Både sommeren i år og sommeren i fjor har jeg sittet og trykket inn riktige tall på riktige plasser i timeslange seanser. To helt forskjellige organisasjoner har fått gleden av å utvikle og utnytte grense-OCD-trekka mine.
Sommeren 2017 satt jeg stort sett alene. Noen ganger hørte jeg det gikk litt i gangene, så jeg vet det har vært andre tilstede. Men ingen drev med det jeg drev med, så jeg gikk stort sett frem og tilbake mellom arkivet og kontorpulten og sjekka, verifiserte, kontrollerte, dobbeltsjekka, og punchet.
Punching er strengt tatt å legge inn verdier i et eller anna (digitalt) system fra for eksempel fysiske papirer.
Eksempelvis (og det er ikke dette jeg har jobbet med); om man sitter ute i skogen og lytter etter fugler, sitter man kanskje med et ark foran seg. På dette arket setter man en strek hver gang man hører forskjellige fugler; gjøk, sisik trost og stær. Dette arket med disse strekene gir man så til en puncher, som pent legger inn alle disse strekene i et program, og dette programmet kan lage statistikk og diagrammer og sammenligne med andre statistikker og diagrammer.
Punchingen er altså det første steget i en lang rekke hendelser. Om det så er forskning, datering, registrering, vareopptelling… Poenget er at det gjelder digitalisering av informasjon med å registrere dette manuelt.
Å punche er en forholdsvis ensformig syssel. Man må være nøyaktig, oppmerksom og konsentrert over lengre perioder, og over små detaljer. Og det er lett å gjøre små feil når man skal trykke inn sånn 350 tall etter hverandre, så en viktig del av punchingen er kontrollen etterpå. Jeg har kontrollert andre sin punching slik andre kommer til å kontrollere min. Og så blir man ganske firkanta i øya av å holde på.
Likevel er jeg glad i punching. Jeg føler liksom jeg er en del av noe stort og viktig.
Dessuten er det litt deilig å (for en gangs skyld) få beskjeden “bare skru pedant-knappen helt på” – og så gjøre akkurat dét.
