Category: tekst

Maja begynner med reklame

Hei, dette blir bare en kort slags… informasjon om at jeg nå begynner med reklame på nettsiden min.

Det å være frilanser er liksom ikke sånn veldig lett når man må være husmor med to oppmerksomhetssøkende barn på 3 og 1 i tillegg. Det er ikke til å stikke under en stol at covid-19 har satt en bremser på ganske mye av ting jeg tjener penger på. Ikke boksalg da. Man kan fremdeles kjøpe boka mi Internett Internett Internett, for eksempel på forlaget mitt Mudskipper sin nettside.

Uansett. Jeg har installert Google Adsense, jeg har latt latskapen seire og klikket “automatiske reklamer”, og har i første om gang ikke tenkt til å gjøre noe videre med det. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg liker å være hands on, og gjøre ting selv – så om vi kommer oss ut av koronakrisen og jeg fremdeles holder på med dette her (hva nå enn “dette”), så skal jeg nok gjøre noe mer konkret med valg av annonser.

Jeg kan jo slenge på en liten refleksjon rundt dette med reklame. På tidlig 2000-tallet var jeg en av dem som kjørte AdBlock og nullet ut så mye reklame som mulig. Jeg har lenge vært registrert som “mann” på Facebook for å slippe evinnelige reklamer for botox og kirurgiske skjønnhetsinngrep. Jeg er også svært kritisk til rettet reklame, fordi jeg mener å bli eksponert for hva andre synes er viktig og bra, er viktigere enn at et selskap skal selge ekstra mye av sin vare/tjeneste whatever. Samtidig er jeg også veldig inneforstått med at folk må tjene penger. Reklame for å øke inntjening i et digitalt liv hvor veldig mange forventer å få ting gratis, er nødvendig.

Jeg har skrevet en del blogginnlegg etter hvert. Jeg har en del som leser. Målet mitt er å fortsette å skrive, og få stadig mer innhold. Men jeg trenger også penger. Jeg har aldri vært imot å bruke reklame på nettstedene mine, men jeg har heller ikke synes det har vært et mål å tjene penger på bloggvirksomheten. Men nå er vi altså der at “noe må jeg tjene penger på”, så da blir det reklame.

Jeg minnes om en fest for ganske lenge siden, hvor en fyr i fullt alvor sa til meg “du kan jo begynne å rosablogge”. Jeg tror ikke han helt vet hva rosabloggere blogger om, og om han gjør det så tror jeg han har et litt anderledes syn på meg enn hva jeg selv har. Men hei. Nå som jeg har reklame på, kanskje jeg begynner å blogge om klær og sminke og mammalivet og sånn. Jeg har faktisk noen oppskrifts-innlegg på utkast som jeg egentlig har forkastet, men som ligger der på lur. Om det viser seg å bli publisert og skaffer dritmasse klikk, så er ikke jeg en bedre person enn at jeg fortsetter med det.

Stay tuned, med andre ord.

Who is in charge over the Internet?

Disclaimer: This is a talk I was supposed to do at an event which was cancelled due to Covid-19. I normally write in Norwegian, but since this talk was supposed to be in English, this post is also in English. I have modified the text to be more reader-friendly, but the initial intention of this talk was never to be presented as text.

OK, so this is the ominous title of my talk, much designed to make people either curious or pissed off. No one is in charge over the Internet, right? Right? Let me take a step back before I continue.

When I wrote my book “Internett Internett Internett” – an introductory book about how Internet works, I spoke with many people. My background is from the social sciences (Psychology and Social Anthropology). I do not have a degree in computer technology, so I needed to get people to explain things to me. But I “discovered” Internet Governance on my own, by being a member of Internet Society (an organization, not just a fancy word for people who “speak leet”). Rather quickly I came to realize that while some of the people I talked with have a lot of knowledge of computer science and Internet technology, Internet Governance is not really a focus of a lot of these technologists. So when I was asked to do a talk at Hackeriet, and told to choose whatever I wanted to talk about, I saw an opportunity to lure more people into being aware of Internet Governance, and hopefully have more people engaging.

With all bold types and click-bates aside, this talk is an introduction to Internet Governance.

“Internet Governance” is an overly woolen expression which entails so much and then some. WSIS 2005 was a two-year long meeting by the United Nations*, and they came up with some definitions worth noting. What is Internet Governance? Well, all of the above. It is everyone concerned about everything concerning Internet-related issues.

* (Yes, this was quite crude, let me explain: The World Summit on Information Technology (WSIS) first met in 2003, and organized a working group to address some definitions etc, and then the whole meeting met up again in 2005. Also, it was the ITU (The International Telecommunication Union) who held the meeting. “ITU is the United Nations specialized agency for information and communication technologies – ICTs.”)

This image from DiploFoundation is popular when trying to explain Internet Governance and the complexity. The building is not finished, and each floor has a main theme or two. Various issues, like data mining, net neutrality, media freedom, online gambling and so forth – are placed throughout the building. The billboard outside shows a vast number of agents concerned with Internet Governance. I like this image. Internet Governance is complex, and having a playful drawing to illustrate things are always positive.

Internet Governance is, as you might have deduced from the notions over, a lot of people discussing a lot of issues. These discussions are founded on the basis of rough consensus. This means that when ideas are good enough, or people are more or less in accord, decisions go into action. Internet Governance is not a dictatorship, nor is it a democracy. Internet Governance is discussion until people attending are sort of agreeing. Sooner or later things will change, and technology will evolve, so there is no need to be completely in agreement. By the time complete agreement is found, something new has already replaced the old.

Internet Governance is based on a multistakeholder model. This means that not one or two fractions of the society, let’s say government and business, are given exclusive rights to figure out what’s best for the future of the Internet). Everyone who has a stake in Internet, who works with the Internet, on the Internet, or against the Internet – everyone has a stake in the Internet, and everyone should thus have a say in what’s going on. No one is excluded, basically.

Internet Governance is based on a bottom-up approach. Technology is at the bottom of everything concerning Internet. You can’t sit and decide “now everyone have to use one IP-address”, when there is not enough IPv4-addresses to use. Technology is the base line, and people closer to that baseline must be the ones who have the final word. Having someone saying “from now on, everyone who uses Internet must first register on the web” will just make people find solutions on how to not be registered. Ideas may come from some sort of authority, but actual change must come from the community itself. From end users, hands on technologists, entrepreneurs, and so forth.

Having a body decide issues based on rough consensus. multistakeholder and bottom up will not be able to make decisive, final and specific decisions. Internet Governance is a continuous discussion concerning various issues. Going back to the WSIS: That working group in between those two summits was called WGIG, and in their report, they described what Internet Governance should focus on, in four main “clusters”:

Infrastructure includes most of the technology in building, creating and sustaining the Internet. This means everything from internationalizing domain names to administration of root zones, and all between technical standards and peering-agreements. Security, safety and privacy concerns issues regarding use and misuse, and how to protect a reason for trust in the Internt, so to speak. Getting rid of those spammers. Intellectual property and trade is a no-brainer for most, but for those very high strung “Internet is all about sharing”-people out there, companies and people have a right to intellectual property protection, and we can disagree on to what extent one should protect these intellectual properties, but as long as Internet have existed, challenges concerning copyright and intellectual properties have existed. The fourth and last point, developmental issues, concerns capacity building and access for everyone, also in developing countries.

When we now have seen a bit at what are the scope og Internet Governance, let’s look at who and how.

Internet Governance is made up by a lot of organizations. In the list over, I have put in lots of technology-organizations which obviously is a part of Internet Governance here, but also stuff like “EU”, because legislative changes in EU makes an impact on the Internet as a whole – just consider the cookie-law and GDPR. I have also put in major organizations like UNICEF who focus on focus on children’s rights and the Internet and WTO who focus on how digital technologies are transforming global commerce. These types of organizations have a lot of weight, and their statements make an impact. I have also, as an example of what contributes to the agenda of Internet Governance, put down a well known anonymous discussion forum – not because the comments there are clever and game-changing, but because actions on anonymous discussions forums like this may push governments to form laws contra-productive to an open Internet based on cooperation, trust and freedom. Some of the organizations are highlighted, and I will look at them in more detail at the end of this talk. Stay tuned.

Instead of ranting on about different organizations, who is it, really, who participates in Internet Governance?

Strictly speaking, people from either governments, business, research, tech community or civil society is Internet Governance. This means that Internet Governance is not a fixed group or a complete setup. Internet Governance is multistakeholder, and by “multi”, they really mean multi. It helps, obviously, if you are a part of a larger group, because having the opportunity to contribute does not mean people have to listen to you.

So what power do Internet Governance hold? I named this talk “who is in charge over the Internet”, after all. Well, the expression “too many cooks may spoil the broth” is universal. The Norwegian equivalent expression is “the more cooks, the more mess”. And this is an apt expression for Internet Governance. There are so many perspectives and viewpoints, that trying to make “rough consensus” out of it all, is akin to utopian. Internet Governance is, all in all, a lot of discussions in a lot of different foras.

So whats the point then?

Let us take a short detour to look at what Internet is first.

This models depict three different sorts of networks. None of these are what Internet looks like. They are arch-typical networks, and Internet, living in reality, is somewhat between decentralized and distributed. Internet is definitely not centralized, so making a demand or a law just won’t work. Top-down won’t work. To be able to do change, all different networks who are connected need to cooperate. Which means a lot of… different people (understatement of the decade) need to cooperate.

In every talk I have, I tend to define Internet as all the layers of Internet, and I don’t just do this to show off all the fancy words I know, but I do this to stress to people that what most of us define Internet as, is only a part of Internet. I’m not going into the OSI-model of 7 layers of Internet, but paraphrase highlights:

A lot of people I have talked to, have defined Internet as one of the roles over; the decentralized/distributed nature, the cooperation between networks, the standards or the content. None of these things are wrong, is just depends on what you are going to focus on. When speaking about Internet Governance, you must include all these things in the definition of “Internet”. Too often, I see that people fail to do so. They try to control content without considering the decentralized, distributed network. They try to force legislations without considering the cooperation between autonomous networks, they try to create network solutions without considering the standards and so forth. When trying to argue against network blocking, which I have done previously, my adversaries think I only speak about content – because that is what they speak about. When being involved with Internet Governance, you need to have the whole perspective, as well as being dedicated to your field.

Back to Internet Governance.

There is a lot of power in being the ones with the knowledge in how things work. Various administrative tasks are grouped under the term “Internet Governance”, because there is politics in administration. Naming, for example – it wasn’t until rather recently (2009) that internationalized top-level domains were allowed, having previously only been open to latin letters. This seems, perhaps, like a small and insignificant detail, but that is because we use latin letters. Most of us here in Norway are bilingual (or masters even more languages). For Internet users who do not read or write latin letters in their native language, Internet and the world wide web would be off-putting. Remember the focus on developing countries and their access to Internet as a main focus of Internet Governance? This is a practical example.

Further, since Internet Governance truly is a massive amount of discussions, everyone who shares their opinion, possibly even not considering themselves as a part of Internet Governance, will be a part of that massive idea-hurling digital society which in turn shapes how we, everyone, relates to the Internet. Lawmakers may produce laws concerning parts of Internet, and how to solve these demands is also a part of changing the Internet Governance.

Internet Governance is an umbrella expression to include all tech-heads, business-suits, government hagglers, academic nerds and general individuals who wants to participate in this multistakeholder haven of bottom-up rough consensus.

Since there are a lot of organizations out there, I thought I should give a really short introduction to some of them. This is not a list of the most important, or the “coolest”, or the ones with the most impact etc. This is just some organizations.

ICANN is possibly the largest entity in Internet Governance. The mission of ICANN is to coordinate the stable operation of the Internet’s unique identifier systems. Translated to normal language; ICANN administrate the naming and numbers of Internet. Naming is basically various top-level domain names, like .org, .net, .info and so on. These top-level domain names exists because ICANN approved them, on the basis of lots of discussions (and a highly expensive application round). ICANN (through IANA) also administers Internet numbers, like IP-adresses, by allocating these resources further “down the line”. In addition, ICANN coordinates the operation and evolution of the DNS’s root name server system. I’m not going into what root servers are now, but they are extremely important to make Internet work.

Every year, ICANN holds this massive meeting, which is free to attend, in various locations world wide. ICANN consists mainly of people “in the business”. ICANN has a lot of advisory groups and connected interests. They are governed by a board of elected individuals, and different groups and forums consisting of more or less selected people.

To participate in ICANN, and if you are not naturally a part of any other of the massive amount of advisory groups, ICANN also have a “all the rest”-grouping, called At-Large. Individuals from Civil Society comes under this, as the advisory groups mostly are people who work with domain names, or governments, or the technical community. The At-Large group could obviously become rather large, so it is divided into regional groups. The European at-large Organization is called EURALO.

IETF is the standards-organization of the Internet. Their mission is to “make Internet work better by producing high quality, relevant technical documents that influence the way people design, use, and manage the Internet.” These documents, Request for Comments – RFCs, describes everything from how technology works to what IETFs role is. The RFC are generally called “standards”, and are the backbone of how Internet is connected. One of the most important philosophies of IETF is an open Internet, where all the information about how things are connected should be accessible to all. Most of the activity of IETF is organized in working groups online. There are no formal member lists or membership fee, everyone who is interested may participate.

W3C is another organization who focus on standards, but W3C is an organization which focuses on the World Wide Web. Their mission is to “lead the World Wide Web to its full potential by developing protocols and guidelines that ensure the long-term growth of the Web.” There is a membership fee. The organization was formed by the legendary sir Tim Berners-Lee who invented how the Web could work, and decided to just let the knowledge be public – thus being maybe the one person who made sure the Internet got it’s popularity. W3C is highly involved with research activities.

RIPE NCC is a coordination centre for allocation of IP-addresses. RIPE NCC is a regional Internet registry (RIR), one of the recipients of the IP-addresses allocated from IANA. They are also the administrative nexus of the independent discussion forum RIPE (RIPE79, RIPE80 and so forth). These meetings happens usually twice a year. Tickets for the RIPE-meetings have various prices (student-ticket, day- or week-ticket), but practically all of the presentations are available online at the website after the meeting. Between the different meetings, people are welcome to participate in online working groups. Worth noting is also that the RIPE-meetings offer childcare in cooperation with Holiday Sitters for attendees.

Internet Society (ISOC) is an organization for people who use Internet. End users. The mission is to “support and promote the development of Internet as a global technical infrastructure, a resource to enrich people’s lives, and [to be] a force for good in society.” The organization is open to all, and organized in geographical chapters. Some chapters have a membership fee, some do not. The Norwegian Chapter of Internet Society does not have a membership fee. The organization was originally formed as a legal umbrella-organization to protect the work of IETF, leaving IETF to do their technical stuff, and having ISOC as a shield around them. The ISOC dabbles in various issues such as Internet blocking and filtering, infrastructure, availability etc. Something for everyone. (As a side-note, this organization was what introduced me to Internet Governance).

I included the World Economic Forum in this short, not complete list of organization in Internet Governance, to show the variations of organization. The WEF is a foundation who arrange an annual meeting, usually in Davos. Their main concern is the public-private cooperation. This is an organization for super-rich companies and government leaders. Not something everyone may participate in. But they have som really interesting papers concerning Internet coming out every now and then, and one of their project, in which they have a continuous focus on, is Internet for all. The Internet for all-project boasts about having launched four operational country programs in Rwanda, South Africa, Argentina and Jordan, and attracted significant financial and human resources to support these country-level efforts. This is quite in line of the core definition of Internet Governance, and thus shows clearly that “Internet Governance” is not excluded to Internet-only organizations at all.

We are now at the end of this “written talk”. Please leave a comment if something is unclear, there are spelling-errors, or if you wonder about something else Internet-related you would like me to write about.

Maja mener noe: Digitaliseringsminister

Man skal mene noe for at folk gidder å høre på deg, ble det sagt her angående sosiale medier. Og da får jeg mene noe da (i min typiske “vi får vente og se hva som skjer”-holdning, men med litt bakgrunnsinfo). For dere som ikke gidder å lese, så er jeg positiv til ny digitaliseringsminister, positiv til Nikolai Astrup, men litt spent på hvor ansvarsområdet hans ligger.

Norge har fått en digitaliseringsminister. Dette er ikke for tidlig, men bedre seint enn aldri. Hva mandatet til denne stillingen blir er uklart for meg (men det ser ut som om Marius Jørgenrud i Digi.no vet litt mer enn meg).

Stillingen digitaliseringsminister er underlagt Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Dette er ett av departement som involverer seg med Internett i Norge. Andre departement er Forsvarsdepartementet (som jobber for en sterkere overvåking under tittelen “digitalt grenseforsvar”), Kunnskapsdepartementet (som enn så lenge har ansvar for UNINETT, som igjen er overordnet NorID, som administrerer .no-domenet), og ikke minst Samferdselsdepartementet (hvor NKOM er underlagt, som blant annet fører tilsyn med Internettleverandører i Norge). Og da har vi ikke gått innom Kulturdepartementet (Kultur- og Likestillingsdepartementet?) med deres fokus på åndsverksloven, Nærings- og Fiskeridepartementet (som er tilknyttet Teknologirådet) eller Justis- og beredskapsdepartementet med deres fokus på alle former for lover og reguleringer i embetsverkets navn og så videre.

For min egen sjelero sin skyld har jeg hovedsakelig tenkt på Internett som administrert av hovedsakelig Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet. Digitaliseringsministeren blir altså plassert under Kommunal- og Moderniseringsdepartementet.

La oss gå dypere inn i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Vi fortsetter med å kalle det KMD.

Som alle andre departement, har KMD forskjellige avdelinger, og forskjellige etater. Den aktuelle avdelingen i KMD er Avdelingen for IT og forvaltningspolitikk. Følgende er deres mandat:

Avdelingen har koordineringsansvaret for forvaltningspolitikken og IT-politikken. Dette omfatter blant annet arbeidet med digitalisering og innovasjon i offentlig sektor. Avdelingen har også ansvar for etatsstyringen av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Jan Hjelle.

Under etater og Virksomheter i KMD finner vi blant annet Datatilsynet (et tilsyn – og et ombud – i personvernsaker) og Difi (Direktoratet for Forvaltning og IKT, som jobber med å digitalisere og samordne statlige organer).

Hovedfokuset på KMD sitt arbeid med Internett er altså anskaffelse/utvikling, bruk og forvaltning av IKT. Et viktig arbeid. Det skjer mye spennende innenfor digitalisering av offentlig forvaltning. Helsedepartementet, med direktorat for e-helse har sin egen avdeling for nettopp dette, konsentrert om helsesektoren, som fungerer godt. Hvordan ansvarsfordelingen mellom digitaliseringsministeren og E-helseavdelingen er litt uklart (for meg). Det har også vært større katastrofer i offentlig digitalisering som for eksempel Broadnet som utflagget arbeidet med nødnettet til India uten kontroll på tilganger og sikkerhet (en sak de til slutt måtte betale 11 millioner i bøter for). Med såpass viktig informasjon som finnes i offentlig forvaltning er det viktig at det ikke blir begått flere dårlige vurderinger som ble gjort i Broadnet-saken. Det er viktig og bra at vi ansvarliggjøring en som skal følge opp offentlige anskaffelser og offentlig bruk av digitale hjelpemidler.

Jeg vet det er tidlig i en digitaliseringsministers karriere, men det er flere ting enn ansvarsfordelingen rundt e-helse som er uklart.

Samferdselsdepartementet, som i all hovedsak er overordnet ansvarlig for infrastruktur, med NKOM og frekvensforvaltning, har også en essensiell jobb med Internett som all øvrig bruk av Internett er avhengig av. Dette vil vi alt fra datasentre til bredbånd. Disse være med i vurdering av muligheter for hvordan digitaliseringen av det offentlige Norge skal skje. Det hjelper ikke å ha gode systemer med gode utviklere, om all dataen blir lagret på en skyserver i utlandet. Hvordan blir ansvaret lagt i forbindelse med utviklingsmuligheter i infrastrukturen? Vil Samferdselsdepartementet fremdeles ha dette som fokus, og digitaliseringsministeren må forholde seg til at “forhåpentligvis” vil det være et godt samarbeid? Det er under 10 år siden Norge forspilte en historisk god sjanse til å huse CERN sine datasentre ved at ingen svarte da CERN sendte en direkte forespørsel til norske myndigheter om tilbud. Uten svar gikk CERN deretter ut globalt og endte med å plassere sine data i Ungarn. Slike muligheter, som i all hovedsak er koblet opp mot infrastruktur, og ikke offentlig digitalisering – vil dette være et ansvarsområde for digitaliseringsministeren? Det er for tidlig å si (ikke sterke meninger her altså, mer min typiske “vi får vente og se, og samle informasjon”-holdning).

Men når vi nå er direkte inne på Nikolai Astrup, så har jeg litt å si der og. Som utviklingsminister har han blant annet jobbet med digitale løsninger i utvilkingsarbeidet. I en uttalelse Astrup hadde i 2018 om mulighetene til teknologien, sa han blant annet:

Vi er midt i en digital revolusjon, og ny teknologi gir oss uante muligheter. Vi kommuniserer på nye måter, elever får moderne læringsverktøy, eldre får en enklere alderdom, og snart er kunstig intelligens en del av hverdagen vår. Men selv om den digitale utviklingen har ført med seg mye godt for oss, har vi ikke klart å utnytte teknologien i utviklingsarbeidet slik at også mennesker i verdens fattigste land får glede av den.

Han er ikke alene om å se dette. World Economic Forum la frem en rapport i 2015 hvor de ser på hvordan skillet mellom IKT-kunnskap skaper et skille mellom mennesker som får muligheten til økonomisk vekst, og de som blir holdt utenfor. Det FN-baserte møtet WSIS+10, også i 2015 pekte også på hvordan Internett og teknologi fostrer økonomisk vekst og hjelper folk ut av ekstrem fattigdom, mens det digitale gapet hindrer den samme utviklingen. Det er derfor smart å fokusere på digitalisering som utviklingsminister. Nikolai Astrup viste med dette at han var reflektert over løsninger på utviklingsfeltet.

Videre har det blitt et poeng av at Astrup som digitaliseringsminister slettet Facebook-kontoen sin i 2012. Flere medier rapporterte dette  som en nyhet (for eksempel Dagbladet), og jeg fikk inntrykk av at mange (journalister) synes dette var både rart og litt motstridende for en digitaliseringsminister å gjøre. Jeg synes dette er enda et positivt tegn.

Vi ser nå at de som er mest kompetente på Internett, nemlig de yngre – de i 20-årene, har en ganske restriktiv holdning til sosiale medier, og bruken synker. Det er den eldre garden som mest aktiv i å dele falske nyheter på sosiale medier og ha dårlig kildekritikk (amerikansk undersøkelse fra 2018). Personlig erfaring tilsier også at det er hovedsakelig de godt voksne som er mest aktive i kommentarfelt også. Sterke meninger. Høy bruk av sosiale medier vitner ikke om å være teknologisk oppdatert – det kan nesten virke som om det indikerer det motsatte. At Astrup i det minste har et reflektert forhold til dette med sosiale medier og personvern tar jeg som et godt tegn.

Dessuten vet jeg at det er en ganske sulten bransje som kommer til å henge over Astrup som harehunder på jakt, så han får nok ikke jobbe i stillhet uten innspill.

venndiagram

Illustrasjonsbilde: Template for venn-diagram fra draw.io. Jeg brukte så lang tid på å skrive dette at jeg ikke tok meg tid til å tegne noe bedre. Men dette minner litt om offentlig-Norges organisering av Internett.

Maja oppsummerer 2018

Privat har jeg i 2018 hatt en halvannet-toåring i hus, det krevet sitt. Det har vært sykdom i nær familie, og jeg har også gjennomgått to øyeoperasjoner. Nå tror jeg på ordentlig at jeg er ferdig med øyeoperasjoner for alltid! Jeg er øyefikset.

Jobbmessig har jeg satt av mesteparten av 2018 til å bli ferdig med Internett-boka. Jeg begynte tross alt i 2015 med den, og det er på tide å sette punktum (for skams skyld må jeg få slengt inn at jeg hadde en fødsel og fødselspermisjon fra høsten 2016 til sommeren 2017, det forsinket jo hele prosessen en del). Andre oppdrag har jeg holdt til et relativt begrenset omfang. Det har likevel blitt litt:

I eksamensperiodene henger jeg med eksamensvakter og er administrativt ansvarlig på BI. Hvert år blir mai-juni og desember temmelig fylt opp av dette. I løpet av høsten har jeg hatt et lite engasjement på Frelsesarmeen Pårørendehus. I tillegg har jeg litt oversetteroppdrag for apper, og jeg har blitt leid inn som kontorrotte for å rydde opp i papirer – Ordnung muss sein; jeg elsker å sortere. Jeg har i løpet av dette året innsett at det å organisere papirer faktisk er noe folk er villige til å betale for. Organisator Enes er i fremmarsj!

Når det gjelder fremdrift med boka, skammer jeg meg. Jeg har på et tidspunkt lovt å bli ferdig i løpet av 2018. Det har jeg ikke blitt. Jeg sliter med å sette siste punktum. Man kan alltid justere teksten litt. Man kan alltids reformulere. Jeg har hatt et par testlesere som har gitt tilbakemeldinger om at boken noen steder blir “tung” og ikke så lettvint og leken å lese. Dette er en tilbakemelding jeg tar temmelig seriøst. Hele målet er at det ikke skal være så tungt – men samtidig: Det er komplisert stoff. Balansen mellom “enkelt” og “korrekt” er vanskelig. En gang må likevel punktum settes. Jeg har gått til steget å sende hele sulamitten til ekstern korrekturleser. Status per nå er at jeg går gjennom og redigerer dokumentet med tilbakemeldinger fra korrektur.

Jeg har brukt tid på en del andre ting i tilknytning til bokprosjektet også:

Tidlig i 2018 opprettet jeg forlag, Mudskipper Publishing, som blir det forlaget jeg gir ut boka på. Jeg skaffet meg ISBN-nummer fra Nasjonalbiblioteket og gjorde alt det formelle klart til utgivelse.

Jeg og Ole Trøan (som jeg bruker som fagkonsulent på boka mi) var på Stortinget som representanter for ISOC Norge (Norway Chapter of the Internet Society) og snakket om Åndsverksloven, blokkering og innsamling av IP-adresser. I etterkant av dette ble vi også kontaktet av representant for Venstre, Grunde Almeland, som gjerne ville få litt mer utfyllende informasjon om det vi snakket om.

Gjennom våren 2018 deltok jeg på en rekke samlinger om markedsføring av indieforfattere i regi av BoldBooks. Her deltok en blomsterbukett av flere spennende indieforfattere – blant annet Sarah Roxana Herlofsen, Ann-Hilde Bolstad, Lena Roer, Jon Fredrik Fikse og duoen Vegard Svingen og Øyvind Skogly Pedersen. Jeg er glad jeg ble plukket ut til å delta på disse. Jeg lærte mye, og så får vi se om jeg klarer å bruke denne lærdommen til å faktisk selge bøker i 2019. Jeg vil trekke frem Anniken Fjelberg som en utrolig inspirerende og kunnskapsrik markedsføringsforedragsholder (#åretsnyord?). Hun snakket om å skape seg selv som en merkevare (forfatter Maja Enes) fremfor boka (InternettInternettInternett), om å plassere seg i sin nisje, og å være bevisst sin posisjon i forhold til hvilke konkurrenter man har der og så videre. I det store og hele mye ny kunnskap jeg forsøker å indoktrinere i egen tankegang.

I forbindelse med nettopp markedsføring opprettet jeg i 2018 en Instagram-profil. Den er etter hvert fylt med langt flere bilder av katten enn av arbeid, men det er bare så-så mange bilder av en dataskjerm med tekst på man kan legge ut på Instagram før det blir maks kjedelig. Jeg hadde en periode jeg publiserte små trivia om Internett, og når jeg nå tenker på det så husker jeg ikke helt hvorfor jeg sluttet å poste disse. Det skal jeg starte opp igjen med.

Jeg har også tegnet og illustrert. Som noen har fått meg seg, er jeg en tilhenger av MS Paint, men det er altså ikke MS Paint jeg har brukt for å illustrere Internett-boka. For litt mer seriøs bruk tegner jeg i Gimp, og i det siste har jeg blitt overtalt til å ha et par skjematiske tegninger også, som jeg bruker draw.io til å skape.

Av teknisk faglige konferanser har jeg i 2018 deltatt på Oslo Blockchain Day, på RIPE77, og på Blix Solutions’ 10-års jubileum.

Jeg er generelt veldig kritisk til meg selv og arbeid jeg gjør. Som regel er jeg glad i denne egenskapen. Det finnes så mye dårlig håndverk ute i verden, og jeg er sikker på at det jeg leverer fra meg i det minste ikke er halvferdig arbeid. Men – selvkritikken kan også være ganske lammende, og jeg innser at dette begynner å bli et evighetsprosjekt. Etter oppfordring fra venner og kjente har jeg nå bestemt meg: Jeg setter punktum.

Jeg skal bare… Planer for 2019:

  • Redigere ferdig korrektur
  • Ha en faglig gjennomgang av kapittelet om blokkjede og Bitcoin
  • Lese høyt for meg selv for å sjekke at språket flyter
  • Gå gjennom illustrasjoner og lage litt flere grafer
  • Ombrekk og layout (og konvertering)
  • Sende til vurdering hos innkjøpsordningen
  • Publisere flere trivia om Internett på Instagram
  • Oppdatere forlagsnettsiden
  • Velge trykkeri
  • Selge bøker
  • Slippfest

 

Andre planer i 2019:

  • Bittelitt mindre selvkritisk holdning
  • Mer markedsføring og selveksponering
  • Skaffe samarbeidspartner/illustratør til neste prosjekt (mer humor, ingen teknologi, mer trendy)
  • Føde (joda, vi er på’n igjen. Og bare så det er sagt: Å være gravid er noe dritt).

Trøtt i trynet

God jul og godt nyttår 2018 #nofilter #trøttitrynet #2018

Maja forsøker å balansere “enkel” og “korrekt”

Jeg liker å gi ifra meg gode produkter. Det innebærer også at når jeg er usikker, søker jeg etter konstruktive tilbakemeldinger.

Jeg har innsett at som indieforfatter må man kanskje være litt flinkere til å kaste seg ut i det – boken er ferdig når man selv bestemmer det. Jeg klarer ikke bestemme det, men henger meg opp i at det alltid kan bli bedre.

En ting jeg er avhengig av, er tilbakemeldinger fra fagfolk. Jeg er samfunnsviter og skriver tross alt om et annet fag enn det jeg selv studerte. Da jeg var student på NTNU var jeg en del involvert i studentpolitikken. Det gjorde at jeg måtte samarbeide med en del sivilingeniør-spirer. Og det samarbeidet gjorde meg kjent med en del fundamentale forskjeller mellom samfunnsvitenskaplig og naturvitenskapelig/teknologisk tankegang.

For eksempel: Setningen “Internett er avhengig av kabler” er en setning jeg har skrevet i manuset. Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er jo forenkling som er poenget mitt. Men da kommer disse teknologene og er ikke helt enig i at jeg kan si sånne ting så enkelt:

Det kommer an på hvor i næringskjeden du tenker deg, de fleste sluttbrukere bruker jo trådløst Internett.

Internett er avhengig av flere ting enn bare kabler.

Det blir mer riktig å si at Internett er avhengig av elektrisitet.

Jeg forstår innspillene, men samtidig er det ikke den type innspill jeg trenger når jeg vet at jeg forenkler og jeg forsøker å gjøre informasjonen tilgjengelig for de som ikke har samme bakgrunn som de som jobber med teknologi.

At teknologer liker at ting er korrekt er ikke så rart. Jeg forsøkte meg på å lære meg å kode for en liten tid tilbake. Den minste lille “kreative løsningsforslag” gjør at koden ikke virker. Man må være konkret, ikke ta snarveier og alt må være korrekt.

Og så kommer det som stikker – jeg vil jo at informasjonen skal være korrekt. Jeg vil bare at den skal være enkel i tillegg. Det er meningen at folk skal forstå det, og ha et lystbetont forhold til å lære det! Den balansen mellom “korrekt” og “enkelt” er hårfin, veldig fort blir det til at jeg må ta snarveier. Er det nok å fortelle at Internet Exchange Point er et sted hvor mange nettverk møtes, eller skal jeg gå inn på at ved å koble seg på Interent Exchange Point og gjøre flere peeringavtaler gjør at ruteren bare bruker én port, og forenkler på den måten tilkoblingen mellom nettverkene? Skal jeg gå så dypt inn i temaene at jeg snakker om peeringavtaler og porter til en ruter (en edgerouter, til og med, ikke bare en ruter), eller skal jeg bare forholde meg til nettverk – være tydelig på hva dette er, og gjøre det enkelt?

Min løsning var å gjøre det enkelt. Men så kommer disse teknologene da:

Det er jo ikke akkurat feil, men det er ikke helt riktig.

Jeg vet det. Jeg forstår det. Jeg vil bare balansere inn litt “enkelt”.

Jeg har, særlig etter jeg ble kjent med indieforfattermiljøet, sett en del selvpubliserte bøker som dessverre ikke holder en veldig høy kvalitet. Jeg har sett mange bøker som er strålende gode også, så jeg slår ikke alle over en kam her. Jeg må likevel beundrer de som publiserer bøker som mer eller mindre virker uferdige (de kunne hatt godt av en runde med redaktør og korrektur). De tenker “nå er jeg fornøyd, jeg publiserer”, og står i det.

Jeg, derimot, sitter her og river meg i håret mens jeg funderer “skal jeg legge til enda ett kapittel?”, og ser målet mitt om en lettvint 100-siders bok forsvinne stadig lengre i horisonten. Å bare ha selvtillit nok til å tenke “nå er jeg ferdig” er liksom… drømmen.

En enda større drøm er jo at jeg gir ut en bok som er bra, som folk liker å lese og som folk lærer noe av. Så da får jeg svette videre over balansen mellom “korrekt” og “enkel” en stund til.

 

(Nå språkvasker jeg siste del av boken. Jeg har innsett at to av kapitlene må ta en ny runde for å få mer fakta tydeligere frem, og kanskje bli til tre kapitler. Til helga nå sender jeg uansett manuset til testlesere for å høre hva de, pedagogen og gameren, tenker om innholdet generelt. Jeg får bare gi de et liten varsel om de to kapitlene som ikke er helt 100%).

datasenter

Illustrasjonsfoto: Kladd til illustrasjon i boka (et datasenter)

Maja filosoferer over tid

Jeg har begynt å høre på podcasten “Frilanslivet“. Det vil si, jeg har hørt én episode. De begynte å følge meg på Instagram, jeg begynte å følge dem, jeg har sett det de poster der og tenker at dette virker interessant, og så – lenge senere – har jeg altså hørt den første episoden (episode nummer 9, jeg fucka det opp med hvor jeg begynte).

Frilanslivet er en podcast om frilanslivet (duh…), laget av to frilansere; Hanna von Bergen og Christina Skreiberg. Episoden jeg hørte var rett og slett at Christina intervjuer Hanna om frilanstilværelsen (jeg er norsk og bruker fornavn, men jeg kjenner dem ikke). Det er kult og tøft å være frilanser, og akk så mye moro. Frilanstilværelsen omtales som så ekstremt positivt. Men det kommer etter hvert:

Christina. “Men hva er det kjipeste da?”
Hanna: “Penger.”

Frilanslivet handler mye om penger. Ikke bare er det lite penger, det er også usikre penger. Fra måned til måned vet man aldri om man får inn noe. Jeg har selv jevnlige angstutbrudd hvor jeg friker ut over manglende økonomisk forutsigbarhet.

For meg er det likevel egentlig ikke pengene som er det kjipeste med frilanstilværelsen. Akkurat nå har jeg penger på konto, jeg har nok til at jeg ikke trenger å stresse maks (eventuelt skaffe meg en egentlig jobb) før til neste år. Og får jeg mer å gjøre, vil jeg kunne pushe “neste år” enda lengre. Men for å pushe det økonomiske, må jeg jo jobbe. Og som frilanser har man aldri fri. I 2015 sluttet jeg i det ordinære arbeidslivet og hoppet ut i frilanslivet. I løpet av 2015 og store deler av 2016 levde jeg for å jobbe, og jeg elsket det. Penger tjente jeg også. Høsten 2016 fikk jeg barn. Etter en liten periode med foreldrepermisjon (jeg hadde tjent greit og fikk gode foreldrepenger fra NAV), begynte jeg smått med gradert permisjon fra ungen var 3-4 måneder gammel. I august 2017 begynte ungen i barnehage, og jeg er tilbake til å jobbe fulltid som frilanser.

Men “fulltid som frilanser” med unge, er ikke fulltid som frilanser. I vår har jeg aktivt jobbet med å ikke ta nye oppdrag, for å prioritere å bli ferdig med boka. Og jeg har slitt med å forstå hvorfor jeg aldri blir ferdig med redigeringen. Hvor lang tid skal det liksom ta å redigere en relativt kort bok? Vel, ordinært sett – kanskje en måned eller to. Med barn – nesten ett år.

Jeg kan ikke jobbe lenge, jeg må hjem og hente i barnehage, lage mat og aktivisere. Å være fokusert kan være slitsomt, men å være med barn krever alt. Når ungen har lagt seg, er jeg sliten. Det er uaktuelt å sette seg ned med redigering før jeg har fått en pust i bakken. Dessuten må jeg rydde og vaske klær. Ungen våkner og jeg må pusle med han før han sovner igjen. Så må jeg bestille mat og planlegge morgendagen. Plutselig er klokka snart ti, og jeg vet at jeg må legge meg fordi klokka seks vil ungen våkne igjen, og jeg er trøtt. Klokka ti er nemlig leggetid for meg.

Å være ansatt betyr at man slipper ting som Næringsrapport, MVA-melding, regnskap og alle andre “ekstraoppgaver” som tar tid fra det man egentlig skal jobbe med. Er man ansatt, har man ofte kollegaer som kan hjelpe til med å fullføre oppgaver hvis du blir forsinket. Eller avlaste der de kan hvis ting blir mye. Som frilanser – med barn – må man bare utsette.

Dermed må jeg tenke på økonomi igjen. Disse stadig utsettelsene gjør jo at jeg blir usikker på om jeg kan ta på meg oppdrag og fullføre dem som jeg vil – med et strålende resultat og på tiden (gjerne litt før frist). Tiden min er ikke min lengre.

For sikkerhets skyld; dette er ikke en “uff, barn tar så mye tid”-post. Jeg digger å henge med ungen. Ungen har dessuten to foreldre, og vi prøver så godt vi kan å gi hverandre rom til å jobbe ved å samarbeide med å få hverdagen til å gå opp. Problemet er ikke ungen. Problemet er den økonomiske usikkerheten frilanstilværelsen tilbyr. Den dype innsikten jeg forsøker å formidle med denne posten er at verktøy jeg har for å møte usikkerheten kan ikke lengre brukes. Jeg kan ikke lengre “bare jobbe litt mer; jobbe lengre dager, jobbe i helgene, jobbe på kveldene”. Jeg må finne andre verktøy for å sikre inntekt.

  • Ting jeg gjør må betale seg bedre.
  • Ting jeg gjør må ta mindre tid.
  • Ting jeg gjør må betale seg over lengre tid.
  • Ting jeg gjør må lett kunne overføres til andre inntektskilder.
  • ….hadde det vært lett hadde alle gjort det.

Dessuten må jeg prokrastinere mindre. Jeg skal gå tilbake til å redigere boka nå.

Illustrasjonsfoto: MS Paint. Jeg kaller kunstverket “Frilansøkonomiplanleggingsprokrastinering”.

Nummer 1

Maja sender førsteutkast til manuskonuslent

Jeg har sendt ut førsteutkast av Internett-boka til manuskonsulent!

Da jeg begynte med prosjektet i august 2015 var tidslinja klar; august 2016 skulle prosjektet ha en viss ferdig eller delferdig form. Det skar seg åpenbart, siden vi nå er i november 2017. Men skal man se i antall måneder jeg har jobbet med prosjektet og ikke blitt distrahert av sånne ting som “føde barn” eller “betale regninger”, så holder jeg tidslinja relativt greit.

Og nå er pinadø manuset endelig sendt. Jeg er fullstendig blind på prosjektet, og vet ikke lenger hva jeg holder på med, så jeg er skikkelig spent på tilbakemeldinger.

Jeg håper jeg har gjort noe sånn passe greit som det går an å jobbe videre med. Jeg aner ikke. Herregud, dette er julaften og eksamensdag på en gang.

Jeg føler meg uansett veldig driftig og stolt akkurat nå.

Tegningen er som alltid MS Paint, tegnet i dag anledning min følelse akkurat nå.

 

Maja drar på indieforfattertreff

For de som ikke visste det, eller om har glemt det, så er det kanskje verdt å minne om at jeg skriver på en bok. Jeg kaller den Internett-boka. Mer om den ved en senere anledning, nå skal jeg skrive om noe annet:

Før jeg hadde skrevet noe særlig på Internett-boka, tok jeg kontakt med ganske mange forlag. Jeg tenkte jo at for å gi ut bok må man ha kontrakt med et forlag. Etter flere “det passer ikke vår profil”-svar, måtte jeg ta et valg: Gi opp, eller bare fortsette?  Da jeg var ved dette veiskillet ble BoldBooks (en tjeneste for å koble sammen leverandører for selvpubliserende forfattere) lansert, og jeg ble med på noen foredrag av ren nysgjerrighet. I kjølvannet av dette begynte det å samles en gruppe selvpubliserende forfattere under den mindre betente terminologien indieforfattere.

I går var jeg på nok en indieforfatter-treff (primus motor for dette treffet var Mette Barfelt). Denne gangen var det et rent sosialt treff uten noe faglig agenda. Og apropos betent terminologi; jeg føler jeg er med på en slags vekkelsesbølge.

De indieforfatterne jeg har møtt har vært utrolig inspirerende og motiverende folk. I samtaler blir det sjenerøst delt ut tips og tilbakemeldinger, lure løsninger, advarsler om fallgruver og så videre. Om det er konkurranse mellom indieforfattere, er det noen som har glemt å fortelle den gjengen her om det, for her er det et miljø som er preget av genuin interesse for å få hverandre til å lykkes.

Det er ikke til å komme unna at selvpubliserte forfattere har et rufsete rykte. Min egen fordom mot selvpubliserte forfattere var at de rett og slett er dårlige forfattere ingen forlag vil ta i med en jernstang. Så med det fortegnet; hvorfor velge den veien fremfor å jobbe sammen med et forlag?

Indieforfatterne jeg har blitt kjent med har gitt ut forskjellige mengder bøker; alt fra ingen til mange. Enhver sjanger og enhver aldersgruppe er representert. Noen av forfatterne har aldri hatt kontrakt med forlag, mens andre har gitt ut både selvstendig og i forlag. Noen av indieforfatterne havnet i lignende situasjon jeg er i:  de hadde et prosjekt ingen forlag ga respons på, men satset videre likevel. Andre forfattere synes forlag tilbyr for lite, og krever for mye. Å miste rettighetene til sin egen tekst er en gjenganger som blir nevnt som argument mot forlag. Noen deler også erfaringer om da de ga ut bok på forlag og måtte gjøre det meste av arbeidet selv fordi de ikke var et prioritert prosjekt hos forlaget. Hvorfor bruke forlag da?

Men med forlag kommer også en viss kvalitetssjekk som mangler på indiebøkene. Kanskje dette er en av grunnene til at mange indieforfattere ønsker at flere lykkes – jo mer kvalitet som kommer fra selvpubliserte forfattere, jo mindre stigma? Det er jo absolutt ikke slik at alle bøker som blir avvist fra forlag er dårlige: J.K. Rowling ble tross alt avvist fra de aller fleste forlag før hun fikk gitt ut sin første bok om Harry Potter.

Om jeg skal våge meg ut med en liten fremtidsvisjon, så tror jeg det blir stadig flere selvpubliserende forfattere. Internett gjør at markedet er rett der – man er ikke lengre avhengig av mellommenn for å nå frem til kunden. Kjøperne er tilgjengelig rett ut av sofaen hjemme. Markedsføring er langt billigere enn før – et par klikk og en liten slant, og du kan nå ut med budskapet til hele verden om du vil det. Alle verktøyene (og tjenestene) du trenger for å gjennomføre en selvpublisering er lett tilgjengelig digitalt. Ikke minst er det også blitt normalt at produsenter tilbyr tjenester direkte til kunden uten fordyrende mellomledd. Selv er jeg en ivrig tilhenger av denne tendensen, jeg solgte for eksempel nylig en leilighet uten mekler (fordyrende mellommann). Det er altså en trend i markedsdynamikken at produsent (forfatter) og konsument (leser) handler direkte fremfor via andre, så det er ikke rart om bokbransjen følger trenden. Indieforfattere er kommet for å bli, og det blir nok stadig flere.

Jeg har strengt tatt ikke helt bestemt meg for å fortsette jakten på forlag eller ta publiseringen i egne hender, men jeg kjenner at argumenter for forlag er stadig minskende.

 

Jeg har ikke rukket å tegne noe, så illustrasjonsbildet er et bilde av katten min. Ingen annen sammenheng med teksten forøvrig.

2015-12-21 10.36.41

Maja skriver sangtekst

“Bruk nettverket ditt!” er det evige mantraet om hvor man skal finne oppdrag. Og jeg er ikke snauere enn å lytte på råd fra erfarne folk. Så da en av mine Facebook-bekjente plutselig hadde en forespørsel om noen på vennelista hans kunne skrive tekst til en EMD-låt, kastet jeg meg på og sa “ja, meg! Gi meg sjansen”, og så googlet jeg EMD for å finne ut hva det var.

Han var positiv, han – og ga meg musikken som det skulle settes tekst til. I to døgn hørte jeg kontinuerlig på låta, og noen setninger hang seg fast på refrenget. “Leaving you – I’m breaking through… Leaving you – I’m born a new”. Med dette som utgangspunkt satt jeg meg ned og skreiv og skreiv. Telte stavelser, justerte ord til å bli kortere eller lengre. Jeg googlet “pop song lyric themes”, hørte på spillelister som het “EMD” på Spotify, og prøvde så godt jeg kunne å gå inn i dette med hele meg.

Som redning i researchen min fant jeg omtalen av en studie som hadde funnet de 12 heteste temaene for popsanger de siste 50 årene:

  1. loss
  2. desire
  3. aspiration
  4. nostalgia
  5. pain
  6. breakup
  7. rebellion
  8. inspiration
  9. jadedness
  10. escapism
  11. desperation
  12. confusion

Og hvorfor skulle jeg tvile på dette? Det står jo på Internett at det er fakta! Så jeg forsøkte å inkludere mest mulig av dette i teksten (enten subtilt, symbolsk eller direkte). Teksten involverte til og med et parti med “la la la la” sånn for å gjøre den litt sing-a-long.

I prosessen ble jeg litt betenkt over om jeg kom til å få til dette – så jeg forsøkte å fiske litt mot fra “oppdragsgiver”. Det jeg istedenfor fikk var info om at jeg (selvfølgelig) måtte synge inn teksten i sangsporet, sånn at artisten og han fikk høre hva som var tenkt med denne teksten.

Jeg er altså ikke spesielt flink til å synge.

Derimot vet jeg teknisk sett hvordan jeg spiller inn lydspor (jeg bruker Audacity som er OpenSource og gratis), og jeg tenkte det var for seint å gi seg nå. Med et defekt headset, ungen på gulvet og katten frem og tilbake mellom beina mine, sto jeg og sang inn teksten i kjellerstua. Jeg spilte til og med inn flere ganger (…mest fordi opptaket plutselig inkluderte et skrikende MJAU eller en klang-klang fra ungen som lekte med nøkkelknippet mitt). Til slutt tenkte jeg at jeg ikke kom til å få det bedre enn det var nå.

Maja skriver sangtekst

Screenshot av Audacity

Fornøyd sendte jeg inn lydsporet. Og med “fornøyd”, så mener jeg mest fornøyd med at jeg faktisk gjennomførte dette som jeg flere ganger tenkte at jeg ikke kom til å klare. Jeg mener altså ikke “fornøyd” som i at det ble en pen sang.

Noen dager senere popper “oppdragsgiver” opp på chatten min, og avviser teksten høflig med at “det ikke helt var dette artisten var ute etter”.  En av de høfligste og vennligste avvisningene jeg noen sinne har fått, basert på hva jeg faktisk har levert fra meg.

Men fordi jeg jo må stå for det jeg har gjort, er jeg altså egentlig i den tro at bidraget mitt er banebrytende og fortjener verdenssuksess! Det er bare det at andre (som faktisk jobber med musikk daglig) ikke er enige i det.

Dere kan jo selv bedømme! Her er teksten i sitt fulle:

How I am to you, how you are to me
Is not how we thought it would be 
Looking ahead it's time to speak true
Feeling alone when we are two
We never do what we want to no more
We are not like we were before
Life before you.... was filled with groove
now I hardly let myself move

Leaving you
I'm breaking through
Leaving you
I'm born anew
Alone on the street
Heart thumps the beat
Grabbing the chance 
I start to dance

(la la la la...)

Feeling Smiling Breathing Laughing 
Sunny Happy Fully Gladly
Feeling Smiling Breathing Laughing 
Sunny Happy Fully Gladly

 

Maja blir filmanmelder

Ettersom jeg skulle begynne å fullføre prosjekter heller enn å starte på nye, begynte jeg på prosjektet “Maja blir filmanmelder”. Det hele startet med at Filmamasoner søkte etter nye skribenter. Jeg tenkte det ville være noe for meg, fordi jeg ser en del film. Og har liksom gått dramalinja på skolen og sånn. Dessuten tenkte jeg at det ville være godt for meg å ha noe å pusle med av prosjekter med litt mindre størrelser. Som for eksempel en filmanmeldelse.

Så jeg sendte avgårde en slags søknad, etterfulgt av en dialog med Filmamasonene. Dialogen gikk litt sånn:

De: “Joda, send en prøvetekst du. Hva tenkte du deg?”
Meg: “Nei, øh, det har jeg ikke tenkt på. Men siden man skal skrive om ting som er nært seg selv, så kanskje noe med baby og sånn? Graviditet, kanskje? Kanskje den filmen What to expect when you’re expecting? En filmanmeldelse eller noe?”
De: “Ja, mammarollen er jo en ting som er viktig for mange kvinner. Kjør på.”

Jeg er altså like flink til å ha en plan og promotere meg selv som alltid.

Uansett så falt prøveteksten i smak, og etter bare “bittelitt” redaksjonelle tilbakemeldinger, ble teksten til slutt ferdig. Og jeg ble en publisert filmanmelder. Og fikk klarsignal for å sette i gang med neste prosjekt.

Filmanmelder

På forsiden av Filmamasoner.no og alt

For noen år siden ville jeg aldri trodd dette om meg selv; men jeg ser ut til å ha blitt den designerte mammafilm-skribenten.

(Filmamasoner er et filmtidsskrift på nett med formål å fremheve kvinner foran og bak kamera.)

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑