Category: publisering

Sosiale medier er noe dritt

Politiet skal nå i gang med å oppsøke de som hetser i sosiale medier (NRK, 5. mai 2021 og digi.no, 5 mai 2021).

På høy tid.

(…selv om det også er gjort før, NRK, 1 februar 2016.)

Det er mange som tror jeg er sånn ihuga digitalist, som elsker alt det digitale uten forbehold. Og joda, jeg elsker Internett. Men: Jeg synes sosiale medier er noe dritt.

Jeg er tilstede på ganske mange plattformer. Jeg har fått kommentarer på at jeg er så aktiv “og sikkert har peiling”, men jeg synes sosiale medier er noe skikkelig dritt. La meg gå gjennom den mest drittete dritten.

Min første tweet, 2009

Diskusjon for å vinne, ikke for å lære

Jeg leser mye kommentarfelt for å følge med på “hva folk mener”. Jeg mener at diskusjon handler om å høre motstemmer til sin egen overbevisning, lære litt – og kanskje til og med endre mening. Et museskritt. Og om det er åpenbart at ingen meningsendring vil skje, kan det likevel være spennende å lære mer om motivasjonen bak meningene til motparten. Kommentarfelt på sosiale medier kunne vært et sted for spennende meningsutveksling og et sted hvor nye ideer springer frem. Men det er det ikke. Slikt krever mer lytting enn skriking.

I kommentarfelt på sosiale medier lytter ingen. De stiller ikke spørsmål, med mindre det er retoriske spørsmål av typen “åja, så covid19 er bare en mild influensa, så hva skjer i India nå da?”. Når jeg kommenterer på noe i sosiale medier – for det skjer innimellom, så er det ikke fordi jeg forventer at personen jeg “kommenterer til” skal bry seg. Jeg kommenterer for den tause majoriteten – de som er som meg, de som leser kommentarfelt men sjeldent kommenterer. Sånne som oss leser tross alt kommentarfelt for å lære litt og gjøre oss opp en mening. Og når alle som er nysgjerrige og søkende bare lar være å kommentere, så blir kommentarfeltene overtatt av skråsikre brøleaper. Ingen fornuftige kommenterer, bare masse skriking. Og drittslenging frem og tilbake. Det er med andre ord knapt noen vits å lese kommentarfelt på sosiale medier lengre, det er bare søppel der.

Personliggjøring og polarisering

Når jeg kaller det søppel, tenker jeg ikke på meninger jeg er uenig i. Men reaksjoner på innlegg. Noen som sier noe med faktisk innhold i et kommentarfelt blir ikke møtt med saklighet. De blir møtt med for eksempel “haha”-knappen til Facebook. Den “haha”-reaksjonen forvirrer meg intenst, men jeg skal ikke dvele ved den. Jeg vil bare ha det notert at den er fullstendig ubrukelig og gir ingen mening.

Latterliggjøring er en ting, men kommentarer på sosiale medier dreier seg om person mer enn ytring. I en periode, etter rettssaken til 22. juli-morderen i 2012, var det veldig populært å diagnostisere folk. Dette holdt på lenge, og helt opp mot Trump-kampanjen i 2017, men så sluttet denne tendensen litt. “Er du psykopat, eller?” eller “typisk narcissist å si noe sånn” og så videre. Etter Trump ble president i 2017 (det er tydeligvis nå blitt en tidsregning) ble det, i sosiale medier, mer og mer kategorisering: du tilhører enten “venstresiden” eller “høyresiden”. Og når du er plassert i en “side”, er det umulig å si noe om saken, du blir bare konfrontert med mange andre saker eller uttalelser den “siden” har hatt – noen sinne. Det blir for dumt.

Det er aldri bare to sider, og en person er aldri helt og fullt bare “den ene siden”. Men nyanser fungerer ikke på sosiale medier. Budskapet må frem, så da må det spisses! Så spisst blir det, at det ikke er noen budskap igjen, bare en ekkel nål som poker rundt. *poke*…. *poke*…. *poke*…

Ett av de første bildene av meg på Facebook, fra 2007

Longitudinell diskusjonsarena

Jeg husker jeg en fuktig kveld rundt det herrens år 2010. Sosiale medier var fremdeles ganske nytt og “venner” var faktisk venner. Jeg oppdaterte Facebook med ting som “Maja is gleder meg til tomatsuppe! Nam”. Den aktuelle kvelden utbasunerte jeg pompøst: “Skal du poste noe på Internett, må det være noe du er villig til å gå i døden for. Du vet nemlig aldri hva fremtiden bringer og hva som blir brukt mot deg!”

Jeg lever tydeligvis for drama. Men nå er vi i fremtiden, og jeg vil bare få sagt: Hva var det jeg sa?

Folk blir hele tiden konfrontert med ting de sa for lenge siden. Et kjent eksempel er typ Sumaya Jirde Ali som hadde skrevet “fuck politiet” på Twitter og slettet like etterpå (Avisa Nordland, 01.03.2018). Jeg kan bare si…. Jeg er så sykt glad for at det ikke var sosiale medier da jeg vokste opp, om det skal bli så mye oppstuss over et lite “fuck politiet”. Jeg mener, vi har alle vært der.

Og det er jo det som er greia. Vi sier og gjør ting, og så lærer vi, og så utvikler vi oss. Å komme trekkende med ting vi har sagt for noen år siden, aller helst tatt ut av kontekst (jeg er sikker på at Sumaya Jirde Ali for eksempel ikke håper på et lovløst og sosialdarwinistisk samfunn, ettersom kommentaren hennes var en reaksjon på en helt konkret handling) har blitt normalen.

Det er en styrke å kunne si “jeg har utviklet meg og lært siden da”. Jeg mente kjernekraftverk var verdens verste greie, og sidestilte kjernekraftverk med atomvåpen. Det gjør jeg ikke lengre. Kjernekraftverk er fornuftig, jeg har lært (blant annet ved hjelp av Sunniva Rose, her fra NRK Ytring 27 september 2020). Jeg trenger ikke bruke så mye tid på å forholde meg til at jeg en gang synes kjernekraftverk var en uting. Om jeg derimot hadde skrevet om kjernekraft på sosiale medier, ville saken stilt seg annerledes:

Screencaps er et onde, her illustrert med et screencaps av kommentaren til en Facebook-kontakt

I kommentarfeltdiskusjoner er det ofte korte kommentarer. Du får en del av en diskusjon, men ikke hele diskusjonen. Og skjermbilder blir brukt hyppig som trusler og på den måten forsøke å hindre videre diskusjon. Jeg kunne blitt avfeid som vitenskapsresistent om det kom frem at jeg var i mot kjernekraft. Jeg kunne mistet troverdighet. Men det slipper jeg. Jeg tar eierskap over min egen historie og formidler i kontekst.

Du mister makten over egen historie og egne ytringer, og det du har gått bort fra står ved deg for alltid likevel.

Men det er ikke bare hissige kommentarfelt og medmenneskelig inkompetanse som er problemet med sosiale medier. Hele vitenskapen bak er et eksempel på feiltrinn.

Mengden og rekkevidden

Sosiale medier er der for å nå langt – nå til mange, og nå langt – med sitt budskap. Det positive med dette er at jeg kan bli eksponert for deler av verdenssyn jeg ikke har reflektert over eller vært preget av tidligere. Jeg får innblikk.

Det negative med det er at de som stikker hodet frem kan få en flodbølge av respons. Og da tenker jeg ikke på respons av den gode arten. Alle tåler å få en og annen drittkommentar slengt etter seg. Men greia med sosiale medier er at det ikke er snakk om “en og annen”. Mengden hets, og grovheten i hetsen, er tragisk. Sannsynligvis handler det litt om at når en selv er langt unna “målet”, er det ikke like personlig krevende å slå til. Det er lettere å drepe dersom du sitter på et kontor, omgitt av likesinnede, og sikter inn en drone – enn det er å stå foran noen med en kniv i hånda. Det er psykologi.

Sånn er det nok med sosiale medier også. Når det er noen du ikke kjenner, og ikke har noen forhold til, er det lett å slenge ut en liten drapstrussel bare fordi du legger ut bilder av deg selv uten barberte legger (Dagsavisen, 11. desember 2020). Det trenger ikke være så heftige kommentarer heller. Det holder at du synes det er riktig å slenge om deg med “dum, svak, egoistisk” eller noe i den duren, enten det er fordi noen er drept av et skredras (NRK, 2 mai 2021), fordi noen ønsker at fedre skal bli med på fødestua (TV2, 14. februar 2021), at du kommenterer det tåpelige med å dele en meny opp i jente- og gutte-meny (NRK, 9 august 2019) eller at du har ei hytte (NRK, 19. mars 2020). Mange gjør tydeligvis dette – slenger dritt fordi de kan. Og det er da den store mengden kommer inn. Mengden er nok til å ta knekken på enhver.

Noen synes det er verdt det (som i artikkelen “Hatkommentarer er hverdagskost for norske Tik-Tokere” fra p3 20 mars 2021). Jeg synes det virker mer stress enn moro. Jeg har hvert fall ikke lyst til å utsette meg for dette. Og den beste måten å slippe? Bare droppe sosiale medier.

Tidtrøyta

Sosiale medier er skapt for at du skal bruke mest mulig tid der. Den gir deg innhold basert på hva du bruker tid på å se på. Den finner ut hva som får deg til å tikke (eller klikke), og presenterer det på løpende bånd. Jeg er nok ikke den eneste som har tenkt tanken at i kveld skal jeg kanskje kose meg med en film alene, men endt opp med å scrolle opp og ned på sosiale medier istedenfor. Scrolling som gir meg ingen ting. Sosiale medier tar opp alt for mye tid.

Hilde Østby skriver i boken Kreativitet (2019) at det er viktig å kjede seg. Når du kjeder deg setter hjernen i gang prosesser med å løse ting, og man ender med å finne svar (42). Sosiale medier bruker all kunnskap om psykologi og sosiologi og medievitenskap og gudene vet hva, for å holde oss på plattformen (BBC, 4 juli 2018). Selv om det ikke er noe der av interesse.

Sosiale medier er, når alt kommer til alt, bare meningsløs bruk av tid. Hvorfor gidder jeg? jo, jeg føler jeg må, for jeg må jo markedsføre meg selv og være på plass og prøve å vise meg frem osv. Og det er jeg ikke den eneste som prøver å bruke sosiale medier til.

Snapchat-videoen som endte med at jeg opprettet instagram-profil nummer 2 (“Internettfrue”)

Overveldende markedsføring

Pre sosiale medier måtte jeg se på plakater, “hva skjer”-kalendere og lignende for å få med meg hva som skjedde i nærmiljøet. Så kom sosiale medier, og jeg ble invitert av venner, eller kunne følge konsepter som dermed inviterte meg. Det var gode tider for en selvoppnevnt FOMO-kulturentusiast.

Men nå har markedskreftene tatt over. Først de store selskapene, som pøser på med reklame for ting som skal skje. Det er (faktisk) greit nok, det er slikt man må forvente. Men nå, etter å ha levd litt i koronatiltaksland i litt over et år – nå har det gått over stokk og stein.

ALLE tilbyr webinar. Og ALLE kjører en markedsføringskampanje på det. Om jeg fikk penger for alle “Gratis webinar”-reklamene jeg scroller forbi av både den ene og den andre, så hadde jeg kunnet ha et tjukt lag med smør på brødskiva, for å si det sånn. Og det er sikkert ikke teite webinarer – det er spennende tema. ,Normalt sett ville det nok vært interessant for meg – om det var sånn at jeg ble forespeilet ett annenhver måned eller noe. Men neida. Jeg kunne gått på flere gratis webinar om dagen om jeg hadde hatt lyst. Debatter, opplæring, diskusjon og belysning – alt innenfor tema jeg liker eller til og med brenner for. Enkeltpersonsforetak, organisasjoner, statlige aktører, internasjonale bedrifter, banker, universiteter og høyskoler… alle tilbyr – tilbyr – tilbyr. Gratis! Få plasser! Meld deg på!

Det er ikke mangel på innhold, for å si det sånn.

Men det er for mye, jeg ender med å ikke gidde delta på noe. Det er et mas. Jeg blir mettet av innhold bare av å se på reklame for innhold som sannsynligvis er mer interessant enn all reklamen om innhold.

Jeg har ingen konklusjon

Jeg er bare dritt lei og ville få det ut. Jeg har ikke engang begynt å ta for meg influensere eller propagandamaskiner. Det tror jeg andre kan ta.

Maja sin presentasjon på Internettforum 2019

Onsdag 20 november 2019 var det nasjonalt Internettforum i regi av Norid. Årets tema var “Digital tillitskrise?” Dette var fjerde året Internettforum ble arrangert, og som jeg tidligere har nevnt, så sto jeg på plakaten i år.

Ikke alle kunne dra dit, men siden jeg ikke sover lengre (baby + søvn, en dårlig kombinasjon, ikke ukjent for mange), bruker jeg mer tid på å forberede meg godt til når jeg skal presentere offentlig, både lanseringsfesten og Internettforum ble grundig planlagt og nedskrevet hva jeg skulle si. Så for å ikke la dette gå til spille, tenkte jeg rett og slett å bare legge presentasjonen her, med illustrasjoner og alt. Værsågod – dette var det jeg planla å si, redigert litt for å se bedre ut på blogg, men fremdeles notater for en muntlig presentasjon.

DET ENKE ER OFTE DET BESTE – ELLER…?

Hei! Mitt navn er Maja Enes. Jeg er utdannet samfunnsviter, og jeg skal nå fortelle dere litt om hva jeg synes om Internett. Det vil si, jeg skal egentlig si litt om hva jeg synes om at folk ikke kan så mye om hvordan Internett fungerer. Det er nok av samfunnsvitere som har meninger om Internett sånn på et generelt basis, men jeg er altså opptatt av at folk skal forstå Internett, og med det mener jeg særlig at folk skal forstå Internett infrastruktur og administrasjon.

Hvorfor skal jeg, en enkel samfunnsviter uten noen større akademiske meritter, begynne å snakke om Internett for dere? For å svare på dette, skal jeg veldig raskt gå inn på hvilken reise jeg har vært gjennom de siste fem årene, som endte i at jeg skreiv den boka der, med den treffende tittelen Interentt Internett Internett. Ble gitt ut i oktober.

Jeg jobbet på NAV, som så mange andre med en samfunnsvitenskapelig utdanning. For å få litt variasjon i livet, søkte jeg meg inn til å jobbe med softwaretesting, og etter noen måneder som funksjonell tester søkte fikk jeg et vikariat som testleder på Politiets IKT-tjenester. Jeg er flink med data, til samfunnsviter å være. Samtidig dro jeg på noen internasjonale treff for Internet Society. 

Internet Society er en global organisasjon som jobber for å holde Internett fritt og uavhengig, blant annet er det en juridisk paraplyorganisasjon for IETF, som jobber for å utvikle standarder på nett. I tillegg har Internet Society inntil nå vært registrarer for .org-domenet. Men det selger de nå. Internet Society er også kjent som ISOC, og ISOC Norge sitter her ved Salve.

I min tid tenkte jeg at «et fritt og åpent Internett» handlet om ytringsfrihet og sånn, og det er viktig for meg, som tross alt er samfunnvsiter. Det viste seg derimot ganske kjapt at jeg var litt på tynn is, og Internet Society er hakket mer teknologisk enn jeg hadde sett for meg. 

Fra naivitet til kunnskap

Jeg har aldri vært redd for å lære nye ting, så jeg tok Wikipedia fatt og “skulle bare lære meg litt om Internett”.

Det finnes overraskende mye informasjon om Internett på Internett, men mye av informasjonen er helt uforståelig for meg som en skarve samfunnsviter. Så jeg spurte folk. Og jeg gråt i frustrasjon, og jeg fikk grått hår. Jeg klagde og sutret om at alt var så uoversiktlig til alle som ville høre på. Og jeg begynner å se konturene av noe viktig.

Jo mer jeg lærte, og jo mer jeg innså, jo mer stressa ble jeg. Det var ikke egentlig informasjonen om hvordan Internett fungerer som gjorde meg stressa. Det var at jeg kunne så lite. Jeg, som tross alt er ganske flink med data – til samfunnsviter å være – jeg trodde jeg kunne ganske masse. Og folk jeg snakket med kunne overraskende lite de også. Det vil si, mange kan noe, men det er ikke så mange som har breddeforståelsen av hva som skal til for at Internett fungerer. De har kunnskaper i sitt felt, men ikke ut over det.

I vår digitaliseringshverdag finner vi stadig på nye og lure måter å bruke Internett på. Men jo mer jeg lærte om hvordan Internett fungerer, jo tydeligere ble det for meg at de aller fleste av oss vet ikke hvordan Internett fungerer – og dette stressa meg.

Internett blir stadig mer brukervennlig. Det er ikke bare algoritmene som forenkler hvordan vi bruker nettet, og hvilke applikasjoner vi bruker, men fremgang i teknologien. 

Hva er Internett?

Jeg går kanskje litt fort frem. Jeg ønsker å definere begrepsbruken min. «Hva er Internett» ble jeg spurt for fem år siden. «Internett er der man leser e-post og ser på nettleser og spiller spill og sånn» svarte jeg da. Nå som jeg er mye klokere og mer kunnskapsrik, så definerer jeg Internett helt annerledes. 

Internett er definert i OSI-standarden som et verktøy bygd opp av 7 lag. De forskjellige lagene representerer forskjellige funksjoner og kommunikative metoder som gjør at Internett til syvende og sist fungerer. Det nederste laget består av fysisk infrastruktur, som kabler og signaloverføring via for eksempel lys. Så er det en hel masse ting som skjer med nettverk og rutere og alt mulig, og øverst i lag 7 finner vi applikasjonslaget hvor man leser e-post, ser på nettlesere og spiller spill og sånn – det jeg trodde var Internett før. Internett er hele verdikjeden. Internett er altså mer enn bare det vi forbrukere eller sluttbrukere befatter oss med. 

En annen viktig begrepsavklaring er hva slags nettverk vi bruker. Internett er organisert som et distribuert nettverk. Det vil si at det har ikke noe spesifikt punkt som bestemmer. Internett bestemmer selv over seg selv, på den måten at alle de forskjellige nodene må samarbeide, ellers går det ikke. Denne metoden å samarbeide på blir kjennetegnet med røff konsensus og nedenfra-og-opp-perspektiv. 

Teknonologien internett, å sende pakker over et nett,  er ikke alene nok for å kalle noe Internett. Internett – og jeg driver og iherdig argumenterer for at det skal skriver med stor I fordi det er et egennavn – er det internettet vi har skapt ved at alle er koblet på. Utenom Nord Korea, da, som har sitt eget, Kwangmyong

Det er utfordringer med Internett

Altså, 7 lag og distribuert nettverk. Hva er problemet med at folk ikke kan om hvordan Internett fungerer? 

Det er utfordringer med Internett. Det finnes mye dritt på Internett. Internett er ikke bare full av folk som er snille og glade og ønsker å være konstruktive og bruke vitenskap til å føre samfunnet videre. Internett er åpent og globalt, med de utfordringer det medfører. 

Selv om Norge er et land med høy digital kompetanse, er vi ikke fri for at privatpersoner stadig vekk trør feil. Jeg tror ikke kunnskap om at Internett har 7 lag og at det er et distribuert nettverk skal komme til å løse dette, men det handler om å ha kunnskap som gir en ryggmarksrefleks. 

  • Du skrur på to-trinns-autentisering der du kan, selv om det betyr at det tar litt lengre tid å logge seg på.
  • Du takker nei til bruk av informasjonskapsler der det går an, selv om det betyr at du må takke nei til informasjonskapsler neste gang du er på samme nettsted. 
  • Når du implementerer en ny digital løsning så har du sikkerhet i fokus, selv om det betyr at løsningen blir dyrere og det blir mer jobb å legge inn informasjon før bruk. 
  • Du er ikke redd for 5G.

Disse ryggmargsrefleksen kommer ikke av å bli fortalt, gang på gang, at det finnes folk som vil svindle deg over e-post. Hadde det hjulpet, ville man fått bukt med at folk setter seg i kredittkortgjeld fordi de sender stadig større summer til noen de tror er sin venn i nød. Folk slutter ikke å røyke fordi noen sa til dem at du kan få kreft av å røyke. Ungdom begynner aldri å røyke som ryggmargsrefleks fordi røyking er farlig.

Steg for steg kommer derimot dårlige menneskers bruk av Internett til å påvirke hverdagen til folk. En handling krever en reaksjon. Og noen reaksjoner er gode, noen reaksjoner er dårlige, og noen reaksjoner burde aldri ha vært nødvendige. 

Problemer oppstår ikke bare på privat basis ved at folk ikke har en grunnleggende kunnskap. Utfordringer kommer fordi folk følger med i tiden. De skal ha enkle og kjappe løsninger, vi begynner å bli vant med at «de fikser det». Vi har alt for mye tillit i dette landet. Normalt sett er det en bra ting, jeg liker det. Men Internett er globalt, vi må skjerpe oss. 

Veldig mange utfordringer bør vi aldri komme opp i. At en av Stortingets tjeneste-telefoner drar til Iran handler ikke om vond vilje. Det handler om malplassert tillit. 

Jeg mener ikke at Internett er en dårlig ting, men vi må la det komme innover oss at dette er en global greie, og det er ikke sunt for oss som samfunn at vi ikke har kunnskap nok til å unngå å  gjøre grove feil, og det er ikke sunt for Internett som teknologi at vi ikke skal ha kunnskap nok til å imøtekomme utfordringer med konstruktive og gode løsninger.

Jeg skal komme med eksempler på hva jeg mener. 

Eksempel 1: DNSSEC

Mitt første eksempel er DNSSEC. Dette er et sikkerhetstiltak, ett av mange, som vi finner på Internett. Det er en funksjon som beskytter navnetjenere for å sikre at navnetjenere ikke blir overstyrt, men at nettverket kun stoler på navnetjenere som er godkjente med nøkkel. DNSSEC er litt styr å implementere, og ikke alle bruker det. Faktisk så er det veldig mange som IKKE bruker det. De tenker kanskje at så viktig kan det vel ikke være, det finnes jo andre sikkerhetstiltak. 

Men igjen. Det finnes andre sikkerhetstiltak for nettsteder, og det finnes også et teknisk community som hadde oppdaget en feil ved DNS sånn ikke alt for seint. Vi kan ha tillit til at de andre sikkerhetstiltakene virker, og vi kan ha tillit til communitien, men da bør vite at det er det vi har tillit til, og ikke bare trekke lua over øynene og tenke at det vi ikke vet har vi ikke vondt av.

Men hva kan folk gjøre med det?

Veldig mange som har nettsider på Internett bruker en eller annen form for nettsidebygger, og veldig mange hoster også nettsiden sin hos den nettsidebyggeren, for det er så enkelt og greit. Alt i ett, lissom. De kan sikkert fikse domenenavn også. Men å hoste hos disse store selskapene vil mer eller mindre bety det samme som å akseptere at man ikke får DNSSEC. wordpress.com er veldig tydelige på at de kommer ikke til å tilby DNSSEC. wix.com har en poll på om de skal tilby det, jeg aner ikke hvor lenge de har hatt den pollen gående. Shopify tilbyr DNSSEC – for 500 ekstra dollar, jeg vet ikke om det er i måneden eller en engangssum. Squarespace fant jeg ingen informasjon om, så selv om jeg trekker frem wordpress.com som en aktør her, er de slettes ikke alene om å ikke være interessert i DNSSEC.

Om man synes dette er viktig, så kan man velge hostingleverandør som tilbyd DNSSEC. Man kan fremdeles bruke nettsidebyggeren, men man bruker en annen hosting. Dette krever at man kan litt, først og fremst må kan vite hva hosting er, og hva man trenger av en hostingleverandør, men man må også vite at det finnes noe som heter DNSSEC, og man skal jo helst ha tatt et informert valg om at det er noe man vil ha. 

Eksempel 2: IPv6

Et annet eksempel på jeg vil se på er IPv6. Som forhåpentligvis alle her vet, er IPv4 en uttørket ressurs. Det er rimelig mange flere tilkoblinger på Internett enn man forutså back in the Day da Internettprotokollen ble skapt. Og så har man da oppgradert adresseringen, og nyeste versjon er IPv6, som det finnes så mange av, at alle internett-tilkoblinger kunne fått en adresse og selv etter det hadde vi hatt mange flere igjen.
Men en utfordring er at ingen vil slutte å bruke IPv4. En videre utfordring er at IPv4 og IPv6 ikke kan kommunisere direkte sammen, så så lenge noen nettsider er å finne KUN på IPv4, så vil IPv4 bli fortsatt å brukt. Og de blir brukt med en god dose kreativitet. Hvordan man deler opp en IP-adresse, eller hvordan man bruker den felles og så videre er ikke bare voldsomt kreativt, men det er også ikke veldig heldig. Hvor lenge kan det vare at man har brukt forskjellige gaffateip-løsninger? Hvem vet? Men hva kan folk gjøre med det?

En ting jeg kan gjøre er å bare tilgjengeliggjøre bloggen min på IPv6, og akseptere at jeg kanskje ikke får trafikk på min nettside. Om mange nok gjør det vil det minske nytten av IPv4, og når stadig færre sider blir å finne på IPv4, så er det kanskje ikke så vanskelig å velge det bort og bytte ut. Men det er ikke alle som kan bare ekskludere en stor del av potensielle lesere på den måten. De fleste sluttbrukere og privatpersoner er jo på Internett gjennom IPv4 fremdeles.

Dermed er tilstanden slik: IPv4 blir ikke byttet ut før alle begynner å tilby IPv6, og så lenge ikke alle tilbyr alt på IPv6, så… 

Dersom noen av oss velger å ikke tilby nettstedet vårt på IPv4 (som jo de fleste sluttbrukere er på Internett gjennom), kommer vi til et større problem med fremtiden til Internett. Det var dette vi skal snakke om nå som gjorde at jeg ble stressa og måtte trekke pusten og tenkte “dette burde alle vite, dette burde alle ha muligheten til å forstå”.

https://www.weforum.org/agenda/2016/04/10-forces-that-threaten-to-tear-the-internet-apart

Vi har nytte av Internett som et globalt og fritt verktøy, hvor informasjon vi kanskje ikke visste vi hadde lyst på ligger og venter på oss. Men fordi det også er en boltreplass for ting vi ikke liker, jobbes det stadig med å få kontroll over kommunikasjonen som skjer på Internett. Denne kontrollen kan være styrt av styresmakter som vil hindre ulovligheter, det kan være at folk ber om og ønsker for eksempel et generelt pornografi-filter. De konsekvensene man frykter er at man vil legge så mange føringer og teknologiske sperringer at man til slutt ender med en balkanisering av Internett – altså en oppdeling i flere internetter, ikke lengre egennavnet Internett. 

Min informasjon er ikke det samme som Annie i Australia eller Tim i Kanada. Krav om innhenting av informasjon, blokkeringer av nettsteder eller generelt uvilje mot Internett fordi det finnes kjipe ting som blir spredd, delt og fortært – i verste fall er selve Internett i fare. Om det blir for mange begrensninger, vil da de som står for begrensningene si at vi like godt kan lage et eget internett, på lik linje som Nord Korea har gjort, eller vil det være noen som ser nytten i å begynne å tilby Internett 2.0 – et Internett som ikke er ødelagt av historien så langt, men som heller ikke er en del av det Internett vi kjenner i dag, Et helt nytt Internett med en helt nytt rotnavnesysten – enten “off the grid”, med rene økonomisk motiverte interesser, eller fra statlige aktører med et propagandabehov. Er det på noen måte ønskelig?

Om Internett blir delt, om det så er enten fra statlig vilje, kommersielle interesser (som walled gardens), eller kriminelle baktanker, så er likevel resultatet der: Internett blir ødelagt om det blir delt opp.

Fremtiden

Vi er ikke der enda. Mange mener til og med at noe fragmentering av Internett aldri kommer til å skje, Internett er for komplekst, og det er for mange involvert i prosessen rundt det å bygge og utvikle Internett. Internett er dessuten i utvikling hele tiden. DNSSEC er ikke nødvendigvis så viktig lengre, fordi man begynner å se på mulighetene for å sikre DNS direkte i nettlesere, eller sikre DNS over sikkerhetssertifikatet TLS og så videre.

IPv4… Ja, det er faktisk krise – men enn så lenge fungerer det jo på en måte. Mange tilbyr nettsteder på IPv4 og IPv6 samtidig (dual stack), og alle må jo over på IPv6 etter hvert.

Fremtiden er hva vi skaper den til å bli, og jeg vil gjerne at Internett fortsetter å være et bra sted. Jeg tror ikke vi kan klare det på å legge all vår tillit til at disse folka i Internet communitien fikser det. Vi må alle være med på å fikse det. Vi må få ryggmargsrefleksen i å forstå at Internett er bra, vi må utvikle det videre sammen i en retning vi ønsker, vi kan ikke lengre bare bli med på turen som passasjerer.

På mandag kom det nye læreplaner, og ordene «digitale ferdigheter» ble brukt hyppig. Elevene skal lære å bruke teknologi. Koding og programmering er også med i generell terminologi. 

https://www.udir.no/lk20/nat01-04/om-faget/kjerneelementer

Denne teksten er klippet fra beskrivelsen av naturfag. Det er viktig å lære mer digitale ferdigheter, og det er nok lurt å begynne tidlig med å lære koding. Koding kommer til å være en helt essensiell del av fremtidens arbeidsmarked, og det er helt naturlig at skolen tar inn dette. 

Men jeg synes selvfølgelig det er lite fokus på hvordan Internett fungerer. Det er bra å vite hvordan man skal bruke Internett, men det var dette med at applikasjoner bare er en liten del av Internett. Kunnskap om Internett infrastruktur er en helt essensiell del av fremtidens samfunn.

Skal vi fortsette at Internett skal ta så mye plass i samfunnet vårt – det er jo her mer eller mindre all kommunikasjon går, både privat og på arbeid, om helse og om økonomi, om skatt og om seksuelle preferanser – må vi ruste oss. Om vi skal kunne ha tillit til at dette verktøyet overlever den store påkjenningen det er at alle vil ha en mening om den, og alle vil gjøre lure ting, så må vi bare sette i gang og øke det allmenne kunnskapsnivået om Internett infrastruktur. 

Når vi gjør det, vil vi være i stand til å ta gode valg for Internett, gode valg for fremtiden, gode valg for kunnskapen, gode valg for samfunnet. Vi vil fortjene den tilliten vi allerede gir til Internett, fordi vi vil få en ryggmargsrefleks som sier nettopp hva som er trygg og riktig bruk, også i lagene under applikasjonen.

Takk for meg (jeg skal fikse dette med IPv6, jeg lover).

Maja får ikke leserinnlegg på trykk

Her i forrige uke (30 januar) postet noen en artikkel på et indieforfatterforum, en artikkel som sto i Klassekampen 21. januar: “Satser på selvpublisering“. Underoverskriften fristet med “Bokhandlerkjeden Ark er i ferd med å utvikle en egen selvpubliseringsportal for forlagsløse forfattere.” Med interesse leste flere i indieforfatterforumet artikkelen, og ganske snart utartet diskusjonen seg ikke i retning av hva bokhandlerkjeden Ark (som er eid av storforlaget Gyldendal) gjør eller ikke gjør, men det som mange oppfattet som en svært fordomsfull tone gjennomgående i artikkelen. “Noen burde si noe” ble sagt.

Så jeg sendte inn et leserinnlegg. Beskjeden jeg fikk var at jeg skulle få beskjed innen en uke dersom dette kom på trykk. Nå har det gått en uke, og jeg har ikke hørt noe, så da legger jeg teksten ut her istedenfor.

Etter jeg skrev teksten, har jeg også fått nyss i at artikkelforfatteren i Klassekampen har publisert flere artikler om indieforfattere og selvpublisering, “Satser på ny hest” 14. januar (“Arve Juritzen solgte livsverket sitt til Petter Stordalen – pengene går til selvpubliseringsforlaget Kolofon“) og “Tror storforlagene vil blø” 16. januar 2018 (med underoverskriften “Ledelsen i flere norske storforlag ligger våken om nettene og svetter, mener forfatter Arne Berggren“). Begge disse artiklene handler om at selvpublisering i forskjellige former øker. Jeg synes fremdeles det mangler litt dybde om hva det vil si å være indieforfatter, og hva det vil si å være forlagsforfatter – men artiklene har ikke på langt nær en så fordomsfull tone som “Satser på selvpublisering” har.

Uansett – det var introduksjonen, her er innlegget, som altså ikke kom på trykk:

Kommentar til artikkelen «Satser på selvpublisering», i Klassekampen, av Thomas Espevik, mandag 21.januar

Den som intet våger, intet vinner.

Det er mye som beveger seg i forlags- og forfatterlivet for tiden. Noen forlag blir enorme, andre forlag startes opp med brask og bram, forfattere bytter forlag… og mange velger å gi ut bøker selv. Digitalisering og tendenser i samfunnet gjør at mange velger utradisjonelle metoder for å nå frem med sine historier. Slike «gjør-det-selv»-løsninger er ikke et isolert fenomen blant spirende (og etablerte) forfattere – det er rett og slett Zeitgeist. Musikk blir produsert på egne labels, tekst blir utgitt på blogger istedenfor i magasiner, og ikke minst blir som kjent taxinæringen og hotellnæringen utfordret. Som med de fleste andre endringer i samfunnet finnes det individer som er positive, og andre som er kritiske til det som skjer. Men ingen kan si at endringen ikke skjer – vi må forholde oss til den.

I miljøet rundt indieforfattere – altså forfattere som velger å publisere egne bøker selv – er det en spennende tid vi lever i. Tidligere var det kanskje slik at de som valgte selvpublisering gjorde dette i mangel på forlagsstøtte. Nå er ikke lengre forlagene attraktive. Betyr det at kvaliteten på bøkene må være dårlige, og at bøkene må være uten redaksjonell bearbeiding?

En av de største utfordringene til indieforfattere er nettopp dette spørsmålet; har utgivelsen kvalitet? For de etablerte er svaret på dette opplest og vedtatt, noe som også kommer frem i Klassekampens artikkel «Satser på selvpublisering» 21. januar, ført i pennen av Thomas Espevik. Saken har en overskrift som antyder at det skal handle om at bokhandleren Ark ser nye muligheter og vil prøve ut markedet. Teksten fokuserer derimot på negative fordommer mot selvpubliserende forfattere. Meningen som blir presentert er at selvpubliserte forfattere ikke kan produsere kvalitet. Det er en «kvalifisert fordom», som litteraturkritiker Bernhard Ellefsen uttaler. Nestleder i Kulturrådet, Anne Oterholm, problematiserer også at det blir vanskelig for forbrukere å orientere seg i en bokhandel dersom «redaksjonelt behandlede og redaksjonelt ubehandlede bøker legges ut uten noen mediering, formidling og tenkning (…)».

At ikke Klassekampen i denne saken så nytte i å ta kontakt med noen som har kjennskap til hvilke redaksjonelle behandlinger som blir gjort blant de som gir ut på eget forlag, blir betenkelig. Vær varsom-plakaten spesifiserer at pressen skal være kritiske til bruk av kilder, og etterstrebe en bredde og relevans i valg av kilder. Saken om interessant utvikling i boksalg for å møte et økende volum med selvpubliserte bøker forsvinner i en reaksjonær tankegang om at det kun er store forlag som kan gå god for kvalitet.

Jeg skal ikke si at alle bøker som står utenfor forlag er av «litterær verdi», som det så pent heter for opptak av medlemmer i Den Norske Forfatterforening. Men artikkelen legger et premiss om at indieforfattere verken er kvalitetsbevisste eller jobber med fagfolk – redaktører, manuskonsulenter, korrekturlesere og så videre – for å sikre kvalitet. Mange ganger endog de samme tjenesteleverandørene forlagene selv benytter seg av. Å gi det ensidige negative fokuset på selvpubliserte forfattere blir ikke bare fordomsfullt, men når litteraturkritiker Bernard Ellefsen i tillegg trekker inn faren for at indieforfattere skal publisere nazistiske bøker og presse seg inn i bokhandleren, så blir hele fremstillingen useriøs. Da hjelper det ikke artikkelen at det står en kort modererende setning om at mange selvpubliserte (amerikanske) forfattere har vist seg på bestselgerlister i USA.

Selvpubliserte forfattere, som helst liker å kalle seg indieforfattere – nettopp på grunn av stigmatiseringen og fordommene rundt begrepet «selvpublisert», har fått selvtillit til å satse på seg selv istedenfor å gå gjennom forlag. En av grunnene til dette er Zeitgeist, som jeg nevnte innledningsvis. En annen grunn er at det finnes lett tilgjengelige diskusjonsforum for å lære av likesinnede med mer erfaring enn deg hva man skal gjøre og hvordan man kan gå frem for å gi ut bok. En tredje viktig faktor er nettopp tilgangen til tjenesteleverandører som leverer redaksjonelle tjenester av god kvalitet. Og her har dyktige gründere kjent sin besøkelsestid. Resultatet er BoldBooks. BoldBooks skaper en møteplass mellom disse tjenesteleverandørene og de vordende forfatterne, og i de siste årene har det vokst frem et stort og kreativt miljø rundt prosessen med å gi ut bøker selv. Ikke fordi man blir refusert av forlag, men fordi man har muligheten til å ta valget; skal jeg streve med å bli akseptert, få tjenester, si ifra meg rettigheter til eget verk og betale for dette med eventuell fortjeneste – eller skal jeg betale for tjenester, eie alle rettigheter, ha den endelige kreative kontrollen og beholde all fortjeneste selv? For noen er vurderingen økonomisk, for andre er det fokus på rettigheter, for noen er det kreativ frihet – jeg antar det er like mange årsaker til å «gå indie» som det er antall personer som gjør nettopp det. Å avfeie indieforfattere fordi det å være selvpublisert for 20 år siden ofte var ensbetydende med å være refusert, er en gammeldags holdning. e-bok.no har forstått dette og bruker indieforfattere til å øke mengden og variasjonen i e-bøker. Det er verken sjokkerende eller uhørt at en bokhandlerkjede ønsker det samme. Det er gledelig nytt for både forbrukere og forfattere, og burde bli presentert som dette.

Sannsynligvis kommer ikke alle bøker fra indieforfattere og selvpubliserende forfattere til å være gode. Noen av dem kommer fremdeles til å være venstrehåndsarbeid med støtte fra Fritt Ord og uten redaksjonell gjennomgang. Kanskje til og med med rasistiske undertoner. Det er derfor viktig at nettopp litteraturkritikere hjelper forbrukerne med å være åpne for gruppen, eller at bokhandlerne tilbyr sin kompetanse i fremstilling og sortering av bøkene de har for salg. Det er også viktig for forbrukere å ha mulighet til å lese utsnitt, bla gjennom og selv ta et aktivt valg basert på noe annet enn forsideillustrasjonen – og da må salgskanaler være åpne også for indieforfattere. Heia Ark, isåfall.

Klassekampen kunne ha skrevet en artikkel om en spennende bevegelse i litteratur- og boksalgene. Klassekampen valgte å fremme fordommer mot selvpubliserende forfattere.

Maja Enes

Kommende indieforfatter

sinnamaja

“Streng Maja med pekefinger” – den første Paint-tegningen jeg tegnet av meg selv, back in the days – 2008.

Maja har en prosjektplan

Jeg kjenner på behovet for å informere litt om fremgangen i bokprosjektet. Det har vært stille fra meg en stund nå, og det er strengt tatt fordi det ikke skjer så mye.

Jeg er i en periode med mye venting.

Jeg har sendt fra meg boka til fagkonsulent igjen. Nå sitter jeg og venter på tilbakemelding derfra. I mellomtiden fikler jeg litt med setningsoppbygging. En av tilbakemeldingene fra testlesere var nemlig at boken er lett forståelig, men fordi det er så mye nytt så kan det likevel bli litt tungt å lese. Jeg forsøker derfor å rett og slett forenkle setninger for å gjøre det litt enklere.

En annen ting jeg gjør er å lage illustrasjoner til boka. Jeg har i prosessen landet på uttrykket illustrasjonene skal ha. Jeg kaller dem “fjolletegninger”. Illustrasjonene er ment til å gi leseren en slags pause i fakta, samtidig som tegningene er knyttet til fakta. De av dere som følger meg på Instagram har sett en del av tegningene enten i prosess, eller ferdige produkter.

Når jeg får tilbakemeldinger fra fagkonsulenten, skal jeg altså fikse på det som trengs å fikse. Jeg har gitt han beskjed om at jeg ikke kommer til å ta inn ny informasjon – men jeg tviler på at han respekterer den føringen (kjenner jeg ham rett). Så jeg må nok redigere litt for å balansere denne “enkel” eller “korrekt”-problemstillingen som jeg har skrevet om tidligere.

Deretter er det rett og slett korrekturlesing. Jeg tør ikke ikke ha dette. Selv om jeg på mange måter er en rettskrivinga-nazi med Språkrådet på “favoritter” i nettleseren min, vet jeg at jeg overser mine egne feil. Og det gjør vondt i sjela å lese en tekst med slurvete skrivefeil. Jeg vil ha meg frabedt dette.

Etter/under korrektur bør jeg også få en ny tilbakemelding fra manuskonsulent som har gitt meg redaksjonelle tilbakemeldinger på boka tidligere. Dette trenger jeg fordi jeg må ha en rapport til Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening, ettersom jeg gir ut på eget forlag.

Alle disse tingene kommer ikke til å ta alt for lang tid. Men så. Når boka er trykkeklar skal jeg sende den til Innkjøpsordningen for å bli vurdert til å kjøpes inn til bibliotekene. Jeg kan ikke trykke boka før jeg får tilbakemelding fra disse. De møtes åtte ganger i året, men om de får for mange bøker å vurdere, utsetter de innsendte bidrag til neste møte. Det betyr at jeg i verste fall må vente nærmere fire måneder før jeg får svar.

Først når jeg får svar fra innkjøpsordningen, kan jeg trykke boka.

Og det er prosessen fremover nå. Det viser seg at sluttspurten hovedsakelig består av venting. Jeg ser for meg at målet om å bli ferdig i løpet av 2018 kanskje likevel ikke blir møtt. Det er for mange andre personer jeg er avhengig av, og jeg føler jeg ikke har helt kontroll på fremdriften selv.

I mellomtiden har jeg også knust kameraet på mobilen, og sliter med å lage joviale og forsøksvis festlige Instagram-oppdateringer, så derfor er det rimelig stille der og.

Her er illustrasjonen som går til “Internet Exchange Point“. Jeg tror dette er den ferskeste illustrasjonen jeg har, og jeg har ikke vist den til noen før.

IXP

Maja forsøker å balansere “enkel” og “korrekt”

Jeg liker å gi ifra meg gode produkter. Det innebærer også at når jeg er usikker, søker jeg etter konstruktive tilbakemeldinger.

Jeg har innsett at som indieforfatter må man kanskje være litt flinkere til å kaste seg ut i det – boken er ferdig når man selv bestemmer det. Jeg klarer ikke bestemme det, men henger meg opp i at det alltid kan bli bedre.

En ting jeg er avhengig av, er tilbakemeldinger fra fagfolk. Jeg er samfunnsviter og skriver tross alt om et annet fag enn det jeg selv studerte. Da jeg var student på NTNU var jeg en del involvert i studentpolitikken. Det gjorde at jeg måtte samarbeide med en del sivilingeniør-spirer. Og det samarbeidet gjorde meg kjent med en del fundamentale forskjeller mellom samfunnsvitenskaplig og naturvitenskapelig/teknologisk tankegang.

For eksempel: Setningen “Internett er avhengig av kabler” er en setning jeg har skrevet i manuset. Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er jo forenkling som er poenget mitt. Men da kommer disse teknologene og er ikke helt enig i at jeg kan si sånne ting så enkelt:

Det kommer an på hvor i næringskjeden du tenker deg, de fleste sluttbrukere bruker jo trådløst Internett.

Internett er avhengig av flere ting enn bare kabler.

Det blir mer riktig å si at Internett er avhengig av elektrisitet.

Jeg forstår innspillene, men samtidig er det ikke den type innspill jeg trenger når jeg vet at jeg forenkler og jeg forsøker å gjøre informasjonen tilgjengelig for de som ikke har samme bakgrunn som de som jobber med teknologi.

At teknologer liker at ting er korrekt er ikke så rart. Jeg forsøkte meg på å lære meg å kode for en liten tid tilbake. Den minste lille “kreative løsningsforslag” gjør at koden ikke virker. Man må være konkret, ikke ta snarveier og alt må være korrekt.

Og så kommer det som stikker – jeg vil jo at informasjonen skal være korrekt. Jeg vil bare at den skal være enkel i tillegg. Det er meningen at folk skal forstå det, og ha et lystbetont forhold til å lære det! Den balansen mellom “korrekt” og “enkelt” er hårfin, veldig fort blir det til at jeg må ta snarveier. Er det nok å fortelle at Internet Exchange Point er et sted hvor mange nettverk møtes, eller skal jeg gå inn på at ved å koble seg på Interent Exchange Point og gjøre flere peeringavtaler gjør at ruteren bare bruker én port, og forenkler på den måten tilkoblingen mellom nettverkene? Skal jeg gå så dypt inn i temaene at jeg snakker om peeringavtaler og porter til en ruter (en edgerouter, til og med, ikke bare en ruter), eller skal jeg bare forholde meg til nettverk – være tydelig på hva dette er, og gjøre det enkelt?

Min løsning var å gjøre det enkelt. Men så kommer disse teknologene da:

Det er jo ikke akkurat feil, men det er ikke helt riktig.

Jeg vet det. Jeg forstår det. Jeg vil bare balansere inn litt “enkelt”.

Jeg har, særlig etter jeg ble kjent med indieforfattermiljøet, sett en del selvpubliserte bøker som dessverre ikke holder en veldig høy kvalitet. Jeg har sett mange bøker som er strålende gode også, så jeg slår ikke alle over en kam her. Jeg må likevel beundrer de som publiserer bøker som mer eller mindre virker uferdige (de kunne hatt godt av en runde med redaktør og korrektur). De tenker “nå er jeg fornøyd, jeg publiserer”, og står i det.

Jeg, derimot, sitter her og river meg i håret mens jeg funderer “skal jeg legge til enda ett kapittel?”, og ser målet mitt om en lettvint 100-siders bok forsvinne stadig lengre i horisonten. Å bare ha selvtillit nok til å tenke “nå er jeg ferdig” er liksom… drømmen.

En enda større drøm er jo at jeg gir ut en bok som er bra, som folk liker å lese og som folk lærer noe av. Så da får jeg svette videre over balansen mellom “korrekt” og “enkel” en stund til.

 

(Nå språkvasker jeg siste del av boken. Jeg har innsett at to av kapitlene må ta en ny runde for å få mer fakta tydeligere frem, og kanskje bli til tre kapitler. Til helga nå sender jeg uansett manuset til testlesere for å høre hva de, pedagogen og gameren, tenker om innholdet generelt. Jeg får bare gi de et liten varsel om de to kapitlene som ikke er helt 100%).

datasenter

Illustrasjonsfoto: Kladd til illustrasjon i boka (et datasenter)

Maja føler på full forvirring over moms på e-bok

I dag morges leste jeg en litt overraskende artikkel fra Medier24, skrevet av ansvarlig redaktør Gard L. Michalsen, som omhandlet momsfritak på elektroniske nyheter. I bunn og grunn forklarer han her at i forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 2018, blir det momsfritak for elektroniske nyheter, men kun dersom disse nyhetene også blir publisert på papir. Nettaviser og slikt må altså fremdeles betale moms.

“I alle dager, går det an at kun PDF-versjon av trykte aviser får momsfritak?” Tenke jeg – etterfulgt av “Vent litt, skulle ikke e-bøker fritas for moms?”

Så i nysgjerrighetens ånd tok jeg på meg oppdraget å nøste opp i hva som har skjedd og hva som ikke har skjedd.

I statsbudsjettet fra 2017-2018 står det, i kapittel 4.37 følgende (min utheving):

De senere år har forbruket dreiet i retning av økt forbruk av digitale tjenester, og denne utviklingen må forventes å fortsette i årene fremover. Flere avgiftsfritak for elektroniske tjenester vil dermed undergrave merverdiavgiftens rolle som forbruksskatt og inntektskilde for staten. Merverdiavgiftsfritak for tidsskrift og enkeltartikler vil medføre press for merverdiavgiftsfritak for andre elektroniske tjenester, for eksempel e-bøker. Regjeringen mener derfor at det ikke bør innføres merverdiavgiftsfritak for elektroniske tidsskrift og enkeltartikler.

Dette førte til en del reaksjoner, blant annet fra Det Norske Forfatterforbundet som får uttale seg i tidsskriftet Bok365 17.oktober 2017:

– Utrolig! sier lederen i Den norske Forfatterforeningen Heidi Marie Kriznik til Forfatterforeningens nettside. Hun sier at regjeringen viser en manglende forståelse og en merkelig tilbakeholdenhet og inkonsekvens når de nå i statsbudsjettet fremdeles holder på moms på e-bøker.

Men så kommer Venstre inn på banen, og går i Regjering med de blå-blå, som altså har hatt regjering de siste årene (for de med dårlig hukommelse: Høyre og FRP satt i regjering 2013-2017, og Høyre, FrP og Venstre sitter fra 2018 og fremover). I 2018 blir altså Venstre regjeringsparter, og alle bokhjerter gleder seg, hvertfall slik Bok365 fremstiller det, 14. januar 2018:

Venstres Trine Skei Grande – som har vært nevnt som en mulig ny kulturminister – kunne på pressekonferansen love «en ny og mer moderne kulturpolitikk og en veldig aktiv språkpolitikk».

Så sa hun: – Og personlig må jeg bare si en liten ting: Det at vi får til å fjerne momsen på e-bøker, synes jeg er en liten og viktig ting i litteraturpolitikken.

I går, 12. juni 2018 kom altså forslag til skattedelen av revidert statsbudsjett. Eller, som den faktisk heter:

Innstilling fra finanskomiteen om Revidert nasjonalbudsjett 2018, om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2018, og om skatter og avgifter i statsbudsjettet for 2018 (Midlertidig)

Her står det ingen ting om e-bøker. Det eneste som står her, er nettopp det at papiraviser som også gis ut på PDF, skal ha momsfritak for sitt PDF-salg. Den skal godkjennes 15 juni.

Konkret står dette (noe parafrasert), i kapittel 4.4.1 – Departementets vurderinger

Formålet med meirverdiavgifta er å gje staten inntekter. (…) Ein bør difor generelt søkje å unngå særskilde ordningar som fritak og reduserte satsar. Når utviklinga i samfunnet går i digital retning med auka forbruk av elektroniske tenester framfor fysiske varer, er det viktig at forbruket av digitale tenester er omfatta av meirverdiavgifta.

(…) Omsynet til lik behandling av trykte og elektroniske tidsskrift talar likevel for å innføre eit fritak for elektroniske tidsskrift der tidsskriftet allereie finst på papir.

Det blir vanskelig å tro at det på noe som helst tidspunkt skal bli momsfritak på e-bøker med holdningen om at økt forbruk av bøker og nyhetsmedier via digitalisering gjør at staten ikke får inn momspenger.

Når det gjelder momsfritak for bøker, beskriver Forleggerforeningen det slik:

Det er ikke merverdiavgift på trykte bøker og lydbøker i Norge. Dette fritaket ble innført på 1960-tallet og er en av grunnpilarene i den statlige litteraturpolitikken. E-bøkene er belastet med 25 % merverdiavgift.

Merverdifritaket skal sørge for at lesere har tilgang til bøker til en overkommerlig pris. En stor del av bøkene som gis ut i Norge er marginalt lønnsomme, og det er blant annet takket være fritaket fra merverdiavgift at forlagene kan gi ut smal litteratur, og oppfylle de litteraturpolitiske målsetningene om å sikre bredde og mangfold.

Denne tilgangen gjelder visst ikke digitale bøker, selv om disse har potensiale til å være billigere og mer tilgjengelige ettersom de ikke krever trykkekostnader, transportkostnader og materialkostnader.

Så for å samle trådene:

Vi har alle forventet momsfritak for e-bøker etter at Venstre kom i regjering. Det skjedde ikke. Derimot kom det en rar regel om at kun papiraviser kan selge PDF-aviser momsfritt, mens aviser og tidsskrift som kun tilbys digitalt, ikke kan det.

Så langt har jeg linket til Medier24 og Bok365. Begge deler er nettaviser. De blir altså ikke omfattet av denne justeringen i loven.

“I alle dager, går det an at kun PDF-versjon av trykte aviser får momsfritak?”

  • Ja, tydeligvis.

 

“Vent litt, skulle ikke e-bøker fritas for moms?”

  • Nei, sannsynligvis ikke likevel.

 

Og det er så langt jeg har forstått saken! Nå er det egentlig bare å lene seg tilbake og vente på at kultur-Norge skal begynne å krangle. Jeg finner frem popcornet.

OPPDATERING! 

Trine Skei Grande har svart meg på Twitter, hvor jeg postet denne bloggposten tidligere i dag:


moms.jpg

ESA er EFTA Surveillance Authority og er et organ som skal påse at EØS-landene følger de økonomiske føringene slik at de kan delta i handel med EU.

Med tanke på at EU stemte for at de individuelle landene i EU kan sette moms på e-bøker til å bli like moms på trykte bøker sommeren 2017, burde dette med andre ord ikke ta lang tid.

Vi holder pusten!

Illustrasjonsfoto; MS Paint: “e-bok”. Så dårlig tegning at det sikkert hadde vært bedre å ikke hatt noen.

Maja oppretter forlag

Jeg kom til slutt til en avgjørelse: jeg gir ut boka på eget forlag.

Tidlig i prosjektet forsøkte jeg å få tak i forlag som var villig til å bli med på prosjektet, uten at jeg fikk napp. Jeg har jo fått stipend og greier for å skrive denne boka, så jeg bestemte meg for å fortsette med å skrive uten støtte fra forlag. Med god hjelp fra folk rundt meg sto jeg på og fortsatte. Nå som jeg har kommet hit med ferdig førsteutkast og bistand fra fagkonsulenter og senere også tekstkonsulent, forsvinner mitt behov for å bli tilknyttet et forlag.

Det er mye positivt med å publisere selv: Om jeg må revidere teksten har jeg full kontroll over alle deler av publiseringen, og jeg slipper å forholde meg til en tredjepart. Dessuten kommer jeg til å ha kontroll på produksjonen – jeg velger alle leverandører ut fra de kriteriene som er viktige for meg. Ikke minst har jeg også da kontroll på pengestrømmen. Alle utgifter og alle inntekter er helt i min kontroll. Minuset er vel at det er mer arbeid, og det er mye jeg må gjøre som jeg ikke vet hva er enda. Jeg tar utfordringen med forventingsfull glede.

Hvorfor opprette forlag?

For å gi ut bok selv, må man ha ISBN-nummer. Du vet, det nummeret enhver bok har. For å få tak i noen ISBN-nummer, må man ha eget forlag.

Så hva gjorde jeg for å opprette eget forlag?

Jeg googlet noe a la “opprette eget forlag” og kom til all informasjonen jeg trengte. Informasjonen ligger for eksempel på BoldBooks.

Det er 2 steg du må ta:

  1. Velg et navn på forlaget ditt
  2. Send inn skjemaet til Nasjonalbiblioteket

Og vips så har du opprettet forlag, og får en bunke ISBN-nummer klar til bruk. Du trenger verken registrere noe hos Skatteetaten eller i Brønnøysundsregisteret. (….Men av regnskapsmessige grunner er det lurt å tenke på å ha eget firma i tillegg.)

Jeg har oppretta Mudskipper Publishing.

Jeg har kjøpt domenet, men har ikke gjort så mye mer med den nettsida. Jeg har store planer, men begrenset tid. Og hvorfor engelsk navn? Jo, fordi derfor.

PS: Jeg har planer om en helt egen bloggpost om ISBN-nummer, det kommer til å bli pokker så spennende skal jeg si deg!

Maja mudskipper

Illustrasjonsbilde: Et mulig markedsføringstriks? Maja svømmer i slamkryper-drakt? Eller kanskje ikke. MS Paint (selvfølgelig). (Slamkryper er det norske ordet for Mudskipper.)

Maja drar på indieforfattertreff

For de som ikke visste det, eller om har glemt det, så er det kanskje verdt å minne om at jeg skriver på en bok. Jeg kaller den Internett-boka. Mer om den ved en senere anledning, nå skal jeg skrive om noe annet:

Før jeg hadde skrevet noe særlig på Internett-boka, tok jeg kontakt med ganske mange forlag. Jeg tenkte jo at for å gi ut bok må man ha kontrakt med et forlag. Etter flere “det passer ikke vår profil”-svar, måtte jeg ta et valg: Gi opp, eller bare fortsette?  Da jeg var ved dette veiskillet ble BoldBooks (en tjeneste for å koble sammen leverandører for selvpubliserende forfattere) lansert, og jeg ble med på noen foredrag av ren nysgjerrighet. I kjølvannet av dette begynte det å samles en gruppe selvpubliserende forfattere under den mindre betente terminologien indieforfattere.

I går var jeg på nok en indieforfatter-treff (primus motor for dette treffet var Mette Barfelt). Denne gangen var det et rent sosialt treff uten noe faglig agenda. Og apropos betent terminologi; jeg føler jeg er med på en slags vekkelsesbølge.

De indieforfatterne jeg har møtt har vært utrolig inspirerende og motiverende folk. I samtaler blir det sjenerøst delt ut tips og tilbakemeldinger, lure løsninger, advarsler om fallgruver og så videre. Om det er konkurranse mellom indieforfattere, er det noen som har glemt å fortelle den gjengen her om det, for her er det et miljø som er preget av genuin interesse for å få hverandre til å lykkes.

Det er ikke til å komme unna at selvpubliserte forfattere har et rufsete rykte. Min egen fordom mot selvpubliserte forfattere var at de rett og slett er dårlige forfattere ingen forlag vil ta i med en jernstang. Så med det fortegnet; hvorfor velge den veien fremfor å jobbe sammen med et forlag?

Indieforfatterne jeg har blitt kjent med har gitt ut forskjellige mengder bøker; alt fra ingen til mange. Enhver sjanger og enhver aldersgruppe er representert. Noen av forfatterne har aldri hatt kontrakt med forlag, mens andre har gitt ut både selvstendig og i forlag. Noen av indieforfatterne havnet i lignende situasjon jeg er i:  de hadde et prosjekt ingen forlag ga respons på, men satset videre likevel. Andre forfattere synes forlag tilbyr for lite, og krever for mye. Å miste rettighetene til sin egen tekst er en gjenganger som blir nevnt som argument mot forlag. Noen deler også erfaringer om da de ga ut bok på forlag og måtte gjøre det meste av arbeidet selv fordi de ikke var et prioritert prosjekt hos forlaget. Hvorfor bruke forlag da?

Men med forlag kommer også en viss kvalitetssjekk som mangler på indiebøkene. Kanskje dette er en av grunnene til at mange indieforfattere ønsker at flere lykkes – jo mer kvalitet som kommer fra selvpubliserte forfattere, jo mindre stigma? Det er jo absolutt ikke slik at alle bøker som blir avvist fra forlag er dårlige: J.K. Rowling ble tross alt avvist fra de aller fleste forlag før hun fikk gitt ut sin første bok om Harry Potter.

Om jeg skal våge meg ut med en liten fremtidsvisjon, så tror jeg det blir stadig flere selvpubliserende forfattere. Internett gjør at markedet er rett der – man er ikke lengre avhengig av mellommenn for å nå frem til kunden. Kjøperne er tilgjengelig rett ut av sofaen hjemme. Markedsføring er langt billigere enn før – et par klikk og en liten slant, og du kan nå ut med budskapet til hele verden om du vil det. Alle verktøyene (og tjenestene) du trenger for å gjennomføre en selvpublisering er lett tilgjengelig digitalt. Ikke minst er det også blitt normalt at produsenter tilbyr tjenester direkte til kunden uten fordyrende mellomledd. Selv er jeg en ivrig tilhenger av denne tendensen, jeg solgte for eksempel nylig en leilighet uten mekler (fordyrende mellommann). Det er altså en trend i markedsdynamikken at produsent (forfatter) og konsument (leser) handler direkte fremfor via andre, så det er ikke rart om bokbransjen følger trenden. Indieforfattere er kommet for å bli, og det blir nok stadig flere.

Jeg har strengt tatt ikke helt bestemt meg for å fortsette jakten på forlag eller ta publiseringen i egne hender, men jeg kjenner at argumenter for forlag er stadig minskende.

 

Jeg har ikke rukket å tegne noe, så illustrasjonsbildet er et bilde av katten min. Ingen annen sammenheng med teksten forøvrig.

2015-12-21 10.36.41

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑