, og i det store og hele er det veldig interessant.

Noe av det vi har brukt mye tid på, er å definere vår plass. Er det mange andre som driver med det jeg driver med, må jeg rope høyt. Driver jeg med nisje, trenger jeg ikke rope like høyt, og så videre… Og jeg skriver om Internett. Som sakprosa/fagbok-forfatter (jeg er faktisk litt usikker på hvor skillet går mellom disse, og hvor jeg er plassert) får jeg stadig vekk høre at jeg må ta plass som “eksperten”. “Vær den eksperten alle venter på”.

Jeg forstår hvor det kommer fra, men jeg blir ganske ubekvem av tanken på å late som om jeg er eksperten. Jeg er ikke det. Det er jo nettopp det som er greia mi – jeg forsto ikke Internett, jeg ville forstå det, jeg synes det var mye som var vanskelig å forstå – og jeg vil gjøre det lettere for andre å forstå, fordi jeg synes det er fantastisk spennende.

Så hvem er jeg (som Spider-Man også bruker mye tid på å lure på)?

Det er ganske fjollete, men akkurat spørsmålet rundt hvilken rolle jeg skal ta på meg har vært noe som har hindret nattesøvnen de siste dagene.

Da jeg i dag morges fortalt om tvilen min – altså brukte stemmen til å si ordene høyt, kom selvfølgelig løsningen også. Den gjør ofte det når man bare sier noe høyt. Jeg er: Den nysgjerrige, undrende. Jeg er den som har oppdaget noe jeg synes er fantastisk – nemlig Internett infrastruktur – og jeg vil dele dette! Nettopp det at jeg ikke er eksperten, men den nysgjerrige entusiasten er også det som gjør at jeg vil kunne presentere dette stoffet – ikke helhetlig, men tilgjengelig for den leseren jeg ønsker å nå!

Eksempelvis; en av de gjennomgående tilbakemeldingene fra fagkonsulenten (en som faktisk er ekspert) er at teksten ofte er “ullen” og lite spesifikk, mens en testleser er helt fra seg over hvor mye hun lærer av nettopp samme tekst.

La meg slenge inn litt begreper fra min egen fagkrets (utviklingspsykologi); det er noe som heter zone of proximal development. Dette handler kort om at for de som kan veldig mye, blir det vanskelig å formidle kunnskapen til de som kan veldig lite. Man må ha forskjellige nivå av kunnskap for å fremme best mulig læring. Det vil si at de som kan litt, er flinkere til å lære til de som ikke kan noe, mens de som kan mye gir best fra seg kunnskap til de som allerede kan litt fra før av.

Og det er jo her jeg hele tiden har plassert meg.

Jeg måtte bare formulere det for meg selv. Og nå må jeg konkretisere det på en måte. Og så må jeg bare eie det.

En av tilbakemeldingene fra tekstleser (mars 2018). Ganske oppløftende beskjed å få for en som er helt blind på egen tekst.

Maja oppretter forlag

Jeg kom til slutt til en avgjørelse: jeg gir ut boka på eget forlag.

Tidlig i prosjektet forsøkte jeg å få tak i forlag som var villig til å bli med på prosjektet, uten at jeg fikk napp. Jeg har jo fått stipend og greier for å skrive denne boka, så jeg bestemte meg for å fortsette med å skrive uten støtte fra forlag. Med god hjelp fra folk rundt meg sto jeg på og fortsatte. Nå som jeg har kommet hit med ferdig førsteutkast og bistand fra fagkonsulenter og senere også tekstkonsulent, forsvinner mitt behov for å bli tilknyttet et forlag.

Det er mye positivt med å publisere selv: Om jeg må revidere teksten har jeg full kontroll over alle deler av publiseringen, og jeg slipper å forholde meg til en tredjepart. Dessuten kommer jeg til å ha kontroll på produksjonen – jeg velger alle leverandører ut fra de kriteriene som er viktige for meg. Ikke minst har jeg også da kontroll på pengestrømmen. Alle utgifter og alle inntekter er helt i min kontroll. Minuset er vel at det er mer arbeid, og det er mye jeg må gjøre som jeg ikke vet hva er enda. Jeg tar utfordringen med forventingsfull glede.

Hvorfor opprette forlag?

For å gi ut bok selv, må man ha ISBN-nummer. Du vet, det nummeret enhver bok har. For å få tak i noen ISBN-nummer, må man ha eget forlag.

Så hva gjorde jeg for å opprette eget forlag?

Jeg googlet noe a la “opprette eget forlag” og kom til all informasjonen jeg trengte. Informasjonen ligger for eksempel på BoldBooks.

Det er 2 steg du må ta:

  1. Velg et navn på forlaget ditt
  2. Send inn skjemaet til Nasjonalbiblioteket

Og vips så har du opprettet forlag, og får en bunke ISBN-nummer klar til bruk. Du trenger verken registrere noe hos Skatteetaten eller i Brønnøysundsregisteret. (….Men av regnskapsmessige grunner er det lurt å tenke på å ha eget firma i tillegg.)

Jeg har oppretta Mudskipper Publishing.

Jeg har kjøpt domenet, men har ikke gjort så mye mer med den nettsida. Jeg har store planer, men begrenset tid. Og hvorfor engelsk navn? Jo, fordi derfor.

PS: Jeg har planer om en helt egen bloggpost om ISBN-nummer, det kommer til å bli pokker så spennende skal jeg si deg!

Maja mudskipper

Illustrasjonsbilde: Et mulig markedsføringstriks? Maja svømmer i slamkryper-drakt? Eller kanskje ikke. MS Paint (selvfølgelig). (Slamkryper er det norske ordet for Mudskipper.)

« Older posts

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑