Fuckings korona.
2021 har dreid seg mye om familie: om å håndtere diverse utfordringer som dukker opp – både utenfra (som karantenekrav ved den minste lille forkjølelse, stengte barnehager og lignende) og innenfra (som trassalder, syk katt og lignende).
Til tross for et lavere tempo har jeg likevel gjort litt. Så her kommer – tradisjonen tro – en oppsummering av året 2021 for FRK.ENES.
Pangstart
2021 begynte med stormingen av kongressen i USA, 6 januar. Jeg fulgte direkte TV-sendinger og twitter-feeden nøye. Hvordan argumentene vred seg til konspirasjoner og historiefornektelse. «Nei, det skjedde ikke i den rekkefølgen» bare få timer etter noe skjedde. En flodbølgen av faktaresistente stemmer. Folk vil heller høre på sine venner på sosiale medier som bekrefter et verdensbilde de allerede forfekter, enn å sette spørsmålstegn. Confirmation bias. Og 6 januar så vi hvor problematisk ville sosiale medier kan bli. Vaksinedebatten er et annet eksempel. Blogginnlegget mitt «sosiale medier er noe dritt» ble skrevet. Jeg har siden i høst vært stadig mindre tilstede på sosiale medier. Jeg er bare lei av hele greia. Skal jeg kutte helt ut (som er det fornuftige)? Jeg har ikke bestemt meg, så jeg velger å ikke svare på det.
Men sosiale medier er ikke hele Internett. Ettersom jeg tross alt er en sånn Internett-preiker og holdt foredrag på Nasjonalt Internettforum i 2019, begynte året også med en forespørsel om jeg ville sende en liten videosnutt av hva jeg kunne se for meg ville være en positiv effekt av koronaen som de kunne bruke for å bryte opp det digitale nasjonalt internettforum 2021. Tittelen på årets Internettforum var “Krise åpner nye muligheter”. Jeg sminket meg (med delvis uttørket sminke) for første gang på lang tid, og tok en selfievideo med ettervekst og pus løpende rundt føttene mine.
Hjemmekontor
Det har vært pålagt hjemmekontor i Oslo… det føles som i hele året. Smittetrykket var mindre og tiltakene færre i Bodø hvor svigerforeldre/barnas besteforeldre bor, så vi dro. I 5 måneder bodde familien vår i Bodø. Vi tok permisjon fra barnehagen her i Oslo, og fikk «korttidsplass» på en liten barnehage der oppe. Jeg sa opp kontorfellesskapet på Kroloftet, og leide kontorplass på Mediegården i Bodø. Vi brukte første uka på frivillig karantene for å være sikre på at dersom det kom utbrudd i Bodø var det hvert fall ikke på grunn av oss! Hjemmekontor er jo hjemmekontor uansett, og i Bodø fikk vi i det minste et lite sosialt fellesskap med en arkitekt og en alt-mulig-data-mann.
I Bodø endte jeg med å plutselig opp som forsidepike i Dagens Næringsliv hvor jeg snakker om aksjer. For jeg har jo begynt med aksjehandel i koronaperioden, tross alt.
Jeg har ved et par anledninger introdusert meg som «Maja Enes, jeg har vært på forsiden av Dagens Næringsliv», men innså raskt at det humoristiske i dette ikke helt treffer de som ikke kjenner meg, så jeg har sluttet med det.
Medietilstedeværelsen har vært høy i år. Jeg har fått et leserinnlegg på trykk i Fædrelandsvennen om at iPad for barn er positivt, og at «skjermtid» er omtrent like beskrivende som «mat». Noe er bra, og noe er dårlig, og for mye av bare en ting er aldri bra (leserinnlegget inspirerte til en lengre versjon i blogginnlegget om å gi skjerm til ungene).
Retraumatisering
Den tredje og viktigste saken jeg har vært i media for i 2021, er angående drapet på NAV Grorud i 2013. Jeg har ikke ønsket å være særlig åpen om min nærhet til denne saken fordi det er vanskelige minner. Den hendelsen – drapet på Anni, er direkte årsak til at jeg jobber med data (istedenfor et yrke med mer kontakt med folk).
Jeg ble aktuell med min historie på grunn av tragedien på NAV Årstad. Nytt drap, temmelig lik historie. Alle de samme reaksjonene som jeg hadde i forbindelsen med min opplevelse sist, flommet frem. Og jeg ble sint, jeg ville forandre verden. Så jeg takket ja til å stille opp i VG, og jeg takket ja til å stille opp på Ukeslutt i NRK Radio (en sak som ble veldig fin, så anbefaler gjerne å høre på den). Jeg takket nei til å stille som case i TV2 Nyhetssendingen, mest fordi det var «om en halvtime», og det krever en del mental oppbygging før jeg kan snakke om dette.
Så ble det stilt. Jeg skrev sinte og uferdige ord på papir med intensjon om å fortelle alle hva som er galt. Kreve handling fra de med myndighet til å gjøre noe med saken. Samtidig så jeg at samtlige fagfolk som ytret seg om saken sier det samme som jeg ville sagt, og ingen tar tak i de større strukturelle problemene likevel. De jobber heller med å skru fast stoler. Symptombehandling med eneste formål å skape en falsk trygghet.
Håpløsheten tok tak og litt etter litt blåser stormene roligere. Jeg bestemte meg, nok en gang, for å ikke holde meg inne i stormen, men la kampen ligge.
Frilansjobbing
Jeg har jo tjent litt penger (fra andre enn Blix Solutions) i 2021, til tross for tilsynelatende tørke. Jeg har solgt litt bøker. Sist jeg pakket en bok i konvolutt er faktisk i dag.
Jeg har også hjulpet en forfatter med en søknad til et offentlig stipend (som hun fikk).
Viktigst for meg er likevel at jeg har solgt tegninger som har blitt publisert i e-boken «Tekst som selger» av Ann Hilde Bolstad
Jeg er skikkelig stolt av dette. Jeg har publisert tegninger før – i min egen bok, men der var jo jeg også ansvarlig redaktør og forlegger, så… det er ikke det samme. Å få aksept for illustrasjoner til å bli presentert i andre sine produkter har vært helt overveldende. Så stolt ble jeg faktisk, at jeg tenkte jeg burde drive mer med visuelle uttrykk. Så jeg meldte meg på malekurs. Og da det var ferdig gikk jeg på ett til, back to back. Jeg har aldri lært å male. Da vi var yngre hadde vi begrenset med penger til slikt, og jeg satt hjemme og tegnet med blyant istedenfor. Så jeg har aldri forholdt meg til oljemaling før. Det har vært utrolig gøy og det har gitt mersmak.
På tampen av året fikk jeg også gleden av å se Pål Spilling bli innlemmet i Internet Hall of Fame – en nominasjon jeg jobbet litt for mye med – godt hjulpet av særlig en annen i Internet Policy-miljøet her til lands. Blant annet fikk jeg Vint Cerf til å bli med og skrive anbefalingsbrev for nominasjonen (#namedropping). Like før “avdukingen” fikk jeg vite at andre også hadde nominert Pål Spilling, så jeg kan ikke ta æren for alt her, men det er likevel godt å se at resultatet ble som jeg ønsket (og at teksten om han åpenbart er sterkt inspirert av min nominasjon, noe som også gjør meg litt stolt).
Feilet frilansing
I et forsøk på å fortsette med Internettformidling i 2021 søkte jeg på koronastøtte fra Fritt Ord for å skrive blogginnlegg av den mer teknisk informative sorten – dere vet, det jeg jo egentlig hadde tenkt til å jobbe med. Jeg fikk ikke tilslag på de pengene, og de tre blogginnleggene jeg skrev mens jeg ventet på at søknaden skulle bli behandlet (Brennende servere og halvveiskunnskap, Øynene mot skyene, og Stormfulle skyer) ble de eneste jeg prioritere å skrive i den sjangeren.
Da avslaget fra Fritt Ord kom, kom også erkjennelsen.
Hvor lenge skal jeg sparke på en død hest?
Jeg får ikke til å skape egne verdier under korona, og jeg kan like godt være trofast mot de som har vært trofast mot meg i denne tiden. Så jeg begynte å diskutere ansettelse med Blix Solutions AS, hvor jeg har vært tilknyttet i kontor/regnskap/HR noen år som innleid konsulent.
Jeg er 80% ansatt i Blix Solutions siden november 2021.
Jeg vil kun drive med egne prosjekter på fritiden og i 20%.
Husmor
I disse koronaårene med nedstengninger og karantener har jeg flere ganger endt i en husmortilværelse – en tilværelse jeg synes det har vært urettferdig å bli plassert i. Med tiden har jeg likevel begynt å sette pris på muligheten til å være så mye hjemme. At jeg kan være der for ungene og gi de en trygg hjemmebase når verden er kaotisk. At jeg slipper å sjonglere fulltidsjobb på hjemmekontor med stengte barnehager og karanteneregler. Permisjonstrusler. At vi har muligheten til å velge å fokusere på ro og glede i familien fremfor å stresse seg andpusten fra den ene forpliktelsen etter den andre. At vi er to voksne som samarbeider, og at vi har mulighet til å dele oppgavene for å få best mulig flyt.
Så da går det litt opp i opp. Denne frustrasjonen over å være mye hjemmeværende, sammen med innsikten over at alternativet ville vært mye verre.
Er jeg fornøyd? Absolutt ikke, jeg kan ikke akkurat kalle disse årene en fest. Jeg er rastløs, frustrert, isolert og ikke helt i vater. Men det har jeg inntrykk av at ingen er nå.
Fuckings korona.
Neste år?
Planen for 2021 i fjor var at jeg skulle fullføre romanen med arbeidstittel INT-thingy. Den har jeg ikke skrevet en setning på. Faktisk husker jeg ikke helt hvor jeg har lagret den, jeg finner den ikke igjen. Jeg hadde som nyttårsforsett at jeg skulle bli flinkere til å prate med folk. Jeg vet ikke helt om jeg feilet der – men jeg har gjort en innsats. Og jeg har betalt regningene mine, stort sett (som også var et mål).
Til neste år har jeg ingen planer (annet enn at vi skal ha sommerferie ei uke i Lillesand). Jeg er ansatt i Blix Solutions AS og fokuset blir å gjøre en god jobb der, og å bli med på veksten i Blix Data Center. Det er ikke umulig at jeg kan fortsette å skrive blogg om teknologi og infrastruktur derfra, jeg har allerede skrevet om miljøaspekt i datasenterbransjen, eller det grønne datasenterskiftet som jeg kalte det.
Jeg har ørten prosjekter som alltid kommer bakerst i køen fordi de ikke genererer umiddelbar inntekt (diktbok, roman, konseptkunst, opp til flere barnebøker, AS-et med businessideen der, YouTube-kanal, oljemaling, digital tegning osv)…. Kanskje ett av disse prosjektene kan få mer vind i seilene nå?
I mellomtiden skal jeg nyte forutsigbar lønn og rettigheter som arbeidstaker. Jeg håper roen i forutsigbarheten kan sette fyr på litt kreativt skapende aktiviteter.
Nyttårsforsettet mitt er å spise mindre godteri.
