Page 3 of 8

Maja tester algoritmer på Snapchat

18. februar oppdaterte Snapchat sine retningslinjer, noe som har gjort at Nettavisens  har skrevet en sak om at Grunde Almeland (fra Venstre, som jeg faktisk har skrevet om tidligere her på bloggen) har slettet appen.

Det Venstre-politikeren reagerer på i Snapchat sine nye vilkår, er at selskapet nå kan eie, selge videre og lage innhold basert på bilder og videoer fra brukerne.

Kan man lese i saken fra Nettavisen.

Dette er ikke en nyhet. At folk er kritiske til all innsamlingen og rettighetsfraskrivelsen man gjør når man bruker sosiale medier, er positivt. Jeg rullet en smule med øynene da flere store medier gjorde et poeng av at digitaliseringsministeren ikke hadde Facebook. Å velge bort Facebook, Snapchat og andre sosiale medier er ikke tegn på digital usikkerhet, det er et tegn på digital bevissthet.

Sier jeg, som er aktiv på Facebook, Snapchat og Instagram og som har kontoer på enda flere mer eller mindre sosiale medier. Jeg bruker plattformene bevisst. Dette er offentlig informasjon. Jeg er veldig restriktiv i hvor mye privat informasjon jeg deler. Snapchat er det mediumet jeg er mest privat i, og jeg har sånn ca 15 kontakter der.

Nok om meg. Snapchat har altså oppdatert retningslinjene, og i en Snapchatgruppe med tre venninner fikk jeg spørsmål om “stemmer dette virkelig?” i forbindelse med saken om Grunde Almeland. Først var jeg litt sånn “nei, dette er standard, du gir alltid fra deg rettigheter”. Og jeg begynte å snakke om det Snapchat definerer som “Offentlig Innhold” er ting du legger ut på MyStory som skal være “synlig for alle”:

Vi kaller Story-innsendelser som er innstilt på å være synlige for Alle, såvel som innhold du leverer til crowdsourcing-tjenester, inkludert Our Story, for “Offentlig innhold”.

Litt lengre ned spesifiserer Snapchat hva de vil gjøre med “Offentlig Innhold” (understrekingen er mine, og jeg har lagt til det som står i kursiv):

Fordi Offentlig Innhold i seg selv er offentlig og av offentlig interesse, er lisensen du gir oss for innhold som sendes til disse tjenestene mer omfattende. I tillegg til å gi oss rettighetene nevnt i forrige avsnitt (altså “en verdensomspennende, vederlagsfri, underlisensierbar og overførbar lisens til å være vert, lagre, bruke, vise, reprodusere, modifisere, tilpasse, redigere, publisere og distribuere innholdet for så lenge du bruker Tjenestene.”), gir du oss en evigvarende lisens til å lage avledede arbeider fra, promotere, utstille, kringkaste, syndikere, offentlig fremføre, underlisensiere og offentlig vise Offentlig Innhold i enhver form og med enhver medie- eller distribusjonsmetode (nå kjent eller senere utviklet).

I den grad det er nødvendig, når du er med i, oppretter, laster opp, legger ut, eller sender Offentlig Innhold, gir du også Snap Group Limited, Snap Inc., våre datterselskaper og våre samarbeidspartnere, en ubegrenset, verdensomspennende, evigvarende rettighet og lisens til å bruke ditt navn, skikkelse og stemme, også i sammenheng med kommersielt eller sponset innhold. Dette betyr blant annet at du ikke har krav på kompensasjon fra Snap Group Limited, Snap Inc., våre datterselskaper eller våre samarbeidspartnere hvis ditt navn, skikkelse eller stemme overføres gjennom Tjenestene, enten på Snapchat-applikasjonen eller på en av våre samarbeidspartneres plattformer.

Men hun ville ikke gi seg. Hun var usikker. Så jeg gikk inn og kikket litt nøyere på det første avsnittet som jeg bare skummet første gangen. Og rett under definisjonen av Offentlig Innhold kommer det litt mer tydelig frem:

For alt innhold du sender til Tjenestene annet enn Offentlig innhold, gir du Snap Group Limited, Snap Inc. og deres underselskaper en verdensomspennende, vederlagsfri, underlisensierbar og overførbar lisens til å være vert, lagre, bruke, vise, reprodusere, modifisere, tilpasse, redigere, publisere og distribuere innholdet for så lenge du bruker Tjenestene. Denne lisensen har alene det formål å drive, utvikle, levere, markedsføre og forbedre tjenestene samt utforske og utvikle nye.

Altså. Offentlig innhold kan du bare glemme å tro du har noe medbestemmelsesrett på hvordan det skal brukes. Har du offentlig profil eller sender offentlig informasjon på Snapchat, vil Snapchat eller deres samarbeidspartnere (som er mange) kunne bruke både bildene dine og navnet ditt. For alltid og alltid.

Privat innhold kan også brukes – blant annet i markedsføring, men kun for Snapchat og deres egne underselskaper. Dessuten er det ikke snakk om å knytte innhold opp mot (identifiserbar) person, slik retningslinjene står nå.

Diskusjonen i den lille private gruppen på Snapchat dreide seg mot rettet reklame og at Snapchat skal tjene penger. Spør du meg om “de onde hensiktene til sosiale medier” så får du svar: Hensikten er at de skal tjene penger. Vær bevisst på hva du ikke ønsker de skal vite. Bedriv i verste fall desinformasjon. De kommer ikke til å gidde å lage individuelle profiler på deg, de bruker Big Data, de selger info som kan brukes av andre til markedsføring. Men de ønsker ikke å være kjip med sine brukere – da mister de jo det de tjener penger på. Det er lurt å være bevisst, men det er ikke nødvendig å være paranoid.

Hele denne gjennomgangen og diskusjonen rundt vilkårene på Snapchat gjorde meg nysgjerrig.  Hva skal til for at bilder i lukkede grupper blir til penger for Snapchat?

Jeg bestemte meg for å bruke denne lille gruppen med oss 4 som et eksperiment. Jeg unnskyldte meg på forhånd, og fortalte jeg kom til å sende dem bilder av biler fremover for å teste algoritmen. Hvor effektivt kan Snapchat bruke informasjon i lukkede grupper til å tjene penger? Jeg så for meg ca en uke med to bil-bilder om dagen før Snapchat tolket det slik at jeg plutselig har fattet interesse for biler og derfor sannsynligvis er i markedet.

Jeg begynte på mandag. På vei til barnehagen tok jeg et bilde av en hvit Volvo forfra. “Hvit volvo” var teksten jeg skreiv. På vei fra barnehagen tok jeg bilde av en sølvgrå Nissan. “Sølvgrå Nissan” var den originale teksten til det bildet. I går, tirsdag, holdt jeg på å glemme hele greia, men på kvelden i et parkeringshus snappet jeg et bilde av en sort Landrover. Jeg tipper dere selv kan gjette hva teksten til dette bildet var. Det ble med denne ene bilen i løpet av tirsdagen.

På vei til sengs på tirsdagen, mens jeg sitter på do (jeg sitter med telefonen på do som alle andre, la oss slutte å late som om vi ikke gjør det), kommer det. Både Facebook og Instagram gir meg bilreklamer:

Tre bilder på en lukket gruppe på Snapchat gjennom to dager gjør at jeg får reklame for biler på andre sosiale medier (mens Facebook eier både Instagram og WhatsApp, så er Snapchat en konkurrent).

Jeg har ikke gått vitenskapelig til verks her. Jeg har hatt en hypotese og bekreftet den istedenfor å finne design som skal avkrefte den, for eksempel. Det kan også være tilfeldig at jeg plutselig får bilreklamer. Det kan være at det bare er nå jeg legger merke til bilreklamer – jeg tror jeg ikke har sett noen før nå, men kanskje jeg bare har scrollet forbi dem fordi jeg faktisk ikke er i markedet for å kjøpe bil.

Men jeg tror ikke det. Det er mer sannsynlig at Snapchat er en effektiv pengemakemaskin enn at jeg gir subtile hint til verdensrommet at jeg har et forsøk gående angående bilreklamer.

Jeg hadde derimot “håpt” å få google til å gi meg noen reklamer også siden jeg først var i gang med dette prosjektet, så jeg skal prøve noen dager til. Jeg innser derimot utfordringen når jeg for tiden stort sett googler ting som “fylte auberginer” eller “vondt i ryggen gravid”, og det kan være litt vanskelig å koble opp mot bilreklamer.

Gjør dette at jeg kommer til å slutte med sosiale medier?

Nei. Jeg liker tjenestene for godt. Jeg vet at innsamling av data skjer. Jeg velger å forholde meg til det istedenfor å ta avstand til det. Jeg tar aktive valg om å være restriktiv hva jeg deler (bortsett fra når det gjelder katten – hun blir i høy grad eksponert på sosiale medier), jeg trykker “like” på ting jeg vil se mer lignende av fordi jeg vet min aktivitet blir sporet. Jeg dropper å trykke like på ting jeg liker men som jeg ikke gidder å se lignende ting av. Jeg bedriver i tillegg halvhjertet og sporadisk desinformasjon ved å forskjellig fødselsdato, forskjellig kjønn og så videre, på forskjellige kontoer.

Jeg er ikke redd for Big Data – informasjonen om meg som blir samlet for reklameformål. Jeg tror rett og slett ikke at meg og mine preferanser er viktige nok til at noen skal ta seg bryet med å isolere meg og min person fra det formålet innsamlingen egentlig har – nemlig å tjene penger for Snapchat (eller andre).

MEN. Det er et men her. I en litt mer engasjert fortid pleide jeg å proklamere at det man poster på sosiale medier er det man er villig til å gå i fengsel for å mene. Jeg argumenterte for at ved en eventuell rask samfunnsendring (revolusjon, som det også heter), så vil rettigheter vi tar for gitt i dag bli ulovlige i morgen. Man burde derfor tenke nøye over hvordan man ser ut i sosiale medier. Jeg innser nå, som jeg er litt eldre, at det jeg egentlig var, var en forkjemper for nedkjølingseffekten. Og den er jeg jo imot. Jeg støtter de som velger å ikke bruke sosiale medier, og hadde det ikke vært for at jeg som sagt liker tjenestene, så hadde jeg også droppet det.

Uansett er jeg imponert over hvor raskt Snapchat fikk til å tjene penger på min private samtale. Algoritmene er insane, må vel konklusjonen være.

53323493_435034010568034_4624633528053661696_n

Ikke en av bildene av biler som jeg sendte.

Maja får ikke leserinnlegg på trykk

Her i forrige uke (30 januar) postet noen en artikkel på et indieforfatterforum, en artikkel som sto i Klassekampen 21. januar: “Satser på selvpublisering“. Underoverskriften fristet med “Bokhandlerkjeden Ark er i ferd med å utvikle en egen selvpubliseringsportal for forlagsløse forfattere.” Med interesse leste flere i indieforfatterforumet artikkelen, og ganske snart utartet diskusjonen seg ikke i retning av hva bokhandlerkjeden Ark (som er eid av storforlaget Gyldendal) gjør eller ikke gjør, men det som mange oppfattet som en svært fordomsfull tone gjennomgående i artikkelen. “Noen burde si noe” ble sagt.

Så jeg sendte inn et leserinnlegg. Beskjeden jeg fikk var at jeg skulle få beskjed innen en uke dersom dette kom på trykk. Nå har det gått en uke, og jeg har ikke hørt noe, så da legger jeg teksten ut her istedenfor.

Etter jeg skrev teksten, har jeg også fått nyss i at artikkelforfatteren i Klassekampen har publisert flere artikler om indieforfattere og selvpublisering, “Satser på ny hest” 14. januar (“Arve Juritzen solgte livsverket sitt til Petter Stordalen – pengene går til selvpubliseringsforlaget Kolofon“) og “Tror storforlagene vil blø” 16. januar 2018 (med underoverskriften “Ledelsen i flere norske storforlag ligger våken om nettene og svetter, mener forfatter Arne Berggren“). Begge disse artiklene handler om at selvpublisering i forskjellige former øker. Jeg synes fremdeles det mangler litt dybde om hva det vil si å være indieforfatter, og hva det vil si å være forlagsforfatter – men artiklene har ikke på langt nær en så fordomsfull tone som “Satser på selvpublisering” har.

Uansett – det var introduksjonen, her er innlegget, som altså ikke kom på trykk:

Kommentar til artikkelen «Satser på selvpublisering», i Klassekampen, av Thomas Espevik, mandag 21.januar

Den som intet våger, intet vinner.

Det er mye som beveger seg i forlags- og forfatterlivet for tiden. Noen forlag blir enorme, andre forlag startes opp med brask og bram, forfattere bytter forlag… og mange velger å gi ut bøker selv. Digitalisering og tendenser i samfunnet gjør at mange velger utradisjonelle metoder for å nå frem med sine historier. Slike «gjør-det-selv»-løsninger er ikke et isolert fenomen blant spirende (og etablerte) forfattere – det er rett og slett Zeitgeist. Musikk blir produsert på egne labels, tekst blir utgitt på blogger istedenfor i magasiner, og ikke minst blir som kjent taxinæringen og hotellnæringen utfordret. Som med de fleste andre endringer i samfunnet finnes det individer som er positive, og andre som er kritiske til det som skjer. Men ingen kan si at endringen ikke skjer – vi må forholde oss til den.

I miljøet rundt indieforfattere – altså forfattere som velger å publisere egne bøker selv – er det en spennende tid vi lever i. Tidligere var det kanskje slik at de som valgte selvpublisering gjorde dette i mangel på forlagsstøtte. Nå er ikke lengre forlagene attraktive. Betyr det at kvaliteten på bøkene må være dårlige, og at bøkene må være uten redaksjonell bearbeiding?

En av de største utfordringene til indieforfattere er nettopp dette spørsmålet; har utgivelsen kvalitet? For de etablerte er svaret på dette opplest og vedtatt, noe som også kommer frem i Klassekampens artikkel «Satser på selvpublisering» 21. januar, ført i pennen av Thomas Espevik. Saken har en overskrift som antyder at det skal handle om at bokhandleren Ark ser nye muligheter og vil prøve ut markedet. Teksten fokuserer derimot på negative fordommer mot selvpubliserende forfattere. Meningen som blir presentert er at selvpubliserte forfattere ikke kan produsere kvalitet. Det er en «kvalifisert fordom», som litteraturkritiker Bernhard Ellefsen uttaler. Nestleder i Kulturrådet, Anne Oterholm, problematiserer også at det blir vanskelig for forbrukere å orientere seg i en bokhandel dersom «redaksjonelt behandlede og redaksjonelt ubehandlede bøker legges ut uten noen mediering, formidling og tenkning (…)».

At ikke Klassekampen i denne saken så nytte i å ta kontakt med noen som har kjennskap til hvilke redaksjonelle behandlinger som blir gjort blant de som gir ut på eget forlag, blir betenkelig. Vær varsom-plakaten spesifiserer at pressen skal være kritiske til bruk av kilder, og etterstrebe en bredde og relevans i valg av kilder. Saken om interessant utvikling i boksalg for å møte et økende volum med selvpubliserte bøker forsvinner i en reaksjonær tankegang om at det kun er store forlag som kan gå god for kvalitet.

Jeg skal ikke si at alle bøker som står utenfor forlag er av «litterær verdi», som det så pent heter for opptak av medlemmer i Den Norske Forfatterforening. Men artikkelen legger et premiss om at indieforfattere verken er kvalitetsbevisste eller jobber med fagfolk – redaktører, manuskonsulenter, korrekturlesere og så videre – for å sikre kvalitet. Mange ganger endog de samme tjenesteleverandørene forlagene selv benytter seg av. Å gi det ensidige negative fokuset på selvpubliserte forfattere blir ikke bare fordomsfullt, men når litteraturkritiker Bernard Ellefsen i tillegg trekker inn faren for at indieforfattere skal publisere nazistiske bøker og presse seg inn i bokhandleren, så blir hele fremstillingen useriøs. Da hjelper det ikke artikkelen at det står en kort modererende setning om at mange selvpubliserte (amerikanske) forfattere har vist seg på bestselgerlister i USA.

Selvpubliserte forfattere, som helst liker å kalle seg indieforfattere – nettopp på grunn av stigmatiseringen og fordommene rundt begrepet «selvpublisert», har fått selvtillit til å satse på seg selv istedenfor å gå gjennom forlag. En av grunnene til dette er Zeitgeist, som jeg nevnte innledningsvis. En annen grunn er at det finnes lett tilgjengelige diskusjonsforum for å lære av likesinnede med mer erfaring enn deg hva man skal gjøre og hvordan man kan gå frem for å gi ut bok. En tredje viktig faktor er nettopp tilgangen til tjenesteleverandører som leverer redaksjonelle tjenester av god kvalitet. Og her har dyktige gründere kjent sin besøkelsestid. Resultatet er BoldBooks. BoldBooks skaper en møteplass mellom disse tjenesteleverandørene og de vordende forfatterne, og i de siste årene har det vokst frem et stort og kreativt miljø rundt prosessen med å gi ut bøker selv. Ikke fordi man blir refusert av forlag, men fordi man har muligheten til å ta valget; skal jeg streve med å bli akseptert, få tjenester, si ifra meg rettigheter til eget verk og betale for dette med eventuell fortjeneste – eller skal jeg betale for tjenester, eie alle rettigheter, ha den endelige kreative kontrollen og beholde all fortjeneste selv? For noen er vurderingen økonomisk, for andre er det fokus på rettigheter, for noen er det kreativ frihet – jeg antar det er like mange årsaker til å «gå indie» som det er antall personer som gjør nettopp det. Å avfeie indieforfattere fordi det å være selvpublisert for 20 år siden ofte var ensbetydende med å være refusert, er en gammeldags holdning. e-bok.no har forstått dette og bruker indieforfattere til å øke mengden og variasjonen i e-bøker. Det er verken sjokkerende eller uhørt at en bokhandlerkjede ønsker det samme. Det er gledelig nytt for både forbrukere og forfattere, og burde bli presentert som dette.

Sannsynligvis kommer ikke alle bøker fra indieforfattere og selvpubliserende forfattere til å være gode. Noen av dem kommer fremdeles til å være venstrehåndsarbeid med støtte fra Fritt Ord og uten redaksjonell gjennomgang. Kanskje til og med med rasistiske undertoner. Det er derfor viktig at nettopp litteraturkritikere hjelper forbrukerne med å være åpne for gruppen, eller at bokhandlerne tilbyr sin kompetanse i fremstilling og sortering av bøkene de har for salg. Det er også viktig for forbrukere å ha mulighet til å lese utsnitt, bla gjennom og selv ta et aktivt valg basert på noe annet enn forsideillustrasjonen – og da må salgskanaler være åpne også for indieforfattere. Heia Ark, isåfall.

Klassekampen kunne ha skrevet en artikkel om en spennende bevegelse i litteratur- og boksalgene. Klassekampen valgte å fremme fordommer mot selvpubliserende forfattere.

Maja Enes

Kommende indieforfatter

sinnamaja

“Streng Maja med pekefinger” – den første Paint-tegningen jeg tegnet av meg selv, back in the days – 2008.

Maja mener noe: Digitaliseringsminister

Man skal mene noe for at folk gidder å høre på deg, ble det sagt her angående sosiale medier. Og da får jeg mene noe da (i min typiske “vi får vente og se hva som skjer”-holdning, men med litt bakgrunnsinfo). For dere som ikke gidder å lese, så er jeg positiv til ny digitaliseringsminister, positiv til Nikolai Astrup, men litt spent på hvor ansvarsområdet hans ligger.

Norge har fått en digitaliseringsminister. Dette er ikke for tidlig, men bedre seint enn aldri. Hva mandatet til denne stillingen blir er uklart for meg (men det ser ut som om Marius Jørgenrud i Digi.no vet litt mer enn meg).

Stillingen digitaliseringsminister er underlagt Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Dette er ett av departement som involverer seg med Internett i Norge. Andre departement er Forsvarsdepartementet (som jobber for en sterkere overvåking under tittelen “digitalt grenseforsvar”), Kunnskapsdepartementet (som enn så lenge har ansvar for UNINETT, som igjen er overordnet NorID, som administrerer .no-domenet), og ikke minst Samferdselsdepartementet (hvor NKOM er underlagt, som blant annet fører tilsyn med Internettleverandører i Norge). Og da har vi ikke gått innom Kulturdepartementet (Kultur- og Likestillingsdepartementet?) med deres fokus på åndsverksloven, Nærings- og Fiskeridepartementet (som er tilknyttet Teknologirådet) eller Justis- og beredskapsdepartementet med deres fokus på alle former for lover og reguleringer i embetsverkets navn og så videre.

For min egen sjelero sin skyld har jeg hovedsakelig tenkt på Internett som administrert av hovedsakelig Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet. Digitaliseringsministeren blir altså plassert under Kommunal- og Moderniseringsdepartementet.

La oss gå dypere inn i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Vi fortsetter med å kalle det KMD.

Som alle andre departement, har KMD forskjellige avdelinger, og forskjellige etater. Den aktuelle avdelingen i KMD er Avdelingen for IT og forvaltningspolitikk. Følgende er deres mandat:

Avdelingen har koordineringsansvaret for forvaltningspolitikken og IT-politikken. Dette omfatter blant annet arbeidet med digitalisering og innovasjon i offentlig sektor. Avdelingen har også ansvar for etatsstyringen av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Jan Hjelle.

Under etater og Virksomheter i KMD finner vi blant annet Datatilsynet (et tilsyn – og et ombud – i personvernsaker) og Difi (Direktoratet for Forvaltning og IKT, som jobber med å digitalisere og samordne statlige organer).

Hovedfokuset på KMD sitt arbeid med Internett er altså anskaffelse/utvikling, bruk og forvaltning av IKT. Et viktig arbeid. Det skjer mye spennende innenfor digitalisering av offentlig forvaltning. Helsedepartementet, med direktorat for e-helse har sin egen avdeling for nettopp dette, konsentrert om helsesektoren, som fungerer godt. Hvordan ansvarsfordelingen mellom digitaliseringsministeren og E-helseavdelingen er litt uklart (for meg). Det har også vært større katastrofer i offentlig digitalisering som for eksempel Broadnet som utflagget arbeidet med nødnettet til India uten kontroll på tilganger og sikkerhet (en sak de til slutt måtte betale 11 millioner i bøter for). Med såpass viktig informasjon som finnes i offentlig forvaltning er det viktig at det ikke blir begått flere dårlige vurderinger som ble gjort i Broadnet-saken. Det er viktig og bra at vi ansvarliggjøring en som skal følge opp offentlige anskaffelser og offentlig bruk av digitale hjelpemidler.

Jeg vet det er tidlig i en digitaliseringsministers karriere, men det er flere ting enn ansvarsfordelingen rundt e-helse som er uklart.

Samferdselsdepartementet, som i all hovedsak er overordnet ansvarlig for infrastruktur, med NKOM og frekvensforvaltning, har også en essensiell jobb med Internett som all øvrig bruk av Internett er avhengig av. Dette vil vi alt fra datasentre til bredbånd. Disse være med i vurdering av muligheter for hvordan digitaliseringen av det offentlige Norge skal skje. Det hjelper ikke å ha gode systemer med gode utviklere, om all dataen blir lagret på en skyserver i utlandet. Hvordan blir ansvaret lagt i forbindelse med utviklingsmuligheter i infrastrukturen? Vil Samferdselsdepartementet fremdeles ha dette som fokus, og digitaliseringsministeren må forholde seg til at “forhåpentligvis” vil det være et godt samarbeid? Det er under 10 år siden Norge forspilte en historisk god sjanse til å huse CERN sine datasentre ved at ingen svarte da CERN sendte en direkte forespørsel til norske myndigheter om tilbud. Uten svar gikk CERN deretter ut globalt og endte med å plassere sine data i Ungarn. Slike muligheter, som i all hovedsak er koblet opp mot infrastruktur, og ikke offentlig digitalisering – vil dette være et ansvarsområde for digitaliseringsministeren? Det er for tidlig å si (ikke sterke meninger her altså, mer min typiske “vi får vente og se, og samle informasjon”-holdning).

Men når vi nå er direkte inne på Nikolai Astrup, så har jeg litt å si der og. Som utviklingsminister har han blant annet jobbet med digitale løsninger i utvilkingsarbeidet. I en uttalelse Astrup hadde i 2018 om mulighetene til teknologien, sa han blant annet:

Vi er midt i en digital revolusjon, og ny teknologi gir oss uante muligheter. Vi kommuniserer på nye måter, elever får moderne læringsverktøy, eldre får en enklere alderdom, og snart er kunstig intelligens en del av hverdagen vår. Men selv om den digitale utviklingen har ført med seg mye godt for oss, har vi ikke klart å utnytte teknologien i utviklingsarbeidet slik at også mennesker i verdens fattigste land får glede av den.

Han er ikke alene om å se dette. World Economic Forum la frem en rapport i 2015 hvor de ser på hvordan skillet mellom IKT-kunnskap skaper et skille mellom mennesker som får muligheten til økonomisk vekst, og de som blir holdt utenfor. Det FN-baserte møtet WSIS+10, også i 2015 pekte også på hvordan Internett og teknologi fostrer økonomisk vekst og hjelper folk ut av ekstrem fattigdom, mens det digitale gapet hindrer den samme utviklingen. Det er derfor smart å fokusere på digitalisering som utviklingsminister. Nikolai Astrup viste med dette at han var reflektert over løsninger på utviklingsfeltet.

Videre har det blitt et poeng av at Astrup som digitaliseringsminister slettet Facebook-kontoen sin i 2012. Flere medier rapporterte dette  som en nyhet (for eksempel Dagbladet), og jeg fikk inntrykk av at mange (journalister) synes dette var både rart og litt motstridende for en digitaliseringsminister å gjøre. Jeg synes dette er enda et positivt tegn.

Vi ser nå at de som er mest kompetente på Internett, nemlig de yngre – de i 20-årene, har en ganske restriktiv holdning til sosiale medier, og bruken synker. Det er den eldre garden som mest aktiv i å dele falske nyheter på sosiale medier og ha dårlig kildekritikk (amerikansk undersøkelse fra 2018). Personlig erfaring tilsier også at det er hovedsakelig de godt voksne som er mest aktive i kommentarfelt også. Sterke meninger. Høy bruk av sosiale medier vitner ikke om å være teknologisk oppdatert – det kan nesten virke som om det indikerer det motsatte. At Astrup i det minste har et reflektert forhold til dette med sosiale medier og personvern tar jeg som et godt tegn.

Dessuten vet jeg at det er en ganske sulten bransje som kommer til å henge over Astrup som harehunder på jakt, så han får nok ikke jobbe i stillhet uten innspill.

venndiagram

Illustrasjonsbilde: Template for venn-diagram fra draw.io. Jeg brukte så lang tid på å skrive dette at jeg ikke tok meg tid til å tegne noe bedre. Men dette minner litt om offentlig-Norges organisering av Internett.

Maja oppsummerer 2018

Privat har jeg i 2018 hatt en halvannet-toåring i hus, det krevet sitt. Det har vært sykdom i nær familie, og jeg har også gjennomgått to øyeoperasjoner. Nå tror jeg på ordentlig at jeg er ferdig med øyeoperasjoner for alltid! Jeg er øyefikset.

Jobbmessig har jeg satt av mesteparten av 2018 til å bli ferdig med Internett-boka. Jeg begynte tross alt i 2015 med den, og det er på tide å sette punktum (for skams skyld må jeg få slengt inn at jeg hadde en fødsel og fødselspermisjon fra høsten 2016 til sommeren 2017, det forsinket jo hele prosessen en del). Andre oppdrag har jeg holdt til et relativt begrenset omfang. Det har likevel blitt litt:

I eksamensperiodene henger jeg med eksamensvakter og er administrativt ansvarlig på BI. Hvert år blir mai-juni og desember temmelig fylt opp av dette. I løpet av høsten har jeg hatt et lite engasjement på Frelsesarmeen Pårørendehus. I tillegg har jeg litt oversetteroppdrag for apper, og jeg har blitt leid inn som kontorrotte for å rydde opp i papirer – Ordnung muss sein; jeg elsker å sortere. Jeg har i løpet av dette året innsett at det å organisere papirer faktisk er noe folk er villige til å betale for. Organisator Enes er i fremmarsj!

Når det gjelder fremdrift med boka, skammer jeg meg. Jeg har på et tidspunkt lovt å bli ferdig i løpet av 2018. Det har jeg ikke blitt. Jeg sliter med å sette siste punktum. Man kan alltid justere teksten litt. Man kan alltids reformulere. Jeg har hatt et par testlesere som har gitt tilbakemeldinger om at boken noen steder blir “tung” og ikke så lettvint og leken å lese. Dette er en tilbakemelding jeg tar temmelig seriøst. Hele målet er at det ikke skal være så tungt – men samtidig: Det er komplisert stoff. Balansen mellom “enkelt” og “korrekt” er vanskelig. En gang må likevel punktum settes. Jeg har gått til steget å sende hele sulamitten til ekstern korrekturleser. Status per nå er at jeg går gjennom og redigerer dokumentet med tilbakemeldinger fra korrektur.

Jeg har brukt tid på en del andre ting i tilknytning til bokprosjektet også:

Tidlig i 2018 opprettet jeg forlag, Mudskipper Publishing, som blir det forlaget jeg gir ut boka på. Jeg skaffet meg ISBN-nummer fra Nasjonalbiblioteket og gjorde alt det formelle klart til utgivelse.

Jeg og Ole Trøan (som jeg bruker som fagkonsulent på boka mi) var på Stortinget som representanter for ISOC Norge (Norway Chapter of the Internet Society) og snakket om Åndsverksloven, blokkering og innsamling av IP-adresser. I etterkant av dette ble vi også kontaktet av representant for Venstre, Grunde Almeland, som gjerne ville få litt mer utfyllende informasjon om det vi snakket om.

Gjennom våren 2018 deltok jeg på en rekke samlinger om markedsføring av indieforfattere i regi av BoldBooks. Her deltok en blomsterbukett av flere spennende indieforfattere – blant annet Sarah Roxana Herlofsen, Ann-Hilde Bolstad, Lena Roer, Jon Fredrik Fikse og duoen Vegard Svingen og Øyvind Skogly Pedersen. Jeg er glad jeg ble plukket ut til å delta på disse. Jeg lærte mye, og så får vi se om jeg klarer å bruke denne lærdommen til å faktisk selge bøker i 2019. Jeg vil trekke frem Anniken Fjelberg som en utrolig inspirerende og kunnskapsrik markedsføringsforedragsholder (#åretsnyord?). Hun snakket om å skape seg selv som en merkevare (forfatter Maja Enes) fremfor boka (InternettInternettInternett), om å plassere seg i sin nisje, og å være bevisst sin posisjon i forhold til hvilke konkurrenter man har der og så videre. I det store og hele mye ny kunnskap jeg forsøker å indoktrinere i egen tankegang.

I forbindelse med nettopp markedsføring opprettet jeg i 2018 en Instagram-profil. Den er etter hvert fylt med langt flere bilder av katten enn av arbeid, men det er bare så-så mange bilder av en dataskjerm med tekst på man kan legge ut på Instagram før det blir maks kjedelig. Jeg hadde en periode jeg publiserte små trivia om Internett, og når jeg nå tenker på det så husker jeg ikke helt hvorfor jeg sluttet å poste disse. Det skal jeg starte opp igjen med.

Jeg har også tegnet og illustrert. Som noen har fått meg seg, er jeg en tilhenger av MS Paint, men det er altså ikke MS Paint jeg har brukt for å illustrere Internett-boka. For litt mer seriøs bruk tegner jeg i Gimp, og i det siste har jeg blitt overtalt til å ha et par skjematiske tegninger også, som jeg bruker draw.io til å skape.

Av teknisk faglige konferanser har jeg i 2018 deltatt på Oslo Blockchain Day, på RIPE77, og på Blix Solutions’ 10-års jubileum.

Jeg er generelt veldig kritisk til meg selv og arbeid jeg gjør. Som regel er jeg glad i denne egenskapen. Det finnes så mye dårlig håndverk ute i verden, og jeg er sikker på at det jeg leverer fra meg i det minste ikke er halvferdig arbeid. Men – selvkritikken kan også være ganske lammende, og jeg innser at dette begynner å bli et evighetsprosjekt. Etter oppfordring fra venner og kjente har jeg nå bestemt meg: Jeg setter punktum.

Jeg skal bare… Planer for 2019:

  • Redigere ferdig korrektur
  • Ha en faglig gjennomgang av kapittelet om blokkjede og Bitcoin
  • Lese høyt for meg selv for å sjekke at språket flyter
  • Gå gjennom illustrasjoner og lage litt flere grafer
  • Ombrekk og layout (og konvertering)
  • Sende til vurdering hos innkjøpsordningen
  • Publisere flere trivia om Internett på Instagram
  • Oppdatere forlagsnettsiden
  • Velge trykkeri
  • Selge bøker
  • Slippfest

 

Andre planer i 2019:

  • Bittelitt mindre selvkritisk holdning
  • Mer markedsføring og selveksponering
  • Skaffe samarbeidspartner/illustratør til neste prosjekt (mer humor, ingen teknologi, mer trendy)
  • Føde (joda, vi er på’n igjen. Og bare så det er sagt: Å være gravid er noe dritt).
Trøtt i trynet

God jul og godt nyttår 2018 #nofilter #trøttitrynet #2018

Maja tegner grafer i draw.io

Dette blir en veldig kjapp og kort post. Men jeg har en fagkonsulent på boka mi. Noen sa til meg en gang “du vet at han er verdens største pedant?” Jeg vet ikke om det var ment som en advarsel eller som et humoristisk nudge, men svaret mitt var uansett at jeg trenger en pedant.

Meg og denne pedanten har uansett hatt en lengre uoverensstemmelse over hvorvidt boka trenger grafer og tabeller. Jeg liker mine kunstneriske variasjoner av forskjellig teknologi, men ved hvert møte jeg har hatt med Ole, så har han ment jeg må ha flere grafer. Etter lang tids hard motstand har jeg nå nylig akseptert at jo, det kan jo være at det er fornuftig å vise til et par grafer. Grafer er jo på mange måter tydeligere enn mine… varianter av tema.

Men hvordan skulle jeg da lage disse grafene? Jeg har ikke full Office-pakke og benytter meg stort sett av gratis og fri programvare (som LibreOffice og Gimp). I en desperat “hei, har du figurer som viser dette og dette og dette”-mail til samboeren, fikk jeg svaret:

draw io.png

Jeg kan ikke påstå at jeg får andre til å gjøre jobben for meg.

Hjelp til selvhjelp! Draw.io er et web-verktøy som tegner grafer og figurer. Jeg kan velge hva slags type figur jeg ønsker, og med et forhåndsvalg som “nettverk” får jeg alle figurene jeg kunne ønske. Jeg må likevel faktisk tegne figuren, men alt ble gjort ekstremt tydelig og enkelt ved hjelp av draw.io.

Om draw.io så sier de rett ut at de ønsker å disrupte* diagram-bransjen ved å bruke en modell for at selskap skal gi de penger fordi de er tenker at draw.io gir verdi til bedriften, og ikke fordi man er fanget i et abonnement. De har noen betalte tjenester (integrasjoner mot confluence og Jira), men web-applikasjonen – som jeg har  brukt – er gratis.

Det var superenkelt å bruke, og jeg kan ikke annet enn å juble over at folk tilbyr slike tjenester – draw.io er skikkelig å anbefale!

(Jeg innser at det kanskje er noe galt med meg når jeg blir såpass entusiastisk over muligheten for å tegne litt grafer, men dette likte jeg altså veldig godt)

IXP

Min versjon av IXP

 

IXP

Skjematisk fremstilling av IXP

 

disrupte en bransje betyr at det kommer nye ideer og nye metoder som gjør at den tradisjonelle bransjen blir utfordret og må enten fornye seg eller akseptere å dø ut – BoldBooks brukes som et eksempel på noe som disrupter forlagsbransjen (jeg linker ofte til BoldBooks fordi jeg er fan).

Maja på RIPE77: DNS og tjenestenektangrep

ripe77

RIPE er, som jeg forklarte i forrige bloggpost, et europeiske nettverk for folk som jobber med IP og IP-adresser. På RIPE77 hadde man som seg hør og bør også representanter fra IP-nettverkene i de andre regionene. Under gjennomgangen til APNIC (Asia-Pacific Network Information Centre) om hva de hadde gjort siden sist, beskrev Paul Wilson en undersøkelse om hva som rører seg hos deres kunder (internettleverandører). Blant dette handlet det også om hva som var de største sikkerhetsutfordringene:

1. Phising, spam, malware…

2. DDoS-attacks

3. Intrusion and other breaches

Når det gjelder phising, spam og malware er så handler det om at folk må slutte å trykke på en link som sier de vinner en gratis iPhone om de trykker på den, eller at de skal få mange millioner dollar på kontoen bare de sender avgårde personnummer, kontonummer, kredittkortummer og CVC-kode, eller at de skal få besøk av en snasen kjæreste bare de sender penger til flybillett. “Intrusion and other breaches” er det de fleste av oss tenker på som tradisjonell hacking: Det er noen som jobber med å få tilgang på systemer eller lokal informasjon på andre sin datamaskin, og utnytter informasjonen man får der. Enten det er å stjele bilder fra noen sin mobiltelefon eller det er å følge med på hemmelige dokumenter i utenrikstjenesten. DDoS-angrep, som på norsk heter tjenestenektangrep, er et langt mer vanlig angrep enn teknologiske innbrudd. Hva er det, og hvorfor skjer det?

Vi kommer til det, jeg skal bare forklare kort hva DNS er.

DNS er domenenavnsystemet. Domenenavnsystemet ligger (som så mange andre funksjoner) på servere. Domenenavnsystemet fungerer som en administrator med kontroll over alle destinasjoner: Du sitter på din datamaskin (pålogget ditt foretrukne nettverk) og skriver inn en nettstedsadresse (for eksempel frkenes.no/blogg). Når du trykker enter sender du en forespørsel om å få tilgang til den siden. Forespørselen går til DNS-en som finner frem rett IP-adresse til nettstedet, og sender trafikken din til riktig nettsted. Datamaskinene kommuniserer ikke med bokstaver og (nettsteds)adresser – de kommuniserer med tall og IP-adresser. DNS gjør at du ikke bare slipper du å gå rundt og huske på IP-adresser, men oppslagene går fort og er nøyaktige, og kort fortalt gjør domenenavnsystemet at datatrafikken på Interentt fungerer som den skal. Du kan forvente å komme til samme nettsted hver gang du skriver samme adresse.

Domenenavnsystemet er en essensiell del av selve Internet, en av grunnsteinene. Det betyr også at teknologien er gammel. Og du vet hva sier om teknologi og sikkerhet? “Ethvert system som ikke er hacket, er bare ikke hacket enda“. Teknologien til domenenavnsystemet er gammel og sårbar, og dette er en stadig økende prøvelse for dagens nettverksoperatører. Arbeid rundt tjenestenektangrep (DDoS-angrep) ble derfor presentert fra forskjellige vinkler i flere foredrag under RIPE77.

Da er vi tilbake til tjenestenektangrep (DDoS-angrep – Distributed Denial of Service). Angrepet foregår slik: Angriperen sender en hel haug forespørsler om å få tak i en IP-adresse. Mange forespørsler på en gang gjør at serveren nettstedet ligger på ikke klarer å håndtere alle forespørslene. Dermed blir nettstedet som angripes utilgjengelig – vi sier det kræsjer. Et slikt kræsj kan også skje dersom veldig mange går inn på en nettside samtidig, uten at det er ment som et angrep. Selv har jeg opplevd slike kræsj flere ganger både på Billettservice og på Altinn. Kapasiteten til disse sidene blir sprengt, og det ender med at ingen kommer inn på siden. Tjenestenektangrep er å kræsje sider med vilje ( – at nettstedene kræsjer tilfeldig fordi de er populære handler om dårlig planlegging).

Det som er urovekkende for gjengen på RIPE77 er at tjenestenektangrepene får stadig flere verktøy for å gjøre angrepene både enklere å gjennomføre og mer effektive. En type verktøy er “amplifiers” som går ut på en angriper later som om de sender en forespørsel fra en IP-adresse, for eksempel min (altså ikke sin egen). Og ikke bare sender de en forespørsel, de ber også om å få svar mange, mange ganger. Når DNS da svarer på denne forespørselen vil siden som blir angrepet – min side – kræsje. Kompetente angripere er målbevisste og følger med på angrepet, og endrer strategi i løpet av angrepet dersom det viser seg at angrepet blir møtt eller stanset underveis av de som forsøker å beskytte nettverket.

At deler av Internett blir utilgjengelig vil for deg og meg (Internettbrukere) være frustrerende, men det kan bli alvorlige konsekvenser av slike angrep. For bedrifter som har nødvendig kommunikasjon over Internett – la oss si Politiet, Nødnettet eller et sykehus – vil et angrep kunne bety kritiske situasjoner. For politiske institusjoner, rettsystemer, valgsystemer etc. er slike angrep et demokratisk problem.

Det er så langt ikke kommet noen løsning på hvordan hindre at slike angrep skjer (be folk om å være greie og slutte å angripe?), så derfor rettes fokuset mot hva man kan gjøre for å møte angrepet og begrense skadeomfanget. Det finnes ingen fasit på hva som kan gjøres – uttrykket “en enkel løsning kan få kompliserte konsekvenser, mens en komplisert løsning kan få enkle konsekvenser” ble brukt for å tydeliggjøre hvorfor det ikke finnes enkle løsninger på dette (en kort, veldig fornøyelig lightning talk som ble kalt “wrong, wrong, WRONG! Methods of DDoS mitigation” om hvordan man ikke skal hindre tjenestenektangrep ligger ute på RIPE sine sider).

Toma Gavrichenkov

Om du forventet en konklusjon og en løsning på dette innlegget, får du ikke det. Arbeid med sikkerhet rundt DNS er pågående og blir forsøkt løst fra forskjellige vinkler. I tillegg til lightning talken til Töma Gavrichenkov (som jeg nevnte over her) var det også andre foredrag om DNS i plenum på RIPE77. De fleste foredragene på RIPE77 kan i større eller mindre grad knyttes til DNS på en eller annen måte. Jeg mener – det er tross alt et møte i det europeiske IP-nettverket (og jeg forklarte forholdet mellom DNS og IP-adresser, sant?). Foredragene er rimelig tekniske, men jeg vet at jeg har noen lesere som er mer teknologisk kompetente enn det målgruppa mi egentlig tilsier. Så her er en liten oversikt over foredragene som tydeligst handlet om DNS:

Steinthor Bjarnason: Withstanding the Infinite: DDoS Defense in the Terabit Era – Handler om utviklingen i tjenestenektangrep.

Sara Dickinson: It’s DNS Jim, But Not as We Know It – Handler om en ny måte å bruke DNS over nettlesere (HTTPS) istedenfor via nettverket (TLS).

Giovane Moura: When the Dike Breaks: Dissecting DNS Defenses During DDoS – Handler om cache under et tjenestenektangrep.

I tillegg var det en egen DNS working group, altså et eget gjeng, som kun snakket om DNS. I tre timer. Her er en liste over foredragene i denne gruppa.

 

Forsidebildet på bloggposten er ventebildet fra RIPE77 sine videoarkiv

Maja på RIPE77: Hva er RIPE?

ripe77.png

Den europeiske organisasjonen RIPE er en organisasjon som har møter to ganger i året,  rundt om i Europa – med andre ord ikke spesielt utilgjengelige. Jeg har da blitt ganske kunnskapsrik de siste årene, og jeg har skrevet om RIPE i Internett-boka. Jeg har “full kontroll” over hva RIPE er og hva RIPE gjør. Denne reisen har likevel vært faglig utfordrende å delta på, og jeg har hodet såvidt over vannet på denne konferansen.

RIPE står for Réseaux IP Européens, og er et regionalt Internettregister (kjenninger forkorter dette til RIR, i motsetning til lokale Internettregistre, som kalles LIR – og er aktører som administrerer en blokk eller flere med IP-adresser, som Internettoperatører, akademiske institusjoner, store helseforetak og så videre). Et regionalt Internettregister er et knutepunkt for fordeling av Internettressurser (som for eksempel IP-adresser). Det vil med andre ord si; rundt om i verden finnes det regionale knutepunkt for nettverksoperatører, hvor disse møter, diskuterer og krangler om temaer som er relevante for dem. Dette kan være utfordringer med angrep på domenenavnsystemet (DNS), generelle tjenestenektangrep (DDOS-angrep), innføringen av IPv6 og tømmingen av IPv4. RIPE har et administrativt styre som er delvis uavhengig selve organisasjonen RIPE. Dette styret heter RIPE NCC og jobber med mange av de administrative oppgavene – som å faktisk fordele IP-adresser, registrere nye lokale Internettregistre og så videre. RIPE er mer en diskusjonsarena for arbeid med – og utvikling av – de områdene på Internett som omhandler adressering og ressurser i Europa.

RIPE er som sagt et møte som arrangeres to ganger i året, rundt om i Europa. Mellom møtene lever diskusjonen videre i diverse mailinglister. RIPE77, som jeg har vært med på, har vart mandag til fredag 15-19 oktober 2018. De to første dagene var det felles foredrag i store rom, med videooverføring til siderommet. De to neste dagene var dedikerte til arbeidsgruppemøter. Dette er møter hvor deltakere i de forskjellige e-postlistene møtes. Hva som kom først av arbeidsgruppe og e-postliste er for meg uklart og egentlig uinteressant. Poenget er at det blir opprettet nye arbeidsgrupper etter behov, og disse arbeidsgruppene har gjerne e-postlister hvor saker blir diskutert, og på RIPE-møtene har de fysiske presentasjoner med ønske om innspill til konkrete tema. Siste dagen, fredagen, er hovedsakelig dedikert til oppdateringer fra de andre regionale Internettregisterne og Nummerrssursorganisasjonen (ok, dette var en organisasjonsbenevning jeg fant på for å unngå å bruke så mye engelsk, men det er altså snakk om The Number Resource Organization), som er en samleorganisasjon hvor alle de regionale Internettregisterne samler seg og har en samlet front ut mot resten av (Internett)verdenen.

Det var det praktiske om møtet. Men hvilke saker ble diskutert? I en samtale jeg hadde i gangen med en av deltakerne blir jeg fortalt at han ikke deltar noe særlig på foredragene. Begrunnelsen er at de er for spredte i tema. Han får mer ut av å snakke med folk enn å høre på foredragene. Selv en kort sammenfatning av de forskjellige problemstillingene som blir tatt opp vil med andre ord ende som en veldig lang tekst. Jeg mottar gjerne innspill om det er noen tema jeg skal skrive litt mer om – det er jo derfor jeg er her på RIPE77 i det hele tatt. Få input som jeg kan oversette og sende ut til verden til alle dere andre som ikke er inneforstått med hva LIR, RIR, NRO, BGP og IPv6 er. Det siste der burde dere egentlig få med dere med en gang – jeg oppfordrer herved til å google IPv6 for å få en forståelse av dette om dere ikke har det allerede. (Jeg har to klistremerker på Macbooken min, en av dem er en gepard hvor man kan skimte IPv6 i prikkene dens. Dette er et veldig morsomt og ironisk klistremerke #nerdehumor. Førstemann til å finne ut hvorfor det er morsomt får en mention på sosiale medier #gavedryss.)

macbook lokk

Temaene på RIPE77 er relaterte til adressepolitikk, som DNS, ruting og ikke minst IPv6, Internet Exchange Points og nettverk. Men det er også diskusjoner rundt videre utvikling av RIPE sine verktøy eller RIPE som organisasjon. Diskusjonene er, for meg som har deltatt på forskjellige Internet Governance-konferanser tidligere, overraskende… temperamentsfulle. Om jeg skal driste meg til en liten observasjon gjelder det i teknologien litt det samme som i akademia – folk som er skikkelig flinke i sitt fag har en tendens til å ha sterke personligheter og en viss territoriell følelse over temaet sitt. Det er ikke alltid det slår heldig ut – samtidig er det også deilig forfriskende å være sammen med mennesker som er så intenst opptatte av det de driver med – Internett – at de aggressivt ønsker å beskytte det.

Alle foredragene skal meg bekjent ut på video etter hvert, enn så lenge er det bare en håndfull som er tilgjengelige som opptak. Du vil isåfall finne de på denne siden etter hvert.

Det kommer flere blogginnlegg fra RIPE etter hvert. Jeg har to til på draft, men jeg kommer ikke til å bruke tid på å beskrive alle tema jeg har vært borti her. Som sagt er det mulig å komme med ønsker. Jeg skal prøve å akkommodere.

Maja har en prosjektplan

Jeg kjenner på behovet for å informere litt om fremgangen i bokprosjektet. Det har vært stille fra meg en stund nå, og det er strengt tatt fordi det ikke skjer så mye.

Jeg er i en periode med mye venting.

Jeg har sendt fra meg boka til fagkonsulent igjen. Nå sitter jeg og venter på tilbakemelding derfra. I mellomtiden fikler jeg litt med setningsoppbygging. En av tilbakemeldingene fra testlesere var nemlig at boken er lett forståelig, men fordi det er så mye nytt så kan det likevel bli litt tungt å lese. Jeg forsøker derfor å rett og slett forenkle setninger for å gjøre det litt enklere.

En annen ting jeg gjør er å lage illustrasjoner til boka. Jeg har i prosessen landet på uttrykket illustrasjonene skal ha. Jeg kaller dem “fjolletegninger”. Illustrasjonene er ment til å gi leseren en slags pause i fakta, samtidig som tegningene er knyttet til fakta. De av dere som følger meg på Instagram har sett en del av tegningene enten i prosess, eller ferdige produkter.

Når jeg får tilbakemeldinger fra fagkonsulenten, skal jeg altså fikse på det som trengs å fikse. Jeg har gitt han beskjed om at jeg ikke kommer til å ta inn ny informasjon – men jeg tviler på at han respekterer den føringen (kjenner jeg ham rett). Så jeg må nok redigere litt for å balansere denne “enkel” eller “korrekt”-problemstillingen som jeg har skrevet om tidligere.

Deretter er det rett og slett korrekturlesing. Jeg tør ikke ikke ha dette. Selv om jeg på mange måter er en rettskrivinga-nazi med Språkrådet på “favoritter” i nettleseren min, vet jeg at jeg overser mine egne feil. Og det gjør vondt i sjela å lese en tekst med slurvete skrivefeil. Jeg vil ha meg frabedt dette.

Etter/under korrektur bør jeg også få en ny tilbakemelding fra manuskonsulent som har gitt meg redaksjonelle tilbakemeldinger på boka tidligere. Dette trenger jeg fordi jeg må ha en rapport til Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening, ettersom jeg gir ut på eget forlag.

Alle disse tingene kommer ikke til å ta alt for lang tid. Men så. Når boka er trykkeklar skal jeg sende den til Innkjøpsordningen for å bli vurdert til å kjøpes inn til bibliotekene. Jeg kan ikke trykke boka før jeg får tilbakemelding fra disse. De møtes åtte ganger i året, men om de får for mange bøker å vurdere, utsetter de innsendte bidrag til neste møte. Det betyr at jeg i verste fall må vente nærmere fire måneder før jeg får svar.

Først når jeg får svar fra innkjøpsordningen, kan jeg trykke boka.

Og det er prosessen fremover nå. Det viser seg at sluttspurten hovedsakelig består av venting. Jeg ser for meg at målet om å bli ferdig i løpet av 2018 kanskje likevel ikke blir møtt. Det er for mange andre personer jeg er avhengig av, og jeg føler jeg ikke har helt kontroll på fremdriften selv.

I mellomtiden har jeg også knust kameraet på mobilen, og sliter med å lage joviale og forsøksvis festlige Instagram-oppdateringer, så derfor er det rimelig stille der og.

Her er illustrasjonen som går til “Internet Exchange Point“. Jeg tror dette er den ferskeste illustrasjonen jeg har, og jeg har ikke vist den til noen før.

IXP

Maja forsøker å balansere “enkel” og “korrekt”

Jeg liker å gi ifra meg gode produkter. Det innebærer også at når jeg er usikker, søker jeg etter konstruktive tilbakemeldinger.

Jeg har innsett at som indieforfatter må man kanskje være litt flinkere til å kaste seg ut i det – boken er ferdig når man selv bestemmer det. Jeg klarer ikke bestemme det, men henger meg opp i at det alltid kan bli bedre.

En ting jeg er avhengig av, er tilbakemeldinger fra fagfolk. Jeg er samfunnsviter og skriver tross alt om et annet fag enn det jeg selv studerte. Da jeg var student på NTNU var jeg en del involvert i studentpolitikken. Det gjorde at jeg måtte samarbeide med en del sivilingeniør-spirer. Og det samarbeidet gjorde meg kjent med en del fundamentale forskjeller mellom samfunnsvitenskaplig og naturvitenskapelig/teknologisk tankegang.

For eksempel: Setningen “Internett er avhengig av kabler” er en setning jeg har skrevet i manuset. Dette er selvfølgelig en forenkling, men det er jo forenkling som er poenget mitt. Men da kommer disse teknologene og er ikke helt enig i at jeg kan si sånne ting så enkelt:

Det kommer an på hvor i næringskjeden du tenker deg, de fleste sluttbrukere bruker jo trådløst Internett.

Internett er avhengig av flere ting enn bare kabler.

Det blir mer riktig å si at Internett er avhengig av elektrisitet.

Jeg forstår innspillene, men samtidig er det ikke den type innspill jeg trenger når jeg vet at jeg forenkler og jeg forsøker å gjøre informasjonen tilgjengelig for de som ikke har samme bakgrunn som de som jobber med teknologi.

At teknologer liker at ting er korrekt er ikke så rart. Jeg forsøkte meg på å lære meg å kode for en liten tid tilbake. Den minste lille “kreative løsningsforslag” gjør at koden ikke virker. Man må være konkret, ikke ta snarveier og alt må være korrekt.

Og så kommer det som stikker – jeg vil jo at informasjonen skal være korrekt. Jeg vil bare at den skal være enkel i tillegg. Det er meningen at folk skal forstå det, og ha et lystbetont forhold til å lære det! Den balansen mellom “korrekt” og “enkelt” er hårfin, veldig fort blir det til at jeg må ta snarveier. Er det nok å fortelle at Internet Exchange Point er et sted hvor mange nettverk møtes, eller skal jeg gå inn på at ved å koble seg på Interent Exchange Point og gjøre flere peeringavtaler gjør at ruteren bare bruker én port, og forenkler på den måten tilkoblingen mellom nettverkene? Skal jeg gå så dypt inn i temaene at jeg snakker om peeringavtaler og porter til en ruter (en edgerouter, til og med, ikke bare en ruter), eller skal jeg bare forholde meg til nettverk – være tydelig på hva dette er, og gjøre det enkelt?

Min løsning var å gjøre det enkelt. Men så kommer disse teknologene da:

Det er jo ikke akkurat feil, men det er ikke helt riktig.

Jeg vet det. Jeg forstår det. Jeg vil bare balansere inn litt “enkelt”.

Jeg har, særlig etter jeg ble kjent med indieforfattermiljøet, sett en del selvpubliserte bøker som dessverre ikke holder en veldig høy kvalitet. Jeg har sett mange bøker som er strålende gode også, så jeg slår ikke alle over en kam her. Jeg må likevel beundrer de som publiserer bøker som mer eller mindre virker uferdige (de kunne hatt godt av en runde med redaktør og korrektur). De tenker “nå er jeg fornøyd, jeg publiserer”, og står i det.

Jeg, derimot, sitter her og river meg i håret mens jeg funderer “skal jeg legge til enda ett kapittel?”, og ser målet mitt om en lettvint 100-siders bok forsvinne stadig lengre i horisonten. Å bare ha selvtillit nok til å tenke “nå er jeg ferdig” er liksom… drømmen.

En enda større drøm er jo at jeg gir ut en bok som er bra, som folk liker å lese og som folk lærer noe av. Så da får jeg svette videre over balansen mellom “korrekt” og “enkel” en stund til.

 

(Nå språkvasker jeg siste del av boken. Jeg har innsett at to av kapitlene må ta en ny runde for å få mer fakta tydeligere frem, og kanskje bli til tre kapitler. Til helga nå sender jeg uansett manuset til testlesere for å høre hva de, pedagogen og gameren, tenker om innholdet generelt. Jeg får bare gi de et liten varsel om de to kapitlene som ikke er helt 100%).

datasenter

Illustrasjonsfoto: Kladd til illustrasjon i boka (et datasenter)

Maja fremmer trivia om Interett

Da jeg for en stund siden var med på dette markedsføringsprosjektet i regi av BoldBooks, ble det mange ideer og tanker om hvordan jeg kunne markedsføre meg selv. Det med markedsføring er sykt kleint, jeg er ikke noen naturlig selger. Jeg er mer en “legger puta foran trynet når noen prøver å selge meg noe”-type. Jeg synes det er kleint når andre skal selge meg ting. Jeg sier alltid nei til hjelp i butikker (noe som har resultert i at jeg aldri har eid en bukse som passer) og jeg går lange omveier for å unngå å treffe på pågående gateselgere.

Samtidig er jeg ganske interessert i reklame og markedsføring. Jeg innser det er en smule motsigende, men jeg antar det handler om at salg og markedsføring er to forskjellige ting. Dessuten innser jeg at jeg må markedsføre meg selv heftig for å få noen til å kjøpe boka mi når den til slutt kommer (jeg har hatt ferie, men nå er jeg tilbake til språkvasken. Den kommer i høst, jeg lover).

Ett av tipsene jeg fikk av BoldBooks-gjengen var å legge ut masse trivia om Internett på sosiale medier. Og det er en markedsføringside jeg liker. Det sprer kunnskap, og kanskje til og med litt interesse, og i latskapens navn kan man bare kjøpe boka mi for å lære mer istedenfor å finne ut av tingene selv.

Disse seminarene var for flere måneder siden, og jeg har ikke postet en eneste trivia. Det viste seg nemlig at det var bittelitt vanskelig å komprimere fakta til en kort setning som gjør seg på bildedelingsplattformer. Men nå har jeg endelig laga fire stykker (og ikke minst bestemt meg for formatet jeg skal poste de i), og jeg tenker jeg bare setter i gang og poster med jevne eller ujevne mellomrom. Jeg tar gjerne imot flere triviaer om dere har noen, den ene triviaen (som omhandler nettstedet Et domenenavn kan maksimalt inneholde sekstitre bokstaver slik som dette) er et resultat av en “nå skal du høre noe gøy om Internett”-samtale. Så kom med dem om du har dem. Dere finner e-postadressen min på siden.

Dere som leser bloggen skal få en liten gavepakke, nemlig alle de fire triviapostene jeg har så langt, i en smekk. Her og nå. Rett og slett fordi jeg synes dere fortjener det. Dere kan også følge meg på Instagram. Der heter jeg frk_enes.

« Older posts Newer posts »

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑