Category: løsarbeid

Internett er oss

Nå har jo jeg en stund mast om Internett, og babler i vei om Internet Governance og hvem som styrer Internett (om du ikke aner hva dette er, kan du lese et tidligere blogginnlegg jeg hadde på engelsk). Ikke minst hadde jeg en femtedel av boka mi som handler om dette. Og jeg forkynner at “hvem som helst kan egentlig delta i Internet Governance” og så videre. Som om alt er så inkluderende og flott.

Men er det egentlig det? I de aller fleste fora jeg har vært i, så har deltakerne stort sett vært 30-40-årene, og økonomisk sett trygt plassert i middelklassen. De er ofte høyt utdanna, eller eventuelt innehar en ferdighet eller kompetanse som gir dem gode muligheter, og de er på en eller annen måter generelt nerder.

Hva med alle andre? Nå er det ikke helt ukjent at damer er med i Internet Governance, selv om stereotypen stort sett er at det er menn som driver med teknologi og sånn, og det er åpne både homofile og transpersoner i miljøet (“miljøet” Internet Governance er kanskje det mest udefinerbare miljøet jeg noen sinne har funnet på). Men aldersgrupper, interesseområder, utfordringer og erfaringer – det er mange likehetstrekk i miljøet.

Samtidig sitter stort sett alle og bruker, og er avhengig av Internett. Jeg har flere ganger observert frustrasjon rundt hvordan Internett er, eller hva som skjer med Internett – om det så er bruk av digitale hjelpemidler i skolen, sosiale medier, borgervernsgrupper eller polarisering… Det er mye som kan sies er feil med hva man kan finne på Internett, og det er mange som engasjerer seg i dette. Mange, som kanskje til slutt blir avspist med “men Internett er globalt, det er ikke noe vi kan gjøre med det”, og der avsluttes det.

Å ta steget inn i en av organisasjonene rundt Internet Governance kommer ikke naturlig for folk. Du skal være spesielt interessert om du kaster deg ut i dette. Jeg er spesielt interessert, og jeg er bare sporadisk med.

Men. Fordi jeg er sporadisk med, og har både noen punkter på CV´n og noen bekjente som er dypt involvert, tikket det inn en melding på LinkedIn her i begynnelsen av uka.

Min LinkedIn-profil

“Hei”, begynte meldingen, på engelsk. “Vi trenger en partner i Norge for å gjennomføre et arrangementet 10 oktober. Les mer om det her: www.wetheinternet.org.” (nå skal det sies at meldingen var litt mer elegant utført og lengre, men essensen var dette).

We, the Internet

Målet til denne kampanjen er å få vanlige folk – folk som har tilgang til Internett, eller folk som ikke har tilgang til Internett – til å bidra i diskusjonen rundt Internett sin fremtid. Helt spesifikt fire temaer:

  • digital identitet
  • Internet Governance
  • kunstig intelligens
  • desinformasjon

Disse fire temaene (pluss ett til) skal diskuteres av ordinære folk uten noen spesifikk tilknytning til Internett, Internet Governance eller overordnet politikk, over hele verden, på samme dato. Hvert land (som har en partner, en sånn som jeg ble spurt om å bli) vil ha et arrangement med 100 sivile deltakere for å diskutere disse temaene i en workshop. Disse workshopene skal refereres, og samles, og rapporteres videre inn sentralt til Missions Publiques som står bak dette prosjektet. Og dermed skal denne informasjonen brukes til å kunne påvirke statsledere, teknologigiganter, og den generelle konsensus i Internet Governance. Dette er en unik mulighet til å få folk som kanskje ikke så ofte blir hørt i saker om Internett og Internet Governance, til å få en stemme.

Om det hjelper? Det er mange stemmer i Internet Governance, men dette prosjektet, We, the Internet, har allerede fått med seg store navn som Google, Facebook, World Economic Forum, Wikimedia Foundation, UNESCO og masse flere. Disse folka i Missions Publiques (en fransk ideell organisasjon som jobber for å få stemmene til hvermansen hørt, på ekte fransk vis) har tidligere hatt stor suksess med en klimakampanje, og Internett er altså det de bestemte seg for å bryne seg på nå.

Frøken Internett

Jo mer jeg leste om prosjektet We, the Internet og om Mission Publiques, jo mer kjente jeg på hjertet banke. Først og fremst for “i alle dager, dette er jo akkurat det jeg… jeg er PERFEKT til dette!”. Og jeg kjente i tillegg hjertet banke litt i angst og. Klarer jeg dette – innen 10 oktober? Å få tak i 100 rimelig ukjente men engasjerte deltakere, få tak i plass, få tak i sponsorer… Og samtidig passe på at jeg har tid til å jobbe og tjene penger, OG være en slags mor for disse ungene? Nå har jeg jo tross alt vært husmor en stund… Får jeg det til?

Jeg ba om å få tenke på det en natt. Jeg sendte noen e-poster til folk jeg respekterer meningene til. Spurte om råd. Fikk ikke svar (hvem sjekker jobb e-posten sin på kveldstid og velger å svare en skremt idealist om de faktisk sjekker jobb e-posten sin?). Sendte ut litt hint i noen chattegrupper. Fikk litt svar. Snakket med noen. Begynte å sende e-poster om ledig lokale 10. oktober. Begynte mentalt å formulere søknad om pengestøtte til NUUG Foundation. Begynte å tenke på kontaktpersoner til potensielle sponsorer…

…og innså at jeg allerede hadde begynt å jobbe med å skrape sammen dette arrangementet. Jeg pleide å mene man skal gjøre minst én ting man frykter hver dag, og nå er det veldig lenge siden jeg har gjort noe som har presset på angstfølelsene. Jeg har blitt ganske feig. Jeg trenger dette prosjektet. Og dette prosjektet trenger meg! Jeg tror ikke de helt innser hvor heldige de er som fant meg. Sånn… Ikke for å legge for store forventninger til hva jeg klarer å fullføre på 1,5 mnd (når andre partnere har fått bruke inntil 2 år på dette)… Men jeg klarer ikke engang å formulere hvor engasjert jeg er i dette. Få folket frem til Internet Governance. (Pluss, må det sies, jeg er maks smigret over å bli spurt!)

Jeg sendte dem en e-post og sa “Ok, count me in (depending on the corona situation)”.

Nå trenger jeg 100 deltakere, 10-15 assistenter, lokaler og penger. Hjertet banker på, og den berusende blandingen av angst og engasjement er… skummeldeilig.

Send GJERNE en melding! Har du lyst til å delta på dette (maks 100 pers, rimelig eksklusivt, datoen lørdag 10 oktober er klar, stedet er litt mer uklart, Oslo i alle fall). Eller har du lyst til å være assistent? Jobben din blir å skrive referat fra gruppesamtaler. (Jeg lover å prøve å finne en fet liten gave fra noen sponsorer). Eller tør jeg håpe på en potensiell sponsor eller to der ute? (Isåfall blir jeg superglad og litt overrasket, for det skal vel litt mer til enn et generelt blogginnlegg til noen få, dedikerte følgere, for å få tak i sponsorer). Eller om du har noen andre gode tanker. Jeg er glad i meldinger.

Maja oppsummerer 2018

Privat har jeg i 2018 hatt en halvannet-toåring i hus, det krevet sitt. Det har vært sykdom i nær familie, og jeg har også gjennomgått to øyeoperasjoner. Nå tror jeg på ordentlig at jeg er ferdig med øyeoperasjoner for alltid! Jeg er øyefikset.

Jobbmessig har jeg satt av mesteparten av 2018 til å bli ferdig med Internett-boka. Jeg begynte tross alt i 2015 med den, og det er på tide å sette punktum (for skams skyld må jeg få slengt inn at jeg hadde en fødsel og fødselspermisjon fra høsten 2016 til sommeren 2017, det forsinket jo hele prosessen en del). Andre oppdrag har jeg holdt til et relativt begrenset omfang. Det har likevel blitt litt:

I eksamensperiodene henger jeg med eksamensvakter og er administrativt ansvarlig på BI. Hvert år blir mai-juni og desember temmelig fylt opp av dette. I løpet av høsten har jeg hatt et lite engasjement på Frelsesarmeen Pårørendehus. I tillegg har jeg litt oversetteroppdrag for apper, og jeg har blitt leid inn som kontorrotte for å rydde opp i papirer – Ordnung muss sein; jeg elsker å sortere. Jeg har i løpet av dette året innsett at det å organisere papirer faktisk er noe folk er villige til å betale for. Organisator Enes er i fremmarsj!

Når det gjelder fremdrift med boka, skammer jeg meg. Jeg har på et tidspunkt lovt å bli ferdig i løpet av 2018. Det har jeg ikke blitt. Jeg sliter med å sette siste punktum. Man kan alltid justere teksten litt. Man kan alltids reformulere. Jeg har hatt et par testlesere som har gitt tilbakemeldinger om at boken noen steder blir “tung” og ikke så lettvint og leken å lese. Dette er en tilbakemelding jeg tar temmelig seriøst. Hele målet er at det ikke skal være så tungt – men samtidig: Det er komplisert stoff. Balansen mellom “enkelt” og “korrekt” er vanskelig. En gang må likevel punktum settes. Jeg har gått til steget å sende hele sulamitten til ekstern korrekturleser. Status per nå er at jeg går gjennom og redigerer dokumentet med tilbakemeldinger fra korrektur.

Jeg har brukt tid på en del andre ting i tilknytning til bokprosjektet også:

Tidlig i 2018 opprettet jeg forlag, Mudskipper Publishing, som blir det forlaget jeg gir ut boka på. Jeg skaffet meg ISBN-nummer fra Nasjonalbiblioteket og gjorde alt det formelle klart til utgivelse.

Jeg og Ole Trøan (som jeg bruker som fagkonsulent på boka mi) var på Stortinget som representanter for ISOC Norge (Norway Chapter of the Internet Society) og snakket om Åndsverksloven, blokkering og innsamling av IP-adresser. I etterkant av dette ble vi også kontaktet av representant for Venstre, Grunde Almeland, som gjerne ville få litt mer utfyllende informasjon om det vi snakket om.

Gjennom våren 2018 deltok jeg på en rekke samlinger om markedsføring av indieforfattere i regi av BoldBooks. Her deltok en blomsterbukett av flere spennende indieforfattere – blant annet Sarah Roxana Herlofsen, Ann-Hilde Bolstad, Lena Roer, Jon Fredrik Fikse og duoen Vegard Svingen og Øyvind Skogly Pedersen. Jeg er glad jeg ble plukket ut til å delta på disse. Jeg lærte mye, og så får vi se om jeg klarer å bruke denne lærdommen til å faktisk selge bøker i 2019. Jeg vil trekke frem Anniken Fjelberg som en utrolig inspirerende og kunnskapsrik markedsføringsforedragsholder (#åretsnyord?). Hun snakket om å skape seg selv som en merkevare (forfatter Maja Enes) fremfor boka (InternettInternettInternett), om å plassere seg i sin nisje, og å være bevisst sin posisjon i forhold til hvilke konkurrenter man har der og så videre. I det store og hele mye ny kunnskap jeg forsøker å indoktrinere i egen tankegang.

I forbindelse med nettopp markedsføring opprettet jeg i 2018 en Instagram-profil. Den er etter hvert fylt med langt flere bilder av katten enn av arbeid, men det er bare så-så mange bilder av en dataskjerm med tekst på man kan legge ut på Instagram før det blir maks kjedelig. Jeg hadde en periode jeg publiserte små trivia om Internett, og når jeg nå tenker på det så husker jeg ikke helt hvorfor jeg sluttet å poste disse. Det skal jeg starte opp igjen med.

Jeg har også tegnet og illustrert. Som noen har fått meg seg, er jeg en tilhenger av MS Paint, men det er altså ikke MS Paint jeg har brukt for å illustrere Internett-boka. For litt mer seriøs bruk tegner jeg i Gimp, og i det siste har jeg blitt overtalt til å ha et par skjematiske tegninger også, som jeg bruker draw.io til å skape.

Av teknisk faglige konferanser har jeg i 2018 deltatt på Oslo Blockchain Day, på RIPE77, og på Blix Solutions’ 10-års jubileum.

Jeg er generelt veldig kritisk til meg selv og arbeid jeg gjør. Som regel er jeg glad i denne egenskapen. Det finnes så mye dårlig håndverk ute i verden, og jeg er sikker på at det jeg leverer fra meg i det minste ikke er halvferdig arbeid. Men – selvkritikken kan også være ganske lammende, og jeg innser at dette begynner å bli et evighetsprosjekt. Etter oppfordring fra venner og kjente har jeg nå bestemt meg: Jeg setter punktum.

Jeg skal bare… Planer for 2019:

  • Redigere ferdig korrektur
  • Ha en faglig gjennomgang av kapittelet om blokkjede og Bitcoin
  • Lese høyt for meg selv for å sjekke at språket flyter
  • Gå gjennom illustrasjoner og lage litt flere grafer
  • Ombrekk og layout (og konvertering)
  • Sende til vurdering hos innkjøpsordningen
  • Publisere flere trivia om Internett på Instagram
  • Oppdatere forlagsnettsiden
  • Velge trykkeri
  • Selge bøker
  • Slippfest

 

Andre planer i 2019:

  • Bittelitt mindre selvkritisk holdning
  • Mer markedsføring og selveksponering
  • Skaffe samarbeidspartner/illustratør til neste prosjekt (mer humor, ingen teknologi, mer trendy)
  • Føde (joda, vi er på’n igjen. Og bare så det er sagt: Å være gravid er noe dritt).

Trøtt i trynet

God jul og godt nyttår 2018 #nofilter #trøttitrynet #2018

Maja henger med eksamensvakter

Før jul slengte jeg inn en søknad på en tidsbegrenset jobb som var utlyst – som jeg så ofte gjør. Og jeg ble kalt inn til intervju – som jeg noen ganger gjør. I løpet av det intervjuet sa jeg blant annet “strengt tatt så forstår jeg ikke helt hva jobben er” og litt senere “aaah, men da har jeg egentlig søkt på en helt annen jobb” – begge disse setningene har jeg (og forhåpentligvis flere? Kanskje?) tenkt i intervjusituasjoner før, men dette var første gang jeg sa dem høyt. Heldigvis ble det tatt positivt – de så vel ærlig sjel i meg, så i desember jobbet med BI som et slags mellomledd mellom eksamensvaktene og eksamensadministrasjonen.

Spent trappet jeg opp på første dag, og fikk endelig svar på det jeg har lurt på i mange år: Hvorfor er eksamensvaktene så oppi åra? Svaret er det åpenbare “vi rekrutterer blant venner”.

Utenom å ha hatt flotte kollegaer med en gjennomsnittsalder på 70 år, og dertil mange gode samtaler om livet og været, så har jeg også fått innblikk i eksamenslogistikk.

Eksamenslogistikk er en av de tingene som føyer seg inn i rekken av ting jeg ikke helt blir inspirert av til å skrive mye om. Men jeg heier på flere samtaler med de utenfor egen aldersgruppe.

Årets første tegning i MS Paint.

Maja puncher database

Både sommeren i år og sommeren i fjor har jeg sittet og trykket inn riktige tall på riktige plasser i timeslange seanser. To helt forskjellige organisasjoner har fått gleden av å utvikle og utnytte grense-OCD-trekka mine.

Sommeren 2017 satt jeg stort sett alene. Noen ganger hørte jeg det gikk litt i gangene, så jeg vet det har vært andre tilstede. Men ingen drev med det jeg drev med, så jeg gikk stort sett frem og tilbake mellom arkivet og kontorpulten og sjekka, verifiserte, kontrollerte, dobbeltsjekka, og punchet.

Punching er strengt tatt å legge inn verdier i et eller anna (digitalt) system fra for eksempel fysiske papirer.

Eksempelvis (og det er ikke dette jeg har jobbet med); om man sitter ute i skogen og lytter etter fugler, sitter man kanskje med et ark foran seg. På dette arket setter man en strek hver gang man hører forskjellige fugler; gjøk, sisik trost og stær. Dette arket med disse strekene gir man så til en puncher, som pent legger inn alle disse strekene i et program, og dette programmet kan lage statistikk og diagrammer og sammenligne med andre statistikker og diagrammer.

Punchingen er altså det første steget i en lang rekke hendelser. Om det så er forskning, datering, registrering, vareopptelling… Poenget er at det gjelder digitalisering av informasjon med å registrere dette manuelt.

Å punche er en forholdsvis ensformig syssel. Man må være nøyaktig, oppmerksom og konsentrert over lengre perioder, og over små detaljer. Og det er lett å gjøre små feil  når man skal trykke inn sånn 350 tall etter hverandre, så en viktig del av punchingen er kontrollen etterpå. Jeg har kontrollert andre sin punching slik andre kommer til å kontrollere min. Og så blir man ganske firkanta i øya av å holde på.

Likevel er jeg glad i punching. Jeg føler liksom jeg er en del av noe stort og viktig.

Dessuten er det litt deilig å (for en gangs skyld) få beskjeden “bare skru pedant-knappen helt på” – og så gjøre akkurat dét.

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑