Category: personlig

Sosiale medier er noe dritt

Politiet skal nå i gang med å oppsøke de som hetser i sosiale medier (NRK, 5. mai 2021 og digi.no, 5 mai 2021).

På høy tid.

(…selv om det også er gjort før, NRK, 1 februar 2016.)

Det er mange som tror jeg er sånn ihuga digitalist, som elsker alt det digitale uten forbehold. Og joda, jeg elsker Internett. Men: Jeg synes sosiale medier er noe dritt.

Jeg er tilstede på ganske mange plattformer. Jeg har fått kommentarer på at jeg er så aktiv “og sikkert har peiling”, men jeg synes sosiale medier er noe skikkelig dritt. La meg gå gjennom den mest drittete dritten.

Min første tweet, 2009

Diskusjon for å vinne, ikke for å lære

Jeg leser mye kommentarfelt for å følge med på “hva folk mener”. Jeg mener at diskusjon handler om å høre motstemmer til sin egen overbevisning, lære litt – og kanskje til og med endre mening. Et museskritt. Og om det er åpenbart at ingen meningsendring vil skje, kan det likevel være spennende å lære mer om motivasjonen bak meningene til motparten. Kommentarfelt på sosiale medier kunne vært et sted for spennende meningsutveksling og et sted hvor nye ideer springer frem. Men det er det ikke. Slikt krever mer lytting enn skriking.

I kommentarfelt på sosiale medier lytter ingen. De stiller ikke spørsmål, med mindre det er retoriske spørsmål av typen “åja, så covid19 er bare en mild influensa, så hva skjer i India nå da?”. Når jeg kommenterer på noe i sosiale medier – for det skjer innimellom, så er det ikke fordi jeg forventer at personen jeg “kommenterer til” skal bry seg. Jeg kommenterer for den tause majoriteten – de som er som meg, de som leser kommentarfelt men sjeldent kommenterer. Sånne som oss leser tross alt kommentarfelt for å lære litt og gjøre oss opp en mening. Og når alle som er nysgjerrige og søkende bare lar være å kommentere, så blir kommentarfeltene overtatt av skråsikre brøleaper. Ingen fornuftige kommenterer, bare masse skriking. Og drittslenging frem og tilbake. Det er med andre ord knapt noen vits å lese kommentarfelt på sosiale medier lengre, det er bare søppel der.

Personliggjøring og polarisering

Når jeg kaller det søppel, tenker jeg ikke på meninger jeg er uenig i. Men reaksjoner på innlegg. Noen som sier noe med faktisk innhold i et kommentarfelt blir ikke møtt med saklighet. De blir møtt med for eksempel “haha”-knappen til Facebook. Den “haha”-reaksjonen forvirrer meg intenst, men jeg skal ikke dvele ved den. Jeg vil bare ha det notert at den er fullstendig ubrukelig og gir ingen mening.

Latterliggjøring er en ting, men kommentarer på sosiale medier dreier seg om person mer enn ytring. I en periode, etter rettssaken til 22. juli-morderen i 2012, var det veldig populært å diagnostisere folk. Dette holdt på lenge, og helt opp mot Trump-kampanjen i 2017, men så sluttet denne tendensen litt. “Er du psykopat, eller?” eller “typisk narcissist å si noe sånn” og så videre. Etter Trump ble president i 2017 (det er tydeligvis nå blitt en tidsregning) ble det, i sosiale medier, mer og mer kategorisering: du tilhører enten “venstresiden” eller “høyresiden”. Og når du er plassert i en “side”, er det umulig å si noe om saken, du blir bare konfrontert med mange andre saker eller uttalelser den “siden” har hatt – noen sinne. Det blir for dumt.

Det er aldri bare to sider, og en person er aldri helt og fullt bare “den ene siden”. Men nyanser fungerer ikke på sosiale medier. Budskapet må frem, så da må det spisses! Så spisst blir det, at det ikke er noen budskap igjen, bare en ekkel nål som poker rundt. *poke*…. *poke*…. *poke*…

Ett av de første bildene av meg på Facebook, fra 2007

Longitudinell diskusjonsarena

Jeg husker jeg en fuktig kveld rundt det herrens år 2010. Sosiale medier var fremdeles ganske nytt og “venner” var faktisk venner. Jeg oppdaterte Facebook med ting som “Maja is gleder meg til tomatsuppe! Nam”. Den aktuelle kvelden utbasunerte jeg pompøst: “Skal du poste noe på Internett, må det være noe du er villig til å gå i døden for. Du vet nemlig aldri hva fremtiden bringer og hva som blir brukt mot deg!”

Jeg lever tydeligvis for drama. Men nå er vi i fremtiden, og jeg vil bare få sagt: Hva var det jeg sa?

Folk blir hele tiden konfrontert med ting de sa for lenge siden. Et kjent eksempel er typ Sumaya Jirde Ali som hadde skrevet “fuck politiet” på Twitter og slettet like etterpå (Avisa Nordland, 01.03.2018). Jeg kan bare si…. Jeg er så sykt glad for at det ikke var sosiale medier da jeg vokste opp, om det skal bli så mye oppstuss over et lite “fuck politiet”. Jeg mener, vi har alle vært der.

Og det er jo det som er greia. Vi sier og gjør ting, og så lærer vi, og så utvikler vi oss. Å komme trekkende med ting vi har sagt for noen år siden, aller helst tatt ut av kontekst (jeg er sikker på at Sumaya Jirde Ali for eksempel ikke håper på et lovløst og sosialdarwinistisk samfunn, ettersom kommentaren hennes var en reaksjon på en helt konkret handling) har blitt normalen.

Det er en styrke å kunne si “jeg har utviklet meg og lært siden da”. Jeg mente kjernekraftverk var verdens verste greie, og sidestilte kjernekraftverk med atomvåpen. Det gjør jeg ikke lengre. Kjernekraftverk er fornuftig, jeg har lært (blant annet ved hjelp av Sunniva Rose, her fra NRK Ytring 27 september 2020). Jeg trenger ikke bruke så mye tid på å forholde meg til at jeg en gang synes kjernekraftverk var en uting. Om jeg derimot hadde skrevet om kjernekraft på sosiale medier, ville saken stilt seg annerledes:

Screencaps er et onde, her illustrert med et screencaps av kommentaren til en Facebook-kontakt

I kommentarfeltdiskusjoner er det ofte korte kommentarer. Du får en del av en diskusjon, men ikke hele diskusjonen. Og skjermbilder blir brukt hyppig som trusler og på den måten forsøke å hindre videre diskusjon. Jeg kunne blitt avfeid som vitenskapsresistent om det kom frem at jeg var i mot kjernekraft. Jeg kunne mistet troverdighet. Men det slipper jeg. Jeg tar eierskap over min egen historie og formidler i kontekst.

Du mister makten over egen historie og egne ytringer, og det du har gått bort fra står ved deg for alltid likevel.

Men det er ikke bare hissige kommentarfelt og medmenneskelig inkompetanse som er problemet med sosiale medier. Hele vitenskapen bak er et eksempel på feiltrinn.

Mengden og rekkevidden

Sosiale medier er der for å nå langt – nå til mange, og nå langt – med sitt budskap. Det positive med dette er at jeg kan bli eksponert for deler av verdenssyn jeg ikke har reflektert over eller vært preget av tidligere. Jeg får innblikk.

Det negative med det er at de som stikker hodet frem kan få en flodbølge av respons. Og da tenker jeg ikke på respons av den gode arten. Alle tåler å få en og annen drittkommentar slengt etter seg. Men greia med sosiale medier er at det ikke er snakk om “en og annen”. Mengden hets, og grovheten i hetsen, er tragisk. Sannsynligvis handler det litt om at når en selv er langt unna “målet”, er det ikke like personlig krevende å slå til. Det er lettere å drepe dersom du sitter på et kontor, omgitt av likesinnede, og sikter inn en drone – enn det er å stå foran noen med en kniv i hånda. Det er psykologi.

Sånn er det nok med sosiale medier også. Når det er noen du ikke kjenner, og ikke har noen forhold til, er det lett å slenge ut en liten drapstrussel bare fordi du legger ut bilder av deg selv uten barberte legger (Dagsavisen, 11. desember 2020). Det trenger ikke være så heftige kommentarer heller. Det holder at du synes det er riktig å slenge om deg med “dum, svak, egoistisk” eller noe i den duren, enten det er fordi noen er drept av et skredras (NRK, 2 mai 2021), fordi noen ønsker at fedre skal bli med på fødestua (TV2, 14. februar 2021), at du kommenterer det tåpelige med å dele en meny opp i jente- og gutte-meny (NRK, 9 august 2019) eller at du har ei hytte (NRK, 19. mars 2020). Mange gjør tydeligvis dette – slenger dritt fordi de kan. Og det er da den store mengden kommer inn. Mengden er nok til å ta knekken på enhver.

Noen synes det er verdt det (som i artikkelen “Hatkommentarer er hverdagskost for norske Tik-Tokere” fra p3 20 mars 2021). Jeg synes det virker mer stress enn moro. Jeg har hvert fall ikke lyst til å utsette meg for dette. Og den beste måten å slippe? Bare droppe sosiale medier.

Tidtrøyta

Sosiale medier er skapt for at du skal bruke mest mulig tid der. Den gir deg innhold basert på hva du bruker tid på å se på. Den finner ut hva som får deg til å tikke (eller klikke), og presenterer det på løpende bånd. Jeg er nok ikke den eneste som har tenkt tanken at i kveld skal jeg kanskje kose meg med en film alene, men endt opp med å scrolle opp og ned på sosiale medier istedenfor. Scrolling som gir meg ingen ting. Sosiale medier tar opp alt for mye tid.

Hilde Østby skriver i boken Kreativitet (2019) at det er viktig å kjede seg. Når du kjeder deg setter hjernen i gang prosesser med å løse ting, og man ender med å finne svar (42). Sosiale medier bruker all kunnskap om psykologi og sosiologi og medievitenskap og gudene vet hva, for å holde oss på plattformen (BBC, 4 juli 2018). Selv om det ikke er noe der av interesse.

Sosiale medier er, når alt kommer til alt, bare meningsløs bruk av tid. Hvorfor gidder jeg? jo, jeg føler jeg må, for jeg må jo markedsføre meg selv og være på plass og prøve å vise meg frem osv. Og det er jeg ikke den eneste som prøver å bruke sosiale medier til.

Snapchat-videoen som endte med at jeg opprettet instagram-profil nummer 2 (“Internettfrue”)

Overveldende markedsføring

Pre sosiale medier måtte jeg se på plakater, “hva skjer”-kalendere og lignende for å få med meg hva som skjedde i nærmiljøet. Så kom sosiale medier, og jeg ble invitert av venner, eller kunne følge konsepter som dermed inviterte meg. Det var gode tider for en selvoppnevnt FOMO-kulturentusiast.

Men nå har markedskreftene tatt over. Først de store selskapene, som pøser på med reklame for ting som skal skje. Det er (faktisk) greit nok, det er slikt man må forvente. Men nå, etter å ha levd litt i koronatiltaksland i litt over et år – nå har det gått over stokk og stein.

ALLE tilbyr webinar. Og ALLE kjører en markedsføringskampanje på det. Om jeg fikk penger for alle “Gratis webinar”-reklamene jeg scroller forbi av både den ene og den andre, så hadde jeg kunnet ha et tjukt lag med smør på brødskiva, for å si det sånn. Og det er sikkert ikke teite webinarer – det er spennende tema. ,Normalt sett ville det nok vært interessant for meg – om det var sånn at jeg ble forespeilet ett annenhver måned eller noe. Men neida. Jeg kunne gått på flere gratis webinar om dagen om jeg hadde hatt lyst. Debatter, opplæring, diskusjon og belysning – alt innenfor tema jeg liker eller til og med brenner for. Enkeltpersonsforetak, organisasjoner, statlige aktører, internasjonale bedrifter, banker, universiteter og høyskoler… alle tilbyr – tilbyr – tilbyr. Gratis! Få plasser! Meld deg på!

Det er ikke mangel på innhold, for å si det sånn.

Men det er for mye, jeg ender med å ikke gidde delta på noe. Det er et mas. Jeg blir mettet av innhold bare av å se på reklame for innhold som sannsynligvis er mer interessant enn all reklamen om innhold.

Jeg har ingen konklusjon

Jeg er bare dritt lei og ville få det ut. Jeg har ikke engang begynt å ta for meg influensere eller propagandamaskiner. Det tror jeg andre kan ta.

Siste dag i permisjon

I dag er siste dagen i permisjonen som startet i mars 2019.

Før jeg begynner å jobbe (på ordentlig) igjen, skal jeg ha tre uker ferie (barnehagen er stengt). Etter disse tre ukene er det barnehagetilvenning som kanskje tar et par dager. Men i dag – fredag 3.juli 2020 er siste dagen hvor jeg kan titulere meg som “hjemmeværende”.

En så lang permisjon gjør flere ting med psyken. Å stå utenfor arbeid, enten det er fordi man er arbeidsledig, syk eller hjemmeværende, gjør noe med tilliten til egen kompetanse. Som frilanser er det perioder det er mindre å gjøre, og perioder det er mye å gjøre – men hele tiden er jeg inne i en flow hvor jeg gjør noe, møter noen, fisker noe, fanger noe. Back in the day jobbet jeg på NAV med arbeidssøkere. En ting vi sa var “å være i jobb er viktig for å få jobb”, for å motivere folk til å søke på flere jobber enn kun drømmejobben. Det er mye som er sant i dette, en ting er at man holder på med noe, man føler seg driftig, og det gjør noe med troen på egne ferdigheter og egen kompetanse. Det gjør noe med selvtilliten, og når man da presenterer seg for arbeidsgivere så har man den selvtilliten.

(Her tenker jeg at jeg må skyte inn en “å være med barna sine er også arbeid”, og joda, det er ikke akkurat slaraffenliv. Ikke det å være syk heller, for den saks skyld. Men det er en vesensforskjell mellom det å være hjemmeværende og det å få mental stimuli, faglige utfordringer og mestringsfølelse. Mestringsfølelsen man får av at barnet overlever dagen er liksom ikke så voldsom etter de første par døgnene som førstegangsfødende.)

Min første permisjon begynte helt tilbake til høsten 2016. Den gang, som nå, hadde jeg mesteparten av permisjonen gradert (altså noen dager i uka, men ikke alle, slik at det var åpning for å jobbe litt innimellom). Og så hadde jeg ett år mellom der før neste permisjon begynte. Det mellomåret bestemte jeg meg for å fokusere på å ferdigsstille boka. Det vil si at med unntak av noen faste oppdragsgivere, noe tilfeldige greier som ramlet i fanget mitt, og mye arbeid på egne prosjekter, så er det lenge siden jeg var ute og fisket nye oppdrag og oppdragsgivere. Det skremmer meg, og jeg tenker mye på “hva om jeg ikke får det til?”.

For samtidig med at selvtilliten har blitt litt usikker, har mange relasjoner også blitt kalde. De har ikke lengre behov, de har funnet andre, eller de har glemt meg. På mange måter innser jeg at jeg må begynne på nytt, og denne gangen har jeg begrenset med arbeidstid i løpet av et døgn, med to små barn under 4 år (i noen måneder til).

Jeg har en plan for hva jeg skal gjøre. Noe av planen var å skape oppdrift rundt boka mi og få oppdrag rundt det. Korona satt opp et kjapt hinder for det, men det betyr ikke at jeg ikke kan begynne på nytt. Jeg har allerede begynt å få noen tanker. Det er rart det, hvordan en frilanshjerne fungerer: Muligheter som ikke kan sees med det blotte øyet bare åpenbarer seg ut fra lufta. Denne friheten er noe av det jeg synes er mest gøy med å jobbe frilans. Man kan bare finne på noe, og så prøve å få penger for det. Mange ganger finner man noen penger, og hvis ikke kan man bare gå videre til neste ide og neste mulighet.

Entusiasmen stiler raskt, for har jeg evnen til å selge meg selv lengre? Nå som jeg har vært uten driv så lenge, vet jeg lengre hvordan jeg skal presentere meg selv på en spennende og interessant måte? Og hva er det egentlig jeg vil? Før var det greit, jeg skulle ha noe arbeid mens jeg jobbet med Internett Internett Internett… Men hva nå? Hva vil jeg nå? Hvilket mål skal jeg ha i bakhodet?

Jeg ser på oversikt over hva slags type oppdrag jeg har, og kan ikke annet enn å presentere meg som “frilanser”. Jeg er en eklektisk potet. Og hvordan selger man seg inn på scratch som det?

I dag er siste dag som hjemmeværende. Jeg har gledet meg til denne dagen i lang tid. Men nå som den er her, blir jeg redd endring. Det vil si, jeg er veldig glad for at ungene kan dra i barnehage. Hun kommer til å stortrives, lære og oppleve masse, akkurat som broren sin.

Men jeg? Hva trenger jeg? (…bortsett fra to dager hvor jeg bare ligger på sofaen uten noen barn som klatrer på meg).

Kanskje løsningen kommer på sofaen om tre uker, etter sommer”ferien”.

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑