Tag: internett

Brennende servere og halvveiskunnskap

Det har vært brann på et datasenter. Og i kjølvannet av dette kom det mange kommentarer på Twitter som var underholdende og igjen understreker behovet for å forstå litt mer om Internett infrastruktur.

Jeg har, som kjent for de fleste, lenge hatt som mål å tilgjengeliggjøre Internett infrastruktur. Forsøke å plassere den teskjea langt ned i ganen. Ganske ofte lurer jeg på hvorfor, for det er ikke alltid så mye respons som kommer. Men innimellom skjer det noe som gjør at jeg husker hvorfor jeg holder på som et rabiat ekorn. Brannen på dette datasenteret er en sånn hendelse.

Vi har alle lært at det å ta backup, det er lurt. Og om du ikke har lært det enda, så står du klar for å få deg en skikkelig kalddusj en gang i fremtiden. For min del kom denne kalddusjen sånn ca i 2005, da jeg skreiv på en oppgave i mastergradsløpet mitt. Den handlet sikkert om noe sånn som persepsjon og kognisjon, jeg husker ikke. Jeg husker det var et litt tungt fag med en del biologi og mye referanser. Jeg begynte å føle meg ferdig allerede ettermiddagen før innleveringsfrist, og så kræsja dataen. Jeg måtte løpe inn til en av mine kollektiv-venner, og be om å låne deres datamaskin, og så haste ned en ny oppgave på fire timer.

Angsten, stresset, frustrasjonen…

Jeg unner ingen denne følelsen – men på samme tid; en oppgave på et høyere nivå på universitet føles kanskje livsviktig der og da – men det er bare en oppgave. Hadde jeg levert noe og strøket, hadde jeg enten kunne levert igjen, eller tatt opp faget senere. Det hadde ikke gjort den store forskjellen for livet mitt.

Men etter dette har jeg altså jevnlig tatt backup av viktige ting. Jeg lagrer i skyen på skytjenester, jeg lagrer kopier på tilkoblede enheter, og jeg sender work-in-progress-dokumenter på e-post til meg selv med jevne mellomrom. Bare for sikkerhets skyld.

Men jeg er bare en skarve frilanser. informasjonen jeg har er ikke akkurat livsnødvendig for folk. Jeg selger ikke en tjeneste for folk hvor min jobb er å ta vare på uerstattelig informasjon. Du har kanskje en sånn tjeneste et sted. Du betaler penger, du tenker det er trygt for det ligger i skyen og ikke på din egen tullete datamaskin…

MEN SÅ BRENNER SKYEN.

Bilde av Marco Allasio/Pexels

Det var det som skjedde på datasenteret til OVHCloud. Skyen brant – og ikke i en poetisk metafor – men faktisk brann på et datasenter. En sky er jo ikke annet enn lagring på servere et annet sted som du får tilgang til gjennom Internett. Og denne gangen var dette andre stedet OVH sitt datasenter i Strasbourg. OVH er ett steg ned mot grasrota i infrastrukturen. Det vil si at du sannsynligvis ikke er kunde der – men det kan være de du kjøper tjenestene av er kunde der.

Ett eksempel er Ramsalt (NRK 10. mars 2021). Ramsalt er et norsk selskap som leverer nettløsninger, og i henhold til nettsiden deres (ramsalt.com, ikke ramsalt.no) leverer de tilsynelatende alt fra digital markedsføring til hostingtjenester osv. Noe av det de leverer, er nettsteder til tidsskrift og aviser. Og når alt det lagrede brenner, ja – da brenner det. Det er borte, med mindre det finnes en backup et sted.

Dette er ikke en kritikk av Ramsalt eller OVHCloud. I et fritt marked velger man de tjenestene man ønsker, og det er ingen ting i veien med disse selskapene, det er bare to selskap som har vært uheldige. Det kunne vært et annet datasenter, og det kunne vært en annen tjenesteleverandør. Det er temmelig usannsynlig at et datasenter skal brenne – et grunnleggende prinsipp i administreringen av datasenter er nettopp brannsikkerhet, siden det er så mye strøm som er samlet på ett sted. Uhell kan likevel skje. I denne episoden var det tydeligvis en UPS (Uninterruptible Power Supply, altså en ekstra strømforsyning, et batteri rett og slett) som hadde hatt service tidligere de dagen, som satt fyr.

Jeg vet ikke hvilke avtaler firma har med sine leverandører, men: jeg har hørt rykter om at mange kritiske tjenester ikke har backup. Firma og tjenesteleverandører har de serverene de har, og det er det. Fokus på sikkerhet må veldig ofte gi etter for fokuset på kostnader. De som sitter på pengesekken, prosjektledere og deres like, synes ikke det er verdt å bruke penger på backup. Informasjonen er tross alt lagret i skyen, og skyene faller ikke ned.

………………….

Og det er her jeg innser at jeg har en oppgave i lang tid fremover. Skyen er på ingen måte magisk, og informasjon lagret i skyen er på alle måter lagret et fysisk sted.

Etter brannen i OVH, hvor de ba firma sette i gang sine “Disaster Recovery Plan” ettersom de kjapt innså at her ville en del servere gå tapt, kunne vi lese både det ene og andre på Twitter:

Igjen: Når serveren din, som du har all informasjoenn din på, brenner, finnes informasjonen ikke mer.

Skal du ha tak i informasjonen, må du ha backup et annet sted. En Disaster Recovery Plan er en plan du har for å få tak i dataen som går opp i flammer. De som har et forhold til dette, har gjerne jevnlige lagringer av all informasjonen, en snapshot (eller et tidsbilde om du vil). De som ikke har et forhold til dette, har nå rett og slett mistet næringsgrunnlaget sitt…

Da jeg begynte å lese meg opp på Internett infrastruktur, var dette med lagringen av skyen et aha-øyeblikk for meg. Jeg hadde aldri tenkt på hvor skyen var lagret før, men når det ble forklart for meg ble jeg litt sånn flau “at jeg ikke har skjønt det før”. Jeg skjønte det selvfølgelig fordi jeg ikke hadde tenkt på det. Men jeg har strengt tatt bare lagring av dokumenter og bilder, og har ikke andre sin verdifulle informasjon lagret noen steder.

Jeg ville trodd at de som hadde tjenester på OVH Cloud, var profesjonelle. Altså liksom infrastrukturens…. andrelinje. Ikke sånne som meg – men folk som driver med nettløsninger og skyløsninger og som har peiling.

“Å ha peiling” på infrastruktur er derimot ikke akkurat… en blomstereng. Jeg er samfunnsviter, og har ikke spesielt mye stolthet i å være kunnskapsrik om teknologi. Jeg antar jeg ikke kan, og så spør jeg, og så blir jeg mer og mer overrasket over at jeg kan mer enn stadig flere som jeg tenker vet mer enn meg. Dette er ikke selvskryt, dette er en beskrivelse av et problem. Teknologifeltet er veldig stort, og det virker av og til som om det er en uting å gi inntrykk av å ikke forstå grunnleggende infrastruktur. Og uinformerte tar halvveisvalg, eller gir halvveisråd. Og da har vi en spiral i gang.

Boka mi, Internett Internett Internett, er en teskje-versjon av infrastruktur. Den gir innblikk i en del av teknologien som ikke er tilgjengelig for alle, som blir så tydelig i etterspillet av brannen i Straussburg.

Har du ikke back-up, er dataen borte.

Skyen er fysiske komponenter på en fysisk plass. De kan bli ødelagt.

Egentlig burde kanskje skyen kalles “trærne”, og alle røttene er kabler og koblinger ut og inn. Bladene er informasjonen som gjør livet korona-levelig med sin fotosyntese.

/metaforbonanza out.

Ps: ta backup av viktig info.

Maja oppsummerer 2020

Koronaåret selv – det kan ikke akkurat sies å ha vært det mest spennende året. Det slo meg nå på tampen av dagen i dag, 31.12.2020, at jeg pleide jo å skrive et blogginnlegg hvor jeg oppsummerer året. Og selv om 2020 har vært “anderledesåret” for mange, kan man jo beholde noen tradisjoner der det er mulig for å late som en slags fremgang i livet.

Vel, 2020 startet med at jeg fremdeles var i gradert foreldrepermisjon for barn født i mars 2019 – som altså ikke har krav på barnehageplass før august 2020. Jeg hadde derfor kjørt et ganske langt løp med 40% permisjon, sånn at jeg kunne prøve å spe på med inntekt i løpet av en lang vår uten barnehageplass og med en aktiv ettåring. Jeg var kommet inn i et greit driv med å ha barnet med på jobb en dag i uka, ha dagmamma en dag i uka, jobbe litt kvelder og så videre. Jeg var på P2 en liten svipptur, og jeg ble hyret inn for å holde et foredrag i løpet av sommeren (som forøvrig ble korona-avlyst, så jeg la ut foredraget som et blogginnlegg). Jeg skrøt på Instagram over oppdragsgiver som lot meg ta med barn på jobb, men det er engang slik – i ærlighetens navn – at oppdragsgiver (Blix Solutions) også er barnefar/samboer/livspartner sin bedrift. Det er kanskje litt lettere for pappa å akseptere smårolling på jobb enn en tilfeldig oppdragiver.

Barnefar eller ikke, jo eldre ungen ble, jo mer aktiv ble hun, og jo vanskeligere ble det å ta henne med på jobb. Flaks at Norge da stengte ned like før ettårsdagen hennes, i mars.

Ettersom jeg likevel var delvis hjemmeværende, ble jeg helt hjemmeværende med to barn, og jeg fikk overført fars omsorgsdager til meg. Jeg søkte ikke noen annen kompensasjon i løpet av korona, for selv om jeg hadde tenkt til å fortsette å promotere meg selv etter boka som ble gitt ut i oktober 2019, og foredrag på Internettforum i november 2019, så ble det vanskelig å sette tall på hva jeg hadde i tapt fortjeneste. En underlig blanding av “forventet oppdrag og fortjeneste”, “gradert permisjon” og det faktum at jeg tilsynelatende ikke hadde inntekt i 2018 gjorde at jeg regnet med å få avslag uansett. Det var ikke noe vits i å søke (jeg hadde en grei nok inntekt i 2017 og brukte sparepenger i 2018 mens jeg satset på å ferdigstille boka, som jeg fikk inntekt for i 2019 – så alt dette var kalkulert fra min side…. men ikke særlig imponerende for en kompensasjonssøknad vil jeg anta). Jeg var en av dem kompensasjonsordningen ikke kom til å treffe. Så da fikk jeg omstille meg, da.

Jeg prøvde å fortsette med Internett-formidling. Jeg søkte koronastøtte for å drive med digital formidling gjennom faglige blogginnlegg, noe lignende dette, hvor jeg skriver om hvorfor Internett ikke knelte selv om det plutselig ble mange hjemmekontor og mange var redd for at infrastrukturen ikke skulle klare den plutselige endringen. Jeg fikk ikke støtte. Jeg var også en av dem som var negative til første Smittestopp-appen. Jeg er en ivrig leser av kommentarfelt, og innså rimelig kjapt at “folk flest” antok kritikken av smittestopp handlet om oss “tech-heads” som var blinde for alle andre hensyn enn personvern på den ene siden – og fornuftige mennesker på den andre siden. Så jeg tok det på meg å skrive et blogginnlegg hvor jeg forklarer hva som var problemet med Smittestopp-appen, sånn på en måte at flest mulig skal forstå hva som blir sagt. Jeg har forøvrig lastet ned og bruker Smittestopp2, eller hva den nå enn heter – den nye som kom nå. Men det blir ikke penger av sånn, og jeg har fremdeles regninger.

Heldigvis så er kjæresten min gründer og driver en Internettbedrift som bare vokser og vokser. Og under korona så har det vært et par ting som har vært viktige – Internett er en av disse tingene. Så da ble løsningen, når barnehagen etter hvert åpnet og minste barn også fikk plass fra august – å fokusere på å jobbe merkantilt og administrasjon hos Blix Solutions. Litt nølende, med en forventning om at høsten kom til å komme med mange forkjølelser, og ved hvert minste tegn til forkjølelse må en av oss (meg) være hjemme med ungene.

Den plutselige veldig tradisjonelle delingen i hjemmet har vært litt vanskelig for meg. På den ene siden er det helt naturlig: Fars bedrift vokser og har mye å gjøre, mens mors bedrift imploderte og kollapset helt. På den andre siden vil jo min bedrift heller ikke vokse om jeg ikke jobber videre med den, og dermed vil rollene sementeres. I et slags panisk anfall meldte jeg meg opp i et fag “for arbeidsledige under korona” på OsloMet: Teknologiledelse, 5 studiepoeng. Jeg har lært om forretningsstrategi, ledelse og innovasjon. Jeg skreiv også eksamen om meg selv (det vil si om FRK.ENES). Hva kan jeg si, jeg føler jeg har fått ny innsikt i det å drive business, og jeg forstår nå mer hva jeg trenger/har lyst til/kan gjøre. Kurset er bygd opp av podcaster med Silvija Seres fra og med Lørn:Tech og boka til kurset, Forretningsforståelse (Voldsund, Skjølsvik, Bragelien 2020) har gitt meg en rekke aha-innsikter. Jeg føler meg litt flau over at jeg har startet firma uten å ha noe begrep om konseptet forrestningsstrategi, men å ha tenkt at muligheter magisk dukker opp, men nå er jeg full av kompetanse og overmot.

Apropos overmot og plutselige muligheter som magisk dukker opp, så fikk jeg en plutselig forespørsel fra Missions Publiques på LinkedIn om jeg ville være med å arrangere We, the Internet. Jeg ble spurt i slutten av august (lenge før eksamen i Teknologiledelse altså). og hadde litt over en måned på meg for å få dette arrangementet på beina til 10. oktober. Jeg var skeptisk på grunn av tidsperspektivet, men tenkte skitt au. Jeg kjører på og prøver (og skreiv et blogginnlegg om at jeg skulle prøve). Samtidig kom en ny korona-nedstengning av Oslo. Å organisere rammene til et arrangement, samt å gjennomføre det har jeg ikke store problemer med. Å markedsføre er en annen sak. Jeg hadde noen samtaler angående samarbeid og sponsing, men alt glapp, særlig glapp det da det ble omgjort til digitalt arrangement. Jeg hadde fått noen kroner for å gjennomføre dette av Missions Publiques, og jeg brukte nok tid til at dette ble en lav timeslønn, for å si det sånn. Og resultatet…. hva skal jeg si? Målet var å ha 100 deltakere, og jeg var langt, langt unna dette. Jeg synes de som deltok fikk et godt arrangement, men lav deltakelse gjorde at jeg ikke fikk godkjent arrangementet som et offisielt “We, the Internet”-arrangement. Greit nok. Det var mange ting som jobbet mot meg denne runden – liten tid; koronanedstengning; annet fokus fra potensielle samarbeidspartnere; mange andre som søkte på forskjellige støtteordninger og så videre. Og ikke minst overmot – jeg vet jo godt at det er vanskelig å engasjere folk til å snakke om Internett, så at jeg skulle få til å engasjere 100 stykker til å snakke om Internett gjennom et heldagsseminar på en lørdag – innen én måned var nok i overkant modig… Enten vinner man, eller så lærer man – er det ikke det man skal leve etter? Nå vet jeg at jeg fint kan holde et online arrangement, og jeg kan både det ene og det andre trikset i Zoom, så… vel. Bortkastet var det ikke, til tross for at det kanskje ikke var så vellykket heller.

Når vi snakker om prosjekter som ikke har blitt det jeg har tenkt, så hadde jeg også i begynnelsen av året en del samtaler med en illustratør angående en barnebok jeg har skrevet. Jeg har forsøkt å tegne selv, men jeg hadde lyst til å prøve å samarbeide på et prosjekt (for en gangs skyld – det er hardt å jobbe aleine til enhver tid på kreative prosjekter). Samtalene gikk aldri spesielt mye lengre enn uklarhet og uenighet om kompensasjon og ansvarsområder – jeg er jo tross alt mitt eget forlag. I normalkontrakten for skjønnlitteratur for barn og ungdom deler forfatter og illustratør på royalties, som er sånn 15% av 85% av prisen (altså: om en bok koster 200 kroner, er grunnlaget for royalty 15% av 170 kroner, altså 25,5 kroner – som fordeles mellom forfatter og illustratør etter avtale). Som forlag ønsket jeg å heve denne andelen for både forfatter og illustratør, men vi klarte ikke helt å avklare hvor grenser skulle gå. Eller, jeg tror ikke helt vi klarte det, men uansett kom koronanedstengning, og vi har ikke snakket siden. Jeg skal ta opp tråden igjen på dette.

I november ble jeg igjen bitt av en ekstrem trang til å bryte ut av kontordame og husmor-tilværelse, og satt i gang med NaNoWriMo – skriv en roman på en måned (november). Jeg kan ikke så mye om dette, men det er noe amerikanske greier som har spredd seg, og de selger masse merch og sender en haug e-poster, men det er en gøy greie og de har fått i gang mange flinke og sympatiske bidragsytere som hjelper folk med å holde i gang skrivelysten. Så da begynte jeg på en spenningsroman. Jeg rakk også å bli ganske glad i den, men jeg kom ikke mer enn halvveis.

Planene for 2021 er preget av et vanskelig år, så det er små mål jeg setter meg: Jeg skal klare å betale regningene mine, og jeg skal skrive ferdig romanen jeg begynte på i november, arbeidstittel “INT-thingy”. Privat har jeg forøvrig satt meg nyttårsforsettet om å snakke mer med folk.

Godt nyttår – 2021 må bli bedre.

Rødere hår enn tidligere år, ikke poser under øynene, men fremdeles ikke lært seg å sminke seg før hun tar selfie.

Internett er oss

Nå har jo jeg en stund mast om Internett, og babler i vei om Internet Governance og hvem som styrer Internett (om du ikke aner hva dette er, kan du lese et tidligere blogginnlegg jeg hadde på engelsk). Ikke minst hadde jeg en femtedel av boka mi som handler om dette. Og jeg forkynner at “hvem som helst kan egentlig delta i Internet Governance” og så videre. Som om alt er så inkluderende og flott.

Men er det egentlig det? I de aller fleste fora jeg har vært i, så har deltakerne stort sett vært 30-40-årene, og økonomisk sett trygt plassert i middelklassen. De er ofte høyt utdanna, eller eventuelt innehar en ferdighet eller kompetanse som gir dem gode muligheter, og de er på en eller annen måter generelt nerder.

Hva med alle andre? Nå er det ikke helt ukjent at damer er med i Internet Governance, selv om stereotypen stort sett er at det er menn som driver med teknologi og sånn, og det er åpne både homofile og transpersoner i miljøet (“miljøet” Internet Governance er kanskje det mest udefinerbare miljøet jeg noen sinne har funnet på). Men aldersgrupper, interesseområder, utfordringer og erfaringer – det er mange likehetstrekk i miljøet.

Samtidig sitter stort sett alle og bruker, og er avhengig av Internett. Jeg har flere ganger observert frustrasjon rundt hvordan Internett er, eller hva som skjer med Internett – om det så er bruk av digitale hjelpemidler i skolen, sosiale medier, borgervernsgrupper eller polarisering… Det er mye som kan sies er feil med hva man kan finne på Internett, og det er mange som engasjerer seg i dette. Mange, som kanskje til slutt blir avspist med “men Internett er globalt, det er ikke noe vi kan gjøre med det”, og der avsluttes det.

Å ta steget inn i en av organisasjonene rundt Internet Governance kommer ikke naturlig for folk. Du skal være spesielt interessert om du kaster deg ut i dette. Jeg er spesielt interessert, og jeg er bare sporadisk med.

Men. Fordi jeg er sporadisk med, og har både noen punkter på CV´n og noen bekjente som er dypt involvert, tikket det inn en melding på LinkedIn her i begynnelsen av uka.

Min LinkedIn-profil

“Hei”, begynte meldingen, på engelsk. “Vi trenger en partner i Norge for å gjennomføre et arrangementet 10 oktober. Les mer om det her: www.wetheinternet.org.” (nå skal det sies at meldingen var litt mer elegant utført og lengre, men essensen var dette).

We, the Internet

Målet til denne kampanjen er å få vanlige folk – folk som har tilgang til Internett, eller folk som ikke har tilgang til Internett – til å bidra i diskusjonen rundt Internett sin fremtid. Helt spesifikt fire temaer:

  • digital identitet
  • Internet Governance
  • kunstig intelligens
  • desinformasjon

Disse fire temaene (pluss ett til) skal diskuteres av ordinære folk uten noen spesifikk tilknytning til Internett, Internet Governance eller overordnet politikk, over hele verden, på samme dato. Hvert land (som har en partner, en sånn som jeg ble spurt om å bli) vil ha et arrangement med 100 sivile deltakere for å diskutere disse temaene i en workshop. Disse workshopene skal refereres, og samles, og rapporteres videre inn sentralt til Missions Publiques som står bak dette prosjektet. Og dermed skal denne informasjonen brukes til å kunne påvirke statsledere, teknologigiganter, og den generelle konsensus i Internet Governance. Dette er en unik mulighet til å få folk som kanskje ikke så ofte blir hørt i saker om Internett og Internet Governance, til å få en stemme.

Om det hjelper? Det er mange stemmer i Internet Governance, men dette prosjektet, We, the Internet, har allerede fått med seg store navn som Google, Facebook, World Economic Forum, Wikimedia Foundation, UNESCO og masse flere. Disse folka i Missions Publiques (en fransk ideell organisasjon som jobber for å få stemmene til hvermansen hørt, på ekte fransk vis) har tidligere hatt stor suksess med en klimakampanje, og Internett er altså det de bestemte seg for å bryne seg på nå.

Frøken Internett

Jo mer jeg leste om prosjektet We, the Internet og om Mission Publiques, jo mer kjente jeg på hjertet banke. Først og fremst for “i alle dager, dette er jo akkurat det jeg… jeg er PERFEKT til dette!”. Og jeg kjente i tillegg hjertet banke litt i angst og. Klarer jeg dette – innen 10 oktober? Å få tak i 100 rimelig ukjente men engasjerte deltakere, få tak i plass, få tak i sponsorer… Og samtidig passe på at jeg har tid til å jobbe og tjene penger, OG være en slags mor for disse ungene? Nå har jeg jo tross alt vært husmor en stund… Får jeg det til?

Jeg ba om å få tenke på det en natt. Jeg sendte noen e-poster til folk jeg respekterer meningene til. Spurte om råd. Fikk ikke svar (hvem sjekker jobb e-posten sin på kveldstid og velger å svare en skremt idealist om de faktisk sjekker jobb e-posten sin?). Sendte ut litt hint i noen chattegrupper. Fikk litt svar. Snakket med noen. Begynte å sende e-poster om ledig lokale 10. oktober. Begynte mentalt å formulere søknad om pengestøtte til NUUG Foundation. Begynte å tenke på kontaktpersoner til potensielle sponsorer…

…og innså at jeg allerede hadde begynt å jobbe med å skrape sammen dette arrangementet. Jeg pleide å mene man skal gjøre minst én ting man frykter hver dag, og nå er det veldig lenge siden jeg har gjort noe som har presset på angstfølelsene. Jeg har blitt ganske feig. Jeg trenger dette prosjektet. Og dette prosjektet trenger meg! Jeg tror ikke de helt innser hvor heldige de er som fant meg. Sånn… Ikke for å legge for store forventninger til hva jeg klarer å fullføre på 1,5 mnd (når andre partnere har fått bruke inntil 2 år på dette)… Men jeg klarer ikke engang å formulere hvor engasjert jeg er i dette. Få folket frem til Internet Governance. (Pluss, må det sies, jeg er maks smigret over å bli spurt!)

Jeg sendte dem en e-post og sa “Ok, count me in (depending on the corona situation)”.

Nå trenger jeg 100 deltakere, 10-15 assistenter, lokaler og penger. Hjertet banker på, og den berusende blandingen av angst og engasjement er… skummeldeilig.

Send GJERNE en melding! Har du lyst til å delta på dette (maks 100 pers, rimelig eksklusivt, datoen lørdag 10 oktober er klar, stedet er litt mer uklart, Oslo i alle fall). Eller har du lyst til å være assistent? Jobben din blir å skrive referat fra gruppesamtaler. (Jeg lover å prøve å finne en fet liten gave fra noen sponsorer). Eller tør jeg håpe på en potensiell sponsor eller to der ute? (Isåfall blir jeg superglad og litt overrasket, for det skal vel litt mer til enn et generelt blogginnlegg til noen få, dedikerte følgere, for å få tak i sponsorer). Eller om du har noen andre gode tanker. Jeg er glad i meldinger.

Hvorfor kneler ikke Internett?

Når mange er på Internett samtidig, blir det større belastning for nettet, og folk ender med å ikke komme seg på nett. Da koronakrisen oppsto i midten av mars 2020, ble det mye snakkis om hvorvidt nettet ville tåle den ekstra belastningen ettersom alle nå skulle være på hjemmekontor og bruke videokonferanser (gjerne samtidig med at husets tenåringer binger strømmetjenester). Flere store nyhetsmediene hadde en eller annen vinkel på dette, for eksempel Aftenposten (17.03.2020) og Nettavisen (16.03.2020), og praten begynte å gå blant folk. Da Telenor fikk utfordringer på vestlandet 18. mars var flere raskt ute i kommentarfelt og proklamerte at nå begynte problemene: dette var et tegn på at Internett kom til å knele. Det viste seg forøvrig at akkurat dette problemet var knyttet til en DNS-tjeneste, (uten at det har ikke vært like tydelig annonsert gjennom media som en potensiell kollaps av Internett).

Det har også vært problemer med å logge på hjemmeundervisningstjenesten Showbie (NRK, 13.03.2020) og NAV (strengt tatt BankID, melder VG 15.03.2020). Igjen hendelser som har fått de mest innbitte dommedagsprofetene til å melde at dette er tydelige tegn på Internett sin ende.

Likevel har det vært lite kollaps å melde. Digitaliseringsministeren (for tiden Linda Hofset Helleland) møtte med representanter for de seks største teleselskapene for å høre om de hadde situasjonen under kontroll (NRK, 19.03.2020/25.03.2020).

Det hadde de.

La meg fortelle litt om Internett i Norge. Norge har en veldig godt utbygd infrastruktur. Bakkenettet i Norge har blitt ønsket velkomment og stimulert gjennom økonomiske ordninger, fritt marked, lite reguleringer og ikke minst en befolkning som har vært tidlig på Internett, og mye på Internett. Vi bruker Internett mye i Norge, og vi har et bakkenett som har mye kapasitet til å ta unna trafikk. I andre land har man laget oppfordringer om å ikke bruke for mye unødvendig trafikk, slik som dette bildet:

I Norge har vi ikke dette behovet.

Altså, jeg skal ikke klage på at YouTube og Netflix generelt har bremset ned kvaliteten på videostrømming i Europa (CNN, 20.03.2020) – videostrømming i høy kvalitet tar mye plass, men selve Internett er ikke i fare, og Internett i Norge har kapasitet til dette og mye mer. Selv om Norge blir med på denne dugnaden, er det ikke sikkert vi hadde trengt det (“Du kan ha videokonferanser, skype med venner og streame film og serier med god samvittighet. – Nettet i Norge er rigget for å tåle det vi opplever nå, sier Telenors dekningsdirektør Bjørn Amundsen.” kan Romerrikets Blad berolige 20.03.2020).

Litt tall om norsk Internett

Nå kommer det et avsnitt med masse tall som beskriver “Norge har veldig bra Internett-dekning”. Sovner du av tall kan du fint hoppe over dette avsnittet og gå rett til neste overskrift.

Norsk bredbåndsutbygging er blant den beste i verden. “Bredbånd” er en samlebetegnelse på teknologisk infrastruktur med høy kapasitet. “Kapasitet” er en benevnelse som sier noe om hvor mye samtidig trafikk linjene kan ta.

Norge har en høykapasitets bredbåndsdekning (minst 30 Mbit/s eller mer) på 98% i tettbebygde strøk og 59% av grisgrendte strøk (2019). Og selv om 30 Mbit/s skulle være nok, så har hele 86 % av norske husstander idag tilbud om (mulighet for) 100 Mbit/s nedstrøms kapasitet, og 63 % har tilbud om sinnsyke 1000 Mbit/s nedstrøms kapasitet (alle tallene er forøvrig hentet fra NKOM sin rapport “Bredbåndsdekningen i Norge 2019“). “Nedstrøms” kapasitet betyr kapasiteten du får til din enhet. Å laste opp – eller å dele – kan i mange tilfeller være lavere kvalitet. Dette er noe Internettleverandøren selv administrerer i sine abonnement, basert på hva som er vanlig for folk å bruke. Folk laster ned (konsumerer) mye mer enn de laster opp (deler).

De som ikke har denne typen dekning har annen dekning. (“Selv når vi ser bort fra satellittdekning har 99,98 % av husstander et 10 Mbit/s-tilbud.” – side 4 i den nevnte rapporten). NKOM anslår at færre enn 1000 husstander mangler tilbud om minst 10 Mbit/s, og i verste fall: færre enn 100 husstander mangler tilbud på 4 Mbit/s. Veldig få har med andre ord ingen/dårlig dekning. De bor på steder man forventer har dårlig dekning.

Men disse tallene – hva er det og hvor mye er dette? For å sette mengden data i perspektiv så anbefaler Netflix at du har minst 25 Mbit/s for at du skal kunne se film i aller høyeste oppløsning (ultra HD). Det er selvfølgelig forskjellig hva folk trenger av kapasitet på Internett, men for mange er 30 Mbit/s helt klart nok kapasitet… med mindre du skal både game mye, se på videostrømming og holde camshow samtidig (eller har mange tenåringer i hus som gjør disse tingene).

Internett tåler alt

En populær myte er at Internett, som ble utviklet under den kalde krigen, ble bygd for å overleve et atomangrep. Denne myten er ikke sann, men det er en god illustrasjon på at “Internett tåler alt”. Noe av grunnen til at Internett tåler alt, er at Internett er bygd opp av mange forskjellige nettverk. Det vil si at mange nettverk er knyttet sammen, og informasjonen som skal til B fra A går gjennom nettverkene C, D og E. Dersom nettverket C forsvinner (“poof“) finnes det mekanismer i Internett (protokoller som alle må følge og forholde seg til, i dette tilfelle for eksempel BGP – Border Gateway Protocol) som gjør at informasjonen som skal fra A til B bare dropper å gå gjennom C (som ikke fungerer), men fortsetter å gå gjennom D og E. Så “Internett” vil alltid fungere.

En gang måtte jeg tegne og forklare, så dette er gjenbruk. Mange nettverk er koblet sammen, som dere åpenbart ser her.

Det hjelper ikke deg om du sitter i nettverket C, som i mitt eksempel ikke fungerer lengre. Jeg skal gå gjennom tre utfordringer om hva som kunne ha gått galt med økt belastning på Internett i disse koronatider.

Utfordring 1: Kapasitetsproblemer

Når kapasiteten i nettverket er sprengt kan det sammenlignes med rushtrafikk. Mye samtidig trafikk = kø. Denne trafikken består i mange små pakker med data, datagrammer, som er på vei fra sender til mottaker. Når rushen kommer, skjer det fort at disse datagrammene ikke gidder å jobbe seg frem til målet sitt (altså de mister kontakt eller noe annet teknisk, de har strengt tatt ingen egen vilje, og forholder seg ikke til motivasjon). Når det blir kø og datagrammene ikke gidder mer, vil folk oppleve å ikke få kontakt med Internett. Det kan skje, men det kan enkelt hindres i å skje ced at Internettleverandørens kobler opp mer kapasitet.

Det er nettverksoperatøren din som påser at det nettverket du er koblet til, er stabilt og har kapasitet nok. I Norge har vi fritt marked på Internettleverandører, og det er over 130 som i en eller annen form tilbyr Internett.

Under frokosten i dag fant jeg på følgende metafor: Om du trenger et glass melk til, så henter du mer i kjøleskapet. Om du ikke har noe melk, så henter du fra kua di utenfor. Om du ikke har en egen ku, så kjøper du melk av noen som har ei melkeku. Dermed var kapasitetsutfordringer forklart: De fleste Internettleverandører har mer kapasitet tilgjengelig, og om de ikke har det så har de mulighet til å øke egen kapasitet med sin egen infrastruktur (legge ned flere kabler). Og om de ikke har det heller, så kan de kjøpe eller leie kapasitet hos en av de mange andre Internettleverandører som finnes – for eksempel den største aktøren Telenor.

Ku. Bilde fra Pexels, fotograf Julie Aagaard.

Alternativet til å oppgradere kapasiteten er jo at kundene skal bli forbanna fordi du ikke klarer å levere nett, mens andre leverandører klarer. Dette er selvfølgelig ikke like enkelt de steder hvor det ikke er like mye konkurranse i markedet – noe flere som bor i grisgrendte strøk kan skrive under på.

Utfordring 2: Kapasitet hjemme

Da har vi kontroll på hva kapasitet er, og at det er en veldig høy kapasitet generelt i Norge. Hvorfor antok noen at kapasiteten ble dårligere når alle har hjemmekontor? Internett er som nevnt bygd opp av mange forskjellige nett. Det nettet du har hjemme, er sannsynligvis ikke like… robust som det nettet du bruker på arbeidsplassen din. Bedrifter har ofte høyere krav til kapasitet og oppetid, og det er en forventning om at mange bruker bedriftens nett samtidig. Hjemmenettverket er derimot ikke ment til å håndtere at alle er hjemme – på samme måte som noen beskrev dopapir-problemet med at det nå er massevis av dopapir rundt omkring på arbeidsplasser som aldri blir brukt, mens hjemme bruker man desto mer dopapir og dermed blir det tomt i butikkene. Internettet på arbeidsplassen, som er ment at mange skal bruke samtidig, blir lite brukt, mens hjemmenettet ikke får ro på seg. Om en og annen er hjemme, så har ikke det så mye å si, men når alle er hjemme, og hvis alle bruker den samme Internettleverandørern “HjemmeInternett AS”, så vil HjemmeInternett AS sin kapasitet få en langt større påkjenning enn det HjemmeInternett AS forventet. Men, som kommunikasjonssjefen for Altibox påpekte i Tek.no 20. mars: “– Vi merker en stor økning i databruken midt på dagen, men fortsatt er det slik at det er kveldene hvor vi bruker nettet mest.”

Utfordring 3: Plutselig populær

En utfordring som vi derimot allerede har sett flere ganger under koronakrisen er at serveren som skal tilby en tjeneste blir oversvømt. Om hver forespørsel som kommer for å gå inn på en side er en dråpe, så vil alle nettsted klare å ta unna et drypp her og der. Og om det kommer mange, så må man kanskje stresse litt med å øse så båten ikke synker. Men om det kommer voldsomt mange, så vil båten synke. Denne typen oversvømmelse kan skje dersom en nettside plutselig blir langt mer populær enn vanlig, eller det skjer ved at noen med vilje simulerer besøk, og på den måten angriper et nettsted for å få det til å kræsje. Da kalles det et tjenestenektangrep (DDOS-angrep, eller “distributed denial of service-attack”). Du kan til enhver tid følge med på hvor det skjer tjenestenektangrep på nettsiden med det treffende navnet digitalattackmap. Slik ser det ut i skrivende stund:

Det er ikke alltid slike oversvømmelser er ondsinnede. Det skjer også når plutselig mange flere enn vanlig skal innom et nettsted eller en tjeneste. Som for eksempel når alle Norges skoleungdom skal på Showbie, når det egentlig var estimert for at (jeg vet ikke) at en håndfull som i perioder blir hjemmeskolert skulle få tilgang. Det samme skjer med NAV. NAV har en høy brukermasse og et godt system for å motta mange forespørsler, men en plutselig tredobling av den allerede høye brukermassen er ikke nødvendigvis det NAV sine systemer var klar for.

Det er ikke umulig å håndtere en slik utfordring heller. Måten man gjør det på er at tjenesten får flere servere til å håndtere alle forespørslene. Det er altså tjenesten selv som må tilrettelegge for at brukerene kan nå tjenesten – altså it´s learning må selv passe på at de klarer å ta unna alle forespørslene de får. Det er ikke noe du som bruker selv kan gjøre der – annet enn å logge på i utidige tidspunkt når andre ikke logger på (men det er kanskje ikke veldig fristende å begynne å stå opp klokka 03:30 på natta for å begynne en arbeidsøkt). I en sånn problemstilling som dette er det ikke Internett som ligger i faresonen, men én og én tjeneste. Det er ikke Internett det er noe feil ved, men det er den aktuelle tjenesten som ikke er rustet for den store pågangen. Det blir en propp, kan du si.

Det er ikke noe videre problem å legge til en ekstra server for å håndtere ekstra trafikk, om man har tilgang på datasenteret hvor man har serveren sin stående. Men om det nå blir slik at leveranser fra utlandet blir stanset, det blir handelsblokader – eller til og med om krona faller uten at andre valuta også følger med ned – da kan det bli veldig dyrt å handle ny hardware (nye servere). Nå finnes det mange ubrukte servere rundt om kring, men om krisen blir langvarig, vårt digitale liv blir mer omfattende og vår digitale bruk fortsetter å ha en eksplosiv øking, så vil disse serverene snart være i bruk. Vi får håpe at nye servere ikke blir utilgjengelige etter det. Samtidig får vi også håpe at de fleste har lagret sine tjenester på datasentre i Norge, og ikke i “skyen” i utlandet et sted hvor man ikke får tilgang til dem, i hvert fall dersom handelsblokader og utreiseforbud blir gjeldende.

Økt bruk eller bare en hype?

Er det ikke noe viktig da, at vi har økt bruk av Internett i disse dager?

Sånn i forhold til hvorvidt det er fare for at Internett kollapser, så kan man nok slappe av. Det skal mye mer til før det blir virkelige problemer med Interentt. Internett er skapt til å tåle alt, og overleve alt. Samtidig ser vi generelt økt trafikk for tiden. NIX – Norwegian Internet Exchange Point er et knutepunkt hvor mye av Internett-trafikken i Norge går gjennom. Et Internet Exchange Point er et punkt hvor flere av nettverkene møtes og kan kobles opp direkte til hverandre, slik at de kundene du har får tilgang til hele Internett, og ikke bare det nettverket som din internettleverandør er ansvarlig for. Det vil si at all trafikk går ikke gjennom NIX, men det er et slags representativt utvalg for hva som skjer i Internett-trafikken i Norge. På NIX sine nettsider kan man følge utviklingen av trafikk gjennom systemene, og som du kan se av grafen, er det en økning i bruk av Internett den siste måneden:

Grafen viser ett års trafikk, og det er høyere trafikk i siste måned enn tidligere. Flere av kundene til NIX har også økt egen kapasitet betraktlig (Digi.no 19.03.2020). Men: Som i de fleste andre ledd knyttet til Internett her i Norge, så skal det mye mer til før kapasiteten er sprengt.

Til konklusjon har jeg mest lyst til å si; chill, len deg tilbake, nyt Internett.

Til slutt…

Jeg er frilanser og selvstendig næringsdrivende som i disse koronatider sliter med å gjennomføre betalte oppdrag. Jeg har søkt om penger for å skrive blogginnlegg som dette (hovedprosjektet mitt er tross alt å popularisere Internett), men jeg har foreløpig ikke fått noe napp. Dersom du synes det jeg skriver om er spennende, så kan du kjøpe boka mi “Internett Internett Internett” på forlagets nettside her: www.mudskipper.no

Dersom du jobber i en bedrift (eller er særs bemidlet), ta kontakt med meg for å sponse et blogginnlegg – enten som generell sponsing (“skriv noe gøy og viktig”) eller direkte sponsing (“skriv om oss”). Jeg er usikker på hvordan jeg forholder meg til direkte sponsing, og det kan være jeg ikke synes det er greit. Men jeg er åpen for forslag!

Dersom du er privatperson og har lyst til å bidra til at jeg får betalt regningene mine, så har jeg en bedrifts-vipps med nummer 578080. All inntekt blir regnskapsført.

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑