Category: frkenes (Page 2 of 7)

Maja sin presentasjon på Internettforum 2019

Onsdag 20 november 2019 var det nasjonalt Internettforum i regi av Norid. Årets tema var “Digital tillitskrise?” Dette var fjerde året Internettforum ble arrangert, og som jeg tidligere har nevnt, så sto jeg på plakaten i år.

Ikke alle kunne dra dit, men siden jeg ikke sover lengre (baby + søvn, en dårlig kombinasjon, ikke ukjent for mange), bruker jeg mer tid på å forberede meg godt til når jeg skal presentere offentlig, både lanseringsfesten og Internettforum ble grundig planlagt og nedskrevet hva jeg skulle si. Så for å ikke la dette gå til spille, tenkte jeg rett og slett å bare legge presentasjonen her, med illustrasjoner og alt. Værsågod – dette var det jeg planla å si, redigert litt for å se bedre ut på blogg, men fremdeles notater for en muntlig presentasjon.

DET ENKE ER OFTE DET BESTE – ELLER…?

Hei! Mitt navn er Maja Enes. Jeg er utdannet samfunnsviter, og jeg skal nå fortelle dere litt om hva jeg synes om Internett. Det vil si, jeg skal egentlig si litt om hva jeg synes om at folk ikke kan så mye om hvordan Internett fungerer. Det er nok av samfunnsvitere som har meninger om Internett sånn på et generelt basis, men jeg er altså opptatt av at folk skal forstå Internett, og med det mener jeg særlig at folk skal forstå Internett infrastruktur og administrasjon.

Hvorfor skal jeg, en enkel samfunnsviter uten noen større akademiske meritter, begynne å snakke om Internett for dere? For å svare på dette, skal jeg veldig raskt gå inn på hvilken reise jeg har vært gjennom de siste fem årene, som endte i at jeg skreiv den boka der, med den treffende tittelen Interentt Internett Internett. Ble gitt ut i oktober.

Jeg jobbet på NAV, som så mange andre med en samfunnsvitenskapelig utdanning. For å få litt variasjon i livet, søkte jeg meg inn til å jobbe med softwaretesting, og etter noen måneder som funksjonell tester søkte fikk jeg et vikariat som testleder på Politiets IKT-tjenester. Jeg er flink med data, til samfunnsviter å være. Samtidig dro jeg på noen internasjonale treff for Internet Society. 

Internet Society er en global organisasjon som jobber for å holde Internett fritt og uavhengig, blant annet er det en juridisk paraplyorganisasjon for IETF, som jobber for å utvikle standarder på nett. I tillegg har Internet Society inntil nå vært registrarer for .org-domenet. Men det selger de nå. Internet Society er også kjent som ISOC, og ISOC Norge sitter her ved Salve.

I min tid tenkte jeg at «et fritt og åpent Internett» handlet om ytringsfrihet og sånn, og det er viktig for meg, som tross alt er samfunnvsiter. Det viste seg derimot ganske kjapt at jeg var litt på tynn is, og Internet Society er hakket mer teknologisk enn jeg hadde sett for meg. 

Fra naivitet til kunnskap

Jeg har aldri vært redd for å lære nye ting, så jeg tok Wikipedia fatt og “skulle bare lære meg litt om Internett”.

Det finnes overraskende mye informasjon om Internett på Internett, men mye av informasjonen er helt uforståelig for meg som en skarve samfunnsviter. Så jeg spurte folk. Og jeg gråt i frustrasjon, og jeg fikk grått hår. Jeg klagde og sutret om at alt var så uoversiktlig til alle som ville høre på. Og jeg begynner å se konturene av noe viktig.

Jo mer jeg lærte, og jo mer jeg innså, jo mer stressa ble jeg. Det var ikke egentlig informasjonen om hvordan Internett fungerer som gjorde meg stressa. Det var at jeg kunne så lite. Jeg, som tross alt er ganske flink med data – til samfunnsviter å være – jeg trodde jeg kunne ganske masse. Og folk jeg snakket med kunne overraskende lite de også. Det vil si, mange kan noe, men det er ikke så mange som har breddeforståelsen av hva som skal til for at Internett fungerer. De har kunnskaper i sitt felt, men ikke ut over det.

I vår digitaliseringshverdag finner vi stadig på nye og lure måter å bruke Internett på. Men jo mer jeg lærte om hvordan Internett fungerer, jo tydeligere ble det for meg at de aller fleste av oss vet ikke hvordan Internett fungerer – og dette stressa meg.

Internett blir stadig mer brukervennlig. Det er ikke bare algoritmene som forenkler hvordan vi bruker nettet, og hvilke applikasjoner vi bruker, men fremgang i teknologien. 

Hva er Internett?

Jeg går kanskje litt fort frem. Jeg ønsker å definere begrepsbruken min. «Hva er Internett» ble jeg spurt for fem år siden. «Internett er der man leser e-post og ser på nettleser og spiller spill og sånn» svarte jeg da. Nå som jeg er mye klokere og mer kunnskapsrik, så definerer jeg Internett helt annerledes. 

Internett er definert i OSI-standarden som et verktøy bygd opp av 7 lag. De forskjellige lagene representerer forskjellige funksjoner og kommunikative metoder som gjør at Internett til syvende og sist fungerer. Det nederste laget består av fysisk infrastruktur, som kabler og signaloverføring via for eksempel lys. Så er det en hel masse ting som skjer med nettverk og rutere og alt mulig, og øverst i lag 7 finner vi applikasjonslaget hvor man leser e-post, ser på nettlesere og spiller spill og sånn – det jeg trodde var Internett før. Internett er hele verdikjeden. Internett er altså mer enn bare det vi forbrukere eller sluttbrukere befatter oss med. 

En annen viktig begrepsavklaring er hva slags nettverk vi bruker. Internett er organisert som et distribuert nettverk. Det vil si at det har ikke noe spesifikt punkt som bestemmer. Internett bestemmer selv over seg selv, på den måten at alle de forskjellige nodene må samarbeide, ellers går det ikke. Denne metoden å samarbeide på blir kjennetegnet med røff konsensus og nedenfra-og-opp-perspektiv. 

Teknonologien internett, å sende pakker over et nett,  er ikke alene nok for å kalle noe Internett. Internett – og jeg driver og iherdig argumenterer for at det skal skriver med stor I fordi det er et egennavn – er det internettet vi har skapt ved at alle er koblet på. Utenom Nord Korea, da, som har sitt eget, Kwangmyong

Det er utfordringer med Internett

Altså, 7 lag og distribuert nettverk. Hva er problemet med at folk ikke kan om hvordan Internett fungerer? 

Det er utfordringer med Internett. Det finnes mye dritt på Internett. Internett er ikke bare full av folk som er snille og glade og ønsker å være konstruktive og bruke vitenskap til å føre samfunnet videre. Internett er åpent og globalt, med de utfordringer det medfører. 

Selv om Norge er et land med høy digital kompetanse, er vi ikke fri for at privatpersoner stadig vekk trør feil. Jeg tror ikke kunnskap om at Internett har 7 lag og at det er et distribuert nettverk skal komme til å løse dette, men det handler om å ha kunnskap som gir en ryggmarksrefleks. 

  • Du skrur på to-trinns-autentisering der du kan, selv om det betyr at det tar litt lengre tid å logge seg på.
  • Du takker nei til bruk av informasjonskapsler der det går an, selv om det betyr at du må takke nei til informasjonskapsler neste gang du er på samme nettsted. 
  • Når du implementerer en ny digital løsning så har du sikkerhet i fokus, selv om det betyr at løsningen blir dyrere og det blir mer jobb å legge inn informasjon før bruk. 
  • Du er ikke redd for 5G.

Disse ryggmargsrefleksen kommer ikke av å bli fortalt, gang på gang, at det finnes folk som vil svindle deg over e-post. Hadde det hjulpet, ville man fått bukt med at folk setter seg i kredittkortgjeld fordi de sender stadig større summer til noen de tror er sin venn i nød. Folk slutter ikke å røyke fordi noen sa til dem at du kan få kreft av å røyke. Ungdom begynner aldri å røyke som ryggmargsrefleks fordi røyking er farlig.

Steg for steg kommer derimot dårlige menneskers bruk av Internett til å påvirke hverdagen til folk. En handling krever en reaksjon. Og noen reaksjoner er gode, noen reaksjoner er dårlige, og noen reaksjoner burde aldri ha vært nødvendige. 

Problemer oppstår ikke bare på privat basis ved at folk ikke har en grunnleggende kunnskap. Utfordringer kommer fordi folk følger med i tiden. De skal ha enkle og kjappe løsninger, vi begynner å bli vant med at «de fikser det». Vi har alt for mye tillit i dette landet. Normalt sett er det en bra ting, jeg liker det. Men Internett er globalt, vi må skjerpe oss. 

Veldig mange utfordringer bør vi aldri komme opp i. At en av Stortingets tjeneste-telefoner drar til Iran handler ikke om vond vilje. Det handler om malplassert tillit. 

Jeg mener ikke at Internett er en dårlig ting, men vi må la det komme innover oss at dette er en global greie, og det er ikke sunt for oss som samfunn at vi ikke har kunnskap nok til å unngå å  gjøre grove feil, og det er ikke sunt for Internett som teknologi at vi ikke skal ha kunnskap nok til å imøtekomme utfordringer med konstruktive og gode løsninger.

Jeg skal komme med eksempler på hva jeg mener. 

Eksempel 1: DNSSEC

Mitt første eksempel er DNSSEC. Dette er et sikkerhetstiltak, ett av mange, som vi finner på Internett. Det er en funksjon som beskytter navnetjenere for å sikre at navnetjenere ikke blir overstyrt, men at nettverket kun stoler på navnetjenere som er godkjente med nøkkel. DNSSEC er litt styr å implementere, og ikke alle bruker det. Faktisk så er det veldig mange som IKKE bruker det. De tenker kanskje at så viktig kan det vel ikke være, det finnes jo andre sikkerhetstiltak. 

Men igjen. Det finnes andre sikkerhetstiltak for nettsteder, og det finnes også et teknisk community som hadde oppdaget en feil ved DNS sånn ikke alt for seint. Vi kan ha tillit til at de andre sikkerhetstiltakene virker, og vi kan ha tillit til communitien, men da bør vite at det er det vi har tillit til, og ikke bare trekke lua over øynene og tenke at det vi ikke vet har vi ikke vondt av.

Men hva kan folk gjøre med det?

Veldig mange som har nettsider på Internett bruker en eller annen form for nettsidebygger, og veldig mange hoster også nettsiden sin hos den nettsidebyggeren, for det er så enkelt og greit. Alt i ett, lissom. De kan sikkert fikse domenenavn også. Men å hoste hos disse store selskapene vil mer eller mindre bety det samme som å akseptere at man ikke får DNSSEC. wordpress.com er veldig tydelige på at de kommer ikke til å tilby DNSSEC. wix.com har en poll på om de skal tilby det, jeg aner ikke hvor lenge de har hatt den pollen gående. Shopify tilbyr DNSSEC – for 500 ekstra dollar, jeg vet ikke om det er i måneden eller en engangssum. Squarespace fant jeg ingen informasjon om, så selv om jeg trekker frem wordpress.com som en aktør her, er de slettes ikke alene om å ikke være interessert i DNSSEC.

Om man synes dette er viktig, så kan man velge hostingleverandør som tilbyd DNSSEC. Man kan fremdeles bruke nettsidebyggeren, men man bruker en annen hosting. Dette krever at man kan litt, først og fremst må kan vite hva hosting er, og hva man trenger av en hostingleverandør, men man må også vite at det finnes noe som heter DNSSEC, og man skal jo helst ha tatt et informert valg om at det er noe man vil ha. 

Eksempel 2: IPv6

Et annet eksempel på jeg vil se på er IPv6. Som forhåpentligvis alle her vet, er IPv4 en uttørket ressurs. Det er rimelig mange flere tilkoblinger på Internett enn man forutså back in the Day da Internettprotokollen ble skapt. Og så har man da oppgradert adresseringen, og nyeste versjon er IPv6, som det finnes så mange av, at alle internett-tilkoblinger kunne fått en adresse og selv etter det hadde vi hatt mange flere igjen.
Men en utfordring er at ingen vil slutte å bruke IPv4. En videre utfordring er at IPv4 og IPv6 ikke kan kommunisere direkte sammen, så så lenge noen nettsider er å finne KUN på IPv4, så vil IPv4 bli fortsatt å brukt. Og de blir brukt med en god dose kreativitet. Hvordan man deler opp en IP-adresse, eller hvordan man bruker den felles og så videre er ikke bare voldsomt kreativt, men det er også ikke veldig heldig. Hvor lenge kan det vare at man har brukt forskjellige gaffateip-løsninger? Hvem vet? Men hva kan folk gjøre med det?

En ting jeg kan gjøre er å bare tilgjengeliggjøre bloggen min på IPv6, og akseptere at jeg kanskje ikke får trafikk på min nettside. Om mange nok gjør det vil det minske nytten av IPv4, og når stadig færre sider blir å finne på IPv4, så er det kanskje ikke så vanskelig å velge det bort og bytte ut. Men det er ikke alle som kan bare ekskludere en stor del av potensielle lesere på den måten. De fleste sluttbrukere og privatpersoner er jo på Internett gjennom IPv4 fremdeles.

Dermed er tilstanden slik: IPv4 blir ikke byttet ut før alle begynner å tilby IPv6, og så lenge ikke alle tilbyr alt på IPv6, så… 

Dersom noen av oss velger å ikke tilby nettstedet vårt på IPv4 (som jo de fleste sluttbrukere er på Internett gjennom), kommer vi til et større problem med fremtiden til Internett. Det var dette vi skal snakke om nå som gjorde at jeg ble stressa og måtte trekke pusten og tenkte “dette burde alle vite, dette burde alle ha muligheten til å forstå”.

https://www.weforum.org/agenda/2016/04/10-forces-that-threaten-to-tear-the-internet-apart

Vi har nytte av Internett som et globalt og fritt verktøy, hvor informasjon vi kanskje ikke visste vi hadde lyst på ligger og venter på oss. Men fordi det også er en boltreplass for ting vi ikke liker, jobbes det stadig med å få kontroll over kommunikasjonen som skjer på Internett. Denne kontrollen kan være styrt av styresmakter som vil hindre ulovligheter, det kan være at folk ber om og ønsker for eksempel et generelt pornografi-filter. De konsekvensene man frykter er at man vil legge så mange føringer og teknologiske sperringer at man til slutt ender med en balkanisering av Internett – altså en oppdeling i flere internetter, ikke lengre egennavnet Internett. 

Min informasjon er ikke det samme som Annie i Australia eller Tim i Kanada. Krav om innhenting av informasjon, blokkeringer av nettsteder eller generelt uvilje mot Internett fordi det finnes kjipe ting som blir spredd, delt og fortært – i verste fall er selve Internett i fare. Om det blir for mange begrensninger, vil da de som står for begrensningene si at vi like godt kan lage et eget internett, på lik linje som Nord Korea har gjort, eller vil det være noen som ser nytten i å begynne å tilby Internett 2.0 – et Internett som ikke er ødelagt av historien så langt, men som heller ikke er en del av det Internett vi kjenner i dag, Et helt nytt Internett med en helt nytt rotnavnesysten – enten “off the grid”, med rene økonomisk motiverte interesser, eller fra statlige aktører med et propagandabehov. Er det på noen måte ønskelig?

Om Internett blir delt, om det så er enten fra statlig vilje, kommersielle interesser (som walled gardens), eller kriminelle baktanker, så er likevel resultatet der: Internett blir ødelagt om det blir delt opp.

Fremtiden

Vi er ikke der enda. Mange mener til og med at noe fragmentering av Internett aldri kommer til å skje, Internett er for komplekst, og det er for mange involvert i prosessen rundt det å bygge og utvikle Internett. Internett er dessuten i utvikling hele tiden. DNSSEC er ikke nødvendigvis så viktig lengre, fordi man begynner å se på mulighetene for å sikre DNS direkte i nettlesere, eller sikre DNS over sikkerhetssertifikatet TLS og så videre.

IPv4… Ja, det er faktisk krise – men enn så lenge fungerer det jo på en måte. Mange tilbyr nettsteder på IPv4 og IPv6 samtidig (dual stack), og alle må jo over på IPv6 etter hvert.

Fremtiden er hva vi skaper den til å bli, og jeg vil gjerne at Internett fortsetter å være et bra sted. Jeg tror ikke vi kan klare det på å legge all vår tillit til at disse folka i Internet communitien fikser det. Vi må alle være med på å fikse det. Vi må få ryggmargsrefleksen i å forstå at Internett er bra, vi må utvikle det videre sammen i en retning vi ønsker, vi kan ikke lengre bare bli med på turen som passasjerer.

På mandag kom det nye læreplaner, og ordene «digitale ferdigheter» ble brukt hyppig. Elevene skal lære å bruke teknologi. Koding og programmering er også med i generell terminologi. 

https://www.udir.no/lk20/nat01-04/om-faget/kjerneelementer

Denne teksten er klippet fra beskrivelsen av naturfag. Det er viktig å lære mer digitale ferdigheter, og det er nok lurt å begynne tidlig med å lære koding. Koding kommer til å være en helt essensiell del av fremtidens arbeidsmarked, og det er helt naturlig at skolen tar inn dette. 

Men jeg synes selvfølgelig det er lite fokus på hvordan Internett fungerer. Det er bra å vite hvordan man skal bruke Internett, men det var dette med at applikasjoner bare er en liten del av Internett. Kunnskap om Internett infrastruktur er en helt essensiell del av fremtidens samfunn.

Skal vi fortsette at Internett skal ta så mye plass i samfunnet vårt – det er jo her mer eller mindre all kommunikasjon går, både privat og på arbeid, om helse og om økonomi, om skatt og om seksuelle preferanser – må vi ruste oss. Om vi skal kunne ha tillit til at dette verktøyet overlever den store påkjenningen det er at alle vil ha en mening om den, og alle vil gjøre lure ting, så må vi bare sette i gang og øke det allmenne kunnskapsnivået om Internett infrastruktur. 

Når vi gjør det, vil vi være i stand til å ta gode valg for Internett, gode valg for fremtiden, gode valg for kunnskapen, gode valg for samfunnet. Vi vil fortjene den tilliten vi allerede gir til Internett, fordi vi vil få en ryggmargsrefleks som sier nettopp hva som er trygg og riktig bruk, også i lagene under applikasjonen.

Takk for meg (jeg skal fikse dette med IPv6, jeg lover).

Maja skal presentere på Internettforum 2019

På fredag la jeg ut en melding på sosiale medier om at jeg har fått insane gode nyheter (ordet “insane” ble brukt, ja). Jeg valgte å ikke si noe mer om dette, og bare lokket med at “dere får vite mer på mandag”. Mest fordi jeg fikk så vondt i hodet at jeg ikke orket å finne på hvordan jeg skulle fortelle, og nå har altså dette blitt hypet til man skulle tro jeg skulle reise til Mars.

Nyheten er at jeg skal holde foredrag/presentasjon på nasjonalt Internettforum 2019: Digital tillitskrise. 20 november 2019.

Jeg har vært publikum på Internettforum før, og skrevet blogginnlegg om det i 2017. Siden 2016 har Norid (nasjonalt domeneregistre, de som administrerer .no-domenene) og NKOM (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, statlig myndighet som administrere post- og ekomsektoren) årlig arrangert nasjonal Internettforum. Internettforumet er en samleplass for interesserte til å diskutere og lære om forskjellige aspekter av Internett. I år kan det virke som om Norid er eneste arrangør? Jeg er litt usikker på det enda, og har ikke tatt meg bryet med å spørre. Arrangementet er forøvrig gratis, så det er bare å melde seg på!

Publikum på disse stedene er en god blanding av gamle travere, tunge byråkrater, akademikere og offentlige tjenestemenn. Og idealister, sånne som meg. Det er et sted man treffer folk som jobber innenfor Internett Governance og som er med på å styre Internett (i Norge) inn i fremtiden: Forskere, politikere, vaktbikkjer osv.

Jeg fikk dette ærefulle og gledelige oppdraget etter at programkomiteen så videoen fra lanseringsfesten. Det var ikke helt tilfeldig at de fikk den i hende. Jeg sendte den med en kommentar a la “digital tillit kan ikke oppnås før man øker kunnskapen om hvordan Internett fungerer sånn for hvermannsen”.

Å bli spurt om å holde foredrag her gjorde meg skikkelig glad.

Dette en utrolig spennende gjeng å prate til om nytten av å tilgjengeliggjøre informasjon om Internett infrastruktur, teknologi og administrasjon. Skal man få tyngde og trykk bak ideen om at kunnskapen om hvordan Internett fungerer skal allmenngjøres – så er dette en veldig god plass å sette inn støtet.

Jeg har brukt helgen på å prøve å finne en snazzy tittel og en god beskrivelse (som er åpen nok ettersom jeg ikke har bestemt meg for innhold helt enda), men jeg har ikke klart å finne på noe enda. Dermed ble liksom denne annonseringen litt tam – jeg skulle jo fikset tittel og innhold, sånn at dere kunne se navnet mitt på programmet. Det skjedde altså ikke.

Eneste jeg vet, er at jeg skal snakke om at det er viktig å allmenngjøre informasjon om Internett. Om vi ikke gjør det vil mistenksomhet mot nye digitale verktøy ikke bare vokse, men også være velbegrunnet – for hvorfor skal leverandører bry seg når det ikke er kunnskap nok til å sette krav?

Mer kunnskap = mer teknologisk sikkerhet, mindre personlig usikkerhet.

JEG GLEDER MEG.

(Men først skal jeg ha et arrangement om hvordan skrive bok uten forlag på Lokkemat i Lillesand, 7. november. Link til Facebookevent)

Maja svarer på debattinnlegg: Digitalt kunnskapsløft

Dette innlegget er ment som en oppfølging til Janne Syversen (kommunikasjonsdirektør, Buypass) sitt debattinnlegg “Jeg var ett klikk fra å svindle moren din”, i Aftenposten.

Digitalt kunnskapsløft

Hvordan skal hver og en av oss skal gjøres i stand til å sikre eget personvern og inneha god digital dømmekraft, spør Janne Syversen. Slik dømmekraft kommer ikke av seg selv. Slik dømmekraft kommer hovedsakelig fra kunnskap, og først og fremst må vi alle ha en bedre kunnskap om hvordan teknologi fungerer. 

Internett er fantastisk – det gir oss muligheten til å effektivt orientere oss og til å kommunisere direkte og hurtig. Internett har utviklet seg til å bli en helt essensiell del av vår hverdag, både som privatpersoner, i arbeid, og i samfunnet som helhet. I det store og det hele har Internett blitt en av det moderne samfunnets bærebjelker.

Denne effektiviteten og det mangfoldet Internett tilbyr, er derimot ikke tilpasset alle. Vi har fremdeles en god andel av befolkningen som vokste opp med råd om å ikke la barna høre så mye på radio – det kunne jo tross alt svekke deres sunne utvikling. Utviklingen av telekommunikasjon har eksplodert de siste hundre årene, og det er rett og slett ikke alle som klarer å henge med.

Da jeg jobbet på NAV for noen år tilbake, var det en pensjonist som pleide å komme innom i en periode. Hun trengte å få hjelp til å se på utbetalingsblanketten sin fra NAV Pensjon. NAV sluttet nemlig å sende ut utbetalingsinformasjon i posten. Hun, som en oppegående og aldrende borger, ønsket å ha kontroll og oversikt over egen økonomi – men hun visste ikke hvordan hun skulle få denne oversikten. Hun måtte dermed pent møte opp på NAV-kontoret en gang i måneden for å se på utbetalingsblanketten sin. Hun var lei seg og frustrert over at dette var så tungvint. Litt senere endret NAV seg, slik at pensjonister kunne få utbetalingen sin i posten – dersom de reserverer seg mot å få digital kommunikasjon på norge.no.

Janne Syversen trekker frem svindel og kriminalitet på nett, men dette er ikke det eneste vi utsetter oss for når vi går ut på dette åpne havet som er Internett. Alt det vi ser, alle programmene og nettstedene og e-poster, er forskjellige båter: noen av disse båtene huser pirater og kriminelle svindlere. Men under havoverflaten finnes det også både farer og skatter. De aller fleste av oss vet lite om hva som skjer her. Vi vet at informasjon er lagret på servere i et datasenter. Litt på samme måte at om du sitter i en båt, så vet du at det sikkert er noen fisk under deg. Ikke spesielt nyansert, med andre ord.

At hver og en av oss skal gjøres i stand til å ha god digital dømmekraft kan ikke bare henge sammen med at hver og en av oss er i stand til å vurdere hvorvidt e-postene vi får fra ukjente er personlige eller spam som blir sendt til hundretusenvis av personer samtidig. 

Å inneha god digital dømmekraft, og å sikre eget personvern innebærer også å ha en viss kjennskap til teknologisk infrastruktur. Juridiske grenser mot individuell personvern finnes det mange eksempler på, alt fra «digitalt grenseforsvar» til privat innsamling av IP-adresser for å bygge opp en sak mot mulig rettighetsbrudd på åndsverk. Dersom det virkelig er meningen at vi skal ha god digital dømmekraft hjelper det ikke at vi bare ser på avsender av e-post, eller blir flinkere til å bedrive kildekritikk – selv om dette i aller høyeste grad er viktig. Vi må også ha en forståelse av teknologisk infrastruktur. 

Det er ikke veldig inspirerende å søke opp informasjon om Internett infrastruktur. Det er komplisert og det er ofte ikke spesielt pedagogisk beskrevet. Diskusjonene om «den slags» blir ofte overlatt til høykompetente individer med lang utdanning og fartstid i arbeidslivet. Det er viktig å ha en kunnskapsbasert debatt, men som jeg tidligere nevnte er Internett blitt en av samfunnets bærebjelker. Internett er for viktig til at bare noen få skal være med å diskutere bruk og rammer. Manglende allmenngjøring av kunnskapen om Internett infrastruktur og teknologi gjør at en viktig og altomfattende del av samfunnsstrukturen blir overlatt til noen få. Skal vi bare anta at disse få forstår behovene til hele befolkningen? 

Da får vi disse situasjonene hvor frivillige får tilgang til personlig og sensitiv informasjon til de som ikke innehar den digitale kompetansen, som Janne Syversen beskriver. Vi får situasjoner som at underleverandører med slett vurdering av sikkerhet får ansvar for samfunnskritiske systemer, som nødnettet og Broadnet sin underleverandør i India. Ikke minst får vi situasjoner hvor folk trykker på linker i e-poster, og tenker at «min arbeidsplass har sikkert de riktige sikkerhetsinnstillingene på plass» (om de i det hele tatt forstår at det å trykke på linker kan bety at du kan laste ned et virus), eller at folk ikke sikrer sine digitale kommunikasjonsmidler når de drar på ferie til land som sannsynligvis bedriver spionasje og etterretning rettet mot Norge. At det er viktigere å sjekke sosiale medier enn å ta hensyn til eget personvern bunner i en manglende forståelse av hva teknologi er.

Voksne, kompetente og relativt digitalt kunnskapsrike mennesker gjør feil og er årsaken til brudd på både egen og arbeidsplassens sikkerhet. Vi kan godt si at dette er fordi de ikke er kritiske nok til informasjonen de ser på Internett (eller får i egen e-post), men denne dårlige dømmekraften blir ikke bedre ved at man gjentar, gang på gang, at folk blir svindlet gjennom e-poster. Det har vi prøvd noen år nå. Folk blir fremdeles svindlet. Kanskje det er på tide å sette i gang andre tiltak – som å øke allmennkunnskapen om Internett infrastruktur og teknologi. Da vil folk få bedre verktøy til å håndtere nettopp eget personvern, og også være i større grad stand til å ha god digital kompetanse. 

Maja skal ha lanseringsfest

Jeg har glemt å skrive om lanseringsfesten her. Jeg har postet om den på Instagram og på Facebook, men jeg vet jo godt at ikke alle har bukket under for Facebook sitt regime.

Mange vet forøvrig heller ikke at Facebook eier Instagram. 

Uansett – lanseringsfesten er nå snart!

Internasjonalen (Youngstorget 2), onsdag 16. oktober 2019 klokka 17.

Innholdet blir som følger:

  • Dørene åpner klokka 17.
  • Kort tid etterpå kommer det en* som skal introdusere meg.
  • Jeg prater i ca 20 minutter om at jeg har skrevet bok.
  • Jeg setter meg ned sammen med en* og selger bøker mens folk kan henge i baren, mingle, kjøpe bok osv.
  • Sånn etter omtrent klokka 20 er det egentlig slutt, og kvelden fortsetter som en ordinær kveld på byen: Noen går hjem, noen blir dritings og noen henger rundt til klokka 02 i det svake håp om å kanskje få med seg noen hjem.

* Jeg har satt stjerne på folk som skal hjelpe meg. Jeg har spurt, og fått bekreftet hjelp. Men det begynner å bli noen dager siden og jeg skal ikke shame noen dersom de har glemt at jeg har spurt. Ingen nevnt, ingen vet at noen har glemt – for å si det sånn.

Dette blir forøvrig første kvelden min ute av huset på… siden… jeg kan ikke engang huske. Som en ansvarlig voksen kommer jeg derfor til å fokusere på koffeinholdig drikkevarer, men Internasjonalen har alle rettigheter og selger alkohol. Det er strengt tatt 24-årsgrense på Internasjonalen. Er du yngre, altså mellom 20 og 24, så gjerne ta kontakt. Er du enda yngre kommer du ikke inn. Du kan ta kontakt med meg noen dager før dersom du har skikkelig maks lyst. Det er mulig å ordne en verge-ordning, men som tidligere ansatt i skjenkekontrollen vet jeg at det krever litt planlegging. Ikke dukk opp på dagen om du er yngre enn 20. Da kommer du ikke inn.

Det er bare snacks å få tak i på Internasjonalen, så sikkert lurt å spise litt middag først. Selv anbefaler jeg Burger King, men jeg innser at mine valg av restauranter har endret seg etter to barn. Jeg burde bli sponset av BK så mye som jeg spiser der. Men det blir jeg altså ikke, jeg er bare et fallent menneske som digger junk.

Boka kan kjøpes for 200 kroner enten cash eller med Vipps på lanseringsfesten. Jeg signerer og sånn.

Sees vi?

boklansering - stor jpg

Maja skriver pressemelding

I dag sendte jeg ut pressemelding til et lite utvalg medier. Det er mye som skjer og ikke nok timer i døgnet for tiden, så ting går litt i kluss. For eksempel glemte jeg å sende med bilde i pressemeldingene. Men jeg nikket mottakere mot denne siden, så kanskje de kommer hit og kikker. Jeg har ikke så mange andre bilder (det var det med disse timene i døgnet), men legger det bildet jeg har her:

Maja med boka

Noen har sett dette bildet før, for eksempel på Instagram, noen har også trykket det opp ganske stort:

Maja med bilde av Maja med boka – i en setting rimelig gjenkjennbar for mange småbarnsforeldre.

Jeg har også 7 forskjellige uferdige utkast til bloggartikler, jeg nevner “Maja velger trykkeri” og “Maja på RIPE77 – barnepass”. De kommer etter hvert. Men først er det lanseringsfest og markedsføring og å pakke og sende bøker. Det høres overkommelig ut, men det er bare pappaperm én dag i uka – jeg rekker ikke mer enn jeg gjør. Men det er gøy!

Boka kan kjøpes på lanseringsfesten eller på mudskipper.no.

Lanseringsfesten er onsdag 16. oktober klokka 17 – på Internasjonalen på Youngstorget i Oslo. Facebook-event her.

Maja har skrevet en bok

Intet mindre enn fire år, to svangerskap, fire (!) øyeoperasjoner, et par personlige kriser – men nå er vi her. 

Boken er ferdig.

Det begynte i 2015 da jeg søkte – og fikk – debutantstipend fra det faglitterære fondet. 3 måneders arbeidsstipend på et prosjekt jeg hadde estimert til å vare i 9 måneder. Så ble jeg gravid, og som gravid nyoppstartet frilanser uten lønn og fast arbeid ble fokuset på å skaffe penger til foreldrepermisjon. Boka ble nedprioritert.

Så ble barnet født, og fokuset ble på å finne ut av hvordan barn fungerer. Boka ble nedprioritert. Et par e-poster ble sendt til noen forlag, og jeg ble introdusert for miljøet rundt indiepublisering. Jeg, som er en sånn som liker å gjøre alt selv (for eksempel selge leilighet), ble fascinert og bestemte meg for å kjøre sololøp. Vi flyttet. Jeg fikk påvist en autoimmun sykdom. Jeg fikk akutt netthinneløsning og jeg opererte øynene med noen ukers mellomrom.

Barnet ble større, og han begynte i barnehage. Under permisjonen hadde jeg tenkt mye på manglende prioritering av bokprosjektet. Jeg bestemte meg for å nedprioritere arbeid for inntekt og heller fokusere på å bli ferdig med boka. Etter jeg hadde solgt leiligheten satt jeg med et behagelig overskudd. Jeg klarer meg økonomisk uten inntekt et år.

Jeg jobbet iherdig med manus, og fikk god – helt uvurdelig – hjelp av Ole Trøan. Jeg opererte øynene en gang til, nok en gang med noen ukers mellomrom, og så ble jeg gravid. Igjen.

Jeg holdt meg halvveis til planen om å fortsette å fokusere på boka, men jobbet litt for å tjene penger til permisjon også. Blant annet hadde jeg et kort vikariat i Frelsesarmeen. Jeg fødte, og dermed var jeg ute i permisjon igjen. Barn nummer to er lettere. Jeg trengte ikke finne ut av hvordan barn fungerer. Mamma døde, det var verre. Fult av kaos på hjemmefronten gikk tre måneder uten at jeg la merke til det, og jeg begynte å jobbe igjen (gradert, en dag i uka). Plutselig satt jeg med et manus som skulle sendes innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Når skjedde det? Jeg er ikke helt sikker, men en eller annen gang i løpet av de siste fire årene har jeg fått til å skrive en bok om et tema jeg ikke kunne så mye om da jeg begynte.

Etter innsending til innkjøpsordningen gikk lufta ut av ballongen. Et par slappe e-poster til grafisk designer Gisle Vagstein (deTuria design) og noen timers jobbing med å få forlagets nettside – med tilhørende nettbutikk – opp og gå. Og så ventet jeg. I noen uker. Jeg laget en .gif jeg tenkte å bruke i markedsføring. Jeg tenkte gjennom alle de gangene jeg mistet motivasjonen og hadde lyst til å kaste prosjektet på båten.

Innkjøpsordningen sa nei. Nettbutikken for forhåndssalg er klar (nok). Avtale med trykkeri er klart. Nå må jeg egentlig bare lage tekst til baksiden på coveret, og så… er jeg ferdig. Og blakk. Og usikker på hva jeg skal gjøre fremover.

Dessuten må jeg jo selge boka også.

Du kan forhåndskjøpe Internett Internett Internett på forlagssiden min her. Husk å skrive inn kupongkoden (“HeiaInternett”) før du betaler hvis du vil ha boka litt billigere.

Lanseringsfesten blir sånn i midten av oktober, og alle som vil kan komme og få kjøpe boka da. Mer info om lanseringsfesten kommer etter hvert når jeg har fått bekreftelser.

Jeg har kost meg med å lage en .gif til markedsføring.

Maja tester algoritmer på Snapchat

18. februar oppdaterte Snapchat sine retningslinjer, noe som har gjort at Nettavisens  har skrevet en sak om at Grunde Almeland (fra Venstre, som jeg faktisk har skrevet om tidligere her på bloggen) har slettet appen.

Det Venstre-politikeren reagerer på i Snapchat sine nye vilkår, er at selskapet nå kan eie, selge videre og lage innhold basert på bilder og videoer fra brukerne.

Kan man lese i saken fra Nettavisen.

Dette er ikke en nyhet. At folk er kritiske til all innsamlingen og rettighetsfraskrivelsen man gjør når man bruker sosiale medier, er positivt. Jeg rullet en smule med øynene da flere store medier gjorde et poeng av at digitaliseringsministeren ikke hadde Facebook. Å velge bort Facebook, Snapchat og andre sosiale medier er ikke tegn på digital usikkerhet, det er et tegn på digital bevissthet.

Sier jeg, som er aktiv på Facebook, Snapchat og Instagram og som har kontoer på enda flere mer eller mindre sosiale medier. Jeg bruker plattformene bevisst. Dette er offentlig informasjon. Jeg er veldig restriktiv i hvor mye privat informasjon jeg deler. Snapchat er det mediumet jeg er mest privat i, og jeg har sånn ca 15 kontakter der.

Nok om meg. Snapchat har altså oppdatert retningslinjene, og i en Snapchatgruppe med tre venninner fikk jeg spørsmål om “stemmer dette virkelig?” i forbindelse med saken om Grunde Almeland. Først var jeg litt sånn “nei, dette er standard, du gir alltid fra deg rettigheter”. Og jeg begynte å snakke om det Snapchat definerer som “Offentlig Innhold” er ting du legger ut på MyStory som skal være “synlig for alle”:

Vi kaller Story-innsendelser som er innstilt på å være synlige for Alle, såvel som innhold du leverer til crowdsourcing-tjenester, inkludert Our Story, for “Offentlig innhold”.

Litt lengre ned spesifiserer Snapchat hva de vil gjøre med “Offentlig Innhold” (understrekingen er mine, og jeg har lagt til det som står i kursiv):

Fordi Offentlig Innhold i seg selv er offentlig og av offentlig interesse, er lisensen du gir oss for innhold som sendes til disse tjenestene mer omfattende. I tillegg til å gi oss rettighetene nevnt i forrige avsnitt (altså “en verdensomspennende, vederlagsfri, underlisensierbar og overførbar lisens til å være vert, lagre, bruke, vise, reprodusere, modifisere, tilpasse, redigere, publisere og distribuere innholdet for så lenge du bruker Tjenestene.”), gir du oss en evigvarende lisens til å lage avledede arbeider fra, promotere, utstille, kringkaste, syndikere, offentlig fremføre, underlisensiere og offentlig vise Offentlig Innhold i enhver form og med enhver medie- eller distribusjonsmetode (nå kjent eller senere utviklet).

I den grad det er nødvendig, når du er med i, oppretter, laster opp, legger ut, eller sender Offentlig Innhold, gir du også Snap Group Limited, Snap Inc., våre datterselskaper og våre samarbeidspartnere, en ubegrenset, verdensomspennende, evigvarende rettighet og lisens til å bruke ditt navn, skikkelse og stemme, også i sammenheng med kommersielt eller sponset innhold. Dette betyr blant annet at du ikke har krav på kompensasjon fra Snap Group Limited, Snap Inc., våre datterselskaper eller våre samarbeidspartnere hvis ditt navn, skikkelse eller stemme overføres gjennom Tjenestene, enten på Snapchat-applikasjonen eller på en av våre samarbeidspartneres plattformer.

Men hun ville ikke gi seg. Hun var usikker. Så jeg gikk inn og kikket litt nøyere på det første avsnittet som jeg bare skummet første gangen. Og rett under definisjonen av Offentlig Innhold kommer det litt mer tydelig frem:

For alt innhold du sender til Tjenestene annet enn Offentlig innhold, gir du Snap Group Limited, Snap Inc. og deres underselskaper en verdensomspennende, vederlagsfri, underlisensierbar og overførbar lisens til å være vert, lagre, bruke, vise, reprodusere, modifisere, tilpasse, redigere, publisere og distribuere innholdet for så lenge du bruker Tjenestene. Denne lisensen har alene det formål å drive, utvikle, levere, markedsføre og forbedre tjenestene samt utforske og utvikle nye.

Altså. Offentlig innhold kan du bare glemme å tro du har noe medbestemmelsesrett på hvordan det skal brukes. Har du offentlig profil eller sender offentlig informasjon på Snapchat, vil Snapchat eller deres samarbeidspartnere (som er mange) kunne bruke både bildene dine og navnet ditt. For alltid og alltid.

Privat innhold kan også brukes – blant annet i markedsføring, men kun for Snapchat og deres egne underselskaper. Dessuten er det ikke snakk om å knytte innhold opp mot (identifiserbar) person, slik retningslinjene står nå.

Diskusjonen i den lille private gruppen på Snapchat dreide seg mot rettet reklame og at Snapchat skal tjene penger. Spør du meg om “de onde hensiktene til sosiale medier” så får du svar: Hensikten er at de skal tjene penger. Vær bevisst på hva du ikke ønsker de skal vite. Bedriv i verste fall desinformasjon. De kommer ikke til å gidde å lage individuelle profiler på deg, de bruker Big Data, de selger info som kan brukes av andre til markedsføring. Men de ønsker ikke å være kjip med sine brukere – da mister de jo det de tjener penger på. Det er lurt å være bevisst, men det er ikke nødvendig å være paranoid.

Hele denne gjennomgangen og diskusjonen rundt vilkårene på Snapchat gjorde meg nysgjerrig.  Hva skal til for at bilder i lukkede grupper blir til penger for Snapchat?

Jeg bestemte meg for å bruke denne lille gruppen med oss 4 som et eksperiment. Jeg unnskyldte meg på forhånd, og fortalte jeg kom til å sende dem bilder av biler fremover for å teste algoritmen. Hvor effektivt kan Snapchat bruke informasjon i lukkede grupper til å tjene penger? Jeg så for meg ca en uke med to bil-bilder om dagen før Snapchat tolket det slik at jeg plutselig har fattet interesse for biler og derfor sannsynligvis er i markedet.

Jeg begynte på mandag. På vei til barnehagen tok jeg et bilde av en hvit Volvo forfra. “Hvit volvo” var teksten jeg skreiv. På vei fra barnehagen tok jeg bilde av en sølvgrå Nissan. “Sølvgrå Nissan” var den originale teksten til det bildet. I går, tirsdag, holdt jeg på å glemme hele greia, men på kvelden i et parkeringshus snappet jeg et bilde av en sort Landrover. Jeg tipper dere selv kan gjette hva teksten til dette bildet var. Det ble med denne ene bilen i løpet av tirsdagen.

På vei til sengs på tirsdagen, mens jeg sitter på do (jeg sitter med telefonen på do som alle andre, la oss slutte å late som om vi ikke gjør det), kommer det. Både Facebook og Instagram gir meg bilreklamer:

Tre bilder på en lukket gruppe på Snapchat gjennom to dager gjør at jeg får reklame for biler på andre sosiale medier (mens Facebook eier både Instagram og WhatsApp, så er Snapchat en konkurrent).

Jeg har ikke gått vitenskapelig til verks her. Jeg har hatt en hypotese og bekreftet den istedenfor å finne design som skal avkrefte den, for eksempel. Det kan også være tilfeldig at jeg plutselig får bilreklamer. Det kan være at det bare er nå jeg legger merke til bilreklamer – jeg tror jeg ikke har sett noen før nå, men kanskje jeg bare har scrollet forbi dem fordi jeg faktisk ikke er i markedet for å kjøpe bil.

Men jeg tror ikke det. Det er mer sannsynlig at Snapchat er en effektiv pengemakemaskin enn at jeg gir subtile hint til verdensrommet at jeg har et forsøk gående angående bilreklamer.

Jeg hadde derimot “håpt” å få google til å gi meg noen reklamer også siden jeg først var i gang med dette prosjektet, så jeg skal prøve noen dager til. Jeg innser derimot utfordringen når jeg for tiden stort sett googler ting som “fylte auberginer” eller “vondt i ryggen gravid”, og det kan være litt vanskelig å koble opp mot bilreklamer.

Gjør dette at jeg kommer til å slutte med sosiale medier?

Nei. Jeg liker tjenestene for godt. Jeg vet at innsamling av data skjer. Jeg velger å forholde meg til det istedenfor å ta avstand til det. Jeg tar aktive valg om å være restriktiv hva jeg deler (bortsett fra når det gjelder katten – hun blir i høy grad eksponert på sosiale medier), jeg trykker “like” på ting jeg vil se mer lignende av fordi jeg vet min aktivitet blir sporet. Jeg dropper å trykke like på ting jeg liker men som jeg ikke gidder å se lignende ting av. Jeg bedriver i tillegg halvhjertet og sporadisk desinformasjon ved å forskjellig fødselsdato, forskjellig kjønn og så videre, på forskjellige kontoer.

Jeg er ikke redd for Big Data – informasjonen om meg som blir samlet for reklameformål. Jeg tror rett og slett ikke at meg og mine preferanser er viktige nok til at noen skal ta seg bryet med å isolere meg og min person fra det formålet innsamlingen egentlig har – nemlig å tjene penger for Snapchat (eller andre).

MEN. Det er et men her. I en litt mer engasjert fortid pleide jeg å proklamere at det man poster på sosiale medier er det man er villig til å gå i fengsel for å mene. Jeg argumenterte for at ved en eventuell rask samfunnsendring (revolusjon, som det også heter), så vil rettigheter vi tar for gitt i dag bli ulovlige i morgen. Man burde derfor tenke nøye over hvordan man ser ut i sosiale medier. Jeg innser nå, som jeg er litt eldre, at det jeg egentlig var, var en forkjemper for nedkjølingseffekten. Og den er jeg jo imot. Jeg støtter de som velger å ikke bruke sosiale medier, og hadde det ikke vært for at jeg som sagt liker tjenestene, så hadde jeg også droppet det.

Uansett er jeg imponert over hvor raskt Snapchat fikk til å tjene penger på min private samtale. Algoritmene er insane, må vel konklusjonen være.

53323493_435034010568034_4624633528053661696_n

Ikke en av bildene av biler som jeg sendte.

Maja får ikke leserinnlegg på trykk

Her i forrige uke (30 januar) postet noen en artikkel på et indieforfatterforum, en artikkel som sto i Klassekampen 21. januar: “Satser på selvpublisering“. Underoverskriften fristet med “Bokhandlerkjeden Ark er i ferd med å utvikle en egen selvpubliseringsportal for forlagsløse forfattere.” Med interesse leste flere i indieforfatterforumet artikkelen, og ganske snart utartet diskusjonen seg ikke i retning av hva bokhandlerkjeden Ark (som er eid av storforlaget Gyldendal) gjør eller ikke gjør, men det som mange oppfattet som en svært fordomsfull tone gjennomgående i artikkelen. “Noen burde si noe” ble sagt.

Så jeg sendte inn et leserinnlegg. Beskjeden jeg fikk var at jeg skulle få beskjed innen en uke dersom dette kom på trykk. Nå har det gått en uke, og jeg har ikke hørt noe, så da legger jeg teksten ut her istedenfor.

Etter jeg skrev teksten, har jeg også fått nyss i at artikkelforfatteren i Klassekampen har publisert flere artikler om indieforfattere og selvpublisering, “Satser på ny hest” 14. januar (“Arve Juritzen solgte livsverket sitt til Petter Stordalen – pengene går til selvpubliseringsforlaget Kolofon“) og “Tror storforlagene vil blø” 16. januar 2018 (med underoverskriften “Ledelsen i flere norske storforlag ligger våken om nettene og svetter, mener forfatter Arne Berggren“). Begge disse artiklene handler om at selvpublisering i forskjellige former øker. Jeg synes fremdeles det mangler litt dybde om hva det vil si å være indieforfatter, og hva det vil si å være forlagsforfatter – men artiklene har ikke på langt nær en så fordomsfull tone som “Satser på selvpublisering” har.

Uansett – det var introduksjonen, her er innlegget, som altså ikke kom på trykk:

Kommentar til artikkelen «Satser på selvpublisering», i Klassekampen, av Thomas Espevik, mandag 21.januar

Den som intet våger, intet vinner.

Det er mye som beveger seg i forlags- og forfatterlivet for tiden. Noen forlag blir enorme, andre forlag startes opp med brask og bram, forfattere bytter forlag… og mange velger å gi ut bøker selv. Digitalisering og tendenser i samfunnet gjør at mange velger utradisjonelle metoder for å nå frem med sine historier. Slike «gjør-det-selv»-løsninger er ikke et isolert fenomen blant spirende (og etablerte) forfattere – det er rett og slett Zeitgeist. Musikk blir produsert på egne labels, tekst blir utgitt på blogger istedenfor i magasiner, og ikke minst blir som kjent taxinæringen og hotellnæringen utfordret. Som med de fleste andre endringer i samfunnet finnes det individer som er positive, og andre som er kritiske til det som skjer. Men ingen kan si at endringen ikke skjer – vi må forholde oss til den.

I miljøet rundt indieforfattere – altså forfattere som velger å publisere egne bøker selv – er det en spennende tid vi lever i. Tidligere var det kanskje slik at de som valgte selvpublisering gjorde dette i mangel på forlagsstøtte. Nå er ikke lengre forlagene attraktive. Betyr det at kvaliteten på bøkene må være dårlige, og at bøkene må være uten redaksjonell bearbeiding?

En av de største utfordringene til indieforfattere er nettopp dette spørsmålet; har utgivelsen kvalitet? For de etablerte er svaret på dette opplest og vedtatt, noe som også kommer frem i Klassekampens artikkel «Satser på selvpublisering» 21. januar, ført i pennen av Thomas Espevik. Saken har en overskrift som antyder at det skal handle om at bokhandleren Ark ser nye muligheter og vil prøve ut markedet. Teksten fokuserer derimot på negative fordommer mot selvpubliserende forfattere. Meningen som blir presentert er at selvpubliserte forfattere ikke kan produsere kvalitet. Det er en «kvalifisert fordom», som litteraturkritiker Bernhard Ellefsen uttaler. Nestleder i Kulturrådet, Anne Oterholm, problematiserer også at det blir vanskelig for forbrukere å orientere seg i en bokhandel dersom «redaksjonelt behandlede og redaksjonelt ubehandlede bøker legges ut uten noen mediering, formidling og tenkning (…)».

At ikke Klassekampen i denne saken så nytte i å ta kontakt med noen som har kjennskap til hvilke redaksjonelle behandlinger som blir gjort blant de som gir ut på eget forlag, blir betenkelig. Vær varsom-plakaten spesifiserer at pressen skal være kritiske til bruk av kilder, og etterstrebe en bredde og relevans i valg av kilder. Saken om interessant utvikling i boksalg for å møte et økende volum med selvpubliserte bøker forsvinner i en reaksjonær tankegang om at det kun er store forlag som kan gå god for kvalitet.

Jeg skal ikke si at alle bøker som står utenfor forlag er av «litterær verdi», som det så pent heter for opptak av medlemmer i Den Norske Forfatterforening. Men artikkelen legger et premiss om at indieforfattere verken er kvalitetsbevisste eller jobber med fagfolk – redaktører, manuskonsulenter, korrekturlesere og så videre – for å sikre kvalitet. Mange ganger endog de samme tjenesteleverandørene forlagene selv benytter seg av. Å gi det ensidige negative fokuset på selvpubliserte forfattere blir ikke bare fordomsfullt, men når litteraturkritiker Bernard Ellefsen i tillegg trekker inn faren for at indieforfattere skal publisere nazistiske bøker og presse seg inn i bokhandleren, så blir hele fremstillingen useriøs. Da hjelper det ikke artikkelen at det står en kort modererende setning om at mange selvpubliserte (amerikanske) forfattere har vist seg på bestselgerlister i USA.

Selvpubliserte forfattere, som helst liker å kalle seg indieforfattere – nettopp på grunn av stigmatiseringen og fordommene rundt begrepet «selvpublisert», har fått selvtillit til å satse på seg selv istedenfor å gå gjennom forlag. En av grunnene til dette er Zeitgeist, som jeg nevnte innledningsvis. En annen grunn er at det finnes lett tilgjengelige diskusjonsforum for å lære av likesinnede med mer erfaring enn deg hva man skal gjøre og hvordan man kan gå frem for å gi ut bok. En tredje viktig faktor er nettopp tilgangen til tjenesteleverandører som leverer redaksjonelle tjenester av god kvalitet. Og her har dyktige gründere kjent sin besøkelsestid. Resultatet er BoldBooks. BoldBooks skaper en møteplass mellom disse tjenesteleverandørene og de vordende forfatterne, og i de siste årene har det vokst frem et stort og kreativt miljø rundt prosessen med å gi ut bøker selv. Ikke fordi man blir refusert av forlag, men fordi man har muligheten til å ta valget; skal jeg streve med å bli akseptert, få tjenester, si ifra meg rettigheter til eget verk og betale for dette med eventuell fortjeneste – eller skal jeg betale for tjenester, eie alle rettigheter, ha den endelige kreative kontrollen og beholde all fortjeneste selv? For noen er vurderingen økonomisk, for andre er det fokus på rettigheter, for noen er det kreativ frihet – jeg antar det er like mange årsaker til å «gå indie» som det er antall personer som gjør nettopp det. Å avfeie indieforfattere fordi det å være selvpublisert for 20 år siden ofte var ensbetydende med å være refusert, er en gammeldags holdning. e-bok.no har forstått dette og bruker indieforfattere til å øke mengden og variasjonen i e-bøker. Det er verken sjokkerende eller uhørt at en bokhandlerkjede ønsker det samme. Det er gledelig nytt for både forbrukere og forfattere, og burde bli presentert som dette.

Sannsynligvis kommer ikke alle bøker fra indieforfattere og selvpubliserende forfattere til å være gode. Noen av dem kommer fremdeles til å være venstrehåndsarbeid med støtte fra Fritt Ord og uten redaksjonell gjennomgang. Kanskje til og med med rasistiske undertoner. Det er derfor viktig at nettopp litteraturkritikere hjelper forbrukerne med å være åpne for gruppen, eller at bokhandlerne tilbyr sin kompetanse i fremstilling og sortering av bøkene de har for salg. Det er også viktig for forbrukere å ha mulighet til å lese utsnitt, bla gjennom og selv ta et aktivt valg basert på noe annet enn forsideillustrasjonen – og da må salgskanaler være åpne også for indieforfattere. Heia Ark, isåfall.

Klassekampen kunne ha skrevet en artikkel om en spennende bevegelse i litteratur- og boksalgene. Klassekampen valgte å fremme fordommer mot selvpubliserende forfattere.

Maja Enes

Kommende indieforfatter

sinnamaja

“Streng Maja med pekefinger” – den første Paint-tegningen jeg tegnet av meg selv, back in the days – 2008.

Maja mener noe: Digitaliseringsminister

Man skal mene noe for at folk gidder å høre på deg, ble det sagt her angående sosiale medier. Og da får jeg mene noe da (i min typiske “vi får vente og se hva som skjer”-holdning, men med litt bakgrunnsinfo). For dere som ikke gidder å lese, så er jeg positiv til ny digitaliseringsminister, positiv til Nikolai Astrup, men litt spent på hvor ansvarsområdet hans ligger.

Norge har fått en digitaliseringsminister. Dette er ikke for tidlig, men bedre seint enn aldri. Hva mandatet til denne stillingen blir er uklart for meg (men det ser ut som om Marius Jørgenrud i Digi.no vet litt mer enn meg).

Stillingen digitaliseringsminister er underlagt Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Dette er ett av departement som involverer seg med Internett i Norge. Andre departement er Forsvarsdepartementet (som jobber for en sterkere overvåking under tittelen “digitalt grenseforsvar”), Kunnskapsdepartementet (som enn så lenge har ansvar for UNINETT, som igjen er overordnet NorID, som administrerer .no-domenet), og ikke minst Samferdselsdepartementet (hvor NKOM er underlagt, som blant annet fører tilsyn med Internettleverandører i Norge). Og da har vi ikke gått innom Kulturdepartementet (Kultur- og Likestillingsdepartementet?) med deres fokus på åndsverksloven, Nærings- og Fiskeridepartementet (som er tilknyttet Teknologirådet) eller Justis- og beredskapsdepartementet med deres fokus på alle former for lover og reguleringer i embetsverkets navn og så videre.

For min egen sjelero sin skyld har jeg hovedsakelig tenkt på Internett som administrert av hovedsakelig Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet. Digitaliseringsministeren blir altså plassert under Kommunal- og Moderniseringsdepartementet.

La oss gå dypere inn i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Vi fortsetter med å kalle det KMD.

Som alle andre departement, har KMD forskjellige avdelinger, og forskjellige etater. Den aktuelle avdelingen i KMD er Avdelingen for IT og forvaltningspolitikk. Følgende er deres mandat:

Avdelingen har koordineringsansvaret for forvaltningspolitikken og IT-politikken. Dette omfatter blant annet arbeidet med digitalisering og innovasjon i offentlig sektor. Avdelingen har også ansvar for etatsstyringen av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Jan Hjelle.

Under etater og Virksomheter i KMD finner vi blant annet Datatilsynet (et tilsyn – og et ombud – i personvernsaker) og Difi (Direktoratet for Forvaltning og IKT, som jobber med å digitalisere og samordne statlige organer).

Hovedfokuset på KMD sitt arbeid med Internett er altså anskaffelse/utvikling, bruk og forvaltning av IKT. Et viktig arbeid. Det skjer mye spennende innenfor digitalisering av offentlig forvaltning. Helsedepartementet, med direktorat for e-helse har sin egen avdeling for nettopp dette, konsentrert om helsesektoren, som fungerer godt. Hvordan ansvarsfordelingen mellom digitaliseringsministeren og E-helseavdelingen er litt uklart (for meg). Det har også vært større katastrofer i offentlig digitalisering som for eksempel Broadnet som utflagget arbeidet med nødnettet til India uten kontroll på tilganger og sikkerhet (en sak de til slutt måtte betale 11 millioner i bøter for). Med såpass viktig informasjon som finnes i offentlig forvaltning er det viktig at det ikke blir begått flere dårlige vurderinger som ble gjort i Broadnet-saken. Det er viktig og bra at vi ansvarliggjøring en som skal følge opp offentlige anskaffelser og offentlig bruk av digitale hjelpemidler.

Jeg vet det er tidlig i en digitaliseringsministers karriere, men det er flere ting enn ansvarsfordelingen rundt e-helse som er uklart.

Samferdselsdepartementet, som i all hovedsak er overordnet ansvarlig for infrastruktur, med NKOM og frekvensforvaltning, har også en essensiell jobb med Internett som all øvrig bruk av Internett er avhengig av. Dette vil vi alt fra datasentre til bredbånd. Disse være med i vurdering av muligheter for hvordan digitaliseringen av det offentlige Norge skal skje. Det hjelper ikke å ha gode systemer med gode utviklere, om all dataen blir lagret på en skyserver i utlandet. Hvordan blir ansvaret lagt i forbindelse med utviklingsmuligheter i infrastrukturen? Vil Samferdselsdepartementet fremdeles ha dette som fokus, og digitaliseringsministeren må forholde seg til at “forhåpentligvis” vil det være et godt samarbeid? Det er under 10 år siden Norge forspilte en historisk god sjanse til å huse CERN sine datasentre ved at ingen svarte da CERN sendte en direkte forespørsel til norske myndigheter om tilbud. Uten svar gikk CERN deretter ut globalt og endte med å plassere sine data i Ungarn. Slike muligheter, som i all hovedsak er koblet opp mot infrastruktur, og ikke offentlig digitalisering – vil dette være et ansvarsområde for digitaliseringsministeren? Det er for tidlig å si (ikke sterke meninger her altså, mer min typiske “vi får vente og se, og samle informasjon”-holdning).

Men når vi nå er direkte inne på Nikolai Astrup, så har jeg litt å si der og. Som utviklingsminister har han blant annet jobbet med digitale løsninger i utvilkingsarbeidet. I en uttalelse Astrup hadde i 2018 om mulighetene til teknologien, sa han blant annet:

Vi er midt i en digital revolusjon, og ny teknologi gir oss uante muligheter. Vi kommuniserer på nye måter, elever får moderne læringsverktøy, eldre får en enklere alderdom, og snart er kunstig intelligens en del av hverdagen vår. Men selv om den digitale utviklingen har ført med seg mye godt for oss, har vi ikke klart å utnytte teknologien i utviklingsarbeidet slik at også mennesker i verdens fattigste land får glede av den.

Han er ikke alene om å se dette. World Economic Forum la frem en rapport i 2015 hvor de ser på hvordan skillet mellom IKT-kunnskap skaper et skille mellom mennesker som får muligheten til økonomisk vekst, og de som blir holdt utenfor. Det FN-baserte møtet WSIS+10, også i 2015 pekte også på hvordan Internett og teknologi fostrer økonomisk vekst og hjelper folk ut av ekstrem fattigdom, mens det digitale gapet hindrer den samme utviklingen. Det er derfor smart å fokusere på digitalisering som utviklingsminister. Nikolai Astrup viste med dette at han var reflektert over løsninger på utviklingsfeltet.

Videre har det blitt et poeng av at Astrup som digitaliseringsminister slettet Facebook-kontoen sin i 2012. Flere medier rapporterte dette  som en nyhet (for eksempel Dagbladet), og jeg fikk inntrykk av at mange (journalister) synes dette var både rart og litt motstridende for en digitaliseringsminister å gjøre. Jeg synes dette er enda et positivt tegn.

Vi ser nå at de som er mest kompetente på Internett, nemlig de yngre – de i 20-årene, har en ganske restriktiv holdning til sosiale medier, og bruken synker. Det er den eldre garden som mest aktiv i å dele falske nyheter på sosiale medier og ha dårlig kildekritikk (amerikansk undersøkelse fra 2018). Personlig erfaring tilsier også at det er hovedsakelig de godt voksne som er mest aktive i kommentarfelt også. Sterke meninger. Høy bruk av sosiale medier vitner ikke om å være teknologisk oppdatert – det kan nesten virke som om det indikerer det motsatte. At Astrup i det minste har et reflektert forhold til dette med sosiale medier og personvern tar jeg som et godt tegn.

Dessuten vet jeg at det er en ganske sulten bransje som kommer til å henge over Astrup som harehunder på jakt, så han får nok ikke jobbe i stillhet uten innspill.

venndiagram

Illustrasjonsbilde: Template for venn-diagram fra draw.io. Jeg brukte så lang tid på å skrive dette at jeg ikke tok meg tid til å tegne noe bedre. Men dette minner litt om offentlig-Norges organisering av Internett.

Maja oppsummerer 2018

Privat har jeg i 2018 hatt en halvannet-toåring i hus, det krevet sitt. Det har vært sykdom i nær familie, og jeg har også gjennomgått to øyeoperasjoner. Nå tror jeg på ordentlig at jeg er ferdig med øyeoperasjoner for alltid! Jeg er øyefikset.

Jobbmessig har jeg satt av mesteparten av 2018 til å bli ferdig med Internett-boka. Jeg begynte tross alt i 2015 med den, og det er på tide å sette punktum (for skams skyld må jeg få slengt inn at jeg hadde en fødsel og fødselspermisjon fra høsten 2016 til sommeren 2017, det forsinket jo hele prosessen en del). Andre oppdrag har jeg holdt til et relativt begrenset omfang. Det har likevel blitt litt:

I eksamensperiodene henger jeg med eksamensvakter og er administrativt ansvarlig på BI. Hvert år blir mai-juni og desember temmelig fylt opp av dette. I løpet av høsten har jeg hatt et lite engasjement på Frelsesarmeen Pårørendehus. I tillegg har jeg litt oversetteroppdrag for apper, og jeg har blitt leid inn som kontorrotte for å rydde opp i papirer – Ordnung muss sein; jeg elsker å sortere. Jeg har i løpet av dette året innsett at det å organisere papirer faktisk er noe folk er villige til å betale for. Organisator Enes er i fremmarsj!

Når det gjelder fremdrift med boka, skammer jeg meg. Jeg har på et tidspunkt lovt å bli ferdig i løpet av 2018. Det har jeg ikke blitt. Jeg sliter med å sette siste punktum. Man kan alltid justere teksten litt. Man kan alltids reformulere. Jeg har hatt et par testlesere som har gitt tilbakemeldinger om at boken noen steder blir “tung” og ikke så lettvint og leken å lese. Dette er en tilbakemelding jeg tar temmelig seriøst. Hele målet er at det ikke skal være så tungt – men samtidig: Det er komplisert stoff. Balansen mellom “enkelt” og “korrekt” er vanskelig. En gang må likevel punktum settes. Jeg har gått til steget å sende hele sulamitten til ekstern korrekturleser. Status per nå er at jeg går gjennom og redigerer dokumentet med tilbakemeldinger fra korrektur.

Jeg har brukt tid på en del andre ting i tilknytning til bokprosjektet også:

Tidlig i 2018 opprettet jeg forlag, Mudskipper Publishing, som blir det forlaget jeg gir ut boka på. Jeg skaffet meg ISBN-nummer fra Nasjonalbiblioteket og gjorde alt det formelle klart til utgivelse.

Jeg og Ole Trøan (som jeg bruker som fagkonsulent på boka mi) var på Stortinget som representanter for ISOC Norge (Norway Chapter of the Internet Society) og snakket om Åndsverksloven, blokkering og innsamling av IP-adresser. I etterkant av dette ble vi også kontaktet av representant for Venstre, Grunde Almeland, som gjerne ville få litt mer utfyllende informasjon om det vi snakket om.

Gjennom våren 2018 deltok jeg på en rekke samlinger om markedsføring av indieforfattere i regi av BoldBooks. Her deltok en blomsterbukett av flere spennende indieforfattere – blant annet Sarah Roxana Herlofsen, Ann-Hilde Bolstad, Lena Roer, Jon Fredrik Fikse og duoen Vegard Svingen og Øyvind Skogly Pedersen. Jeg er glad jeg ble plukket ut til å delta på disse. Jeg lærte mye, og så får vi se om jeg klarer å bruke denne lærdommen til å faktisk selge bøker i 2019. Jeg vil trekke frem Anniken Fjelberg som en utrolig inspirerende og kunnskapsrik markedsføringsforedragsholder (#åretsnyord?). Hun snakket om å skape seg selv som en merkevare (forfatter Maja Enes) fremfor boka (InternettInternettInternett), om å plassere seg i sin nisje, og å være bevisst sin posisjon i forhold til hvilke konkurrenter man har der og så videre. I det store og hele mye ny kunnskap jeg forsøker å indoktrinere i egen tankegang.

I forbindelse med nettopp markedsføring opprettet jeg i 2018 en Instagram-profil. Den er etter hvert fylt med langt flere bilder av katten enn av arbeid, men det er bare så-så mange bilder av en dataskjerm med tekst på man kan legge ut på Instagram før det blir maks kjedelig. Jeg hadde en periode jeg publiserte små trivia om Internett, og når jeg nå tenker på det så husker jeg ikke helt hvorfor jeg sluttet å poste disse. Det skal jeg starte opp igjen med.

Jeg har også tegnet og illustrert. Som noen har fått meg seg, er jeg en tilhenger av MS Paint, men det er altså ikke MS Paint jeg har brukt for å illustrere Internett-boka. For litt mer seriøs bruk tegner jeg i Gimp, og i det siste har jeg blitt overtalt til å ha et par skjematiske tegninger også, som jeg bruker draw.io til å skape.

Av teknisk faglige konferanser har jeg i 2018 deltatt på Oslo Blockchain Day, på RIPE77, og på Blix Solutions’ 10-års jubileum.

Jeg er generelt veldig kritisk til meg selv og arbeid jeg gjør. Som regel er jeg glad i denne egenskapen. Det finnes så mye dårlig håndverk ute i verden, og jeg er sikker på at det jeg leverer fra meg i det minste ikke er halvferdig arbeid. Men – selvkritikken kan også være ganske lammende, og jeg innser at dette begynner å bli et evighetsprosjekt. Etter oppfordring fra venner og kjente har jeg nå bestemt meg: Jeg setter punktum.

Jeg skal bare… Planer for 2019:

  • Redigere ferdig korrektur
  • Ha en faglig gjennomgang av kapittelet om blokkjede og Bitcoin
  • Lese høyt for meg selv for å sjekke at språket flyter
  • Gå gjennom illustrasjoner og lage litt flere grafer
  • Ombrekk og layout (og konvertering)
  • Sende til vurdering hos innkjøpsordningen
  • Publisere flere trivia om Internett på Instagram
  • Oppdatere forlagsnettsiden
  • Velge trykkeri
  • Selge bøker
  • Slippfest

 

Andre planer i 2019:

  • Bittelitt mindre selvkritisk holdning
  • Mer markedsføring og selveksponering
  • Skaffe samarbeidspartner/illustratør til neste prosjekt (mer humor, ingen teknologi, mer trendy)
  • Føde (joda, vi er på’n igjen. Og bare så det er sagt: Å være gravid er noe dritt).

Trøtt i trynet

God jul og godt nyttår 2018 #nofilter #trøttitrynet #2018

« Older posts Newer posts »

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑