Category: frkenes (Page 1 of 7)

Sosiale medier er noe dritt

Politiet skal nå i gang med å oppsøke de som hetser i sosiale medier (NRK, 5. mai 2021 og digi.no, 5 mai 2021).

På høy tid.

(…selv om det også er gjort før, NRK, 1 februar 2016.)

Det er mange som tror jeg er sånn ihuga digitalist, som elsker alt det digitale uten forbehold. Og joda, jeg elsker Internett. Men: Jeg synes sosiale medier er noe dritt.

Jeg er tilstede på ganske mange plattformer. Jeg har fått kommentarer på at jeg er så aktiv “og sikkert har peiling”, men jeg synes sosiale medier er noe skikkelig dritt. La meg gå gjennom den mest drittete dritten.

Min første tweet, 2009

Diskusjon for å vinne, ikke for å lære

Jeg leser mye kommentarfelt for å følge med på “hva folk mener”. Jeg mener at diskusjon handler om å høre motstemmer til sin egen overbevisning, lære litt – og kanskje til og med endre mening. Et museskritt. Og om det er åpenbart at ingen meningsendring vil skje, kan det likevel være spennende å lære mer om motivasjonen bak meningene til motparten. Kommentarfelt på sosiale medier kunne vært et sted for spennende meningsutveksling og et sted hvor nye ideer springer frem. Men det er det ikke. Slikt krever mer lytting enn skriking.

I kommentarfelt på sosiale medier lytter ingen. De stiller ikke spørsmål, med mindre det er retoriske spørsmål av typen “åja, så covid19 er bare en mild influensa, så hva skjer i India nå da?”. Når jeg kommenterer på noe i sosiale medier – for det skjer innimellom, så er det ikke fordi jeg forventer at personen jeg “kommenterer til” skal bry seg. Jeg kommenterer for den tause majoriteten – de som er som meg, de som leser kommentarfelt men sjeldent kommenterer. Sånne som oss leser tross alt kommentarfelt for å lære litt og gjøre oss opp en mening. Og når alle som er nysgjerrige og søkende bare lar være å kommentere, så blir kommentarfeltene overtatt av skråsikre brøleaper. Ingen fornuftige kommenterer, bare masse skriking. Og drittslenging frem og tilbake. Det er med andre ord knapt noen vits å lese kommentarfelt på sosiale medier lengre, det er bare søppel der.

Personliggjøring og polarisering

Når jeg kaller det søppel, tenker jeg ikke på meninger jeg er uenig i. Men reaksjoner på innlegg. Noen som sier noe med faktisk innhold i et kommentarfelt blir ikke møtt med saklighet. De blir møtt med for eksempel “haha”-knappen til Facebook. Den “haha”-reaksjonen forvirrer meg intenst, men jeg skal ikke dvele ved den. Jeg vil bare ha det notert at den er fullstendig ubrukelig og gir ingen mening.

Latterliggjøring er en ting, men kommentarer på sosiale medier dreier seg om person mer enn ytring. I en periode, etter rettssaken til 22. juli-morderen i 2012, var det veldig populært å diagnostisere folk. Dette holdt på lenge, og helt opp mot Trump-kampanjen i 2017, men så sluttet denne tendensen litt. “Er du psykopat, eller?” eller “typisk narcissist å si noe sånn” og så videre. Etter Trump ble president i 2017 (det er tydeligvis nå blitt en tidsregning) ble det, i sosiale medier, mer og mer kategorisering: du tilhører enten “venstresiden” eller “høyresiden”. Og når du er plassert i en “side”, er det umulig å si noe om saken, du blir bare konfrontert med mange andre saker eller uttalelser den “siden” har hatt – noen sinne. Det blir for dumt.

Det er aldri bare to sider, og en person er aldri helt og fullt bare “den ene siden”. Men nyanser fungerer ikke på sosiale medier. Budskapet må frem, så da må det spisses! Så spisst blir det, at det ikke er noen budskap igjen, bare en ekkel nål som poker rundt. *poke*…. *poke*…. *poke*…

Ett av de første bildene av meg på Facebook, fra 2007

Longitudinell diskusjonsarena

Jeg husker jeg en fuktig kveld rundt det herrens år 2010. Sosiale medier var fremdeles ganske nytt og “venner” var faktisk venner. Jeg oppdaterte Facebook med ting som “Maja is gleder meg til tomatsuppe! Nam”. Den aktuelle kvelden utbasunerte jeg pompøst: “Skal du poste noe på Internett, må det være noe du er villig til å gå i døden for. Du vet nemlig aldri hva fremtiden bringer og hva som blir brukt mot deg!”

Jeg lever tydeligvis for drama. Men nå er vi i fremtiden, og jeg vil bare få sagt: Hva var det jeg sa?

Folk blir hele tiden konfrontert med ting de sa for lenge siden. Et kjent eksempel er typ Sumaya Jirde Ali som hadde skrevet “fuck politiet” på Twitter og slettet like etterpå (Avisa Nordland, 01.03.2018). Jeg kan bare si…. Jeg er så sykt glad for at det ikke var sosiale medier da jeg vokste opp, om det skal bli så mye oppstuss over et lite “fuck politiet”. Jeg mener, vi har alle vært der.

Og det er jo det som er greia. Vi sier og gjør ting, og så lærer vi, og så utvikler vi oss. Å komme trekkende med ting vi har sagt for noen år siden, aller helst tatt ut av kontekst (jeg er sikker på at Sumaya Jirde Ali for eksempel ikke håper på et lovløst og sosialdarwinistisk samfunn, ettersom kommentaren hennes var en reaksjon på en helt konkret handling) har blitt normalen.

Det er en styrke å kunne si “jeg har utviklet meg og lært siden da”. Jeg mente kjernekraftverk var verdens verste greie, og sidestilte kjernekraftverk med atomvåpen. Det gjør jeg ikke lengre. Kjernekraftverk er fornuftig, jeg har lært (blant annet ved hjelp av Sunniva Rose, her fra NRK Ytring 27 september 2020). Jeg trenger ikke bruke så mye tid på å forholde meg til at jeg en gang synes kjernekraftverk var en uting. Om jeg derimot hadde skrevet om kjernekraft på sosiale medier, ville saken stilt seg annerledes:

Screencaps er et onde, her illustrert med et screencaps av kommentaren til en Facebook-kontakt

I kommentarfeltdiskusjoner er det ofte korte kommentarer. Du får en del av en diskusjon, men ikke hele diskusjonen. Og skjermbilder blir brukt hyppig som trusler og på den måten forsøke å hindre videre diskusjon. Jeg kunne blitt avfeid som vitenskapsresistent om det kom frem at jeg var i mot kjernekraft. Jeg kunne mistet troverdighet. Men det slipper jeg. Jeg tar eierskap over min egen historie og formidler i kontekst.

Du mister makten over egen historie og egne ytringer, og det du har gått bort fra står ved deg for alltid likevel.

Men det er ikke bare hissige kommentarfelt og medmenneskelig inkompetanse som er problemet med sosiale medier. Hele vitenskapen bak er et eksempel på feiltrinn.

Mengden og rekkevidden

Sosiale medier er der for å nå langt – nå til mange, og nå langt – med sitt budskap. Det positive med dette er at jeg kan bli eksponert for deler av verdenssyn jeg ikke har reflektert over eller vært preget av tidligere. Jeg får innblikk.

Det negative med det er at de som stikker hodet frem kan få en flodbølge av respons. Og da tenker jeg ikke på respons av den gode arten. Alle tåler å få en og annen drittkommentar slengt etter seg. Men greia med sosiale medier er at det ikke er snakk om “en og annen”. Mengden hets, og grovheten i hetsen, er tragisk. Sannsynligvis handler det litt om at når en selv er langt unna “målet”, er det ikke like personlig krevende å slå til. Det er lettere å drepe dersom du sitter på et kontor, omgitt av likesinnede, og sikter inn en drone – enn det er å stå foran noen med en kniv i hånda. Det er psykologi.

Sånn er det nok med sosiale medier også. Når det er noen du ikke kjenner, og ikke har noen forhold til, er det lett å slenge ut en liten drapstrussel bare fordi du legger ut bilder av deg selv uten barberte legger (Dagsavisen, 11. desember 2020). Det trenger ikke være så heftige kommentarer heller. Det holder at du synes det er riktig å slenge om deg med “dum, svak, egoistisk” eller noe i den duren, enten det er fordi noen er drept av et skredras (NRK, 2 mai 2021), fordi noen ønsker at fedre skal bli med på fødestua (TV2, 14. februar 2021), at du kommenterer det tåpelige med å dele en meny opp i jente- og gutte-meny (NRK, 9 august 2019) eller at du har ei hytte (NRK, 19. mars 2020). Mange gjør tydeligvis dette – slenger dritt fordi de kan. Og det er da den store mengden kommer inn. Mengden er nok til å ta knekken på enhver.

Noen synes det er verdt det (som i artikkelen “Hatkommentarer er hverdagskost for norske Tik-Tokere” fra p3 20 mars 2021). Jeg synes det virker mer stress enn moro. Jeg har hvert fall ikke lyst til å utsette meg for dette. Og den beste måten å slippe? Bare droppe sosiale medier.

Tidtrøyta

Sosiale medier er skapt for at du skal bruke mest mulig tid der. Den gir deg innhold basert på hva du bruker tid på å se på. Den finner ut hva som får deg til å tikke (eller klikke), og presenterer det på løpende bånd. Jeg er nok ikke den eneste som har tenkt tanken at i kveld skal jeg kanskje kose meg med en film alene, men endt opp med å scrolle opp og ned på sosiale medier istedenfor. Scrolling som gir meg ingen ting. Sosiale medier tar opp alt for mye tid.

Hilde Østby skriver i boken Kreativitet (2019) at det er viktig å kjede seg. Når du kjeder deg setter hjernen i gang prosesser med å løse ting, og man ender med å finne svar (42). Sosiale medier bruker all kunnskap om psykologi og sosiologi og medievitenskap og gudene vet hva, for å holde oss på plattformen (BBC, 4 juli 2018). Selv om det ikke er noe der av interesse.

Sosiale medier er, når alt kommer til alt, bare meningsløs bruk av tid. Hvorfor gidder jeg? jo, jeg føler jeg må, for jeg må jo markedsføre meg selv og være på plass og prøve å vise meg frem osv. Og det er jeg ikke den eneste som prøver å bruke sosiale medier til.

Snapchat-videoen som endte med at jeg opprettet instagram-profil nummer 2 (“Internettfrue”)

Overveldende markedsføring

Pre sosiale medier måtte jeg se på plakater, “hva skjer”-kalendere og lignende for å få med meg hva som skjedde i nærmiljøet. Så kom sosiale medier, og jeg ble invitert av venner, eller kunne følge konsepter som dermed inviterte meg. Det var gode tider for en selvoppnevnt FOMO-kulturentusiast.

Men nå har markedskreftene tatt over. Først de store selskapene, som pøser på med reklame for ting som skal skje. Det er (faktisk) greit nok, det er slikt man må forvente. Men nå, etter å ha levd litt i koronatiltaksland i litt over et år – nå har det gått over stokk og stein.

ALLE tilbyr webinar. Og ALLE kjører en markedsføringskampanje på det. Om jeg fikk penger for alle “Gratis webinar”-reklamene jeg scroller forbi av både den ene og den andre, så hadde jeg kunnet ha et tjukt lag med smør på brødskiva, for å si det sånn. Og det er sikkert ikke teite webinarer – det er spennende tema. ,Normalt sett ville det nok vært interessant for meg – om det var sånn at jeg ble forespeilet ett annenhver måned eller noe. Men neida. Jeg kunne gått på flere gratis webinar om dagen om jeg hadde hatt lyst. Debatter, opplæring, diskusjon og belysning – alt innenfor tema jeg liker eller til og med brenner for. Enkeltpersonsforetak, organisasjoner, statlige aktører, internasjonale bedrifter, banker, universiteter og høyskoler… alle tilbyr – tilbyr – tilbyr. Gratis! Få plasser! Meld deg på!

Det er ikke mangel på innhold, for å si det sånn.

Men det er for mye, jeg ender med å ikke gidde delta på noe. Det er et mas. Jeg blir mettet av innhold bare av å se på reklame for innhold som sannsynligvis er mer interessant enn all reklamen om innhold.

Jeg har ingen konklusjon

Jeg er bare dritt lei og ville få det ut. Jeg har ikke engang begynt å ta for meg influensere eller propagandamaskiner. Det tror jeg andre kan ta.

Stormfulle skyer

“Amerikanerene vedtok nettopp en lov som sa at myndighetene skal ha tilgang til all data fra alle amerikanske selskap, mens Schrems II-dommen gjør at det er ulovlig for selskap å gi info om europeere over landegrensene. Disse lovene er helt i kollisjon, men ingen vet hva de skal gjøre med det enda. Alle som bruker en skytjeneste eller en plattformtjeneste blir jo berørt av dette. Men ingen vet hva de skal gjøre!”

Omtrent dette ble sagt i lunsjen på onsdag. Og siden jeg er inne på dette med sky for tiden, så ble jeg litt ekstra nysgjerrig på hva som lå bak dette utsagnet.

Begrepsavklaring

Først litt kjapt om GDPR, Schrems II, og CLOUD act.

GDPR (General Data Protection Regulation) er den europeiske lovreguleringen rundt det å behandle og lagre informasjon om borgere av EU (og i forlengelsen EØS). Fra 20 juli 2018 er loven en del av norsk lovgiving. GDPR er omfattende og komplisert.

Schrems II er betegnelsen på en dom avsagt i EU-domstolen 16. juli 2020 som i korte ord etablerte at europeiske borgeres personvern ikke blir ivaretatt i USA på grunn av “de vide hjemlene til amerikansk etterretning og at europeiske borgere ikke har god nok mulighet til å overprøve beslutningene om overvåking.” (som Datatilsynet formulerer det 16.07.2020).

CLOUD Act (“The Clarifying Lawful Overseas Use of Data Act“) er en amerikansk lovgiving som gjør justeringer til  Stored Communications Act (SCA) fra 1986. Denne loven gir amerikanske politimyndigheter anledning til å kreve lagret informasjon fra amerikanske teknologiselskap. Oppdateringen i Cloud Act er at dette gjelder uavhengig om serverene informasjonen er lagret på befinner seg i USA eller andre land.

Skytjenester og underleverandører

Forrige innlegg interoduserte jeg begrepet “Plattform som en Tjeneste”, eller PaaS som det oftere heter. En utfordring med slike plattformer er at veldig mange bruker Microsoft, Amazon eller Google. Amerikanske plattformer. Det betyr altså at selv om programvaren og alle applikasjoner er egne og selvutviklede for bedriften ikke har noe å si (angående dette). Under laget – i infrastrukturen, ligger alt lagret hos amerikanske selskap. Selskap som må utlevere data ved krav fra amerikanske myndigheter – uavhengig hvor serverene er.

Når det gjelder personvern er det fort de offentlige tjenestene mine tanker går til.

Offentlig-paas.no (som jeg altså er helt overivrig over å ha snublet over) hinter til at de fleste offentlige (selvutviklede) tjenestene bruker kubernetes. Og jeg skal være ærlig og si at jeg er på litt tynn is her (-kan du masse om kubernetes, gjerne ta kontakt og lær meg). Men dette er hva jeg forstår av kubernetes (etter å ha lest på kubernetes.io): Det er et open source verktøy som gjør deg uavhengig av plattform. Det vil si at du får en slags mellomting mellom IaaS og PaaS. Du får valgmulighetene og kontrollen til infrastrukturen som du ville hatt med IaaS, samtidig som du får en plattform du kan bygge programvare på (som ved PaaS). En slik “mellomløsning” blir som regel kalt CaaS (Container as a Service). Det virker (betryggende nok) som om mange av de offentlige tjenestene allerede fikler rundt med dette.

Fordi: dersom du har en tjeneste som er tungt integrert med Microsoft Azure (for eksempel), så er det ikke bare å “bytte”. Og bruker du amerikanske tjenester er det knapt mulig for dem å sikre at GDPR faktisk blir fulgt, uten at de bryter loven i sitt hjemland (ved å ikke samarbeide med politet). Altinn ligger på Microsoft Azure (altinndigital.no, 19.02.2021). I samme slengen nevnes det at “Digitaliseringsdirektoratet har ikke fattet beslutninger som gjør at vi kommer til å «flytte hjem» løsninger som er i sky på nåværende tidspunkt.”

“Å flytte hjem” – selv om det er noe jeg brenner for (hadde jeg jobbet i DigDir hadde jeg argumentert kraftig for at all norsk data skal befinne seg i Norge) – er vel strengt tatt ikke nødvendig, det er mange land i EU som er omfattet av de samme rammene som…. vel, EU. Det er særlig amerikanske tjenester som er i fokus i denne problemstillingen, og det er generelt flest amerikanske tjenester.

Hva blir konsekvensene for meg?

Ryktebørsen går, og det er de som tror denne dommen er slutten på skytjenester. “On prem”-tjenester, eller altså da å lagre alt “hos seg selv” er plutselig mer i vinden igjen – som om vi går tilbake noen år.

Men hva blir egentlig konsekvensene for sånne som meg og deg? Sannsynligvis flere arbeidsplasser til konsulenter – både juridiske og innen skyteknologi. Det blir mange endrede systemer og flere tjenester som utvikles. Det blir kanskje ikke de store tydelige konsekvensene for meg og deg – men det er en sånn langsiktig utvikling som blir interessant her. Jeg tror det hele kan dreie seg mot en langt mindre amerikansk dominans i teknologimarkedet på sikt. Mer nasjonalisme i lagringsstrukturen – flere tjenester lagres på norsk jord av mer lokale leverandører. Det vil også bli vanskeligere for tjenester som Dropbox å få tillit. Særlig når de så tydelig understreker at de følger GDPR til punkt og prikke – selv om vi vet at de har serverene sine i USA.

Hva blir konsekvensene?

EDPB (The European Data Protection Board) ga ut en rapport 10. november 2020 om hvordan selskap kan møte utfordringer knytte til Schrems II-dommen. Her er en link til rapporten i sin helhet (den er overraskende tydelig til offentlig rapport å være). Den gir flere råd og om å blant annet ettergå tjenester og å innføre ytterligere beskyttelsestiltak for å møte kravene som nå stilles.

I min søking rundt dette tema kommer jeg fort til tilbud om konsulenthjelp for å “innføre ytterlige beskyttelsestiltak” som det er krav om bedrifter for å gjøre – om de skal følge GDPR. Noe en bedrift vil, for det finnes trusler om ganske høye bøter om du ikke tilpasser deg GDPR. (Europeiske tilsynsmyndigheter har skrevet ut bøter for svimlende 272,5 millioner Euro siden 2018 kan Finansavisen fortelle 19.01.2021).

“Beskyttelsestiltak” fra kunden sin side er bra, men er det nok?

Noen skyleverandører går kraftig ut for å berolige sine kunder. Microsoft får jevnlig gjennomgå av Max Shrems på Twitter (den Schrems som har gitt navn til dommen) for sine forsøk på å “renvaske” seg:

Og samtidig kan det godt være Microsoft er først i klassen her – jeg har ikke sett Schrems kritisere Amazon (AMZ) like tydelig – det henger kanskje sammen med at de ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i problemstillingen i det hele tatt?

Dropbox har gått for løsningen å la være å svare på spørsmålet offentlig. Vi kan vel bare spekulere i hva det skal bety.

Advokatmat

Som med GDPR er det egentlig ikke teknologi som blir utfordringen – det er det juridiske. Men det juridiske må ha kunnskap om den teknologiske infrastrukturen for å i det hele tatt forstå utfrodringene. Heldigvis har mange også det. Jeg får opp en del treff, og her er to:

Advokatfirmaet PwC uttrykker “Flere av skytjenesteleverandørene viser til at de lagrer personopplysninger i datasentre innad i EU/EØS, og at de derfor ikke er underlagt kravet som følger med overføring av personopplysninger til tredjeland. Her må det bemerkes at ren teknisk tilgang i seg selv anses som en overføring av personopplysninger.” (pwc.no, 18.11.20, min kursiv).

Advokatfirmaet Scjødt (schjodt.no, 06.10.2020) antyder rett ut at skylagring som vi kjenner det kommer til å endres, fordi slik det er nå er det ikke sannsynlig å unngå tilgang til personlig data ved bruk av skytjenester:

For cloud services, high availability requirements are normally required, often “24/7/365”. In order for this to be practically feasible, technical personnel may have to access the database containing personal data – encrypted or not – through remote access from different time zones. In other words, a “transfer” happens if a consultant/operator in the United States can access personal data on a European server, for example when supporting an ERP system. Many cloud service providers have also explicitly reserved the right to grant such remote access in its standard agreements with the customer.

Det er med andre ord egentlig ikke helt innafor å bruke tjenestene slik vi gjør i dag. Men det er jo veldig komplisert – hvordan gjør vi det nå? La meg ta meg selv om et eksempel. Jeg er jo enig i at mitt personvern er viktig. Jeg har fremdeles ikke sluttet å bruke Dropbox. Det går på den gamle “hvis du ikke har noe å skjule, hvorfor beskytte det”. Jeg har ikke noe å skjule – men det er likevel ikke det som er poenget med dette. Poenget med dette er at dette er på SYSTEMNIVÅ.

“Alle” gjør det – altså bruker tjenester som i europeisk domstol rett og slett har blitt dømt til å være uskikket til å ta vare på personvernet til europeiske borgere. Og når dette skjer på system er det et problem.

Men hvordan skal man endre et system – et system basert på teknologi og juss som er så komplisert at de aller fleste ikke aner hvordan noen av delene fungerer?

Så langt virker konklusjonen fra lunsjen ganske riktig: Ingen vet helt hva de skal gjøre.

Dette er Max Schrems (2016). Bilde: Manfred Werner – Tsui cc-by-sa3.0

Brennende servere og halvveiskunnskap

Det har vært brann på et datasenter. Og i kjølvannet av dette kom det mange kommentarer på Twitter som var underholdende og igjen understreker behovet for å forstå litt mer om Internett infrastruktur.

Jeg har, som kjent for de fleste, lenge hatt som mål å tilgjengeliggjøre Internett infrastruktur. Forsøke å plassere den teskjea langt ned i ganen. Ganske ofte lurer jeg på hvorfor, for det er ikke alltid så mye respons som kommer. Men innimellom skjer det noe som gjør at jeg husker hvorfor jeg holder på som et rabiat ekorn. Brannen på dette datasenteret er en sånn hendelse.

Vi har alle lært at det å ta backup, det er lurt. Og om du ikke har lært det enda, så står du klar for å få deg en skikkelig kalddusj en gang i fremtiden. For min del kom denne kalddusjen sånn ca i 2005, da jeg skreiv på en oppgave i mastergradsløpet mitt. Den handlet sikkert om noe sånn som persepsjon og kognisjon, jeg husker ikke. Jeg husker det var et litt tungt fag med en del biologi og mye referanser. Jeg begynte å føle meg ferdig allerede ettermiddagen før innleveringsfrist, og så kræsja dataen. Jeg måtte løpe inn til en av mine kollektiv-venner, og be om å låne deres datamaskin, og så haste ned en ny oppgave på fire timer.

Angsten, stresset, frustrasjonen…

Jeg unner ingen denne følelsen – men på samme tid; en oppgave på et høyere nivå på universitet føles kanskje livsviktig der og da – men det er bare en oppgave. Hadde jeg levert noe og strøket, hadde jeg enten kunne levert igjen, eller tatt opp faget senere. Det hadde ikke gjort den store forskjellen for livet mitt.

Men etter dette har jeg altså jevnlig tatt backup av viktige ting. Jeg lagrer i skyen på skytjenester, jeg lagrer kopier på tilkoblede enheter, og jeg sender work-in-progress-dokumenter på e-post til meg selv med jevne mellomrom. Bare for sikkerhets skyld.

Men jeg er bare en skarve frilanser. informasjonen jeg har er ikke akkurat livsnødvendig for folk. Jeg selger ikke en tjeneste for folk hvor min jobb er å ta vare på uerstattelig informasjon. Du har kanskje en sånn tjeneste et sted. Du betaler penger, du tenker det er trygt for det ligger i skyen og ikke på din egen tullete datamaskin…

MEN SÅ BRENNER SKYEN.

Bilde av Marco Allasio/Pexels

Det var det som skjedde på datasenteret til OVHCloud. Skyen brant – og ikke i en poetisk metafor – men faktisk brann på et datasenter. En sky er jo ikke annet enn lagring på servere et annet sted som du får tilgang til gjennom Internett. Og denne gangen var dette andre stedet OVH sitt datasenter i Strasbourg. OVH er ett steg ned mot grasrota i infrastrukturen. Det vil si at du sannsynligvis ikke er kunde der – men det kan være de du kjøper tjenestene av er kunde der.

Ett eksempel er Ramsalt (NRK 10. mars 2021). Ramsalt er et norsk selskap som leverer nettløsninger, og i henhold til nettsiden deres (ramsalt.com, ikke ramsalt.no) leverer de tilsynelatende alt fra digital markedsføring til hostingtjenester osv. Noe av det de leverer, er nettsteder til tidsskrift og aviser. Og når alt det lagrede brenner, ja – da brenner det. Det er borte, med mindre det finnes en backup et sted.

Dette er ikke en kritikk av Ramsalt eller OVHCloud. I et fritt marked velger man de tjenestene man ønsker, og det er ingen ting i veien med disse selskapene, det er bare to selskap som har vært uheldige. Det kunne vært et annet datasenter, og det kunne vært en annen tjenesteleverandør. Det er temmelig usannsynlig at et datasenter skal brenne – et grunnleggende prinsipp i administreringen av datasenter er nettopp brannsikkerhet, siden det er så mye strøm som er samlet på ett sted. Uhell kan likevel skje. I denne episoden var det tydeligvis en UPS (Uninterruptible Power Supply, altså en ekstra strømforsyning, et batteri rett og slett) som hadde hatt service tidligere de dagen, som satt fyr.

Jeg vet ikke hvilke avtaler firma har med sine leverandører, men: jeg har hørt rykter om at mange kritiske tjenester ikke har backup. Firma og tjenesteleverandører har de serverene de har, og det er det. Fokus på sikkerhet må veldig ofte gi etter for fokuset på kostnader. De som sitter på pengesekken, prosjektledere og deres like, synes ikke det er verdt å bruke penger på backup. Informasjonen er tross alt lagret i skyen, og skyene faller ikke ned.

………………….

Og det er her jeg innser at jeg har en oppgave i lang tid fremover. Skyen er på ingen måte magisk, og informasjon lagret i skyen er på alle måter lagret et fysisk sted.

Etter brannen i OVH, hvor de ba firma sette i gang sine “Disaster Recovery Plan” ettersom de kjapt innså at her ville en del servere gå tapt, kunne vi lese både det ene og andre på Twitter:

Igjen: Når serveren din, som du har all informasjoenn din på, brenner, finnes informasjonen ikke mer.

Skal du ha tak i informasjonen, må du ha backup et annet sted. En Disaster Recovery Plan er en plan du har for å få tak i dataen som går opp i flammer. De som har et forhold til dette, har gjerne jevnlige lagringer av all informasjonen, en snapshot (eller et tidsbilde om du vil). De som ikke har et forhold til dette, har nå rett og slett mistet næringsgrunnlaget sitt…

Da jeg begynte å lese meg opp på Internett infrastruktur, var dette med lagringen av skyen et aha-øyeblikk for meg. Jeg hadde aldri tenkt på hvor skyen var lagret før, men når det ble forklart for meg ble jeg litt sånn flau “at jeg ikke har skjønt det før”. Jeg skjønte det selvfølgelig fordi jeg ikke hadde tenkt på det. Men jeg har strengt tatt bare lagring av dokumenter og bilder, og har ikke andre sin verdifulle informasjon lagret noen steder.

Jeg ville trodd at de som hadde tjenester på OVH Cloud, var profesjonelle. Altså liksom infrastrukturens…. andrelinje. Ikke sånne som meg – men folk som driver med nettløsninger og skyløsninger og som har peiling.

“Å ha peiling” på infrastruktur er derimot ikke akkurat… en blomstereng. Jeg er samfunnsviter, og har ikke spesielt mye stolthet i å være kunnskapsrik om teknologi. Jeg antar jeg ikke kan, og så spør jeg, og så blir jeg mer og mer overrasket over at jeg kan mer enn stadig flere som jeg tenker vet mer enn meg. Dette er ikke selvskryt, dette er en beskrivelse av et problem. Teknologifeltet er veldig stort, og det virker av og til som om det er en uting å gi inntrykk av å ikke forstå grunnleggende infrastruktur. Og uinformerte tar halvveisvalg, eller gir halvveisråd. Og da har vi en spiral i gang.

Boka mi, Internett Internett Internett, er en teskje-versjon av infrastruktur. Den gir innblikk i en del av teknologien som ikke er tilgjengelig for alle, som blir så tydelig i etterspillet av brannen i Straussburg.

Har du ikke back-up, er dataen borte.

Skyen er fysiske komponenter på en fysisk plass. De kan bli ødelagt.

Egentlig burde kanskje skyen kalles “trærne”, og alle røttene er kabler og koblinger ut og inn. Bladene er informasjonen som gjør livet korona-levelig med sin fotosyntese.

/metaforbonanza out.

Ps: ta backup av viktig info.

Maja oppsummerer 2020

Koronaåret selv – det kan ikke akkurat sies å ha vært det mest spennende året. Det slo meg nå på tampen av dagen i dag, 31.12.2020, at jeg pleide jo å skrive et blogginnlegg hvor jeg oppsummerer året. Og selv om 2020 har vært “anderledesåret” for mange, kan man jo beholde noen tradisjoner der det er mulig for å late som en slags fremgang i livet.

Vel, 2020 startet med at jeg fremdeles var i gradert foreldrepermisjon for barn født i mars 2019 – som altså ikke har krav på barnehageplass før august 2020. Jeg hadde derfor kjørt et ganske langt løp med 40% permisjon, sånn at jeg kunne prøve å spe på med inntekt i løpet av en lang vår uten barnehageplass og med en aktiv ettåring. Jeg var kommet inn i et greit driv med å ha barnet med på jobb en dag i uka, ha dagmamma en dag i uka, jobbe litt kvelder og så videre. Jeg var på P2 en liten svipptur, og jeg ble hyret inn for å holde et foredrag i løpet av sommeren (som forøvrig ble korona-avlyst, så jeg la ut foredraget som et blogginnlegg). Jeg skrøt på Instagram over oppdragsgiver som lot meg ta med barn på jobb, men det er engang slik – i ærlighetens navn – at oppdragsgiver (Blix Solutions) også er barnefar/samboer/livspartner sin bedrift. Det er kanskje litt lettere for pappa å akseptere smårolling på jobb enn en tilfeldig oppdragiver.

Barnefar eller ikke, jo eldre ungen ble, jo mer aktiv ble hun, og jo vanskeligere ble det å ta henne med på jobb. Flaks at Norge da stengte ned like før ettårsdagen hennes, i mars.

Ettersom jeg likevel var delvis hjemmeværende, ble jeg helt hjemmeværende med to barn, og jeg fikk overført fars omsorgsdager til meg. Jeg søkte ikke noen annen kompensasjon i løpet av korona, for selv om jeg hadde tenkt til å fortsette å promotere meg selv etter boka som ble gitt ut i oktober 2019, og foredrag på Internettforum i november 2019, så ble det vanskelig å sette tall på hva jeg hadde i tapt fortjeneste. En underlig blanding av “forventet oppdrag og fortjeneste”, “gradert permisjon” og det faktum at jeg tilsynelatende ikke hadde inntekt i 2018 gjorde at jeg regnet med å få avslag uansett. Det var ikke noe vits i å søke (jeg hadde en grei nok inntekt i 2017 og brukte sparepenger i 2018 mens jeg satset på å ferdigstille boka, som jeg fikk inntekt for i 2019 – så alt dette var kalkulert fra min side…. men ikke særlig imponerende for en kompensasjonssøknad vil jeg anta). Jeg var en av dem kompensasjonsordningen ikke kom til å treffe. Så da fikk jeg omstille meg, da.

Jeg prøvde å fortsette med Internett-formidling. Jeg søkte koronastøtte for å drive med digital formidling gjennom faglige blogginnlegg, noe lignende dette, hvor jeg skriver om hvorfor Internett ikke knelte selv om det plutselig ble mange hjemmekontor og mange var redd for at infrastrukturen ikke skulle klare den plutselige endringen. Jeg fikk ikke støtte. Jeg var også en av dem som var negative til første Smittestopp-appen. Jeg er en ivrig leser av kommentarfelt, og innså rimelig kjapt at “folk flest” antok kritikken av smittestopp handlet om oss “tech-heads” som var blinde for alle andre hensyn enn personvern på den ene siden – og fornuftige mennesker på den andre siden. Så jeg tok det på meg å skrive et blogginnlegg hvor jeg forklarer hva som var problemet med Smittestopp-appen, sånn på en måte at flest mulig skal forstå hva som blir sagt. Jeg har forøvrig lastet ned og bruker Smittestopp2, eller hva den nå enn heter – den nye som kom nå. Men det blir ikke penger av sånn, og jeg har fremdeles regninger.

Heldigvis så er kjæresten min gründer og driver en Internettbedrift som bare vokser og vokser. Og under korona så har det vært et par ting som har vært viktige – Internett er en av disse tingene. Så da ble løsningen, når barnehagen etter hvert åpnet og minste barn også fikk plass fra august – å fokusere på å jobbe merkantilt og administrasjon hos Blix Solutions. Litt nølende, med en forventning om at høsten kom til å komme med mange forkjølelser, og ved hvert minste tegn til forkjølelse må en av oss (meg) være hjemme med ungene.

Den plutselige veldig tradisjonelle delingen i hjemmet har vært litt vanskelig for meg. På den ene siden er det helt naturlig: Fars bedrift vokser og har mye å gjøre, mens mors bedrift imploderte og kollapset helt. På den andre siden vil jo min bedrift heller ikke vokse om jeg ikke jobber videre med den, og dermed vil rollene sementeres. I et slags panisk anfall meldte jeg meg opp i et fag “for arbeidsledige under korona” på OsloMet: Teknologiledelse, 5 studiepoeng. Jeg har lært om forretningsstrategi, ledelse og innovasjon. Jeg skreiv også eksamen om meg selv (det vil si om FRK.ENES). Hva kan jeg si, jeg føler jeg har fått ny innsikt i det å drive business, og jeg forstår nå mer hva jeg trenger/har lyst til/kan gjøre. Kurset er bygd opp av podcaster med Silvija Seres fra og med Lørn:Tech og boka til kurset, Forretningsforståelse (Voldsund, Skjølsvik, Bragelien 2020) har gitt meg en rekke aha-innsikter. Jeg føler meg litt flau over at jeg har startet firma uten å ha noe begrep om konseptet forrestningsstrategi, men å ha tenkt at muligheter magisk dukker opp, men nå er jeg full av kompetanse og overmot.

Apropos overmot og plutselige muligheter som magisk dukker opp, så fikk jeg en plutselig forespørsel fra Missions Publiques på LinkedIn om jeg ville være med å arrangere We, the Internet. Jeg ble spurt i slutten av august (lenge før eksamen i Teknologiledelse altså). og hadde litt over en måned på meg for å få dette arrangementet på beina til 10. oktober. Jeg var skeptisk på grunn av tidsperspektivet, men tenkte skitt au. Jeg kjører på og prøver (og skreiv et blogginnlegg om at jeg skulle prøve). Samtidig kom en ny korona-nedstengning av Oslo. Å organisere rammene til et arrangement, samt å gjennomføre det har jeg ikke store problemer med. Å markedsføre er en annen sak. Jeg hadde noen samtaler angående samarbeid og sponsing, men alt glapp, særlig glapp det da det ble omgjort til digitalt arrangement. Jeg hadde fått noen kroner for å gjennomføre dette av Missions Publiques, og jeg brukte nok tid til at dette ble en lav timeslønn, for å si det sånn. Og resultatet…. hva skal jeg si? Målet var å ha 100 deltakere, og jeg var langt, langt unna dette. Jeg synes de som deltok fikk et godt arrangement, men lav deltakelse gjorde at jeg ikke fikk godkjent arrangementet som et offisielt “We, the Internet”-arrangement. Greit nok. Det var mange ting som jobbet mot meg denne runden – liten tid; koronanedstengning; annet fokus fra potensielle samarbeidspartnere; mange andre som søkte på forskjellige støtteordninger og så videre. Og ikke minst overmot – jeg vet jo godt at det er vanskelig å engasjere folk til å snakke om Internett, så at jeg skulle få til å engasjere 100 stykker til å snakke om Internett gjennom et heldagsseminar på en lørdag – innen én måned var nok i overkant modig… Enten vinner man, eller så lærer man – er det ikke det man skal leve etter? Nå vet jeg at jeg fint kan holde et online arrangement, og jeg kan både det ene og det andre trikset i Zoom, så… vel. Bortkastet var det ikke, til tross for at det kanskje ikke var så vellykket heller.

Når vi snakker om prosjekter som ikke har blitt det jeg har tenkt, så hadde jeg også i begynnelsen av året en del samtaler med en illustratør angående en barnebok jeg har skrevet. Jeg har forsøkt å tegne selv, men jeg hadde lyst til å prøve å samarbeide på et prosjekt (for en gangs skyld – det er hardt å jobbe aleine til enhver tid på kreative prosjekter). Samtalene gikk aldri spesielt mye lengre enn uklarhet og uenighet om kompensasjon og ansvarsområder – jeg er jo tross alt mitt eget forlag. I normalkontrakten for skjønnlitteratur for barn og ungdom deler forfatter og illustratør på royalties, som er sånn 15% av 85% av prisen (altså: om en bok koster 200 kroner, er grunnlaget for royalty 15% av 170 kroner, altså 25,5 kroner – som fordeles mellom forfatter og illustratør etter avtale). Som forlag ønsket jeg å heve denne andelen for både forfatter og illustratør, men vi klarte ikke helt å avklare hvor grenser skulle gå. Eller, jeg tror ikke helt vi klarte det, men uansett kom koronanedstengning, og vi har ikke snakket siden. Jeg skal ta opp tråden igjen på dette.

I november ble jeg igjen bitt av en ekstrem trang til å bryte ut av kontordame og husmor-tilværelse, og satt i gang med NaNoWriMo – skriv en roman på en måned (november). Jeg kan ikke så mye om dette, men det er noe amerikanske greier som har spredd seg, og de selger masse merch og sender en haug e-poster, men det er en gøy greie og de har fått i gang mange flinke og sympatiske bidragsytere som hjelper folk med å holde i gang skrivelysten. Så da begynte jeg på en spenningsroman. Jeg rakk også å bli ganske glad i den, men jeg kom ikke mer enn halvveis.

Planene for 2021 er preget av et vanskelig år, så det er små mål jeg setter meg: Jeg skal klare å betale regningene mine, og jeg skal skrive ferdig romanen jeg begynte på i november, arbeidstittel “INT-thingy”. Privat har jeg forøvrig satt meg nyttårsforsettet om å snakke mer med folk.

Godt nyttår – 2021 må bli bedre.

Rødere hår enn tidligere år, ikke poser under øynene, men fremdeles ikke lært seg å sminke seg før hun tar selfie.

Nasjonal sikkerhet og kritisk infrastruktur

Like før helgen kommenterte jeg på Facebook. Man skulle kanskje tro at en som er så full av meninger er en hyppig deltaker i kommentarfelt – men jeg skriver veldig sjeldent kommentarer. Jeg leser mye og ofte kommentarfelt (jeg har tross alt en høyere utdanning i psykologi, og synes det er maks fascinerende å følge med på hvordan folk kommuniserer på digitale flater) – men bortsett fra en håndfull likes daglig, holder jeg meg stort sett borte fra selve kommenteringen. Så vondt vil jeg nemlig ikke meg selv, at jeg begynner med det. Og når jeg først har en mening jeg velger å taste ned, så er det stort sett på veggen til venner. Ikke i kommentarfelt under saker. Der holder jeg meg til å enten støtte andres ytring eller påpeke faktafeil i noen andres mening (når noen har feil på Internett… jeg er ikke noe bedre menneske enn at jeg også blir lurt inn i den karusellen).

Det jeg kommenterte på, var altså en som nylig gikk ut offentlig og sa hun stilte til valg på SV sin stortingsliste, og hun postet følgende artikkel:

Link til artikkelen: https://www.nrk.no/norge/nsm-atvarar-om-utanlandske-skytenester_-vil-sikre-nasjonal-kontroll-1.15173582

Fornøyd med meg selv, fortalte jeg om dette til kjæresten min, som for tiden studerer litt. Han parerer med “jamen dine meninger kan man ikke tro på, for du har personlige interesser i å ha nasjonale skytjenester – du er jo sammen med en som jobber med datasenter.” Og la oss bare ha det på det reine – han sier dette ikke fordi han mener det, men fordi han nylig har diskutert med andre studenter om dette med hvilke baktanker folk har for å argumentere for og imot noe.

Og ja: jeg er samboer med en som jobber med datasenter, men jeg kan ikke forstå annet enn at det har fint lite med min mening angående norsk sky, eller norsk kritisk infrastruktur og det å beholde norsk data på norske servere, å gjøre.

Som jeg skreiv litt om da jeg skreiv om Smittestopp-appen (som jeg forøvrig fremdeles ikke har lastet ned), så er serverenes fysiske plassering grunnlag for hvilke lover som gjelder disse serverene, ikke hvem som leier kapasitet på dem, eller hvem som eier dem. All datalagring skjer på forskjellige type servere, om det så er din egen datamaskin sitt minne eller det er på Facebook sine enorme lagre, så er det snakk om en fysisk datamaskin som lagrer informasjon. “Det finnes ingen sky, det er bare noen andres datamaskin” (“There is no cloud, its just someone else´s computer“).

For å gi et eksempel. For at påtalemyndighetene skal få tilgang til en servermaskin i Norge, må det en rettskjennelse til. Det finnes også kontrollorgan (EOS-utvalget og KK-utvalget) som påser at påtalemakten (politi og etterretning) følger de retningslinjer som er lagt (i min ikke så ydmyke mening er disse to organene noe av det viktigste i norsk rettssystem).

Jeg er ingen ekspert på internasjonal lov, men jeg er faktisk helt sikker på (et lite innslag av Donning-Kruger kanskje) at rettssikkerheten i Norge er bedre enn i mange land – og da kanskje særlig i (kanskje korrupte) lavkostland som gjør at skytjenester kan leveres billig. Ikke for å mase, men la meg trekke frem Edward Snowden som viste at joda, land samler inn massiv informasjonsmengder, og deler med hverandre. Det er ingen grunn å tro at denne innsamlingen ikke fremdeles er gjeldende, det er bare nå er det enda mer skjult, eller kanskje til og med ikke gjennomført av “ærlige nasjonalstater”.

Å drifte kritiske systemer, eller å ha lagring der hvor det er billigst, vil sannsynligvis bety at det ikke er i Norge.

Jeg plukker kirsebær på SSB: https://www.ssb.no/en/priser-og-prisindekser/statistikker/pppvare

Norge har egentlig mye som er tilrettelagt for å skape gode løsninger for massiv lagring, innalands. Vi har billig strøm, vi har økonomisk gunstige ordninger som er satt politisk, for datasenterproduksjon (Lovdata Avgift på elektrisk skatt og Skatteetatens prinsipputtalelse avgift på elektrisk kraft levert til datasenter). Disse ordningen er forøvrig også noe som førte til en eksplosiv interesse for å lage masse kryptovaluta-mininger, noe som på en måte er datasenter i det at det er serverhaller, men det har ikke helt samme nyttige funksjon (og for guds skyld: skal man ha en ordentlig debatt om dette temaet må man skille disse to). Andre gunstige forhold vi har i Norge er masse plass, og vi har, til tross for noen utfordringer, et godt utbygd bredbåndsnett.

Men det er også utfordringer i Norge. Norge er langt, og for å kunne ha en velfungerende infrastruktur, må det masse kabler til. En hel haug. La oss ta Bodø, for eksempel. Bodø kjører en kraftig digital strategi, og i den forbindelse er det naturlig å tenke i retning mot internasjonale datasenterforbindelser. Det ligger både arbeidsplasser og penger i gode datasenter. Men for at et sted skal være gunstig for (internasjonale) datasenter, må infrastrukturen rundt være god. Det må være kobling til andre nett, det holder ikke å bare plassere et datasenter i gokk (for i gokk er det masse plass) – dette datasenteret må være tilkoblet flere nett for at det skal være attraktivt.


https://live.infrapedia.com/app

Her er et kart. Dette kartet viser linjer (de lilla er prosjekterte). Som man kan se, er det stort sett Oslo, Kristiansand og Stavanger som har koblinger ut, og Bergen og Trondheim som har litt koblinger ut. Bodø er ikke noe særlig vits å nevne, sånn når det kommer til eksisterende tilkoblinger. . Oslo er klart det stedet med mest infrastruktur, og det er også derfor det er mest interessant for utenlandske aktører (som Google) å bygge datasenter på Østlandet. (Jeg har skrevet en del i boka mi om sårbarheten rundt det å ikke være tilkoblet flere enn en vei ut – altså via Sverige. Kjøp den. Det står mye nyttig info der.)

(Digresjon: Det er lurt å ha masse servere over alt, for store giganter som Google, Netflix og Facebook. Det handler om å gi oss forbrukere raske og gode tjenester – jo kortere vei informasjonen trenger å gå, jo raskere går den.)

Tilbake til Norge.

Å bygge en nasjonal infrastruktur krever ikke nødvendigvis mye koblinger ut av landet. Men det krever god tilkobling slik at informasjonen kommer til og fra uten videre problemer. Så selv uten krav til tilkobling til utlandet er det noe begrenset hvor man kan ha datasenter for å drifte en “norsk sky”. Og det er her utfordringen til Norge ligger: Norge er stort. Norge har spredt befolkning.

Det er billigere å bare ordne seg noen skytjenester i utlandet, og så skylde på dårlig kommunikasjon innad i landet, eller manglende infrastrutur.

Denne infrastrukturen kommer ikke av seg selv, og med de lange strekkene her i Norge, kommer denne infrastrukturen til å koste.

Men koster det mer å ha ha sårbarheter knyttet til kritiske tjenester? Jeg minner i farta om Broadnet og nødnettet som ble driftet fra India.

Men. Det finnes også løsninger som ikke baserer seg på sky i det hele tatt, men som baserer seg på å ha egen drift. En sky krever ofte at noen leverer denne skyen. Det er en business-modell. “Vi har plass, lei hos oss”.

Det er ingen som har sagt at man ikke kan bestemme over sin egen data. Og på en eller annen måte ser det ut til at denne modellen, som er den opprinnelige lagringsmåten, går i glemmeboken. Skyen er så forlokkende og enkel – masse plass, og ingen bry med å passe på alt dette tekniske man ikke helt forstår…

Å ha alt hos seg selv, er plasskrevende og kostbart – ikke minst fordi du må ha folk som kan betjene dette.

Dette er likevel den beste løsninger (gitt at du har folk med riktig kompetanse) for store og tunge organisasjoner, uansett hva skyløsningstjenestene prøver å argumentere for. Men det får bli et tema for en annen gang.

For denne gang: Norske data må være i Norge. Skyløsninger er greit, men det må bli bedre og flere norske løsninger på dette, og det må kreves at ikke bare lagring – men også drifting av tjenestene gjøres fra Norge. Og.. ja. Lytt til eksperter.

Siste dag i permisjon

I dag er siste dagen i permisjonen som startet i mars 2019.

Før jeg begynner å jobbe (på ordentlig) igjen, skal jeg ha tre uker ferie (barnehagen er stengt). Etter disse tre ukene er det barnehagetilvenning som kanskje tar et par dager. Men i dag – fredag 3.juli 2020 er siste dagen hvor jeg kan titulere meg som “hjemmeværende”.

En så lang permisjon gjør flere ting med psyken. Å stå utenfor arbeid, enten det er fordi man er arbeidsledig, syk eller hjemmeværende, gjør noe med tilliten til egen kompetanse. Som frilanser er det perioder det er mindre å gjøre, og perioder det er mye å gjøre – men hele tiden er jeg inne i en flow hvor jeg gjør noe, møter noen, fisker noe, fanger noe. Back in the day jobbet jeg på NAV med arbeidssøkere. En ting vi sa var “å være i jobb er viktig for å få jobb”, for å motivere folk til å søke på flere jobber enn kun drømmejobben. Det er mye som er sant i dette, en ting er at man holder på med noe, man føler seg driftig, og det gjør noe med troen på egne ferdigheter og egen kompetanse. Det gjør noe med selvtilliten, og når man da presenterer seg for arbeidsgivere så har man den selvtilliten.

(Her tenker jeg at jeg må skyte inn en “å være med barna sine er også arbeid”, og joda, det er ikke akkurat slaraffenliv. Ikke det å være syk heller, for den saks skyld. Men det er en vesensforskjell mellom det å være hjemmeværende og det å få mental stimuli, faglige utfordringer og mestringsfølelse. Mestringsfølelsen man får av at barnet overlever dagen er liksom ikke så voldsom etter de første par døgnene som førstegangsfødende.)

Min første permisjon begynte helt tilbake til høsten 2016. Den gang, som nå, hadde jeg mesteparten av permisjonen gradert (altså noen dager i uka, men ikke alle, slik at det var åpning for å jobbe litt innimellom). Og så hadde jeg ett år mellom der før neste permisjon begynte. Det mellomåret bestemte jeg meg for å fokusere på å ferdigsstille boka. Det vil si at med unntak av noen faste oppdragsgivere, noe tilfeldige greier som ramlet i fanget mitt, og mye arbeid på egne prosjekter, så er det lenge siden jeg var ute og fisket nye oppdrag og oppdragsgivere. Det skremmer meg, og jeg tenker mye på “hva om jeg ikke får det til?”.

For samtidig med at selvtilliten har blitt litt usikker, har mange relasjoner også blitt kalde. De har ikke lengre behov, de har funnet andre, eller de har glemt meg. På mange måter innser jeg at jeg må begynne på nytt, og denne gangen har jeg begrenset med arbeidstid i løpet av et døgn, med to små barn under 4 år (i noen måneder til).

Jeg har en plan for hva jeg skal gjøre. Noe av planen var å skape oppdrift rundt boka mi og få oppdrag rundt det. Korona satt opp et kjapt hinder for det, men det betyr ikke at jeg ikke kan begynne på nytt. Jeg har allerede begynt å få noen tanker. Det er rart det, hvordan en frilanshjerne fungerer: Muligheter som ikke kan sees med det blotte øyet bare åpenbarer seg ut fra lufta. Denne friheten er noe av det jeg synes er mest gøy med å jobbe frilans. Man kan bare finne på noe, og så prøve å få penger for det. Mange ganger finner man noen penger, og hvis ikke kan man bare gå videre til neste ide og neste mulighet.

Entusiasmen stiler raskt, for har jeg evnen til å selge meg selv lengre? Nå som jeg har vært uten driv så lenge, vet jeg lengre hvordan jeg skal presentere meg selv på en spennende og interessant måte? Og hva er det egentlig jeg vil? Før var det greit, jeg skulle ha noe arbeid mens jeg jobbet med Internett Internett Internett… Men hva nå? Hva vil jeg nå? Hvilket mål skal jeg ha i bakhodet?

Jeg ser på oversikt over hva slags type oppdrag jeg har, og kan ikke annet enn å presentere meg som “frilanser”. Jeg er en eklektisk potet. Og hvordan selger man seg inn på scratch som det?

I dag er siste dag som hjemmeværende. Jeg har gledet meg til denne dagen i lang tid. Men nå som den er her, blir jeg redd endring. Det vil si, jeg er veldig glad for at ungene kan dra i barnehage. Hun kommer til å stortrives, lære og oppleve masse, akkurat som broren sin.

Men jeg? Hva trenger jeg? (…bortsett fra to dager hvor jeg bare ligger på sofaen uten noen barn som klatrer på meg).

Kanskje løsningen kommer på sofaen om tre uker, etter sommer”ferien”.

Greia med FHI-appen

Skal man installere FHI-appen Smittestopp?

Full åpenhet: Jeg har ikke installert appen, men jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å gjøre det senere. Jeg skal ta dere gjennom noen av mine vurderinger.

Bakgrunn

Koronaviruset smitter lett, og noen blir svært alvorlige syke. Vi har ingen kjent vaksine eller kur.

13. mars ble smitten erklært ute av kontroll (Dagbladet.no 13.03.2020). Samme dag kontaktet den statlig eide forskningsorganisasjonen Simula Folkehelseinstituttet (FHI) for å tilby sine tjenester (ifølge Simula selv).

27. mars trådte “Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19” i kraft.

16. april ble Smittestopp lansert. Appen er gratis og frivillig å installere. Appen har møtt en del kritikk, særlig i forbindelse med personvern.

“Smittestopp” vs bevegelsesmønster

Smittestopp har to funksjoner. I første omgang skal appen samle informasjon om folk sine bevegelsesmønstre:

Appen samler anonyme data om hvordan folk beveger seg, og hvor mange de møter. Det gjør oss i bedre stand til å forutse utviklingen i utbruddet, og hvordan tiltakene i samfunnet virker. Disse dataene vil FHI bruke til å analysere i hvor stor grad folk og grupper holder avstand til hverandre og omfang av nærkontakter. Slik blir det mulig å følge bedre med på om tiltakene mot koronaviruset virker, og om de smittede får flere nærkontakter etter hvert som samfunnet letter på de svært strenge restriksjonene.

https://www.fhi.no/nyheter/2020/ny-app-fra-folkehelseinstituttet/ (lastet ned 17.04.2020)

Denne innsamlingen er foreløpig den eneste funksjonen appen tilbyr. Innsamlingen er også kilde til mye av kritikken mot appen, og den er heller ikke nødvendig for å få beskjed om hvorvidt du har vært i nærheten av noen som har vært smittet (i Singapore så har de for eksempel en app som ikke samler inn bevegelsesmønster for analyse). En utfordring med denne innsamlingen er at appen er frivillig. Informasjonen om befolkningens bevegelsesmønster kan kun oppnås dersom mange installerer og bruker appen, og ikke bare en viss type befolkningsgruppe (for eksempel kun de som samvittighetsfulle følger myndighetenes råd).

Appen vil altså kun lagre informasjon om bevegelsesmønster. Etter dette har vært appens funksjon i en periode, vil man teste ut smittesporing i Drammen og to andre ukjente kommuner. Testen vil bestå i hvorvidt manuell sporing (å spørre pasienten) er mindre eller mer effektiv enn den digitale sporingen. Man vet ikke om appen vil fungere til å spore smitte. Intensjonen er god – men man vet ikke om det vil fungere.

Men: Dersom for få bruker appen, vil testingen feile. Dermed vil man ikke få vite hvorvidt appen fungerer etter sin intensjon. Med dette i bakhodet har befolkningen gjentatte ganger blitt oppfordret til å installere appen (som her i VG 15.04.2020).

Smittesporing eller famling i blinde

Den andre funksjonen til Smittestopp, som FHI presenterer som den første (fordi det er denne funksjonen folk flest bryr seg om) er følgende:

Brukere av Smittestopp, vil få en sms om du har vært i nærheten av andre Smittestopp-brukere, som har fått påvist koronaviruset.

https://www.fhi.no/nyheter/2020/ny-app-fra-folkehelseinstituttet/ (lastet ned 17.04.2020)

Måten appen skal vite at du har vært i nærheten av andre, er gjennom en kombinasjon av GPS og Bluetooth (blåtann). GPS fungerer ved at rundt 30 satellitter sender små signaler. På telefonen din er det en mottaker, som ved å regne ut tiden det tar mellom å få signaler fra flere av disse satellittene, kan anslå hvor du befinner deg (sykt kult – les mer på physics.org). GPS er kun nøyaktig innen 4-5 meter. GPS er en del av denne appen hovedsakelig for å kunne samle inn informasjon, og lagre den på en sentral server (i følge Simula selv).

Blåtann fungerer ved hjelp av kortdistanse radiobølger (2,4 Ghz), som løpende sender ut søk for å koble seg til andre blåtann-mottakere, og lese av disse (navnet blåtann/bluetooth kommer fra den danske vikingekongen Harald Blåtann). Avstandsmålingen mellom folk er det altså blåtann som står for. Blåtann, som opererer på en båndbredde på 2,4 gigaherz, opererer på samme båndbredde som mange andre tjenester. NKOM (Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet) kaller denne båndbredden for “fribruksbåndet”. Eksempler på tjenster som bruker 2,4 Ghz-båndet er trådløst Internett (WiFi), trådløse høyttalere og mikrofoner, bilalarmer, babymonitorer, mikrobølgeovner og leker.

Smittestopp bruker blåtann ved å sende ut signaler hvert minutt for å se hvilke andre Smittestopper som finnes i nærheten, og lagre kontaktpunkt som har vært nærmere enn 2 meter i 15 minutter eller mer. På samme måte som all annen signaloverføring, kan fribruksbåndet bli fullt. Bruker mange 2,4 gigahertz-båndet samtidig, vil noen av dingsene ikke virke. Dette kan i verste fall resultere i den uheldige konsekvens at man ikke vil får registrert at man har vært i nærheten av en smittekilde.

Men: Det kan godt være at de som har laget appen løst blåtann-problematikken. Andre land bruker også blåtann for å registrere nærhet. Noe sporing kan være bedre enn ingen sporing – og dette er det eneste alternativet vi har.

Smitteangst

Nå som vi skal åpne opp samfunnet mer og mer, er det sannsynlig at flere blir smittet igjen. Om smitten har en inkubasjonstid på ca en uke, så er det potensielt ganske mange ganger man er innen 2 meter av hverandre – i rushtrafikken, på butikken, på gåtur, på andre siden av en vegg… Mange situasjoner kan være utløsende for en pling, selv om du har gått med ansiktsmaske, ikke tatt deg i ansiktet, vasket hendene grundig hver gang du har mulighet til det, og holdt god avstand til folk. Det er ikke sikkert en slik stadig påminnelse om trusselen er helsebringende.

Korona smitter ved dråpesmitte: Man unngår å smitte med å ha god hoste- og håndhygiene, og å holde avstand. Ikke med en app i lomma.

Vaksinebloggen.no har mer informasjon om smitte og sykdom, men mantraet er: vask hendene, ikke host på andre, og hold avstand. Man blir ikke smittet ved tankeoverføring. Så det er ikke sikkert at det å ha vært i et område som en som senere har fått påvist smitte, hjelper deg med noe som helst annet enn å få økte angstnivåer. Smittestopp har som intensjon å informere folk om potensiell smitte, og på den måten stanse videre smitte. Ut fra hva appen faktisk gjør, virker det mer sannsynlig at mange får unødvendige beskjeder. Med mindre du slurver med grunnleggende tiltak (vask henda, hold avstand, ikke host og ikke bli hosta på).

Simula kupper tjenesteutviklingen

Tilbake til teknologi. Simula hevder at de, som en offentlig eid forskningsinstitusjon, ser det som sitt ansvar å bistå myndighetene med sin kunnskap i denne situasjonen. Utviklingsarbeidet har vært ledet av professor Olav Lysne, som også ledet Lysne II-utvalget om “digitalt grenseforsvar”. I sin rapport fra 2016, som jeg var kritisk til i sin tid, anbefalte utvalget en masseinnsamling av metainformasjon på digital kommunikasjon som gikk ut og inn av landegrensene i Norge, for deretter å filtrere og sortere).

Simula har etter alt å dømme ingen erfaring med utvikling av apper (til tross for mye kompetanse), så Simula har fått hjelp av Shortcut og Scienta. Shortcut utvikler apper. Selskapet har 81 ansatte og god økonomi. Scienta er erfarne IT-folk som spesialiserer seg på programvareutvikling. Det er et selskap med 31 ansatte og (veldig) god økonomi.

Simula har kommersielle baktanker med appen (khrono 15.04.2020). Simula har vært åpne om at andre tilbydere, både statlige og kommersielle, er interesserte i å kjøpe appen (og koden). I sin redegjørelse over salgskriterier finner vi følgende setninger:

Dersom det kommer flere henvendelser om bruk av appen i utlandet, vil vi følge strategien som er skissert over; vi vil dele kode med andre offentlige aktører i liberale demokratier, men vi vil kreve lisens når kommersielle aktører inkluderer vår kode i sine løsninger. Vi vil hele tiden sette begrensninger på videre deling av koden for å unngå at koden brukes av undertrykkende regimer.

https://www.simula.no/news/smittestopp-betaling-bruk-av-appen-i-andre-land-0 (lastet ned 17.04.2020)

Ett av landene de allerede har delt koden med, er Storbritannia. Et land hvis myndigheter er kjent for en romslig tolkning av personvernhensyn (vises blant annet i denne artikkelen fra the Wired.co.uk fra 13.09.2018).

En blanding av kommersielle interesser, penger og uklar bruk av teknologien gjør at mange blir usikre og har lav tillit til Simula i denne saken. Jeg kjenner også at “digitalt grenseforsvar” kommer meg i minnet, og blir ikke helt komfortabel med å laste ned appen.

Men: Simula er hovedsakelig interessert i forskning og utvikling. At forskere har en tendens til å ikke være populistiske i sin kommunikasjon er ikke sjokkerende. De er nok genuine i sitt ønske om å “gi tilbake”. Skulle man konkurranseutsatt appen, hadde det tatt mye lengre tid.

Åpen kildekode

Første utgivelse av en applikasjon har alltid feil, også Smittestopp. Selv moret jeg meg med Ida Aalens Facebookpost hvor hun går gjennom sin opplevelse av å installere appen. Det var store vanskeligheter med å få registrert seg som bruker, det var mange kryptiske feilmeldinger (digi.no 17.04.2020). En av de mer provoserende manglende er manglende universell utforming, som Blindeforbundet skriver om 17.04.2020.

Disse funksjonalitetsutfordringene er ikke grunnen til ønsket om åpenhet rundt kodene. Åpen kildekode betyr at kodene ligger offentlig tilgjengelig. Ønsket om åpen kildekode ligger i at mange har interesse av at appen skal fungere godt og være sikker. Mange kompetente mennesker ønsker å bruke sin tid på å se på koden. Flere gjør det allerede også (brukeren petteroea på GitHub er en av dem som forsøker å dekompilere koden, og han lister også opp flere). At flere ser på kodene betyr at det er flere som bidrar til å lete etter svakheter før noen som har fiendtlige intensjoner, finner dem.

På den andre siden finner du blant annet Simula selv (01.04.2020), som mener at åpenhet gjør det lettere for de med fiendtlige hensikter å finne svakheter. Simula ber isteden om tillit. Viseadministrerende direktør i Simula, Kyrre Lekve, blir sitert i Dagens Næringsliv 14.04.2020 til å si “– Ja, man må stole på kongen. Kongen har vedtatt dette i statsråd. Det ligger et grunnleggende tillitsforhold her, ja,”.

Men: Ettersom appen ble utviklet på veldig kort tid, er det sannsynlig at det er svakheter i koden. Simula har fått sikkerhetseksperter til å se på koden på samme måte som de som jobber med åpen kildekode ville ha gjort (NRK, 08.04.2020). Ettersom hastverk har vært essensielt her, kan det være en fornuftig løsning å holde kortene tettere til brystet. Det er jo detaljert personverninformasjon man samler inn.

Irland

Sentral lagring av data betyr at dataen blir lagret på et datasenter fremfor at du beholder din egen informasjon hos deg selv. Dataene til denne appen blir ikke lagret i Norge . “Internett er globalt, det er vel ett fett hvor det lagres?” Nei. Serverene er underlagt lovene i landet de fysisk er plassert. Det vil si at irsk lov gjelder. Som regel går det greit. Irland er et “liberalt land”.

Jeg er derimot en sånn en som tenker at ting går til helvete når som helst, og jeg har ingen kontroll over lover i Irland. Jeg har litt kontroll på lover i Norge, for her kan jeg i det minste bruke stemmeseddelen, og jeg følger med på samfunnsdebatten. Jeg vet når noe skjer her. Ikke i Irland.

Men: Det kan se ut som om dataen skal flyttes til Norge (digi.no 16.04.2020). Det bør de virkelig.

Personvern

Jeg lærer mye av å lese kommentarfelt. Smittestopp engasjerer, mange er usikre. Uttalelser som går igjen er av typen “jeg vil gjøre mitt for å stoppe smitte” – som om denne appen i seg selv var et middel for å stoppe smitte. Folk som ikke ønsker å installere appen får en god porsjon sosialt press på seg til å “bidra i dugnaden”. Presset viser seg blant annet i en latterliggjøring a la dette:

Andreas Wahl (vitenWahl) fra sin Facebook page

Ingen – hvert fall ikke jeg – betviler intensjonen til Smittestopp. Men jeg tviler på funksjonaliteten – at den virker slik den er ønsket. Jeg tviler på sikkerheten til en app som har blitt utviklet under et så kraftig tidspress. Motstanden handler ikke om personvern alene, det handler om en kost/nytte vurdering hvor personvernet er betalingen. Om jeg var sikker på at appen var et våpen mot smitte, hadde jeg akseptert at usikre tider krever ekstraordinære tiltak.

Jeg synes appen er for inngripende. Lagring på en sentral server (i Irland) er unødvendig. At jeg har akseptert at Google har min posisjon mesteparten av tiden går også på at jeg har mer tillit til Google enn jeg har til Smittestopp. Tygg på den. Appen skriver i sine vilkår blant annet at den følger EU sine personverndirektiv. Det er bra. EU sine personverndirektiv er gode. Problemet er ikke intensjonen. Problemet er at lederen for EU sitt personvernråd kommuniserer at appen ikke følger personverndirektivene ved at den blant annet ikke forholder seg til dataminimerinsprinsippet (å samle inn minst mulig informasjon).

Og hvem overvåker overvåkingen? EOS-utvalget og Kontrollutvalget for Komunikasjonskontroll overvåker myndigheter (politi, etterretning) sin overvåking. Hva med en frivillig app? FHI er definert som databehandler i forskriften, men hvem kontrollerer FHI? Hvem overvåker kontrollen av informasjonen som blir samlet inn? Hvem har kompetanse og ressurser til å påse at informasjonen som skal bli slettet, faktisk blir slettet? At informasjonen ikke brukes ut over de fullmakter som gis i loven? At eventuelle endringer i brukervilkår eller forskrifter blir informert tydelig? FHI og myndighetene ber oss om tillit. Det er så mange aspekter jeg ikke klarer å ha tillit til.

Men: Det er en pandemi. Om det redder liv at jeg laster den ned, hva gjør det at gud og hvermann ser at jeg stort sett er hjemme eller i en sånn 50 meters radius fra hjemme hver dag?

Konklusjon

Bør du installere appen?

Jeg vet ikke. Jeg tror på intensjonen til denne appen, men jeg tror ikke den kommer til å fungere som den sier. Det er kanskje ikke mange gode grunner til å installere appen, men det er en: Vi lever i en pandemi.

Jeg håper du tar et informert valg.

Vask henda, hold avstand!

Til slutt…

Dersom du synes det jeg skriver om er spennende, så kan du kjøpe boka mi “Internett Internett Internett” på forlagets nettside her: www.mudskipper.no

Ta kontakt med meg for å sponse et blogginnlegg – enten som generell sponsing (“skriv noe gøy og viktig”) eller direkte sponsing (“skriv om oss”). Jeg er usikker på hvordan jeg forholder meg til direkte sponsing, og det kan være jeg ikke synes det er greit. Men jeg er åpen for forslag.

Dersom du er privatperson og har lyst til å bidra, så har jeg bedrifts-vipps med nummer 578080. All inntekt blir regnskapsført.

Hvorfor kneler ikke Internett?

Når mange er på Internett samtidig, blir det større belastning for nettet, og folk ender med å ikke komme seg på nett. Da koronakrisen oppsto i midten av mars 2020, ble det mye snakkis om hvorvidt nettet ville tåle den ekstra belastningen ettersom alle nå skulle være på hjemmekontor og bruke videokonferanser (gjerne samtidig med at husets tenåringer binger strømmetjenester). Flere store nyhetsmediene hadde en eller annen vinkel på dette, for eksempel Aftenposten (17.03.2020) og Nettavisen (16.03.2020), og praten begynte å gå blant folk. Da Telenor fikk utfordringer på vestlandet 18. mars var flere raskt ute i kommentarfelt og proklamerte at nå begynte problemene: dette var et tegn på at Internett kom til å knele. Det viste seg forøvrig at akkurat dette problemet var knyttet til en DNS-tjeneste, (uten at det har ikke vært like tydelig annonsert gjennom media som en potensiell kollaps av Internett).

Det har også vært problemer med å logge på hjemmeundervisningstjenesten Showbie (NRK, 13.03.2020) og NAV (strengt tatt BankID, melder VG 15.03.2020). Igjen hendelser som har fått de mest innbitte dommedagsprofetene til å melde at dette er tydelige tegn på Internett sin ende.

Likevel har det vært lite kollaps å melde. Digitaliseringsministeren (for tiden Linda Hofset Helleland) møtte med representanter for de seks største teleselskapene for å høre om de hadde situasjonen under kontroll (NRK, 19.03.2020/25.03.2020).

Det hadde de.

La meg fortelle litt om Internett i Norge. Norge har en veldig godt utbygd infrastruktur. Bakkenettet i Norge har blitt ønsket velkomment og stimulert gjennom økonomiske ordninger, fritt marked, lite reguleringer og ikke minst en befolkning som har vært tidlig på Internett, og mye på Internett. Vi bruker Internett mye i Norge, og vi har et bakkenett som har mye kapasitet til å ta unna trafikk. I andre land har man laget oppfordringer om å ikke bruke for mye unødvendig trafikk, slik som dette bildet:

I Norge har vi ikke dette behovet.

Altså, jeg skal ikke klage på at YouTube og Netflix generelt har bremset ned kvaliteten på videostrømming i Europa (CNN, 20.03.2020) – videostrømming i høy kvalitet tar mye plass, men selve Internett er ikke i fare, og Internett i Norge har kapasitet til dette og mye mer. Selv om Norge blir med på denne dugnaden, er det ikke sikkert vi hadde trengt det (“Du kan ha videokonferanser, skype med venner og streame film og serier med god samvittighet. – Nettet i Norge er rigget for å tåle det vi opplever nå, sier Telenors dekningsdirektør Bjørn Amundsen.” kan Romerrikets Blad berolige 20.03.2020).

Litt tall om norsk Internett

Nå kommer det et avsnitt med masse tall som beskriver “Norge har veldig bra Internett-dekning”. Sovner du av tall kan du fint hoppe over dette avsnittet og gå rett til neste overskrift.

Norsk bredbåndsutbygging er blant den beste i verden. “Bredbånd” er en samlebetegnelse på teknologisk infrastruktur med høy kapasitet. “Kapasitet” er en benevnelse som sier noe om hvor mye samtidig trafikk linjene kan ta.

Norge har en høykapasitets bredbåndsdekning (minst 30 Mbit/s eller mer) på 98% i tettbebygde strøk og 59% av grisgrendte strøk (2019). Og selv om 30 Mbit/s skulle være nok, så har hele 86 % av norske husstander idag tilbud om (mulighet for) 100 Mbit/s nedstrøms kapasitet, og 63 % har tilbud om sinnsyke 1000 Mbit/s nedstrøms kapasitet (alle tallene er forøvrig hentet fra NKOM sin rapport “Bredbåndsdekningen i Norge 2019“). “Nedstrøms” kapasitet betyr kapasiteten du får til din enhet. Å laste opp – eller å dele – kan i mange tilfeller være lavere kvalitet. Dette er noe Internettleverandøren selv administrerer i sine abonnement, basert på hva som er vanlig for folk å bruke. Folk laster ned (konsumerer) mye mer enn de laster opp (deler).

De som ikke har denne typen dekning har annen dekning. (“Selv når vi ser bort fra satellittdekning har 99,98 % av husstander et 10 Mbit/s-tilbud.” – side 4 i den nevnte rapporten). NKOM anslår at færre enn 1000 husstander mangler tilbud om minst 10 Mbit/s, og i verste fall: færre enn 100 husstander mangler tilbud på 4 Mbit/s. Veldig få har med andre ord ingen/dårlig dekning. De bor på steder man forventer har dårlig dekning.

Men disse tallene – hva er det og hvor mye er dette? For å sette mengden data i perspektiv så anbefaler Netflix at du har minst 25 Mbit/s for at du skal kunne se film i aller høyeste oppløsning (ultra HD). Det er selvfølgelig forskjellig hva folk trenger av kapasitet på Internett, men for mange er 30 Mbit/s helt klart nok kapasitet… med mindre du skal både game mye, se på videostrømming og holde camshow samtidig (eller har mange tenåringer i hus som gjør disse tingene).

Internett tåler alt

En populær myte er at Internett, som ble utviklet under den kalde krigen, ble bygd for å overleve et atomangrep. Denne myten er ikke sann, men det er en god illustrasjon på at “Internett tåler alt”. Noe av grunnen til at Internett tåler alt, er at Internett er bygd opp av mange forskjellige nettverk. Det vil si at mange nettverk er knyttet sammen, og informasjonen som skal til B fra A går gjennom nettverkene C, D og E. Dersom nettverket C forsvinner (“poof“) finnes det mekanismer i Internett (protokoller som alle må følge og forholde seg til, i dette tilfelle for eksempel BGP – Border Gateway Protocol) som gjør at informasjonen som skal fra A til B bare dropper å gå gjennom C (som ikke fungerer), men fortsetter å gå gjennom D og E. Så “Internett” vil alltid fungere.

En gang måtte jeg tegne og forklare, så dette er gjenbruk. Mange nettverk er koblet sammen, som dere åpenbart ser her.

Det hjelper ikke deg om du sitter i nettverket C, som i mitt eksempel ikke fungerer lengre. Jeg skal gå gjennom tre utfordringer om hva som kunne ha gått galt med økt belastning på Internett i disse koronatider.

Utfordring 1: Kapasitetsproblemer

Når kapasiteten i nettverket er sprengt kan det sammenlignes med rushtrafikk. Mye samtidig trafikk = kø. Denne trafikken består i mange små pakker med data, datagrammer, som er på vei fra sender til mottaker. Når rushen kommer, skjer det fort at disse datagrammene ikke gidder å jobbe seg frem til målet sitt (altså de mister kontakt eller noe annet teknisk, de har strengt tatt ingen egen vilje, og forholder seg ikke til motivasjon). Når det blir kø og datagrammene ikke gidder mer, vil folk oppleve å ikke få kontakt med Internett. Det kan skje, men det kan enkelt hindres i å skje ced at Internettleverandørens kobler opp mer kapasitet.

Det er nettverksoperatøren din som påser at det nettverket du er koblet til, er stabilt og har kapasitet nok. I Norge har vi fritt marked på Internettleverandører, og det er over 130 som i en eller annen form tilbyr Internett.

Under frokosten i dag fant jeg på følgende metafor: Om du trenger et glass melk til, så henter du mer i kjøleskapet. Om du ikke har noe melk, så henter du fra kua di utenfor. Om du ikke har en egen ku, så kjøper du melk av noen som har ei melkeku. Dermed var kapasitetsutfordringer forklart: De fleste Internettleverandører har mer kapasitet tilgjengelig, og om de ikke har det så har de mulighet til å øke egen kapasitet med sin egen infrastruktur (legge ned flere kabler). Og om de ikke har det heller, så kan de kjøpe eller leie kapasitet hos en av de mange andre Internettleverandører som finnes – for eksempel den største aktøren Telenor.

Ku. Bilde fra Pexels, fotograf Julie Aagaard.

Alternativet til å oppgradere kapasiteten er jo at kundene skal bli forbanna fordi du ikke klarer å levere nett, mens andre leverandører klarer. Dette er selvfølgelig ikke like enkelt de steder hvor det ikke er like mye konkurranse i markedet – noe flere som bor i grisgrendte strøk kan skrive under på.

Utfordring 2: Kapasitet hjemme

Da har vi kontroll på hva kapasitet er, og at det er en veldig høy kapasitet generelt i Norge. Hvorfor antok noen at kapasiteten ble dårligere når alle har hjemmekontor? Internett er som nevnt bygd opp av mange forskjellige nett. Det nettet du har hjemme, er sannsynligvis ikke like… robust som det nettet du bruker på arbeidsplassen din. Bedrifter har ofte høyere krav til kapasitet og oppetid, og det er en forventning om at mange bruker bedriftens nett samtidig. Hjemmenettverket er derimot ikke ment til å håndtere at alle er hjemme – på samme måte som noen beskrev dopapir-problemet med at det nå er massevis av dopapir rundt omkring på arbeidsplasser som aldri blir brukt, mens hjemme bruker man desto mer dopapir og dermed blir det tomt i butikkene. Internettet på arbeidsplassen, som er ment at mange skal bruke samtidig, blir lite brukt, mens hjemmenettet ikke får ro på seg. Om en og annen er hjemme, så har ikke det så mye å si, men når alle er hjemme, og hvis alle bruker den samme Internettleverandørern “HjemmeInternett AS”, så vil HjemmeInternett AS sin kapasitet få en langt større påkjenning enn det HjemmeInternett AS forventet. Men, som kommunikasjonssjefen for Altibox påpekte i Tek.no 20. mars: “– Vi merker en stor økning i databruken midt på dagen, men fortsatt er det slik at det er kveldene hvor vi bruker nettet mest.”

Utfordring 3: Plutselig populær

En utfordring som vi derimot allerede har sett flere ganger under koronakrisen er at serveren som skal tilby en tjeneste blir oversvømt. Om hver forespørsel som kommer for å gå inn på en side er en dråpe, så vil alle nettsted klare å ta unna et drypp her og der. Og om det kommer mange, så må man kanskje stresse litt med å øse så båten ikke synker. Men om det kommer voldsomt mange, så vil båten synke. Denne typen oversvømmelse kan skje dersom en nettside plutselig blir langt mer populær enn vanlig, eller det skjer ved at noen med vilje simulerer besøk, og på den måten angriper et nettsted for å få det til å kræsje. Da kalles det et tjenestenektangrep (DDOS-angrep, eller “distributed denial of service-attack”). Du kan til enhver tid følge med på hvor det skjer tjenestenektangrep på nettsiden med det treffende navnet digitalattackmap. Slik ser det ut i skrivende stund:

Det er ikke alltid slike oversvømmelser er ondsinnede. Det skjer også når plutselig mange flere enn vanlig skal innom et nettsted eller en tjeneste. Som for eksempel når alle Norges skoleungdom skal på Showbie, når det egentlig var estimert for at (jeg vet ikke) at en håndfull som i perioder blir hjemmeskolert skulle få tilgang. Det samme skjer med NAV. NAV har en høy brukermasse og et godt system for å motta mange forespørsler, men en plutselig tredobling av den allerede høye brukermassen er ikke nødvendigvis det NAV sine systemer var klar for.

Det er ikke umulig å håndtere en slik utfordring heller. Måten man gjør det på er at tjenesten får flere servere til å håndtere alle forespørslene. Det er altså tjenesten selv som må tilrettelegge for at brukerene kan nå tjenesten – altså it´s learning må selv passe på at de klarer å ta unna alle forespørslene de får. Det er ikke noe du som bruker selv kan gjøre der – annet enn å logge på i utidige tidspunkt når andre ikke logger på (men det er kanskje ikke veldig fristende å begynne å stå opp klokka 03:30 på natta for å begynne en arbeidsøkt). I en sånn problemstilling som dette er det ikke Internett som ligger i faresonen, men én og én tjeneste. Det er ikke Internett det er noe feil ved, men det er den aktuelle tjenesten som ikke er rustet for den store pågangen. Det blir en propp, kan du si.

Det er ikke noe videre problem å legge til en ekstra server for å håndtere ekstra trafikk, om man har tilgang på datasenteret hvor man har serveren sin stående. Men om det nå blir slik at leveranser fra utlandet blir stanset, det blir handelsblokader – eller til og med om krona faller uten at andre valuta også følger med ned – da kan det bli veldig dyrt å handle ny hardware (nye servere). Nå finnes det mange ubrukte servere rundt om kring, men om krisen blir langvarig, vårt digitale liv blir mer omfattende og vår digitale bruk fortsetter å ha en eksplosiv øking, så vil disse serverene snart være i bruk. Vi får håpe at nye servere ikke blir utilgjengelige etter det. Samtidig får vi også håpe at de fleste har lagret sine tjenester på datasentre i Norge, og ikke i “skyen” i utlandet et sted hvor man ikke får tilgang til dem, i hvert fall dersom handelsblokader og utreiseforbud blir gjeldende.

Økt bruk eller bare en hype?

Er det ikke noe viktig da, at vi har økt bruk av Internett i disse dager?

Sånn i forhold til hvorvidt det er fare for at Internett kollapser, så kan man nok slappe av. Det skal mye mer til før det blir virkelige problemer med Interentt. Internett er skapt til å tåle alt, og overleve alt. Samtidig ser vi generelt økt trafikk for tiden. NIX – Norwegian Internet Exchange Point er et knutepunkt hvor mye av Internett-trafikken i Norge går gjennom. Et Internet Exchange Point er et punkt hvor flere av nettverkene møtes og kan kobles opp direkte til hverandre, slik at de kundene du har får tilgang til hele Internett, og ikke bare det nettverket som din internettleverandør er ansvarlig for. Det vil si at all trafikk går ikke gjennom NIX, men det er et slags representativt utvalg for hva som skjer i Internett-trafikken i Norge. På NIX sine nettsider kan man følge utviklingen av trafikk gjennom systemene, og som du kan se av grafen, er det en økning i bruk av Internett den siste måneden:

Grafen viser ett års trafikk, og det er høyere trafikk i siste måned enn tidligere. Flere av kundene til NIX har også økt egen kapasitet betraktlig (Digi.no 19.03.2020). Men: Som i de fleste andre ledd knyttet til Internett her i Norge, så skal det mye mer til før kapasiteten er sprengt.

Til konklusjon har jeg mest lyst til å si; chill, len deg tilbake, nyt Internett.

Til slutt…

Jeg er frilanser og selvstendig næringsdrivende som i disse koronatider sliter med å gjennomføre betalte oppdrag. Jeg har søkt om penger for å skrive blogginnlegg som dette (hovedprosjektet mitt er tross alt å popularisere Internett), men jeg har foreløpig ikke fått noe napp. Dersom du synes det jeg skriver om er spennende, så kan du kjøpe boka mi “Internett Internett Internett” på forlagets nettside her: www.mudskipper.no

Dersom du jobber i en bedrift (eller er særs bemidlet), ta kontakt med meg for å sponse et blogginnlegg – enten som generell sponsing (“skriv noe gøy og viktig”) eller direkte sponsing (“skriv om oss”). Jeg er usikker på hvordan jeg forholder meg til direkte sponsing, og det kan være jeg ikke synes det er greit. Men jeg er åpen for forslag!

Dersom du er privatperson og har lyst til å bidra til at jeg får betalt regningene mine, så har jeg en bedrifts-vipps med nummer 578080. All inntekt blir regnskapsført.

Who is in charge over the Internet?

Disclaimer: This is a talk I was supposed to do at an event which was cancelled due to Covid-19. I normally write in Norwegian, but since this talk was supposed to be in English, this post is also in English. I have modified the text to be more reader-friendly, but the initial intention of this talk was never to be presented as text.

OK, so this is the ominous title of my talk, much designed to make people either curious or pissed off. No one is in charge over the Internet, right? Right? Let me take a step back before I continue.

When I wrote my book “Internett Internett Internett” – an introductory book about how Internet works, I spoke with many people. My background is from the social sciences (Psychology and Social Anthropology). I do not have a degree in computer technology, so I needed to get people to explain things to me. But I “discovered” Internet Governance on my own, by being a member of Internet Society (an organization, not just a fancy word for people who “speak leet”). Rather quickly I came to realize that while some of the people I talked with have a lot of knowledge of computer science and Internet technology, Internet Governance is not really a focus of a lot of these technologists. So when I was asked to do a talk at Hackeriet, and told to choose whatever I wanted to talk about, I saw an opportunity to lure more people into being aware of Internet Governance, and hopefully have more people engaging.

With all bold types and click-bates aside, this talk is an introduction to Internet Governance.

“Internet Governance” is an overly woolen expression which entails so much and then some. WSIS 2005 was a two-year long meeting by the United Nations*, and they came up with some definitions worth noting. What is Internet Governance? Well, all of the above. It is everyone concerned about everything concerning Internet-related issues.

* (Yes, this was quite crude, let me explain: The World Summit on Information Technology (WSIS) first met in 2003, and organized a working group to address some definitions etc, and then the whole meeting met up again in 2005. Also, it was the ITU (The International Telecommunication Union) who held the meeting. “ITU is the United Nations specialized agency for information and communication technologies – ICTs.”)

This image from DiploFoundation is popular when trying to explain Internet Governance and the complexity. The building is not finished, and each floor has a main theme or two. Various issues, like data mining, net neutrality, media freedom, online gambling and so forth – are placed throughout the building. The billboard outside shows a vast number of agents concerned with Internet Governance. I like this image. Internet Governance is complex, and having a playful drawing to illustrate things are always positive.

Internet Governance is, as you might have deduced from the notions over, a lot of people discussing a lot of issues. These discussions are founded on the basis of rough consensus. This means that when ideas are good enough, or people are more or less in accord, decisions go into action. Internet Governance is not a dictatorship, nor is it a democracy. Internet Governance is discussion until people attending are sort of agreeing. Sooner or later things will change, and technology will evolve, so there is no need to be completely in agreement. By the time complete agreement is found, something new has already replaced the old.

Internet Governance is based on a multistakeholder model. This means that not one or two fractions of the society, let’s say government and business, are given exclusive rights to figure out what’s best for the future of the Internet). Everyone who has a stake in Internet, who works with the Internet, on the Internet, or against the Internet – everyone has a stake in the Internet, and everyone should thus have a say in what’s going on. No one is excluded, basically.

Internet Governance is based on a bottom-up approach. Technology is at the bottom of everything concerning Internet. You can’t sit and decide “now everyone have to use one IP-address”, when there is not enough IPv4-addresses to use. Technology is the base line, and people closer to that baseline must be the ones who have the final word. Having someone saying “from now on, everyone who uses Internet must first register on the web” will just make people find solutions on how to not be registered. Ideas may come from some sort of authority, but actual change must come from the community itself. From end users, hands on technologists, entrepreneurs, and so forth.

Having a body decide issues based on rough consensus. multistakeholder and bottom up will not be able to make decisive, final and specific decisions. Internet Governance is a continuous discussion concerning various issues. Going back to the WSIS: That working group in between those two summits was called WGIG, and in their report, they described what Internet Governance should focus on, in four main “clusters”:

Infrastructure includes most of the technology in building, creating and sustaining the Internet. This means everything from internationalizing domain names to administration of root zones, and all between technical standards and peering-agreements. Security, safety and privacy concerns issues regarding use and misuse, and how to protect a reason for trust in the Internt, so to speak. Getting rid of those spammers. Intellectual property and trade is a no-brainer for most, but for those very high strung “Internet is all about sharing”-people out there, companies and people have a right to intellectual property protection, and we can disagree on to what extent one should protect these intellectual properties, but as long as Internet have existed, challenges concerning copyright and intellectual properties have existed. The fourth and last point, developmental issues, concerns capacity building and access for everyone, also in developing countries.

When we now have seen a bit at what are the scope og Internet Governance, let’s look at who and how.

Internet Governance is made up by a lot of organizations. In the list over, I have put in lots of technology-organizations which obviously is a part of Internet Governance here, but also stuff like “EU”, because legislative changes in EU makes an impact on the Internet as a whole – just consider the cookie-law and GDPR. I have also put in major organizations like UNICEF who focus on focus on children’s rights and the Internet and WTO who focus on how digital technologies are transforming global commerce. These types of organizations have a lot of weight, and their statements make an impact. I have also, as an example of what contributes to the agenda of Internet Governance, put down a well known anonymous discussion forum – not because the comments there are clever and game-changing, but because actions on anonymous discussions forums like this may push governments to form laws contra-productive to an open Internet based on cooperation, trust and freedom. Some of the organizations are highlighted, and I will look at them in more detail at the end of this talk. Stay tuned.

Instead of ranting on about different organizations, who is it, really, who participates in Internet Governance?

Strictly speaking, people from either governments, business, research, tech community or civil society is Internet Governance. This means that Internet Governance is not a fixed group or a complete setup. Internet Governance is multistakeholder, and by “multi”, they really mean multi. It helps, obviously, if you are a part of a larger group, because having the opportunity to contribute does not mean people have to listen to you.

So what power do Internet Governance hold? I named this talk “who is in charge over the Internet”, after all. Well, the expression “too many cooks may spoil the broth” is universal. The Norwegian equivalent expression is “the more cooks, the more mess”. And this is an apt expression for Internet Governance. There are so many perspectives and viewpoints, that trying to make “rough consensus” out of it all, is akin to utopian. Internet Governance is, all in all, a lot of discussions in a lot of different foras.

So whats the point then?

Let us take a short detour to look at what Internet is first.

This models depict three different sorts of networks. None of these are what Internet looks like. They are arch-typical networks, and Internet, living in reality, is somewhat between decentralized and distributed. Internet is definitely not centralized, so making a demand or a law just won’t work. Top-down won’t work. To be able to do change, all different networks who are connected need to cooperate. Which means a lot of… different people (understatement of the decade) need to cooperate.

In every talk I have, I tend to define Internet as all the layers of Internet, and I don’t just do this to show off all the fancy words I know, but I do this to stress to people that what most of us define Internet as, is only a part of Internet. I’m not going into the OSI-model of 7 layers of Internet, but paraphrase highlights:

A lot of people I have talked to, have defined Internet as one of the roles over; the decentralized/distributed nature, the cooperation between networks, the standards or the content. None of these things are wrong, is just depends on what you are going to focus on. When speaking about Internet Governance, you must include all these things in the definition of “Internet”. Too often, I see that people fail to do so. They try to control content without considering the decentralized, distributed network. They try to force legislations without considering the cooperation between autonomous networks, they try to create network solutions without considering the standards and so forth. When trying to argue against network blocking, which I have done previously, my adversaries think I only speak about content – because that is what they speak about. When being involved with Internet Governance, you need to have the whole perspective, as well as being dedicated to your field.

Back to Internet Governance.

There is a lot of power in being the ones with the knowledge in how things work. Various administrative tasks are grouped under the term “Internet Governance”, because there is politics in administration. Naming, for example – it wasn’t until rather recently (2009) that internationalized top-level domains were allowed, having previously only been open to latin letters. This seems, perhaps, like a small and insignificant detail, but that is because we use latin letters. Most of us here in Norway are bilingual (or masters even more languages). For Internet users who do not read or write latin letters in their native language, Internet and the world wide web would be off-putting. Remember the focus on developing countries and their access to Internet as a main focus of Internet Governance? This is a practical example.

Further, since Internet Governance truly is a massive amount of discussions, everyone who shares their opinion, possibly even not considering themselves as a part of Internet Governance, will be a part of that massive idea-hurling digital society which in turn shapes how we, everyone, relates to the Internet. Lawmakers may produce laws concerning parts of Internet, and how to solve these demands is also a part of changing the Internet Governance.

Internet Governance is an umbrella expression to include all tech-heads, business-suits, government hagglers, academic nerds and general individuals who wants to participate in this multistakeholder haven of bottom-up rough consensus.

Since there are a lot of organizations out there, I thought I should give a really short introduction to some of them. This is not a list of the most important, or the “coolest”, or the ones with the most impact etc. This is just some organizations.

ICANN is possibly the largest entity in Internet Governance. The mission of ICANN is to coordinate the stable operation of the Internet’s unique identifier systems. Translated to normal language; ICANN administrate the naming and numbers of Internet. Naming is basically various top-level domain names, like .org, .net, .info and so on. These top-level domain names exists because ICANN approved them, on the basis of lots of discussions (and a highly expensive application round). ICANN (through IANA) also administers Internet numbers, like IP-adresses, by allocating these resources further “down the line”. In addition, ICANN coordinates the operation and evolution of the DNS’s root name server system. I’m not going into what root servers are now, but they are extremely important to make Internet work.

Every year, ICANN holds this massive meeting, which is free to attend, in various locations world wide. ICANN consists mainly of people “in the business”. ICANN has a lot of advisory groups and connected interests. They are governed by a board of elected individuals, and different groups and forums consisting of more or less selected people.

To participate in ICANN, and if you are not naturally a part of any other of the massive amount of advisory groups, ICANN also have a “all the rest”-grouping, called At-Large. Individuals from Civil Society comes under this, as the advisory groups mostly are people who work with domain names, or governments, or the technical community. The At-Large group could obviously become rather large, so it is divided into regional groups. The European at-large Organization is called EURALO.

IETF is the standards-organization of the Internet. Their mission is to “make Internet work better by producing high quality, relevant technical documents that influence the way people design, use, and manage the Internet.” These documents, Request for Comments – RFCs, describes everything from how technology works to what IETFs role is. The RFC are generally called “standards”, and are the backbone of how Internet is connected. One of the most important philosophies of IETF is an open Internet, where all the information about how things are connected should be accessible to all. Most of the activity of IETF is organized in working groups online. There are no formal member lists or membership fee, everyone who is interested may participate.

W3C is another organization who focus on standards, but W3C is an organization which focuses on the World Wide Web. Their mission is to “lead the World Wide Web to its full potential by developing protocols and guidelines that ensure the long-term growth of the Web.” There is a membership fee. The organization was formed by the legendary sir Tim Berners-Lee who invented how the Web could work, and decided to just let the knowledge be public – thus being maybe the one person who made sure the Internet got it’s popularity. W3C is highly involved with research activities.

RIPE NCC is a coordination centre for allocation of IP-addresses. RIPE NCC is a regional Internet registry (RIR), one of the recipients of the IP-addresses allocated from IANA. They are also the administrative nexus of the independent discussion forum RIPE (RIPE79, RIPE80 and so forth). These meetings happens usually twice a year. Tickets for the RIPE-meetings have various prices (student-ticket, day- or week-ticket), but practically all of the presentations are available online at the website after the meeting. Between the different meetings, people are welcome to participate in online working groups. Worth noting is also that the RIPE-meetings offer childcare in cooperation with Holiday Sitters for attendees.

Internet Society (ISOC) is an organization for people who use Internet. End users. The mission is to “support and promote the development of Internet as a global technical infrastructure, a resource to enrich people’s lives, and [to be] a force for good in society.” The organization is open to all, and organized in geographical chapters. Some chapters have a membership fee, some do not. The Norwegian Chapter of Internet Society does not have a membership fee. The organization was originally formed as a legal umbrella-organization to protect the work of IETF, leaving IETF to do their technical stuff, and having ISOC as a shield around them. The ISOC dabbles in various issues such as Internet blocking and filtering, infrastructure, availability etc. Something for everyone. (As a side-note, this organization was what introduced me to Internet Governance).

I included the World Economic Forum in this short, not complete list of organization in Internet Governance, to show the variations of organization. The WEF is a foundation who arrange an annual meeting, usually in Davos. Their main concern is the public-private cooperation. This is an organization for super-rich companies and government leaders. Not something everyone may participate in. But they have som really interesting papers concerning Internet coming out every now and then, and one of their project, in which they have a continuous focus on, is Internet for all. The Internet for all-project boasts about having launched four operational country programs in Rwanda, South Africa, Argentina and Jordan, and attracted significant financial and human resources to support these country-level efforts. This is quite in line of the core definition of Internet Governance, and thus shows clearly that “Internet Governance” is not excluded to Internet-only organizations at all.

We are now at the end of this “written talk”. Please leave a comment if something is unclear, there are spelling-errors, or if you wonder about something else Internet-related you would like me to write about.

Maja er på radioen

Jeg skrev en bok om Internett for å øke allmennkunnskapen om Internett. Jeg måtte lære meg hvordan Internett fungerte ved å spørre, masse, grave og lese, og jeg tenkte jeg skulle lette den veien for andre ved å skrive denne boka.

Men å skrive en bok holder ikke. Jeg må også få folk til å snakke om Internett, diskutere det med en grunnleggende kunnskap om hvordan Internett henger sammen når man diskuterer. Og da må jeg inspirere til samtale. Altså, ikke nødvendigvis jeg, hvem som helst kan jo åpne for og inspirere til, å snakke om Internett. Jeg liker å ta den jobben, er vel det jeg mener.

For å inspirere til samtale må jeg ha en plattform hvor jeg når frem til folk jeg ellers ikke ville nådd frem til. Og hvem skal gi meg en plattform? Vel, drømmen har jo alltid vært å få lov til å prate på selveste pratemediumet, radio. Jeg hører mye på radio. Jeg har det fra min far, som pleide å gå rundt med en batteridreven radio han hadde med seg fra rom til rom (ett av mine ufravikelige krav når jeg skal gå til anskaffelse av ny radio er den dag i dag at den må være mulig å være batteridreven sånn at jeg kan ta den med meg hit og dit). Og hvilken kanal er vel bedre å prate på, enn NRK P2?

For at folka i P2 skulle innse at jeg finnes, og at jeg har masse spennende å snakke om (Internett er et rimelig stort felt), så sendte jeg i høst ut en pressemelding til et par programmer, da jeg ga ut boka. Jeg fikk svar fra en produsent i ett program om at det var interessant, og hun ba om å få et lesereksemplar. Jeg løp til Marienlyst (gikk i rask gange) og leverte fra meg boka samme dag. Så hørte jeg ikke noe.

Men det var greit nok, jeg hadde ganske mye å gjøre med å pakke og sende bøker som ble solgt, forberede foredrag og ellers være meg. Og mens jeg er meg (noe som det siste året har involvert en god dæsj å være primæromsorgsperson for baby), hører jeg på radio. En dag var det Internett-relaterte greier på Ekko, de snakket om algoritmer. Jeg synes det var skikkelig gøy å høre på, og tenkte uskjemmet at “her har jo jeg innspill, og de vil sikkert ha dette innspillet”. Jeg sendte en kort mail hvor jeg skrev en takk for spennende program, og her er forresten et blogginnlegg jeg har skrevet om algoritmer (Maja tester algoritmer på Snapchat). Ingen respons, men det var helt på tampen av programmet, og jeg tenkte ikke noe mer på det.

FØR JEG PLUTSELIG FIKK SPØRSMÅL OM Å SNAKKE OM INTERNETT I EKKO, på svaret på den e-posten om algoritmer. Ekkos Martin Jahr takket pent for boka (som tydeligvis hadde kommet til han), og lurte på om jeg ville komme på lufta.

Da jeg fikk den forespørselen ble det veldig klart for meg at dette vil jeg skikkelig mye. Ofte når jeg blir spurt om å gjøre noe jeg ikke har gjort før, pleier jeg å måtte tenke meg om litt først. Jeg tar en rask “hva vil det innebære, hvordan vil det gjennomføres, hva blir konsekvensene hvis jeg gjør, hva blir konsekvensene hvis jeg avslår og så videre”-vurdering. Rimelig slitsomt og lett for å grave seg ned i en angstgrop. Men på dette svarte jeg bare umiddelbart

“Ja!”

Og det var det. Litt planlegging frem og tilbake, og flere runder med det jeg oppfattet som “er det sikkert at hun faktisk dukker opp”-sjekk, så sto jeg i venterommet på radioresepsjonen på Marienlyst og kikket på kunsten de har der.

Jeg ble hentet av min Martin Jahr, vi gikk langt og lengre enn lengst (det er overraskende mange ganger, dører, svinger og pågående innspillinger på NRK-bygget), og jeg ble vist inn i et rom. Jeg ba om kaffe, og flere folk – jeg aner ikke hvem de var, for når sant skal sies var jeg litt nervøs og fikk ikke med meg noen navn – kom med innspill til ting som ville være interessante å ta med. Der sto jeg med mitt notatark fylt med sammenhenger fra personlig bruk til infrastruktur og teknologi, og innså at de egentlig ville ha meg til å snakke om juss. Men jeg fikk kaffe og tenkte at det går nok godt. Juss relatert til Internett er jo også Internett, på en måte.

Så inn i opptak, og det var veldig hyggelig. Vi prata, og plutselig var vi ferdige. Kaffen var blitt kald (men kaffe er kaffe, så jeg tylla den i meg før jeg reiste meg). Martin Jahr spurte hvordan jeg synes det hele hadde vært, og jeg ble med ett veldig bevisst på alle de gode poengene på notatarket mitt som vi ikke hadde vært inne på i det hele tatt. Men i løpet av intervjuet spurte han jo om jeg kunne tenke meg å komme tilbake, gjorde han ikke?

Jeg hadde egentlig lyst til å sende han en e-post med en gang jeg kom hjem for å begynne å planlegge neste innslag, men jeg stanset meg selv. Jeg ville sjekke reaksjoner først. Hva om noen kom med en krass kritikk og… latterliggjorde meg? Denne enorme gnagende hamsteren som sitter der og gjør meg skikkelig redd for å få kjeft. Den er der, selv hos trassigkopper som meg.

Ingen krass kritikk kom. Et par (gode venner) ga tilbakemelding om at dette var helt topp, men selv om jeg setter veldig pris på heiarop, stoler jeg aldri på venner når det gjelder å kvalitetsvurdere ting jeg gjør. Et par mer fjerne bekjente sa også at de hadde hørt meg, og at de synes det var interessant. I det store og hele har det ikke vært mange reaksjoner. I hvert fall ingen bølge av negative troll.

Så nå skal jeg rett og slett sende han Martin en e-post med det samme, og si at jeg har lyst til å komme tilbake hvis de vil ha meg. Man har ikke nådd frem med budskapet før man får en bølge av negative troll mot seg. Og jeg vil nå frem med budskapet mitt slik at ALLE kan forstå mer av hvordan Internett fungerer.

PS: Her er link til EKKO-episoden 04. mars 2020, og du finner meg sånn rundt 01:11:00

2020-03-02 15.44.05

Martin Jahr fra Ekko og meg, i Ekko.

 

« Older posts

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑