Tag: frilansliv

Maja oppsummerer 2021

Fuckings korona.

2021 har dreid seg mye om familie: om å håndtere diverse utfordringer som dukker opp – både utenfra (som karantenekrav ved den minste lille forkjølelse, stengte barnehager og lignende) og innenfra (som trassalder, syk katt og lignende).

Til tross for et lavere tempo har jeg likevel gjort litt. Så her kommer – tradisjonen tro – en oppsummering av året 2021 for FRK.ENES.

Pangstart

2021 begynte med stormingen av kongressen i USA, 6 januar. Jeg fulgte direkte TV-sendinger og twitter-feeden nøye. Hvordan argumentene vred seg til konspirasjoner og historiefornektelse. «Nei, det skjedde ikke i den rekkefølgen» bare få timer etter noe skjedde. En flodbølgen av faktaresistente stemmer. Folk vil heller høre på sine venner på sosiale medier som bekrefter et verdensbilde de allerede forfekter, enn å sette spørsmålstegn. Confirmation bias. Og 6 januar så vi hvor problematisk ville sosiale medier kan bli. Vaksinedebatten er et annet eksempel. Blogginnlegget mitt «sosiale medier er noe dritt» ble skrevet. Jeg har siden i høst vært stadig mindre tilstede på sosiale medier. Jeg er bare lei av hele greia. Skal jeg kutte helt ut (som er det fornuftige)? Jeg har ikke bestemt meg, så jeg velger å ikke svare på det.

Men sosiale medier er ikke hele Internett. Ettersom jeg tross alt er en sånn Internett-preiker og holdt foredrag på Nasjonalt Internettforum i 2019, begynte året også med en forespørsel om jeg ville sende en liten videosnutt av hva jeg kunne se for meg ville være en positiv effekt av koronaen som de kunne bruke for å bryte opp det digitale nasjonalt internettforum 2021. Tittelen på årets Internettforum var “Krise åpner nye muligheter”. Jeg sminket meg (med delvis uttørket sminke) for første gang på lang tid, og tok en selfievideo med ettervekst og pus løpende rundt føttene mine.

Krise skaper muligheter, Nasjonalt Internettforum 2021

Hjemmekontor

Det har vært pålagt hjemmekontor i Oslo… det føles som i hele året. Smittetrykket var mindre og tiltakene færre i Bodø hvor svigerforeldre/barnas besteforeldre bor, så vi dro. I 5 måneder bodde familien vår i Bodø. Vi tok permisjon fra barnehagen her i Oslo, og fikk «korttidsplass» på en liten barnehage der oppe. Jeg sa opp kontorfellesskapet på Kroloftet, og leide kontorplass på Mediegården i Bodø. Vi brukte første uka på frivillig karantene for å være sikre på at dersom det kom utbrudd i Bodø var det hvert fall ikke på grunn av oss! Hjemmekontor er jo hjemmekontor uansett, og i Bodø fikk vi i det minste et lite sosialt fellesskap med en arkitekt og en alt-mulig-data-mann.

I Bodø endte jeg med å plutselig opp som forsidepike i Dagens Næringsliv hvor jeg snakker om aksjer. For jeg har jo begynt med aksjehandel i koronaperioden, tross alt.

Enhver person med respekt for seg selv rammer vel inn forsidebildene hvor en snakker om aksjer?

Jeg har ved et par anledninger introdusert meg som «Maja Enes, jeg har vært på forsiden av Dagens Næringsliv», men innså raskt at det humoristiske i dette ikke helt treffer de som ikke kjenner meg, så jeg har sluttet med det.

Medietilstedeværelsen har vært høy i år. Jeg har fått et leserinnlegg på trykk i Fædrelandsvennen om at iPad for barn er positivt, og at «skjermtid» er omtrent like beskrivende som «mat». Noe er bra, og noe er dårlig, og for mye av bare en ting er aldri bra (leserinnlegget inspirerte til en lengre versjon i blogginnlegget om å gi skjerm til ungene).

Retraumatisering

Den tredje og viktigste saken jeg har vært i media for i 2021, er angående drapet på NAV Grorud i 2013. Jeg har ikke ønsket å være særlig åpen om min nærhet til denne saken fordi det er vanskelige minner. Den hendelsen – drapet på Anni, er direkte årsak til at jeg jobber med data (istedenfor et yrke med mer kontakt med folk).

Jeg ble aktuell med min historie på grunn av tragedien på NAV Årstad. Nytt drap, temmelig lik historie. Alle de samme reaksjonene som jeg hadde i forbindelsen med min opplevelse sist, flommet frem. Og jeg ble sint, jeg ville forandre verden. Så jeg takket ja til å stille opp i VG, og jeg takket ja til å stille opp på Ukeslutt i NRK Radio (en sak som ble veldig fin, så anbefaler gjerne å høre på den). Jeg takket nei til å stille som case i TV2 Nyhetssendingen, mest fordi det var «om en halvtime», og det krever en del mental oppbygging før jeg kan snakke om dette.

Så ble det stilt. Jeg skrev sinte og uferdige ord på papir med intensjon om å fortelle alle hva som er galt. Kreve handling fra de med myndighet til å gjøre noe med saken. Samtidig så jeg at samtlige fagfolk som ytret seg om saken sier det samme som jeg ville sagt, og ingen tar tak i de større strukturelle problemene likevel. De jobber heller med å skru fast stoler. Symptombehandling med eneste formål å skape en falsk trygghet.

Håpløsheten tok tak og litt etter litt blåser stormene roligere. Jeg bestemte meg, nok en gang, for å ikke holde meg inne i stormen, men la kampen ligge.

Frilansjobbing

Jeg har jo tjent litt penger (fra andre enn Blix Solutions) i 2021, til tross for tilsynelatende tørke. Jeg har solgt litt bøker. Sist jeg pakket en bok i konvolutt er faktisk i dag.

Jeg har også hjulpet en forfatter med en søknad til et offentlig stipend (som hun fikk).

Viktigst for meg er likevel at jeg har solgt tegninger som har blitt publisert i e-boken «Tekst som selger» av Ann Hilde Bolstad

Freidig stjålet fra Tekst som Selger sin Facebookside

Jeg er skikkelig stolt av dette. Jeg har publisert tegninger før – i min egen bok, men der var jo jeg også ansvarlig redaktør og forlegger, så… det er ikke det samme. Å få aksept for illustrasjoner til å bli presentert i andre sine produkter har vært helt overveldende. Så stolt ble jeg faktisk, at jeg tenkte jeg burde drive mer med visuelle uttrykk. Så jeg meldte meg på malekurs. Og da det var ferdig gikk jeg på ett til, back to back. Jeg har aldri lært å male. Da vi var yngre hadde vi begrenset med penger til slikt, og jeg satt hjemme og tegnet med blyant istedenfor. Så jeg har aldri forholdt meg til oljemaling før. Det har vært utrolig gøy og det har gitt mersmak. 

3 av 3 work in progress oljemalinger, to kopier og en original. Det er kleint å vise frem uferdige greier, men kjenner jeg meg selv rett så blir de heller aldri ferdige.

På tampen av året fikk jeg også gleden av å se Pål Spilling bli innlemmet i Internet Hall of Fame – en nominasjon jeg jobbet litt for mye med – godt hjulpet av særlig en annen i Internet Policy-miljøet her til lands. Blant annet fikk jeg Vint Cerf til å bli med og skrive anbefalingsbrev for nominasjonen (#namedropping). Like før “avdukingen” fikk jeg vite at andre også hadde nominert Pål Spilling, så jeg kan ikke ta æren for alt her, men det er likevel godt å se at resultatet ble som jeg ønsket (og at teksten om han åpenbart er sterkt inspirert av min nominasjon, noe som også gjør meg litt stolt).

Feilet frilansing

I et forsøk på å fortsette med Internettformidling i 2021 søkte jeg på koronastøtte fra Fritt Ord for å skrive blogginnlegg av den mer teknisk informative sorten – dere vet, det jeg jo egentlig hadde tenkt til å jobbe med. Jeg fikk ikke tilslag på de pengene, og de tre blogginnleggene jeg skrev mens jeg ventet på at søknaden skulle bli behandlet (Brennende servere og halvveiskunnskap, Øynene mot skyene, og Stormfulle skyer) ble de eneste jeg prioritere å skrive i den sjangeren.

Da avslaget fra Fritt Ord kom, kom også erkjennelsen.

Hvor lenge skal jeg sparke på en død hest?

Det er styrke i å vite forskjellen mellom å gi opp, og å gi seg når en ikke kan komme lengre.

Jeg får ikke til å skape egne verdier under korona, og jeg kan like godt være trofast mot de som har vært trofast mot meg i denne tiden. Så jeg begynte å diskutere ansettelse med Blix Solutions AS, hvor jeg har vært tilknyttet i kontor/regnskap/HR noen år som innleid konsulent.

Jeg er 80% ansatt i Blix Solutions siden november 2021.

Jeg vil kun drive med egne prosjekter på fritiden og i 20%.

Husmor

I disse koronaårene med nedstengninger og karantener har jeg flere ganger endt i en husmortilværelse – en tilværelse jeg synes det har vært urettferdig å bli plassert i. Med tiden har jeg likevel begynt å sette pris på muligheten til å være så mye hjemme. At jeg kan være der for ungene og gi de en trygg hjemmebase når verden er kaotisk. At jeg slipper å sjonglere fulltidsjobb på hjemmekontor med stengte barnehager og karanteneregler. Permisjonstrusler. At vi har muligheten til å velge å fokusere på ro og glede i familien fremfor å stresse seg andpusten fra den ene forpliktelsen etter den andre. At vi er to voksne som samarbeider, og at vi har mulighet til å dele oppgavene for å få best mulig flyt. 

Så da går det litt opp i opp. Denne frustrasjonen over å være mye hjemmeværende, sammen med innsikten over at alternativet ville vært mye verre. 

Er jeg fornøyd? Absolutt ikke, jeg kan ikke akkurat kalle disse årene en fest. Jeg er rastløs, frustrert, isolert og ikke helt i vater. Men det har jeg inntrykk av at ingen er nå.

Fuckings korona.

Neste år?

Planen for 2021 i fjor var at jeg skulle fullføre romanen med arbeidstittel INT-thingy. Den har jeg ikke skrevet en setning på. Faktisk husker jeg ikke helt hvor jeg har lagret den, jeg finner den ikke igjen. Jeg hadde som nyttårsforsett at jeg skulle bli flinkere til å prate med folk. Jeg vet ikke helt om jeg feilet der – men jeg har gjort en innsats. Og jeg har betalt regningene mine, stort sett (som også var et mål).

Til neste år har jeg ingen planer (annet enn at vi skal ha sommerferie ei uke i Lillesand). Jeg er ansatt i Blix Solutions AS og fokuset blir å gjøre en god jobb der, og å bli med på veksten i Blix Data Center. Det er ikke umulig at jeg kan fortsette å skrive blogg om teknologi og infrastruktur derfra, jeg har allerede skrevet om miljøaspekt i datasenterbransjen, eller det grønne datasenterskiftet som jeg kalte det.

Jeg har ørten prosjekter som alltid kommer bakerst i køen fordi de ikke genererer umiddelbar inntekt (diktbok, roman, konseptkunst, opp til flere barnebøker, AS-et med businessideen der, YouTube-kanal, oljemaling, digital tegning osv)…. Kanskje ett av disse prosjektene kan få mer vind i seilene nå?

I mellomtiden skal jeg nyte forutsigbar lønn og rettigheter som arbeidstaker. Jeg håper roen i forutsigbarheten kan sette fyr på litt kreativt skapende aktiviteter.

Nyttårsforsettet mitt er å spise mindre godteri.

Og så har jeg fått ny tatovering i 2021 som markerer intensjonen om å dra til Mars. Godt nyttår og good riddance 2021 fra meg og pus (som lever på overtid)

Det grønne datasenterskiftet

For tiden skriver jeg på en tale for Blix Solutions i anledning Miljøfyrtårnsertifiseringen til Blix Data Center. Det slår det meg at det er lenge siden jeg har skrevet noe nytt på bloggen.

Jeg er skikkelig stolt over at Blix har satset på miljø når de har bygd datasenter. Fremtiden er avhengig av at vi tar vare på miljøet. Neida, jeg er ikke en populist som henger meg på en trendbølge – jeg ble slengt på glattcella for Natur og Ungdom tilbake på 90-tallet (en forholdsvis hyggelig affære, takk til Arendal Politikammer for det). Miljø har alltid vært viktig, miljø er fremdeles viktig.

Nå som jeg kan svare “taleskriver” som et nytt eksempel på det umulige spørsmålet “hva gjør du egentlig?”, kan jeg slå det sammen med et nytt blogginnlegg. Så her kommer det! Et blogginnlegg direkte relatert til det jeg (frilans)jobber med for tiden.

Klimakamp vs datasenter?

Mange assosierer datasenter som ekstreme strømkonsumenter. “Klimaforkjempere” er kanskje ikke de sterkeste assosiasjonene som dukker opp.  

Det burde det. For selv om memes med at Internett er energikrevende klimaverstinger, stemmer ikke dette helt.

Fra en bloggartikkel på medium.com, som verken er godt skrevet eller har særling interessant innhold, men som presenterer Internett som en klimaversting.

Samtidig med at vi bruker Internett mer og mer til stadig flere oppgaver, øker ikke strømforbruket. forskning.no skriver at «selv om nettaktiviteten var seks ganger så høy i 2018 som i 2010, så har strømforbruket i verdens datasentre nesten ikke økt i den samme tidsperioden.» 

Utviklingen av mer energieffektivt utstyr får æren av dette. Men det er et vanskelig regnestykke; hva skal regnes som Internett? Hvordan skal vi beregne utslipp? Hva med oppgaver over Internett som overtar for fysiske oppgaver, for eksempel flyreiser (også kjent som klimaverstingen)? Det er lurt å ikke sluke alle argumenter bare fordi de passer til den verden du ønsker å ha – men å kalle Internett noen klimaversting er bare feil, uansett hvordan du ser på det.

«I Silicon Valley, så…»

«I Silicon Valley så gjør de…» setninger som begynner slik får meg ofte til å himle med øynene og tenke «jamen herregud, de er jo gærne der». På tross av det (på grunn av det?) er de likevel i front av mye.

Ikke minst har de fem største teknologiselskapene Microsoft, Facebook, Google (Alphabet), Amazon og Apple tydelig og åpent forpliktet angående klimaavtrykk. 

De har alle forpliktet seg til å bli klimanøytrale, med litt forskjellige tidshorisonter: 

  • Google – karbonfri innen 2030
  • Amazon – karbonnøytrale innen 2040
  • Apple – karbonnøytrale innen 2030
  • Facebook – utslippsnøytrale innen 2030
  • Microsoft – Karbonnegativ innen 2030 (all utslippshistorikk skal annulleres innen 2050)

Bare ord? Hva har de fått til så langt? 

De har faktisk gjort ganske mye, og den som vil kan ta et dypdykk i propagandamaskineriet til disse selskapene om de vil det (trykk på linkene over), men en liten oversikt:

  • Google: karbonnøytrale siden 2007, og har siden 2017 kun fått strøm fra fornybare kilder.
  • Amazon: Amazon er blant initiativtakere til Climate Pledge, hvor mer enn 100 selskap over 25 forskjellige industrier forplikter seg til å begrense utslipp av drivhusgasser og effektivisere energiforbruk. De ble i 2020 det største selskapet som baserer seg kun på forbybar energi. De er i prosessen med å bytte ut hele bilparken sin med elbiler, og har blant annet bestilt over 100.000 el-varebiler i den prosessen.
  • Apple: Har siden 2014 kun hatt fornybar energi som gir strøm til datasenterne. Har sammen med samarbeidspartnere stanset utslipp av mer enn 242.000 tonn av fluorerte klimagasser
  • Facebook: Kuttet utslipp av drivhusgasser med 94% fra 2017 til 2020, og klimakompanserer for det resterende slik at de fra 2020 er utslippsnøytrale.
  • Microsoft: Lansert “Transform to Net Zero“, et teknologi- og innovasjonssamarbeid for å behjelpe endringer i bedrifter, opprettet Climate Innovation Fund på 1 milliard dollar.

Jeg kunne holdt på lenge med disse amerikanske selskapene: er det noe de er gode på, så er det å gi masse bla-bla-bla om hva de selv er gode på. 

Men hva med nærmere her hjemme?

Tenke globalt, handle regionalt

EU har satt seg som strategi å bli det første klimanøytrale kontinentet, strategien kalles «European Green Deal». De tre hovedpunktene som blir presentert er luftige og politiske:

  • no net emissions of greenhouse gases by 2050
  • economic growth decoupled from resource use
  • no person and no place left behind

Jeg fikk ikke til å laste opp filmen. Her er link:
https://audiovisual.ec.europa.eu/embed/index.html?ref=I-199819&lg=EN

Mens det er ingen ting galt med politikken (man må drive politikk av og til), så er det opp til bransjene å faktisk gjennomføre tiltak for å nå disse målene. 

Og datasenterbransjen er frempå. I tillegg til å ha satset ivrig på å bli sertifisert Miljøfyrtårn for Blix Data Center, har Blix Solutions også gått inn i Climate Neutral Data Center Pact.

Climate Neutral Data Center Pact er også en forpliktelse som kommer fra bransjen selv, hvor bransjen har sett et behov – et behov for å skape rammer og presse ned utslipp og forbruk til et bærekraftig nivå. Og tatt grep. Forpliktelsene går hovedsakelig ut på å begrense strømforbruk, kun bruke fornybar energi (ikke olje/kull/gass), bruke mindre mengder vann (vannpreservering) og ha større fokus på «reuse, repair, recycle». 

Er dette bare prat og greenwashing?

Jeg tror ikke det. Jeg ser hvordan fokuset hos Blix hele tiden er på planlegging av nye løsninger og «reuse, repair, recycle» på gamle løsninger. Som miljøverner kan jeg være utålmodig og tenke at dette går alt for seint. Men som Internettentusiast tenker jeg at alle andre bransjer burde lære av Internettbransjene.

Hjemmekontor har nå lært oss at det er mulig å jobbe digitalt, unngå reiser, bruke hele landet og ta langt mer bærekraftige valg. Mulighetene er uendelige.

Koronaperioden med hjemmekontor, som kanskje ikke alltid var like effektivt, har likevel lært oss at det er mulig å jobbe digitalt, unngå reiser, bruke hele landet og ta langt mer bærekraftige valg. Mulighetene er uendelige.

Kanskje ikke alltid like praktiske, som her illustrert ved min arbeidspult i april 2020.

Uansett tror jeg veldig på at det er holdningsendringer som skjer gjennom hele bransjen, fra små og selvstendige aktører som Blix Solutions til storkapitalen i Facebook og Apple. Jeg tror denne holdningsendringen er mer enn halvveis på vei for å møte klimautfordringene. 

Fremtiden er lys.

Heia Internett.

Maja oppsummerer 2020

Koronaåret selv – det kan ikke akkurat sies å ha vært det mest spennende året. Det slo meg nå på tampen av dagen i dag, 31.12.2020, at jeg pleide jo å skrive et blogginnlegg hvor jeg oppsummerer året. Og selv om 2020 har vært “anderledesåret” for mange, kan man jo beholde noen tradisjoner der det er mulig for å late som en slags fremgang i livet.

Vel, 2020 startet med at jeg fremdeles var i gradert foreldrepermisjon for barn født i mars 2019 – som altså ikke har krav på barnehageplass før august 2020. Jeg hadde derfor kjørt et ganske langt løp med 40% permisjon, sånn at jeg kunne prøve å spe på med inntekt i løpet av en lang vår uten barnehageplass og med en aktiv ettåring. Jeg var kommet inn i et greit driv med å ha barnet med på jobb en dag i uka, ha dagmamma en dag i uka, jobbe litt kvelder og så videre. Jeg var på P2 en liten svipptur, og jeg ble hyret inn for å holde et foredrag i løpet av sommeren (som forøvrig ble korona-avlyst, så jeg la ut foredraget som et blogginnlegg). Jeg skrøt på Instagram over oppdragsgiver som lot meg ta med barn på jobb, men det er engang slik – i ærlighetens navn – at oppdragsgiver (Blix Solutions) også er barnefar/samboer/livspartner sin bedrift. Det er kanskje litt lettere for pappa å akseptere smårolling på jobb enn en tilfeldig oppdragiver.

Barnefar eller ikke, jo eldre ungen ble, jo mer aktiv ble hun, og jo vanskeligere ble det å ta henne med på jobb. Flaks at Norge da stengte ned like før ettårsdagen hennes, i mars.

Ettersom jeg likevel var delvis hjemmeværende, ble jeg helt hjemmeværende med to barn, og jeg fikk overført fars omsorgsdager til meg. Jeg søkte ikke noen annen kompensasjon i løpet av korona, for selv om jeg hadde tenkt til å fortsette å promotere meg selv etter boka som ble gitt ut i oktober 2019, og foredrag på Internettforum i november 2019, så ble det vanskelig å sette tall på hva jeg hadde i tapt fortjeneste. En underlig blanding av “forventet oppdrag og fortjeneste”, “gradert permisjon” og det faktum at jeg tilsynelatende ikke hadde inntekt i 2018 gjorde at jeg regnet med å få avslag uansett. Det var ikke noe vits i å søke (jeg hadde en grei nok inntekt i 2017 og brukte sparepenger i 2018 mens jeg satset på å ferdigstille boka, som jeg fikk inntekt for i 2019 – så alt dette var kalkulert fra min side…. men ikke særlig imponerende for en kompensasjonssøknad vil jeg anta). Jeg var en av dem kompensasjonsordningen ikke kom til å treffe. Så da fikk jeg omstille meg, da.

Jeg prøvde å fortsette med Internett-formidling. Jeg søkte koronastøtte for å drive med digital formidling gjennom faglige blogginnlegg, noe lignende dette, hvor jeg skriver om hvorfor Internett ikke knelte selv om det plutselig ble mange hjemmekontor og mange var redd for at infrastrukturen ikke skulle klare den plutselige endringen. Jeg fikk ikke støtte. Jeg var også en av dem som var negative til første Smittestopp-appen. Jeg er en ivrig leser av kommentarfelt, og innså rimelig kjapt at “folk flest” antok kritikken av smittestopp handlet om oss “tech-heads” som var blinde for alle andre hensyn enn personvern på den ene siden – og fornuftige mennesker på den andre siden. Så jeg tok det på meg å skrive et blogginnlegg hvor jeg forklarer hva som var problemet med Smittestopp-appen, sånn på en måte at flest mulig skal forstå hva som blir sagt. Jeg har forøvrig lastet ned og bruker Smittestopp2, eller hva den nå enn heter – den nye som kom nå. Men det blir ikke penger av sånn, og jeg har fremdeles regninger.

Heldigvis så er kjæresten min gründer og driver en Internettbedrift som bare vokser og vokser. Og under korona så har det vært et par ting som har vært viktige – Internett er en av disse tingene. Så da ble løsningen, når barnehagen etter hvert åpnet og minste barn også fikk plass fra august – å fokusere på å jobbe merkantilt og administrasjon hos Blix Solutions. Litt nølende, med en forventning om at høsten kom til å komme med mange forkjølelser, og ved hvert minste tegn til forkjølelse må en av oss (meg) være hjemme med ungene.

Den plutselige veldig tradisjonelle delingen i hjemmet har vært litt vanskelig for meg. På den ene siden er det helt naturlig: Fars bedrift vokser og har mye å gjøre, mens mors bedrift imploderte og kollapset helt. På den andre siden vil jo min bedrift heller ikke vokse om jeg ikke jobber videre med den, og dermed vil rollene sementeres. I et slags panisk anfall meldte jeg meg opp i et fag “for arbeidsledige under korona” på OsloMet: Teknologiledelse, 5 studiepoeng. Jeg har lært om forretningsstrategi, ledelse og innovasjon. Jeg skreiv også eksamen om meg selv (det vil si om FRK.ENES). Hva kan jeg si, jeg føler jeg har fått ny innsikt i det å drive business, og jeg forstår nå mer hva jeg trenger/har lyst til/kan gjøre. Kurset er bygd opp av podcaster med Silvija Seres fra og med Lørn:Tech og boka til kurset, Forretningsforståelse (Voldsund, Skjølsvik, Bragelien 2020) har gitt meg en rekke aha-innsikter. Jeg føler meg litt flau over at jeg har startet firma uten å ha noe begrep om konseptet forrestningsstrategi, men å ha tenkt at muligheter magisk dukker opp, men nå er jeg full av kompetanse og overmot.

Apropos overmot og plutselige muligheter som magisk dukker opp, så fikk jeg en plutselig forespørsel fra Missions Publiques på LinkedIn om jeg ville være med å arrangere We, the Internet. Jeg ble spurt i slutten av august (lenge før eksamen i Teknologiledelse altså). og hadde litt over en måned på meg for å få dette arrangementet på beina til 10. oktober. Jeg var skeptisk på grunn av tidsperspektivet, men tenkte skitt au. Jeg kjører på og prøver (og skreiv et blogginnlegg om at jeg skulle prøve). Samtidig kom en ny korona-nedstengning av Oslo. Å organisere rammene til et arrangement, samt å gjennomføre det har jeg ikke store problemer med. Å markedsføre er en annen sak. Jeg hadde noen samtaler angående samarbeid og sponsing, men alt glapp, særlig glapp det da det ble omgjort til digitalt arrangement. Jeg hadde fått noen kroner for å gjennomføre dette av Missions Publiques, og jeg brukte nok tid til at dette ble en lav timeslønn, for å si det sånn. Og resultatet…. hva skal jeg si? Målet var å ha 100 deltakere, og jeg var langt, langt unna dette. Jeg synes de som deltok fikk et godt arrangement, men lav deltakelse gjorde at jeg ikke fikk godkjent arrangementet som et offisielt “We, the Internet”-arrangement. Greit nok. Det var mange ting som jobbet mot meg denne runden – liten tid; koronanedstengning; annet fokus fra potensielle samarbeidspartnere; mange andre som søkte på forskjellige støtteordninger og så videre. Og ikke minst overmot – jeg vet jo godt at det er vanskelig å engasjere folk til å snakke om Internett, så at jeg skulle få til å engasjere 100 stykker til å snakke om Internett gjennom et heldagsseminar på en lørdag – innen én måned var nok i overkant modig… Enten vinner man, eller så lærer man – er det ikke det man skal leve etter? Nå vet jeg at jeg fint kan holde et online arrangement, og jeg kan både det ene og det andre trikset i Zoom, så… vel. Bortkastet var det ikke, til tross for at det kanskje ikke var så vellykket heller.

Når vi snakker om prosjekter som ikke har blitt det jeg har tenkt, så hadde jeg også i begynnelsen av året en del samtaler med en illustratør angående en barnebok jeg har skrevet. Jeg har forsøkt å tegne selv, men jeg hadde lyst til å prøve å samarbeide på et prosjekt (for en gangs skyld – det er hardt å jobbe aleine til enhver tid på kreative prosjekter). Samtalene gikk aldri spesielt mye lengre enn uklarhet og uenighet om kompensasjon og ansvarsområder – jeg er jo tross alt mitt eget forlag. I normalkontrakten for skjønnlitteratur for barn og ungdom deler forfatter og illustratør på royalties, som er sånn 15% av 85% av prisen (altså: om en bok koster 200 kroner, er grunnlaget for royalty 15% av 170 kroner, altså 25,5 kroner – som fordeles mellom forfatter og illustratør etter avtale). Som forlag ønsket jeg å heve denne andelen for både forfatter og illustratør, men vi klarte ikke helt å avklare hvor grenser skulle gå. Eller, jeg tror ikke helt vi klarte det, men uansett kom koronanedstengning, og vi har ikke snakket siden. Jeg skal ta opp tråden igjen på dette.

I november ble jeg igjen bitt av en ekstrem trang til å bryte ut av kontordame og husmor-tilværelse, og satt i gang med NaNoWriMo – skriv en roman på en måned (november). Jeg kan ikke så mye om dette, men det er noe amerikanske greier som har spredd seg, og de selger masse merch og sender en haug e-poster, men det er en gøy greie og de har fått i gang mange flinke og sympatiske bidragsytere som hjelper folk med å holde i gang skrivelysten. Så da begynte jeg på en spenningsroman. Jeg rakk også å bli ganske glad i den, men jeg kom ikke mer enn halvveis.

Planene for 2021 er preget av et vanskelig år, så det er små mål jeg setter meg: Jeg skal klare å betale regningene mine, og jeg skal skrive ferdig romanen jeg begynte på i november, arbeidstittel “INT-thingy”. Privat har jeg forøvrig satt meg nyttårsforsettet om å snakke mer med folk.

Godt nyttår – 2021 må bli bedre.

Rødere hår enn tidligere år, ikke poser under øynene, men fremdeles ikke lært seg å sminke seg før hun tar selfie.

Siste dag i permisjon

I dag er siste dagen i permisjonen som startet i mars 2019.

Før jeg begynner å jobbe (på ordentlig) igjen, skal jeg ha tre uker ferie (barnehagen er stengt). Etter disse tre ukene er det barnehagetilvenning som kanskje tar et par dager. Men i dag – fredag 3.juli 2020 er siste dagen hvor jeg kan titulere meg som “hjemmeværende”.

En så lang permisjon gjør flere ting med psyken. Å stå utenfor arbeid, enten det er fordi man er arbeidsledig, syk eller hjemmeværende, gjør noe med tilliten til egen kompetanse. Som frilanser er det perioder det er mindre å gjøre, og perioder det er mye å gjøre – men hele tiden er jeg inne i en flow hvor jeg gjør noe, møter noen, fisker noe, fanger noe. Back in the day jobbet jeg på NAV med arbeidssøkere. En ting vi sa var “å være i jobb er viktig for å få jobb”, for å motivere folk til å søke på flere jobber enn kun drømmejobben. Det er mye som er sant i dette, en ting er at man holder på med noe, man føler seg driftig, og det gjør noe med troen på egne ferdigheter og egen kompetanse. Det gjør noe med selvtilliten, og når man da presenterer seg for arbeidsgivere så har man den selvtilliten.

(Her tenker jeg at jeg må skyte inn en “å være med barna sine er også arbeid”, og joda, det er ikke akkurat slaraffenliv. Ikke det å være syk heller, for den saks skyld. Men det er en vesensforskjell mellom det å være hjemmeværende og det å få mental stimuli, faglige utfordringer og mestringsfølelse. Mestringsfølelsen man får av at barnet overlever dagen er liksom ikke så voldsom etter de første par døgnene som førstegangsfødende.)

Min første permisjon begynte helt tilbake til høsten 2016. Den gang, som nå, hadde jeg mesteparten av permisjonen gradert (altså noen dager i uka, men ikke alle, slik at det var åpning for å jobbe litt innimellom). Og så hadde jeg ett år mellom der før neste permisjon begynte. Det mellomåret bestemte jeg meg for å fokusere på å ferdigsstille boka. Det vil si at med unntak av noen faste oppdragsgivere, noe tilfeldige greier som ramlet i fanget mitt, og mye arbeid på egne prosjekter, så er det lenge siden jeg var ute og fisket nye oppdrag og oppdragsgivere. Det skremmer meg, og jeg tenker mye på “hva om jeg ikke får det til?”.

For samtidig med at selvtilliten har blitt litt usikker, har mange relasjoner også blitt kalde. De har ikke lengre behov, de har funnet andre, eller de har glemt meg. På mange måter innser jeg at jeg må begynne på nytt, og denne gangen har jeg begrenset med arbeidstid i løpet av et døgn, med to små barn under 4 år (i noen måneder til).

Jeg har en plan for hva jeg skal gjøre. Noe av planen var å skape oppdrift rundt boka mi og få oppdrag rundt det. Korona satt opp et kjapt hinder for det, men det betyr ikke at jeg ikke kan begynne på nytt. Jeg har allerede begynt å få noen tanker. Det er rart det, hvordan en frilanshjerne fungerer: Muligheter som ikke kan sees med det blotte øyet bare åpenbarer seg ut fra lufta. Denne friheten er noe av det jeg synes er mest gøy med å jobbe frilans. Man kan bare finne på noe, og så prøve å få penger for det. Mange ganger finner man noen penger, og hvis ikke kan man bare gå videre til neste ide og neste mulighet.

Entusiasmen stiler raskt, for har jeg evnen til å selge meg selv lengre? Nå som jeg har vært uten driv så lenge, vet jeg lengre hvordan jeg skal presentere meg selv på en spennende og interessant måte? Og hva er det egentlig jeg vil? Før var det greit, jeg skulle ha noe arbeid mens jeg jobbet med Internett Internett Internett… Men hva nå? Hva vil jeg nå? Hvilket mål skal jeg ha i bakhodet?

Jeg ser på oversikt over hva slags type oppdrag jeg har, og kan ikke annet enn å presentere meg som “frilanser”. Jeg er en eklektisk potet. Og hvordan selger man seg inn på scratch som det?

I dag er siste dag som hjemmeværende. Jeg har gledet meg til denne dagen i lang tid. Men nå som den er her, blir jeg redd endring. Det vil si, jeg er veldig glad for at ungene kan dra i barnehage. Hun kommer til å stortrives, lære og oppleve masse, akkurat som broren sin.

Men jeg? Hva trenger jeg? (…bortsett fra to dager hvor jeg bare ligger på sofaen uten noen barn som klatrer på meg).

Kanskje løsningen kommer på sofaen om tre uker, etter sommer”ferien”.

© 2022 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑