Page 2 of 8

Who is in charge over the Internet?

Disclaimer: This is a talk I was supposed to do at an event which was cancelled due to Covid-19. I normally write in Norwegian, but since this talk was supposed to be in English, this post is also in English. I have modified the text to be more reader-friendly, but the initial intention of this talk was never to be presented as text.

OK, so this is the ominous title of my talk, much designed to make people either curious or pissed off. No one is in charge over the Internet, right? Right? Let me take a step back before I continue.

When I wrote my book “Internett Internett Internett” – an introductory book about how Internet works, I spoke with many people. My background is from the social sciences (Psychology and Social Anthropology). I do not have a degree in computer technology, so I needed to get people to explain things to me. But I “discovered” Internet Governance on my own, by being a member of Internet Society (an organization, not just a fancy word for people who “speak leet”). Rather quickly I came to realize that while some of the people I talked with have a lot of knowledge of computer science and Internet technology, Internet Governance is not really a focus of a lot of these technologists. So when I was asked to do a talk at Hackeriet, and told to choose whatever I wanted to talk about, I saw an opportunity to lure more people into being aware of Internet Governance, and hopefully have more people engaging.

With all bold types and click-bates aside, this talk is an introduction to Internet Governance.

“Internet Governance” is an overly woolen expression which entails so much and then some. WSIS 2005 was a two-year long meeting by the United Nations*, and they came up with some definitions worth noting. What is Internet Governance? Well, all of the above. It is everyone concerned about everything concerning Internet-related issues.

* (Yes, this was quite crude, let me explain: The World Summit on Information Technology (WSIS) first met in 2003, and organized a working group to address some definitions etc, and then the whole meeting met up again in 2005. Also, it was the ITU (The International Telecommunication Union) who held the meeting. “ITU is the United Nations specialized agency for information and communication technologies – ICTs.”)

This image from DiploFoundation is popular when trying to explain Internet Governance and the complexity. The building is not finished, and each floor has a main theme or two. Various issues, like data mining, net neutrality, media freedom, online gambling and so forth – are placed throughout the building. The billboard outside shows a vast number of agents concerned with Internet Governance. I like this image. Internet Governance is complex, and having a playful drawing to illustrate things are always positive.

Internet Governance is, as you might have deduced from the notions over, a lot of people discussing a lot of issues. These discussions are founded on the basis of rough consensus. This means that when ideas are good enough, or people are more or less in accord, decisions go into action. Internet Governance is not a dictatorship, nor is it a democracy. Internet Governance is discussion until people attending are sort of agreeing. Sooner or later things will change, and technology will evolve, so there is no need to be completely in agreement. By the time complete agreement is found, something new has already replaced the old.

Internet Governance is based on a multistakeholder model. This means that not one or two fractions of the society, let’s say government and business, are given exclusive rights to figure out what’s best for the future of the Internet). Everyone who has a stake in Internet, who works with the Internet, on the Internet, or against the Internet – everyone has a stake in the Internet, and everyone should thus have a say in what’s going on. No one is excluded, basically.

Internet Governance is based on a bottom-up approach. Technology is at the bottom of everything concerning Internet. You can’t sit and decide “now everyone have to use one IP-address”, when there is not enough IPv4-addresses to use. Technology is the base line, and people closer to that baseline must be the ones who have the final word. Having someone saying “from now on, everyone who uses Internet must first register on the web” will just make people find solutions on how to not be registered. Ideas may come from some sort of authority, but actual change must come from the community itself. From end users, hands on technologists, entrepreneurs, and so forth.

Having a body decide issues based on rough consensus. multistakeholder and bottom up will not be able to make decisive, final and specific decisions. Internet Governance is a continuous discussion concerning various issues. Going back to the WSIS: That working group in between those two summits was called WGIG, and in their report, they described what Internet Governance should focus on, in four main “clusters”:

Infrastructure includes most of the technology in building, creating and sustaining the Internet. This means everything from internationalizing domain names to administration of root zones, and all between technical standards and peering-agreements. Security, safety and privacy concerns issues regarding use and misuse, and how to protect a reason for trust in the Internt, so to speak. Getting rid of those spammers. Intellectual property and trade is a no-brainer for most, but for those very high strung “Internet is all about sharing”-people out there, companies and people have a right to intellectual property protection, and we can disagree on to what extent one should protect these intellectual properties, but as long as Internet have existed, challenges concerning copyright and intellectual properties have existed. The fourth and last point, developmental issues, concerns capacity building and access for everyone, also in developing countries.

When we now have seen a bit at what are the scope og Internet Governance, let’s look at who and how.

Internet Governance is made up by a lot of organizations. In the list over, I have put in lots of technology-organizations which obviously is a part of Internet Governance here, but also stuff like “EU”, because legislative changes in EU makes an impact on the Internet as a whole – just consider the cookie-law and GDPR. I have also put in major organizations like UNICEF who focus on focus on children’s rights and the Internet and WTO who focus on how digital technologies are transforming global commerce. These types of organizations have a lot of weight, and their statements make an impact. I have also, as an example of what contributes to the agenda of Internet Governance, put down a well known anonymous discussion forum – not because the comments there are clever and game-changing, but because actions on anonymous discussions forums like this may push governments to form laws contra-productive to an open Internet based on cooperation, trust and freedom. Some of the organizations are highlighted, and I will look at them in more detail at the end of this talk. Stay tuned.

Instead of ranting on about different organizations, who is it, really, who participates in Internet Governance?

Strictly speaking, people from either governments, business, research, tech community or civil society is Internet Governance. This means that Internet Governance is not a fixed group or a complete setup. Internet Governance is multistakeholder, and by “multi”, they really mean multi. It helps, obviously, if you are a part of a larger group, because having the opportunity to contribute does not mean people have to listen to you.

So what power do Internet Governance hold? I named this talk “who is in charge over the Internet”, after all. Well, the expression “too many cooks may spoil the broth” is universal. The Norwegian equivalent expression is “the more cooks, the more mess”. And this is an apt expression for Internet Governance. There are so many perspectives and viewpoints, that trying to make “rough consensus” out of it all, is akin to utopian. Internet Governance is, all in all, a lot of discussions in a lot of different foras.

So whats the point then?

Let us take a short detour to look at what Internet is first.

This models depict three different sorts of networks. None of these are what Internet looks like. They are arch-typical networks, and Internet, living in reality, is somewhat between decentralized and distributed. Internet is definitely not centralized, so making a demand or a law just won’t work. Top-down won’t work. To be able to do change, all different networks who are connected need to cooperate. Which means a lot of… different people (understatement of the decade) need to cooperate.

In every talk I have, I tend to define Internet as all the layers of Internet, and I don’t just do this to show off all the fancy words I know, but I do this to stress to people that what most of us define Internet as, is only a part of Internet. I’m not going into the OSI-model of 7 layers of Internet, but paraphrase highlights:

A lot of people I have talked to, have defined Internet as one of the roles over; the decentralized/distributed nature, the cooperation between networks, the standards or the content. None of these things are wrong, is just depends on what you are going to focus on. When speaking about Internet Governance, you must include all these things in the definition of “Internet”. Too often, I see that people fail to do so. They try to control content without considering the decentralized, distributed network. They try to force legislations without considering the cooperation between autonomous networks, they try to create network solutions without considering the standards and so forth. When trying to argue against network blocking, which I have done previously, my adversaries think I only speak about content – because that is what they speak about. When being involved with Internet Governance, you need to have the whole perspective, as well as being dedicated to your field.

Back to Internet Governance.

There is a lot of power in being the ones with the knowledge in how things work. Various administrative tasks are grouped under the term “Internet Governance”, because there is politics in administration. Naming, for example – it wasn’t until rather recently (2009) that internationalized top-level domains were allowed, having previously only been open to latin letters. This seems, perhaps, like a small and insignificant detail, but that is because we use latin letters. Most of us here in Norway are bilingual (or masters even more languages). For Internet users who do not read or write latin letters in their native language, Internet and the world wide web would be off-putting. Remember the focus on developing countries and their access to Internet as a main focus of Internet Governance? This is a practical example.

Further, since Internet Governance truly is a massive amount of discussions, everyone who shares their opinion, possibly even not considering themselves as a part of Internet Governance, will be a part of that massive idea-hurling digital society which in turn shapes how we, everyone, relates to the Internet. Lawmakers may produce laws concerning parts of Internet, and how to solve these demands is also a part of changing the Internet Governance.

Internet Governance is an umbrella expression to include all tech-heads, business-suits, government hagglers, academic nerds and general individuals who wants to participate in this multistakeholder haven of bottom-up rough consensus.

Since there are a lot of organizations out there, I thought I should give a really short introduction to some of them. This is not a list of the most important, or the “coolest”, or the ones with the most impact etc. This is just some organizations.

ICANN is possibly the largest entity in Internet Governance. The mission of ICANN is to coordinate the stable operation of the Internet’s unique identifier systems. Translated to normal language; ICANN administrate the naming and numbers of Internet. Naming is basically various top-level domain names, like .org, .net, .info and so on. These top-level domain names exists because ICANN approved them, on the basis of lots of discussions (and a highly expensive application round). ICANN (through IANA) also administers Internet numbers, like IP-adresses, by allocating these resources further “down the line”. In addition, ICANN coordinates the operation and evolution of the DNS’s root name server system. I’m not going into what root servers are now, but they are extremely important to make Internet work.

Every year, ICANN holds this massive meeting, which is free to attend, in various locations world wide. ICANN consists mainly of people “in the business”. ICANN has a lot of advisory groups and connected interests. They are governed by a board of elected individuals, and different groups and forums consisting of more or less selected people.

To participate in ICANN, and if you are not naturally a part of any other of the massive amount of advisory groups, ICANN also have a “all the rest”-grouping, called At-Large. Individuals from Civil Society comes under this, as the advisory groups mostly are people who work with domain names, or governments, or the technical community. The At-Large group could obviously become rather large, so it is divided into regional groups. The European at-large Organization is called EURALO.

IETF is the standards-organization of the Internet. Their mission is to “make Internet work better by producing high quality, relevant technical documents that influence the way people design, use, and manage the Internet.” These documents, Request for Comments – RFCs, describes everything from how technology works to what IETFs role is. The RFC are generally called “standards”, and are the backbone of how Internet is connected. One of the most important philosophies of IETF is an open Internet, where all the information about how things are connected should be accessible to all. Most of the activity of IETF is organized in working groups online. There are no formal member lists or membership fee, everyone who is interested may participate.

W3C is another organization who focus on standards, but W3C is an organization which focuses on the World Wide Web. Their mission is to “lead the World Wide Web to its full potential by developing protocols and guidelines that ensure the long-term growth of the Web.” There is a membership fee. The organization was formed by the legendary sir Tim Berners-Lee who invented how the Web could work, and decided to just let the knowledge be public – thus being maybe the one person who made sure the Internet got it’s popularity. W3C is highly involved with research activities.

RIPE NCC is a coordination centre for allocation of IP-addresses. RIPE NCC is a regional Internet registry (RIR), one of the recipients of the IP-addresses allocated from IANA. They are also the administrative nexus of the independent discussion forum RIPE (RIPE79, RIPE80 and so forth). These meetings happens usually twice a year. Tickets for the RIPE-meetings have various prices (student-ticket, day- or week-ticket), but practically all of the presentations are available online at the website after the meeting. Between the different meetings, people are welcome to participate in online working groups. Worth noting is also that the RIPE-meetings offer childcare in cooperation with Holiday Sitters for attendees.

Internet Society (ISOC) is an organization for people who use Internet. End users. The mission is to “support and promote the development of Internet as a global technical infrastructure, a resource to enrich people’s lives, and [to be] a force for good in society.” The organization is open to all, and organized in geographical chapters. Some chapters have a membership fee, some do not. The Norwegian Chapter of Internet Society does not have a membership fee. The organization was originally formed as a legal umbrella-organization to protect the work of IETF, leaving IETF to do their technical stuff, and having ISOC as a shield around them. The ISOC dabbles in various issues such as Internet blocking and filtering, infrastructure, availability etc. Something for everyone. (As a side-note, this organization was what introduced me to Internet Governance).

I included the World Economic Forum in this short, not complete list of organization in Internet Governance, to show the variations of organization. The WEF is a foundation who arrange an annual meeting, usually in Davos. Their main concern is the public-private cooperation. This is an organization for super-rich companies and government leaders. Not something everyone may participate in. But they have som really interesting papers concerning Internet coming out every now and then, and one of their project, in which they have a continuous focus on, is Internet for all. The Internet for all-project boasts about having launched four operational country programs in Rwanda, South Africa, Argentina and Jordan, and attracted significant financial and human resources to support these country-level efforts. This is quite in line of the core definition of Internet Governance, and thus shows clearly that “Internet Governance” is not excluded to Internet-only organizations at all.

We are now at the end of this “written talk”. Please leave a comment if something is unclear, there are spelling-errors, or if you wonder about something else Internet-related you would like me to write about.

Maja er på radioen

Jeg skrev en bok om Internett for å øke allmennkunnskapen om Internett. Jeg måtte lære meg hvordan Internett fungerte ved å spørre, masse, grave og lese, og jeg tenkte jeg skulle lette den veien for andre ved å skrive denne boka.

Men å skrive en bok holder ikke. Jeg må også få folk til å snakke om Internett, diskutere det med en grunnleggende kunnskap om hvordan Internett henger sammen når man diskuterer. Og da må jeg inspirere til samtale. Altså, ikke nødvendigvis jeg, hvem som helst kan jo åpne for og inspirere til, å snakke om Internett. Jeg liker å ta den jobben, er vel det jeg mener.

For å inspirere til samtale må jeg ha en plattform hvor jeg når frem til folk jeg ellers ikke ville nådd frem til. Og hvem skal gi meg en plattform? Vel, drømmen har jo alltid vært å få lov til å prate på selveste pratemediumet, radio. Jeg hører mye på radio. Jeg har det fra min far, som pleide å gå rundt med en batteridreven radio han hadde med seg fra rom til rom (ett av mine ufravikelige krav når jeg skal gå til anskaffelse av ny radio er den dag i dag at den må være mulig å være batteridreven sånn at jeg kan ta den med meg hit og dit). Og hvilken kanal er vel bedre å prate på, enn NRK P2?

For at folka i P2 skulle innse at jeg finnes, og at jeg har masse spennende å snakke om (Internett er et rimelig stort felt), så sendte jeg i høst ut en pressemelding til et par programmer, da jeg ga ut boka. Jeg fikk svar fra en produsent i ett program om at det var interessant, og hun ba om å få et lesereksemplar. Jeg løp til Marienlyst (gikk i rask gange) og leverte fra meg boka samme dag. Så hørte jeg ikke noe.

Men det var greit nok, jeg hadde ganske mye å gjøre med å pakke og sende bøker som ble solgt, forberede foredrag og ellers være meg. Og mens jeg er meg (noe som det siste året har involvert en god dæsj å være primæromsorgsperson for baby), hører jeg på radio. En dag var det Internett-relaterte greier på Ekko, de snakket om algoritmer. Jeg synes det var skikkelig gøy å høre på, og tenkte uskjemmet at “her har jo jeg innspill, og de vil sikkert ha dette innspillet”. Jeg sendte en kort mail hvor jeg skrev en takk for spennende program, og her er forresten et blogginnlegg jeg har skrevet om algoritmer (Maja tester algoritmer på Snapchat). Ingen respons, men det var helt på tampen av programmet, og jeg tenkte ikke noe mer på det.

FØR JEG PLUTSELIG FIKK SPØRSMÅL OM Å SNAKKE OM INTERNETT I EKKO, på svaret på den e-posten om algoritmer. Ekkos Martin Jahr takket pent for boka (som tydeligvis hadde kommet til han), og lurte på om jeg ville komme på lufta.

Da jeg fikk den forespørselen ble det veldig klart for meg at dette vil jeg skikkelig mye. Ofte når jeg blir spurt om å gjøre noe jeg ikke har gjort før, pleier jeg å måtte tenke meg om litt først. Jeg tar en rask “hva vil det innebære, hvordan vil det gjennomføres, hva blir konsekvensene hvis jeg gjør, hva blir konsekvensene hvis jeg avslår og så videre”-vurdering. Rimelig slitsomt og lett for å grave seg ned i en angstgrop. Men på dette svarte jeg bare umiddelbart

“Ja!”

Og det var det. Litt planlegging frem og tilbake, og flere runder med det jeg oppfattet som “er det sikkert at hun faktisk dukker opp”-sjekk, så sto jeg i venterommet på radioresepsjonen på Marienlyst og kikket på kunsten de har der.

Jeg ble hentet av min Martin Jahr, vi gikk langt og lengre enn lengst (det er overraskende mange ganger, dører, svinger og pågående innspillinger på NRK-bygget), og jeg ble vist inn i et rom. Jeg ba om kaffe, og flere folk – jeg aner ikke hvem de var, for når sant skal sies var jeg litt nervøs og fikk ikke med meg noen navn – kom med innspill til ting som ville være interessante å ta med. Der sto jeg med mitt notatark fylt med sammenhenger fra personlig bruk til infrastruktur og teknologi, og innså at de egentlig ville ha meg til å snakke om juss. Men jeg fikk kaffe og tenkte at det går nok godt. Juss relatert til Internett er jo også Internett, på en måte.

Så inn i opptak, og det var veldig hyggelig. Vi prata, og plutselig var vi ferdige. Kaffen var blitt kald (men kaffe er kaffe, så jeg tylla den i meg før jeg reiste meg). Martin Jahr spurte hvordan jeg synes det hele hadde vært, og jeg ble med ett veldig bevisst på alle de gode poengene på notatarket mitt som vi ikke hadde vært inne på i det hele tatt. Men i løpet av intervjuet spurte han jo om jeg kunne tenke meg å komme tilbake, gjorde han ikke?

Jeg hadde egentlig lyst til å sende han en e-post med en gang jeg kom hjem for å begynne å planlegge neste innslag, men jeg stanset meg selv. Jeg ville sjekke reaksjoner først. Hva om noen kom med en krass kritikk og… latterliggjorde meg? Denne enorme gnagende hamsteren som sitter der og gjør meg skikkelig redd for å få kjeft. Den er der, selv hos trassigkopper som meg.

Ingen krass kritikk kom. Et par (gode venner) ga tilbakemelding om at dette var helt topp, men selv om jeg setter veldig pris på heiarop, stoler jeg aldri på venner når det gjelder å kvalitetsvurdere ting jeg gjør. Et par mer fjerne bekjente sa også at de hadde hørt meg, og at de synes det var interessant. I det store og hele har det ikke vært mange reaksjoner. I hvert fall ingen bølge av negative troll.

Så nå skal jeg rett og slett sende han Martin en e-post med det samme, og si at jeg har lyst til å komme tilbake hvis de vil ha meg. Man har ikke nådd frem med budskapet før man får en bølge av negative troll mot seg. Og jeg vil nå frem med budskapet mitt slik at ALLE kan forstå mer av hvordan Internett fungerer.

PS: Her er link til EKKO-episoden 04. mars 2020, og du finner meg sånn rundt 01:11:00

2020-03-02 15.44.05

Martin Jahr fra Ekko og meg, i Ekko.

 

Maja oppsummerer 2019

2019 har flydd av gårde. Setningen “men det rekker jeg ikke, så det får jeg droppe” har gått som et mantra gjennom hele året.

Tre store begivenheter har preget dette året: jeg fødte mitt andre barn, mamma døde, og jeg ga (endelig) ut boken Internett Internett Internett.

Som gravid frilanser begynte året stort sett med å stresse over rettigheter til foreldrepenger (nye regler som gjorde at jeg enten kunne bli vurdert som at jeg ikke har rettigheter, eller at jeg ville få ganske grei utbetaling, basert på hvorvidt jeg ble vurdert som frilanser etter nye regler, som selvstendig næringsdrivende – eller noe helt annet). Jeg fikk vedtak om foreldrepenger siste hverdag før barnet ble født (på termindato). Jeg er glad jeg bor i Norge og har muligheten til å få foreldrepenger. Jeg hadde noen få måneder full permisjon, og graderer permisjonen deretter (det vil si jobber delvis og har delvis permisjon. Pappa har permisjon en dag i uka, som er min “kontordag”. De som følger meg på Instagram har sett ett og annet “jeg elsker pappaperm”-bilde.

Lykkebobla som skulle følge etter fødsel ble raskt punktert, og da babyen var en snau uke fikk beskjed om at vi var ønsket på Sørlandet Sykehus da min mamma, og barnas Besta, ikke kom til å være med oss stort lengre. Det kom litt plutselig og mye tidligere enn vi hadde håpt og forventet. Vi kom ned og fikk vært sammen med henne alle sammen før hun ble bevisstløs og til slutt tok sitt siste åndedrag. Hun hadde lungekreft. Liv og død veldig tett på i vårmånedene 2019.

Noen måneder etter dette husker jeg ikke lengre. Det var noe med en nyfødt baby og arrangeringen av en begravelse. Da jeg kom tilbake til sansene mine tenkte jeg at livet var kort. “Do not let perfect stand in the way of done”.

I oktober lanserte jeg boka jeg har jobbet med i 4 år – Internett Internett Internett.

Etter lanseringen dro jeg en snabbtur til Lillesand for å prate om hvordan gi ut bok på eget forlag. Mange hadde flere spørsmål om hvordan sette i gang, og underforstått “hvordan skaffe penger til prosjektet”. Dersom jeg skal holde en sånn gruppe igjen vil absolutt finansiering få en større del av tiden.

Like etter det igjen fikk jeg også muligheten til å snakke på Norid sitt Internettforum 2019. For de som ikke kunne være der har jeg skrevet et blogginnlegg over hva jeg hadde som presentasjon. Denne presentasjonen er noe av det gøyeste jeg har gjort på lenge – ikke fordi det er så gøy å stå der og prate om at Internett er bygd opp av 7 lag, men fordi dette foredraget ble en slags kulminasjon av det jeg har jobbet med de siste fire årene. Hvordan fungerer teknologien bak Internett? – og å prate om aspekter ved dette til jurister, politikere og byråkrater i statsforvaltningen… Denne presentasjonen føltes som en anerkjennelse, på en måte, av at det jeg har brukt 4 år på ikke er tull. Jeg vet ikke, det var jo bare en halvtime, men jeg smiler fremdeles når jeg tenker på det.

Årets siste måned ble brukt til å sende ut bøker som blir bestilt fra forlaget mitt mudskipper. Det drypper inn bestillinger nå og da, og jeg har allerede solgt ut over halve opplaget. Prisen jeg har satt er for lav til at dette egentlig er noe jeg tjener på, hadde det ikke vært for at jeg fikk produksjonstøtte av NUUG Foundation. Jeg er i den heldige posisjon at jeg kan prioritere å spre informasjonen fremfor å måtte fokusere på å få penger inn (nåja, jeg trenger jo fremdeles inntekt, så jeg krever jo inn penger).

Jeg hadde håpt å få ut e-bokversjonen av boka før året er omme, men litt kommunikasjonsproblemer og store søvnproblemer (de som sier det er lett med småbarn lyver) gjorde at e-boka blir en 2020-produksjon. Jeg har nå i det minste sendt teksten fra meg til noen som skal omformatere den til riktig format, så jeg sitter ikke og knoter med det selv.

Det som derimot også skjedde helt i slutten av 2019 var at jeg har blitt tatt inn i varmen i Store Norske Leksikon, for mitt engasjement for å formidle teknologi og Internett. De er fast bestemte på å skrive internett med liten i, men ellers er jeg kjempestolt over å kunne bidra til en av de beste nettstedene på Internett.

Ellers er 2020 ganske tåkefylt. Jeg har ingen plan. Det vil si, jeg har mange ideer, men jeg vet ikke helt hvordan året blir. Får vi barnehageplass før august? Blir lokalene til kontorfellesskapet solgt? Skal jeg fortsette med temaet Internett eller gjøre noe helt annet? Er to barn en årsak til å få seg en mer forutsigbar inntekt (=ordinær jobb)? Jeg har en del leads på noen prosjekter som jeg synes er spennende, men leads er jo ikke spikra planer. Hva som skjer kommer vel egentlig an på… Kan jeg ta med baby (snart ett-åring) på jobb?

Den som følger med får se! Jeg er psyched, hvertfall. Ingenting er som blanke ark!

Under følger en liste over blogginnlegg som er påbegynte, men ikke fullførte. Under der igjen er et liten teaser i forskjellige bokprosjekt jeg har ideer til.

Upubliserte blogginnlegg:

  • Maja er frilanser og føder barn
  • Kampen om IPv6
  • Maja vil vekk fra WordPress/DNSSEC
  • Maja skriver kakeblogg
  • Maja har barnepass på konferanse

Bokideer:

  • En barnebok om nettverksinfrastruktur (barnebok)
  • En slags humorbok om svangerskap (sakprosa)
  • En hvedragsdiktbok (poesi)
  • En nær-fremtidsdystopi (roman)
Litt mindre poser under øynene enn i fjor, samtidig mindre søvn enn på samme tid i fjor.

Maja sin presentasjon på Internettforum 2019

Onsdag 20 november 2019 var det nasjonalt Internettforum i regi av Norid. Årets tema var “Digital tillitskrise?” Dette var fjerde året Internettforum ble arrangert, og som jeg tidligere har nevnt, så sto jeg på plakaten i år.

Ikke alle kunne dra dit, men siden jeg ikke sover lengre (baby + søvn, en dårlig kombinasjon, ikke ukjent for mange), bruker jeg mer tid på å forberede meg godt til når jeg skal presentere offentlig, både lanseringsfesten og Internettforum ble grundig planlagt og nedskrevet hva jeg skulle si. Så for å ikke la dette gå til spille, tenkte jeg rett og slett å bare legge presentasjonen her, med illustrasjoner og alt. Værsågod – dette var det jeg planla å si, redigert litt for å se bedre ut på blogg, men fremdeles notater for en muntlig presentasjon.

DET ENKE ER OFTE DET BESTE – ELLER…?

Hei! Mitt navn er Maja Enes. Jeg er utdannet samfunnsviter, og jeg skal nå fortelle dere litt om hva jeg synes om Internett. Det vil si, jeg skal egentlig si litt om hva jeg synes om at folk ikke kan så mye om hvordan Internett fungerer. Det er nok av samfunnsvitere som har meninger om Internett sånn på et generelt basis, men jeg er altså opptatt av at folk skal forstå Internett, og med det mener jeg særlig at folk skal forstå Internett infrastruktur og administrasjon.

Hvorfor skal jeg, en enkel samfunnsviter uten noen større akademiske meritter, begynne å snakke om Internett for dere? For å svare på dette, skal jeg veldig raskt gå inn på hvilken reise jeg har vært gjennom de siste fem årene, som endte i at jeg skreiv den boka der, med den treffende tittelen Interentt Internett Internett. Ble gitt ut i oktober.

Jeg jobbet på NAV, som så mange andre med en samfunnsvitenskapelig utdanning. For å få litt variasjon i livet, søkte jeg meg inn til å jobbe med softwaretesting, og etter noen måneder som funksjonell tester søkte fikk jeg et vikariat som testleder på Politiets IKT-tjenester. Jeg er flink med data, til samfunnsviter å være. Samtidig dro jeg på noen internasjonale treff for Internet Society. 

Internet Society er en global organisasjon som jobber for å holde Internett fritt og uavhengig, blant annet er det en juridisk paraplyorganisasjon for IETF, som jobber for å utvikle standarder på nett. I tillegg har Internet Society inntil nå vært registrarer for .org-domenet. Men det selger de nå. Internet Society er også kjent som ISOC, og ISOC Norge sitter her ved Salve.

I min tid tenkte jeg at «et fritt og åpent Internett» handlet om ytringsfrihet og sånn, og det er viktig for meg, som tross alt er samfunnvsiter. Det viste seg derimot ganske kjapt at jeg var litt på tynn is, og Internet Society er hakket mer teknologisk enn jeg hadde sett for meg. 

Fra naivitet til kunnskap

Jeg har aldri vært redd for å lære nye ting, så jeg tok Wikipedia fatt og “skulle bare lære meg litt om Internett”.

Det finnes overraskende mye informasjon om Internett på Internett, men mye av informasjonen er helt uforståelig for meg som en skarve samfunnsviter. Så jeg spurte folk. Og jeg gråt i frustrasjon, og jeg fikk grått hår. Jeg klagde og sutret om at alt var så uoversiktlig til alle som ville høre på. Og jeg begynner å se konturene av noe viktig.

Jo mer jeg lærte, og jo mer jeg innså, jo mer stressa ble jeg. Det var ikke egentlig informasjonen om hvordan Internett fungerer som gjorde meg stressa. Det var at jeg kunne så lite. Jeg, som tross alt er ganske flink med data – til samfunnsviter å være – jeg trodde jeg kunne ganske masse. Og folk jeg snakket med kunne overraskende lite de også. Det vil si, mange kan noe, men det er ikke så mange som har breddeforståelsen av hva som skal til for at Internett fungerer. De har kunnskaper i sitt felt, men ikke ut over det.

I vår digitaliseringshverdag finner vi stadig på nye og lure måter å bruke Internett på. Men jo mer jeg lærte om hvordan Internett fungerer, jo tydeligere ble det for meg at de aller fleste av oss vet ikke hvordan Internett fungerer – og dette stressa meg.

Internett blir stadig mer brukervennlig. Det er ikke bare algoritmene som forenkler hvordan vi bruker nettet, og hvilke applikasjoner vi bruker, men fremgang i teknologien. 

Hva er Internett?

Jeg går kanskje litt fort frem. Jeg ønsker å definere begrepsbruken min. «Hva er Internett» ble jeg spurt for fem år siden. «Internett er der man leser e-post og ser på nettleser og spiller spill og sånn» svarte jeg da. Nå som jeg er mye klokere og mer kunnskapsrik, så definerer jeg Internett helt annerledes. 

Internett er definert i OSI-standarden som et verktøy bygd opp av 7 lag. De forskjellige lagene representerer forskjellige funksjoner og kommunikative metoder som gjør at Internett til syvende og sist fungerer. Det nederste laget består av fysisk infrastruktur, som kabler og signaloverføring via for eksempel lys. Så er det en hel masse ting som skjer med nettverk og rutere og alt mulig, og øverst i lag 7 finner vi applikasjonslaget hvor man leser e-post, ser på nettlesere og spiller spill og sånn – det jeg trodde var Internett før. Internett er hele verdikjeden. Internett er altså mer enn bare det vi forbrukere eller sluttbrukere befatter oss med. 

En annen viktig begrepsavklaring er hva slags nettverk vi bruker. Internett er organisert som et distribuert nettverk. Det vil si at det har ikke noe spesifikt punkt som bestemmer. Internett bestemmer selv over seg selv, på den måten at alle de forskjellige nodene må samarbeide, ellers går det ikke. Denne metoden å samarbeide på blir kjennetegnet med røff konsensus og nedenfra-og-opp-perspektiv. 

Teknonologien internett, å sende pakker over et nett,  er ikke alene nok for å kalle noe Internett. Internett – og jeg driver og iherdig argumenterer for at det skal skriver med stor I fordi det er et egennavn – er det internettet vi har skapt ved at alle er koblet på. Utenom Nord Korea, da, som har sitt eget, Kwangmyong

Det er utfordringer med Internett

Altså, 7 lag og distribuert nettverk. Hva er problemet med at folk ikke kan om hvordan Internett fungerer? 

Det er utfordringer med Internett. Det finnes mye dritt på Internett. Internett er ikke bare full av folk som er snille og glade og ønsker å være konstruktive og bruke vitenskap til å føre samfunnet videre. Internett er åpent og globalt, med de utfordringer det medfører. 

Selv om Norge er et land med høy digital kompetanse, er vi ikke fri for at privatpersoner stadig vekk trør feil. Jeg tror ikke kunnskap om at Internett har 7 lag og at det er et distribuert nettverk skal komme til å løse dette, men det handler om å ha kunnskap som gir en ryggmarksrefleks. 

  • Du skrur på to-trinns-autentisering der du kan, selv om det betyr at det tar litt lengre tid å logge seg på.
  • Du takker nei til bruk av informasjonskapsler der det går an, selv om det betyr at du må takke nei til informasjonskapsler neste gang du er på samme nettsted. 
  • Når du implementerer en ny digital løsning så har du sikkerhet i fokus, selv om det betyr at løsningen blir dyrere og det blir mer jobb å legge inn informasjon før bruk. 
  • Du er ikke redd for 5G.

Disse ryggmargsrefleksen kommer ikke av å bli fortalt, gang på gang, at det finnes folk som vil svindle deg over e-post. Hadde det hjulpet, ville man fått bukt med at folk setter seg i kredittkortgjeld fordi de sender stadig større summer til noen de tror er sin venn i nød. Folk slutter ikke å røyke fordi noen sa til dem at du kan få kreft av å røyke. Ungdom begynner aldri å røyke som ryggmargsrefleks fordi røyking er farlig.

Steg for steg kommer derimot dårlige menneskers bruk av Internett til å påvirke hverdagen til folk. En handling krever en reaksjon. Og noen reaksjoner er gode, noen reaksjoner er dårlige, og noen reaksjoner burde aldri ha vært nødvendige. 

Problemer oppstår ikke bare på privat basis ved at folk ikke har en grunnleggende kunnskap. Utfordringer kommer fordi folk følger med i tiden. De skal ha enkle og kjappe løsninger, vi begynner å bli vant med at «de fikser det». Vi har alt for mye tillit i dette landet. Normalt sett er det en bra ting, jeg liker det. Men Internett er globalt, vi må skjerpe oss. 

Veldig mange utfordringer bør vi aldri komme opp i. At en av Stortingets tjeneste-telefoner drar til Iran handler ikke om vond vilje. Det handler om malplassert tillit. 

Jeg mener ikke at Internett er en dårlig ting, men vi må la det komme innover oss at dette er en global greie, og det er ikke sunt for oss som samfunn at vi ikke har kunnskap nok til å unngå å  gjøre grove feil, og det er ikke sunt for Internett som teknologi at vi ikke skal ha kunnskap nok til å imøtekomme utfordringer med konstruktive og gode løsninger.

Jeg skal komme med eksempler på hva jeg mener. 

Eksempel 1: DNSSEC

Mitt første eksempel er DNSSEC. Dette er et sikkerhetstiltak, ett av mange, som vi finner på Internett. Det er en funksjon som beskytter navnetjenere for å sikre at navnetjenere ikke blir overstyrt, men at nettverket kun stoler på navnetjenere som er godkjente med nøkkel. DNSSEC er litt styr å implementere, og ikke alle bruker det. Faktisk så er det veldig mange som IKKE bruker det. De tenker kanskje at så viktig kan det vel ikke være, det finnes jo andre sikkerhetstiltak. 

Men igjen. Det finnes andre sikkerhetstiltak for nettsteder, og det finnes også et teknisk community som hadde oppdaget en feil ved DNS sånn ikke alt for seint. Vi kan ha tillit til at de andre sikkerhetstiltakene virker, og vi kan ha tillit til communitien, men da bør vite at det er det vi har tillit til, og ikke bare trekke lua over øynene og tenke at det vi ikke vet har vi ikke vondt av.

Men hva kan folk gjøre med det?

Veldig mange som har nettsider på Internett bruker en eller annen form for nettsidebygger, og veldig mange hoster også nettsiden sin hos den nettsidebyggeren, for det er så enkelt og greit. Alt i ett, lissom. De kan sikkert fikse domenenavn også. Men å hoste hos disse store selskapene vil mer eller mindre bety det samme som å akseptere at man ikke får DNSSEC. wordpress.com er veldig tydelige på at de kommer ikke til å tilby DNSSEC. wix.com har en poll på om de skal tilby det, jeg aner ikke hvor lenge de har hatt den pollen gående. Shopify tilbyr DNSSEC – for 500 ekstra dollar, jeg vet ikke om det er i måneden eller en engangssum. Squarespace fant jeg ingen informasjon om, så selv om jeg trekker frem wordpress.com som en aktør her, er de slettes ikke alene om å ikke være interessert i DNSSEC.

Om man synes dette er viktig, så kan man velge hostingleverandør som tilbyd DNSSEC. Man kan fremdeles bruke nettsidebyggeren, men man bruker en annen hosting. Dette krever at man kan litt, først og fremst må kan vite hva hosting er, og hva man trenger av en hostingleverandør, men man må også vite at det finnes noe som heter DNSSEC, og man skal jo helst ha tatt et informert valg om at det er noe man vil ha. 

Eksempel 2: IPv6

Et annet eksempel på jeg vil se på er IPv6. Som forhåpentligvis alle her vet, er IPv4 en uttørket ressurs. Det er rimelig mange flere tilkoblinger på Internett enn man forutså back in the Day da Internettprotokollen ble skapt. Og så har man da oppgradert adresseringen, og nyeste versjon er IPv6, som det finnes så mange av, at alle internett-tilkoblinger kunne fått en adresse og selv etter det hadde vi hatt mange flere igjen.
Men en utfordring er at ingen vil slutte å bruke IPv4. En videre utfordring er at IPv4 og IPv6 ikke kan kommunisere direkte sammen, så så lenge noen nettsider er å finne KUN på IPv4, så vil IPv4 bli fortsatt å brukt. Og de blir brukt med en god dose kreativitet. Hvordan man deler opp en IP-adresse, eller hvordan man bruker den felles og så videre er ikke bare voldsomt kreativt, men det er også ikke veldig heldig. Hvor lenge kan det vare at man har brukt forskjellige gaffateip-løsninger? Hvem vet? Men hva kan folk gjøre med det?

En ting jeg kan gjøre er å bare tilgjengeliggjøre bloggen min på IPv6, og akseptere at jeg kanskje ikke får trafikk på min nettside. Om mange nok gjør det vil det minske nytten av IPv4, og når stadig færre sider blir å finne på IPv4, så er det kanskje ikke så vanskelig å velge det bort og bytte ut. Men det er ikke alle som kan bare ekskludere en stor del av potensielle lesere på den måten. De fleste sluttbrukere og privatpersoner er jo på Internett gjennom IPv4 fremdeles.

Dermed er tilstanden slik: IPv4 blir ikke byttet ut før alle begynner å tilby IPv6, og så lenge ikke alle tilbyr alt på IPv6, så… 

Dersom noen av oss velger å ikke tilby nettstedet vårt på IPv4 (som jo de fleste sluttbrukere er på Internett gjennom), kommer vi til et større problem med fremtiden til Internett. Det var dette vi skal snakke om nå som gjorde at jeg ble stressa og måtte trekke pusten og tenkte “dette burde alle vite, dette burde alle ha muligheten til å forstå”.

https://www.weforum.org/agenda/2016/04/10-forces-that-threaten-to-tear-the-internet-apart

Vi har nytte av Internett som et globalt og fritt verktøy, hvor informasjon vi kanskje ikke visste vi hadde lyst på ligger og venter på oss. Men fordi det også er en boltreplass for ting vi ikke liker, jobbes det stadig med å få kontroll over kommunikasjonen som skjer på Internett. Denne kontrollen kan være styrt av styresmakter som vil hindre ulovligheter, det kan være at folk ber om og ønsker for eksempel et generelt pornografi-filter. De konsekvensene man frykter er at man vil legge så mange føringer og teknologiske sperringer at man til slutt ender med en balkanisering av Internett – altså en oppdeling i flere internetter, ikke lengre egennavnet Internett. 

Min informasjon er ikke det samme som Annie i Australia eller Tim i Kanada. Krav om innhenting av informasjon, blokkeringer av nettsteder eller generelt uvilje mot Internett fordi det finnes kjipe ting som blir spredd, delt og fortært – i verste fall er selve Internett i fare. Om det blir for mange begrensninger, vil da de som står for begrensningene si at vi like godt kan lage et eget internett, på lik linje som Nord Korea har gjort, eller vil det være noen som ser nytten i å begynne å tilby Internett 2.0 – et Internett som ikke er ødelagt av historien så langt, men som heller ikke er en del av det Internett vi kjenner i dag, Et helt nytt Internett med en helt nytt rotnavnesysten – enten “off the grid”, med rene økonomisk motiverte interesser, eller fra statlige aktører med et propagandabehov. Er det på noen måte ønskelig?

Om Internett blir delt, om det så er enten fra statlig vilje, kommersielle interesser (som walled gardens), eller kriminelle baktanker, så er likevel resultatet der: Internett blir ødelagt om det blir delt opp.

Fremtiden

Vi er ikke der enda. Mange mener til og med at noe fragmentering av Internett aldri kommer til å skje, Internett er for komplekst, og det er for mange involvert i prosessen rundt det å bygge og utvikle Internett. Internett er dessuten i utvikling hele tiden. DNSSEC er ikke nødvendigvis så viktig lengre, fordi man begynner å se på mulighetene for å sikre DNS direkte i nettlesere, eller sikre DNS over sikkerhetssertifikatet TLS og så videre.

IPv4… Ja, det er faktisk krise – men enn så lenge fungerer det jo på en måte. Mange tilbyr nettsteder på IPv4 og IPv6 samtidig (dual stack), og alle må jo over på IPv6 etter hvert.

Fremtiden er hva vi skaper den til å bli, og jeg vil gjerne at Internett fortsetter å være et bra sted. Jeg tror ikke vi kan klare det på å legge all vår tillit til at disse folka i Internet communitien fikser det. Vi må alle være med på å fikse det. Vi må få ryggmargsrefleksen i å forstå at Internett er bra, vi må utvikle det videre sammen i en retning vi ønsker, vi kan ikke lengre bare bli med på turen som passasjerer.

På mandag kom det nye læreplaner, og ordene «digitale ferdigheter» ble brukt hyppig. Elevene skal lære å bruke teknologi. Koding og programmering er også med i generell terminologi. 

https://www.udir.no/lk20/nat01-04/om-faget/kjerneelementer

Denne teksten er klippet fra beskrivelsen av naturfag. Det er viktig å lære mer digitale ferdigheter, og det er nok lurt å begynne tidlig med å lære koding. Koding kommer til å være en helt essensiell del av fremtidens arbeidsmarked, og det er helt naturlig at skolen tar inn dette. 

Men jeg synes selvfølgelig det er lite fokus på hvordan Internett fungerer. Det er bra å vite hvordan man skal bruke Internett, men det var dette med at applikasjoner bare er en liten del av Internett. Kunnskap om Internett infrastruktur er en helt essensiell del av fremtidens samfunn.

Skal vi fortsette at Internett skal ta så mye plass i samfunnet vårt – det er jo her mer eller mindre all kommunikasjon går, både privat og på arbeid, om helse og om økonomi, om skatt og om seksuelle preferanser – må vi ruste oss. Om vi skal kunne ha tillit til at dette verktøyet overlever den store påkjenningen det er at alle vil ha en mening om den, og alle vil gjøre lure ting, så må vi bare sette i gang og øke det allmenne kunnskapsnivået om Internett infrastruktur. 

Når vi gjør det, vil vi være i stand til å ta gode valg for Internett, gode valg for fremtiden, gode valg for kunnskapen, gode valg for samfunnet. Vi vil fortjene den tilliten vi allerede gir til Internett, fordi vi vil få en ryggmargsrefleks som sier nettopp hva som er trygg og riktig bruk, også i lagene under applikasjonen.

Takk for meg (jeg skal fikse dette med IPv6, jeg lover).

Maja skal presentere på Internettforum 2019

På fredag la jeg ut en melding på sosiale medier om at jeg har fått insane gode nyheter (ordet “insane” ble brukt, ja). Jeg valgte å ikke si noe mer om dette, og bare lokket med at “dere får vite mer på mandag”. Mest fordi jeg fikk så vondt i hodet at jeg ikke orket å finne på hvordan jeg skulle fortelle, og nå har altså dette blitt hypet til man skulle tro jeg skulle reise til Mars.

Nyheten er at jeg skal holde foredrag/presentasjon på nasjonalt Internettforum 2019: Digital tillitskrise. 20 november 2019.

Jeg har vært publikum på Internettforum før, og skrevet blogginnlegg om det i 2017. Siden 2016 har Norid (nasjonalt domeneregistre, de som administrerer .no-domenene) og NKOM (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, statlig myndighet som administrere post- og ekomsektoren) årlig arrangert nasjonal Internettforum. Internettforumet er en samleplass for interesserte til å diskutere og lære om forskjellige aspekter av Internett. I år kan det virke som om Norid er eneste arrangør? Jeg er litt usikker på det enda, og har ikke tatt meg bryet med å spørre. Arrangementet er forøvrig gratis, så det er bare å melde seg på!

Publikum på disse stedene er en god blanding av gamle travere, tunge byråkrater, akademikere og offentlige tjenestemenn. Og idealister, sånne som meg. Det er et sted man treffer folk som jobber innenfor Internett Governance og som er med på å styre Internett (i Norge) inn i fremtiden: Forskere, politikere, vaktbikkjer osv.

Jeg fikk dette ærefulle og gledelige oppdraget etter at programkomiteen så videoen fra lanseringsfesten. Det var ikke helt tilfeldig at de fikk den i hende. Jeg sendte den med en kommentar a la “digital tillit kan ikke oppnås før man øker kunnskapen om hvordan Internett fungerer sånn for hvermannsen”.

Å bli spurt om å holde foredrag her gjorde meg skikkelig glad.

Dette en utrolig spennende gjeng å prate til om nytten av å tilgjengeliggjøre informasjon om Internett infrastruktur, teknologi og administrasjon. Skal man få tyngde og trykk bak ideen om at kunnskapen om hvordan Internett fungerer skal allmenngjøres – så er dette en veldig god plass å sette inn støtet.

Jeg har brukt helgen på å prøve å finne en snazzy tittel og en god beskrivelse (som er åpen nok ettersom jeg ikke har bestemt meg for innhold helt enda), men jeg har ikke klart å finne på noe enda. Dermed ble liksom denne annonseringen litt tam – jeg skulle jo fikset tittel og innhold, sånn at dere kunne se navnet mitt på programmet. Det skjedde altså ikke.

Eneste jeg vet, er at jeg skal snakke om at det er viktig å allmenngjøre informasjon om Internett. Om vi ikke gjør det vil mistenksomhet mot nye digitale verktøy ikke bare vokse, men også være velbegrunnet – for hvorfor skal leverandører bry seg når det ikke er kunnskap nok til å sette krav?

Mer kunnskap = mer teknologisk sikkerhet, mindre personlig usikkerhet.

JEG GLEDER MEG.

(Men først skal jeg ha et arrangement om hvordan skrive bok uten forlag på Lokkemat i Lillesand, 7. november. Link til Facebookevent)

Maja svarer på debattinnlegg: Digitalt kunnskapsløft

Dette innlegget er ment som en oppfølging til Janne Syversen (kommunikasjonsdirektør, Buypass) sitt debattinnlegg “Jeg var ett klikk fra å svindle moren din”, i Aftenposten.

Digitalt kunnskapsløft

Hvordan skal hver og en av oss skal gjøres i stand til å sikre eget personvern og inneha god digital dømmekraft, spør Janne Syversen. Slik dømmekraft kommer ikke av seg selv. Slik dømmekraft kommer hovedsakelig fra kunnskap, og først og fremst må vi alle ha en bedre kunnskap om hvordan teknologi fungerer. 

Internett er fantastisk – det gir oss muligheten til å effektivt orientere oss og til å kommunisere direkte og hurtig. Internett har utviklet seg til å bli en helt essensiell del av vår hverdag, både som privatpersoner, i arbeid, og i samfunnet som helhet. I det store og det hele har Internett blitt en av det moderne samfunnets bærebjelker.

Denne effektiviteten og det mangfoldet Internett tilbyr, er derimot ikke tilpasset alle. Vi har fremdeles en god andel av befolkningen som vokste opp med råd om å ikke la barna høre så mye på radio – det kunne jo tross alt svekke deres sunne utvikling. Utviklingen av telekommunikasjon har eksplodert de siste hundre årene, og det er rett og slett ikke alle som klarer å henge med.

Da jeg jobbet på NAV for noen år tilbake, var det en pensjonist som pleide å komme innom i en periode. Hun trengte å få hjelp til å se på utbetalingsblanketten sin fra NAV Pensjon. NAV sluttet nemlig å sende ut utbetalingsinformasjon i posten. Hun, som en oppegående og aldrende borger, ønsket å ha kontroll og oversikt over egen økonomi – men hun visste ikke hvordan hun skulle få denne oversikten. Hun måtte dermed pent møte opp på NAV-kontoret en gang i måneden for å se på utbetalingsblanketten sin. Hun var lei seg og frustrert over at dette var så tungvint. Litt senere endret NAV seg, slik at pensjonister kunne få utbetalingen sin i posten – dersom de reserverer seg mot å få digital kommunikasjon på norge.no.

Janne Syversen trekker frem svindel og kriminalitet på nett, men dette er ikke det eneste vi utsetter oss for når vi går ut på dette åpne havet som er Internett. Alt det vi ser, alle programmene og nettstedene og e-poster, er forskjellige båter: noen av disse båtene huser pirater og kriminelle svindlere. Men under havoverflaten finnes det også både farer og skatter. De aller fleste av oss vet lite om hva som skjer her. Vi vet at informasjon er lagret på servere i et datasenter. Litt på samme måte at om du sitter i en båt, så vet du at det sikkert er noen fisk under deg. Ikke spesielt nyansert, med andre ord.

At hver og en av oss skal gjøres i stand til å ha god digital dømmekraft kan ikke bare henge sammen med at hver og en av oss er i stand til å vurdere hvorvidt e-postene vi får fra ukjente er personlige eller spam som blir sendt til hundretusenvis av personer samtidig. 

Å inneha god digital dømmekraft, og å sikre eget personvern innebærer også å ha en viss kjennskap til teknologisk infrastruktur. Juridiske grenser mot individuell personvern finnes det mange eksempler på, alt fra «digitalt grenseforsvar» til privat innsamling av IP-adresser for å bygge opp en sak mot mulig rettighetsbrudd på åndsverk. Dersom det virkelig er meningen at vi skal ha god digital dømmekraft hjelper det ikke at vi bare ser på avsender av e-post, eller blir flinkere til å bedrive kildekritikk – selv om dette i aller høyeste grad er viktig. Vi må også ha en forståelse av teknologisk infrastruktur. 

Det er ikke veldig inspirerende å søke opp informasjon om Internett infrastruktur. Det er komplisert og det er ofte ikke spesielt pedagogisk beskrevet. Diskusjonene om «den slags» blir ofte overlatt til høykompetente individer med lang utdanning og fartstid i arbeidslivet. Det er viktig å ha en kunnskapsbasert debatt, men som jeg tidligere nevnte er Internett blitt en av samfunnets bærebjelker. Internett er for viktig til at bare noen få skal være med å diskutere bruk og rammer. Manglende allmenngjøring av kunnskapen om Internett infrastruktur og teknologi gjør at en viktig og altomfattende del av samfunnsstrukturen blir overlatt til noen få. Skal vi bare anta at disse få forstår behovene til hele befolkningen? 

Da får vi disse situasjonene hvor frivillige får tilgang til personlig og sensitiv informasjon til de som ikke innehar den digitale kompetansen, som Janne Syversen beskriver. Vi får situasjoner som at underleverandører med slett vurdering av sikkerhet får ansvar for samfunnskritiske systemer, som nødnettet og Broadnet sin underleverandør i India. Ikke minst får vi situasjoner hvor folk trykker på linker i e-poster, og tenker at «min arbeidsplass har sikkert de riktige sikkerhetsinnstillingene på plass» (om de i det hele tatt forstår at det å trykke på linker kan bety at du kan laste ned et virus), eller at folk ikke sikrer sine digitale kommunikasjonsmidler når de drar på ferie til land som sannsynligvis bedriver spionasje og etterretning rettet mot Norge. At det er viktigere å sjekke sosiale medier enn å ta hensyn til eget personvern bunner i en manglende forståelse av hva teknologi er.

Voksne, kompetente og relativt digitalt kunnskapsrike mennesker gjør feil og er årsaken til brudd på både egen og arbeidsplassens sikkerhet. Vi kan godt si at dette er fordi de ikke er kritiske nok til informasjonen de ser på Internett (eller får i egen e-post), men denne dårlige dømmekraften blir ikke bedre ved at man gjentar, gang på gang, at folk blir svindlet gjennom e-poster. Det har vi prøvd noen år nå. Folk blir fremdeles svindlet. Kanskje det er på tide å sette i gang andre tiltak – som å øke allmennkunnskapen om Internett infrastruktur og teknologi. Da vil folk få bedre verktøy til å håndtere nettopp eget personvern, og også være i større grad stand til å ha god digital kompetanse. 

Maja skal ha lanseringsfest

Jeg har glemt å skrive om lanseringsfesten her. Jeg har postet om den på Instagram og på Facebook, men jeg vet jo godt at ikke alle har bukket under for Facebook sitt regime.

Mange vet forøvrig heller ikke at Facebook eier Instagram. 

Uansett – lanseringsfesten er nå snart!

Internasjonalen (Youngstorget 2), onsdag 16. oktober 2019 klokka 17.

Innholdet blir som følger:

  • Dørene åpner klokka 17.
  • Kort tid etterpå kommer det en* som skal introdusere meg.
  • Jeg prater i ca 20 minutter om at jeg har skrevet bok.
  • Jeg setter meg ned sammen med en* og selger bøker mens folk kan henge i baren, mingle, kjøpe bok osv.
  • Sånn etter omtrent klokka 20 er det egentlig slutt, og kvelden fortsetter som en ordinær kveld på byen: Noen går hjem, noen blir dritings og noen henger rundt til klokka 02 i det svake håp om å kanskje få med seg noen hjem.

* Jeg har satt stjerne på folk som skal hjelpe meg. Jeg har spurt, og fått bekreftet hjelp. Men det begynner å bli noen dager siden og jeg skal ikke shame noen dersom de har glemt at jeg har spurt. Ingen nevnt, ingen vet at noen har glemt – for å si det sånn.

Dette blir forøvrig første kvelden min ute av huset på… siden… jeg kan ikke engang huske. Som en ansvarlig voksen kommer jeg derfor til å fokusere på koffeinholdig drikkevarer, men Internasjonalen har alle rettigheter og selger alkohol. Det er strengt tatt 24-årsgrense på Internasjonalen. Er du yngre, altså mellom 20 og 24, så gjerne ta kontakt. Er du enda yngre kommer du ikke inn. Du kan ta kontakt med meg noen dager før dersom du har skikkelig maks lyst. Det er mulig å ordne en verge-ordning, men som tidligere ansatt i skjenkekontrollen vet jeg at det krever litt planlegging. Ikke dukk opp på dagen om du er yngre enn 20. Da kommer du ikke inn.

Det er bare snacks å få tak i på Internasjonalen, så sikkert lurt å spise litt middag først. Selv anbefaler jeg Burger King, men jeg innser at mine valg av restauranter har endret seg etter to barn. Jeg burde bli sponset av BK så mye som jeg spiser der. Men det blir jeg altså ikke, jeg er bare et fallent menneske som digger junk.

Boka kan kjøpes for 200 kroner enten cash eller med Vipps på lanseringsfesten. Jeg signerer og sånn.

Sees vi?

boklansering - stor jpg

Maja skriver pressemelding

I dag sendte jeg ut pressemelding til et lite utvalg medier. Det er mye som skjer og ikke nok timer i døgnet for tiden, så ting går litt i kluss. For eksempel glemte jeg å sende med bilde i pressemeldingene. Men jeg nikket mottakere mot denne siden, så kanskje de kommer hit og kikker. Jeg har ikke så mange andre bilder (det var det med disse timene i døgnet), men legger det bildet jeg har her:

Maja med boka

Noen har sett dette bildet før, for eksempel på Instagram, noen har også trykket det opp ganske stort:

Maja med bilde av Maja med boka – i en setting rimelig gjenkjennbar for mange småbarnsforeldre.

Jeg har også 7 forskjellige uferdige utkast til bloggartikler, jeg nevner “Maja velger trykkeri” og “Maja på RIPE77 – barnepass”. De kommer etter hvert. Men først er det lanseringsfest og markedsføring og å pakke og sende bøker. Det høres overkommelig ut, men det er bare pappaperm én dag i uka – jeg rekker ikke mer enn jeg gjør. Men det er gøy!

Boka kan kjøpes på lanseringsfesten eller på mudskipper.no.

Lanseringsfesten er onsdag 16. oktober klokka 17 – på Internasjonalen på Youngstorget i Oslo. Facebook-event her.

Maja har skrevet en bok

Intet mindre enn fire år, to svangerskap, fire (!) øyeoperasjoner, et par personlige kriser – men nå er vi her. 

Boken er ferdig.

Det begynte i 2015 da jeg søkte – og fikk – debutantstipend fra det faglitterære fondet. 3 måneders arbeidsstipend på et prosjekt jeg hadde estimert til å vare i 9 måneder. Så ble jeg gravid, og som gravid nyoppstartet frilanser uten lønn og fast arbeid ble fokuset på å skaffe penger til foreldrepermisjon. Boka ble nedprioritert.

Så ble barnet født, og fokuset ble på å finne ut av hvordan barn fungerer. Boka ble nedprioritert. Et par e-poster ble sendt til noen forlag, og jeg ble introdusert for miljøet rundt indiepublisering. Jeg, som er en sånn som liker å gjøre alt selv (for eksempel selge leilighet), ble fascinert og bestemte meg for å kjøre sololøp. Vi flyttet. Jeg fikk påvist en autoimmun sykdom. Jeg fikk akutt netthinneløsning og jeg opererte øynene med noen ukers mellomrom.

Barnet ble større, og han begynte i barnehage. Under permisjonen hadde jeg tenkt mye på manglende prioritering av bokprosjektet. Jeg bestemte meg for å nedprioritere arbeid for inntekt og heller fokusere på å bli ferdig med boka. Etter jeg hadde solgt leiligheten satt jeg med et behagelig overskudd. Jeg klarer meg økonomisk uten inntekt et år.

Jeg jobbet iherdig med manus, og fikk god – helt uvurdelig – hjelp av Ole Trøan. Jeg opererte øynene en gang til, nok en gang med noen ukers mellomrom, og så ble jeg gravid. Igjen.

Jeg holdt meg halvveis til planen om å fortsette å fokusere på boka, men jobbet litt for å tjene penger til permisjon også. Blant annet hadde jeg et kort vikariat i Frelsesarmeen. Jeg fødte, og dermed var jeg ute i permisjon igjen. Barn nummer to er lettere. Jeg trengte ikke finne ut av hvordan barn fungerer. Mamma døde, det var verre. Fult av kaos på hjemmefronten gikk tre måneder uten at jeg la merke til det, og jeg begynte å jobbe igjen (gradert, en dag i uka). Plutselig satt jeg med et manus som skulle sendes innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Når skjedde det? Jeg er ikke helt sikker, men en eller annen gang i løpet av de siste fire årene har jeg fått til å skrive en bok om et tema jeg ikke kunne så mye om da jeg begynte.

Etter innsending til innkjøpsordningen gikk lufta ut av ballongen. Et par slappe e-poster til grafisk designer Gisle Vagstein (deTuria design) og noen timers jobbing med å få forlagets nettside – med tilhørende nettbutikk – opp og gå. Og så ventet jeg. I noen uker. Jeg laget en .gif jeg tenkte å bruke i markedsføring. Jeg tenkte gjennom alle de gangene jeg mistet motivasjonen og hadde lyst til å kaste prosjektet på båten.

Innkjøpsordningen sa nei. Nettbutikken for forhåndssalg er klar (nok). Avtale med trykkeri er klart. Nå må jeg egentlig bare lage tekst til baksiden på coveret, og så… er jeg ferdig. Og blakk. Og usikker på hva jeg skal gjøre fremover.

Dessuten må jeg jo selge boka også.

Du kan forhåndskjøpe Internett Internett Internett på forlagssiden min her. Husk å skrive inn kupongkoden (“HeiaInternett”) før du betaler hvis du vil ha boka litt billigere.

Lanseringsfesten blir sånn i midten av oktober, og alle som vil kan komme og få kjøpe boka da. Mer info om lanseringsfesten kommer etter hvert når jeg har fått bekreftelser.

Jeg har kost meg med å lage en .gif til markedsføring.

Maja tester algoritmer på Snapchat

18. februar oppdaterte Snapchat sine retningslinjer, noe som har gjort at Nettavisens  har skrevet en sak om at Grunde Almeland (fra Venstre, som jeg faktisk har skrevet om tidligere her på bloggen) har slettet appen.

Det Venstre-politikeren reagerer på i Snapchat sine nye vilkår, er at selskapet nå kan eie, selge videre og lage innhold basert på bilder og videoer fra brukerne.

Kan man lese i saken fra Nettavisen.

Dette er ikke en nyhet. At folk er kritiske til all innsamlingen og rettighetsfraskrivelsen man gjør når man bruker sosiale medier, er positivt. Jeg rullet en smule med øynene da flere store medier gjorde et poeng av at digitaliseringsministeren ikke hadde Facebook. Å velge bort Facebook, Snapchat og andre sosiale medier er ikke tegn på digital usikkerhet, det er et tegn på digital bevissthet.

Sier jeg, som er aktiv på Facebook, Snapchat og Instagram og som har kontoer på enda flere mer eller mindre sosiale medier. Jeg bruker plattformene bevisst. Dette er offentlig informasjon. Jeg er veldig restriktiv i hvor mye privat informasjon jeg deler. Snapchat er det mediumet jeg er mest privat i, og jeg har sånn ca 15 kontakter der.

Nok om meg. Snapchat har altså oppdatert retningslinjene, og i en Snapchatgruppe med tre venninner fikk jeg spørsmål om “stemmer dette virkelig?” i forbindelse med saken om Grunde Almeland. Først var jeg litt sånn “nei, dette er standard, du gir alltid fra deg rettigheter”. Og jeg begynte å snakke om det Snapchat definerer som “Offentlig Innhold” er ting du legger ut på MyStory som skal være “synlig for alle”:

Vi kaller Story-innsendelser som er innstilt på å være synlige for Alle, såvel som innhold du leverer til crowdsourcing-tjenester, inkludert Our Story, for “Offentlig innhold”.

Litt lengre ned spesifiserer Snapchat hva de vil gjøre med “Offentlig Innhold” (understrekingen er mine, og jeg har lagt til det som står i kursiv):

Fordi Offentlig Innhold i seg selv er offentlig og av offentlig interesse, er lisensen du gir oss for innhold som sendes til disse tjenestene mer omfattende. I tillegg til å gi oss rettighetene nevnt i forrige avsnitt (altså “en verdensomspennende, vederlagsfri, underlisensierbar og overførbar lisens til å være vert, lagre, bruke, vise, reprodusere, modifisere, tilpasse, redigere, publisere og distribuere innholdet for så lenge du bruker Tjenestene.”), gir du oss en evigvarende lisens til å lage avledede arbeider fra, promotere, utstille, kringkaste, syndikere, offentlig fremføre, underlisensiere og offentlig vise Offentlig Innhold i enhver form og med enhver medie- eller distribusjonsmetode (nå kjent eller senere utviklet).

I den grad det er nødvendig, når du er med i, oppretter, laster opp, legger ut, eller sender Offentlig Innhold, gir du også Snap Group Limited, Snap Inc., våre datterselskaper og våre samarbeidspartnere, en ubegrenset, verdensomspennende, evigvarende rettighet og lisens til å bruke ditt navn, skikkelse og stemme, også i sammenheng med kommersielt eller sponset innhold. Dette betyr blant annet at du ikke har krav på kompensasjon fra Snap Group Limited, Snap Inc., våre datterselskaper eller våre samarbeidspartnere hvis ditt navn, skikkelse eller stemme overføres gjennom Tjenestene, enten på Snapchat-applikasjonen eller på en av våre samarbeidspartneres plattformer.

Men hun ville ikke gi seg. Hun var usikker. Så jeg gikk inn og kikket litt nøyere på det første avsnittet som jeg bare skummet første gangen. Og rett under definisjonen av Offentlig Innhold kommer det litt mer tydelig frem:

For alt innhold du sender til Tjenestene annet enn Offentlig innhold, gir du Snap Group Limited, Snap Inc. og deres underselskaper en verdensomspennende, vederlagsfri, underlisensierbar og overførbar lisens til å være vert, lagre, bruke, vise, reprodusere, modifisere, tilpasse, redigere, publisere og distribuere innholdet for så lenge du bruker Tjenestene. Denne lisensen har alene det formål å drive, utvikle, levere, markedsføre og forbedre tjenestene samt utforske og utvikle nye.

Altså. Offentlig innhold kan du bare glemme å tro du har noe medbestemmelsesrett på hvordan det skal brukes. Har du offentlig profil eller sender offentlig informasjon på Snapchat, vil Snapchat eller deres samarbeidspartnere (som er mange) kunne bruke både bildene dine og navnet ditt. For alltid og alltid.

Privat innhold kan også brukes – blant annet i markedsføring, men kun for Snapchat og deres egne underselskaper. Dessuten er det ikke snakk om å knytte innhold opp mot (identifiserbar) person, slik retningslinjene står nå.

Diskusjonen i den lille private gruppen på Snapchat dreide seg mot rettet reklame og at Snapchat skal tjene penger. Spør du meg om “de onde hensiktene til sosiale medier” så får du svar: Hensikten er at de skal tjene penger. Vær bevisst på hva du ikke ønsker de skal vite. Bedriv i verste fall desinformasjon. De kommer ikke til å gidde å lage individuelle profiler på deg, de bruker Big Data, de selger info som kan brukes av andre til markedsføring. Men de ønsker ikke å være kjip med sine brukere – da mister de jo det de tjener penger på. Det er lurt å være bevisst, men det er ikke nødvendig å være paranoid.

Hele denne gjennomgangen og diskusjonen rundt vilkårene på Snapchat gjorde meg nysgjerrig.  Hva skal til for at bilder i lukkede grupper blir til penger for Snapchat?

Jeg bestemte meg for å bruke denne lille gruppen med oss 4 som et eksperiment. Jeg unnskyldte meg på forhånd, og fortalte jeg kom til å sende dem bilder av biler fremover for å teste algoritmen. Hvor effektivt kan Snapchat bruke informasjon i lukkede grupper til å tjene penger? Jeg så for meg ca en uke med to bil-bilder om dagen før Snapchat tolket det slik at jeg plutselig har fattet interesse for biler og derfor sannsynligvis er i markedet.

Jeg begynte på mandag. På vei til barnehagen tok jeg et bilde av en hvit Volvo forfra. “Hvit volvo” var teksten jeg skreiv. På vei fra barnehagen tok jeg bilde av en sølvgrå Nissan. “Sølvgrå Nissan” var den originale teksten til det bildet. I går, tirsdag, holdt jeg på å glemme hele greia, men på kvelden i et parkeringshus snappet jeg et bilde av en sort Landrover. Jeg tipper dere selv kan gjette hva teksten til dette bildet var. Det ble med denne ene bilen i løpet av tirsdagen.

På vei til sengs på tirsdagen, mens jeg sitter på do (jeg sitter med telefonen på do som alle andre, la oss slutte å late som om vi ikke gjør det), kommer det. Både Facebook og Instagram gir meg bilreklamer:

Tre bilder på en lukket gruppe på Snapchat gjennom to dager gjør at jeg får reklame for biler på andre sosiale medier (mens Facebook eier både Instagram og WhatsApp, så er Snapchat en konkurrent).

Jeg har ikke gått vitenskapelig til verks her. Jeg har hatt en hypotese og bekreftet den istedenfor å finne design som skal avkrefte den, for eksempel. Det kan også være tilfeldig at jeg plutselig får bilreklamer. Det kan være at det bare er nå jeg legger merke til bilreklamer – jeg tror jeg ikke har sett noen før nå, men kanskje jeg bare har scrollet forbi dem fordi jeg faktisk ikke er i markedet for å kjøpe bil.

Men jeg tror ikke det. Det er mer sannsynlig at Snapchat er en effektiv pengemakemaskin enn at jeg gir subtile hint til verdensrommet at jeg har et forsøk gående angående bilreklamer.

Jeg hadde derimot “håpt” å få google til å gi meg noen reklamer også siden jeg først var i gang med dette prosjektet, så jeg skal prøve noen dager til. Jeg innser derimot utfordringen når jeg for tiden stort sett googler ting som “fylte auberginer” eller “vondt i ryggen gravid”, og det kan være litt vanskelig å koble opp mot bilreklamer.

Gjør dette at jeg kommer til å slutte med sosiale medier?

Nei. Jeg liker tjenestene for godt. Jeg vet at innsamling av data skjer. Jeg velger å forholde meg til det istedenfor å ta avstand til det. Jeg tar aktive valg om å være restriktiv hva jeg deler (bortsett fra når det gjelder katten – hun blir i høy grad eksponert på sosiale medier), jeg trykker “like” på ting jeg vil se mer lignende av fordi jeg vet min aktivitet blir sporet. Jeg dropper å trykke like på ting jeg liker men som jeg ikke gidder å se lignende ting av. Jeg bedriver i tillegg halvhjertet og sporadisk desinformasjon ved å forskjellig fødselsdato, forskjellig kjønn og så videre, på forskjellige kontoer.

Jeg er ikke redd for Big Data – informasjonen om meg som blir samlet for reklameformål. Jeg tror rett og slett ikke at meg og mine preferanser er viktige nok til at noen skal ta seg bryet med å isolere meg og min person fra det formålet innsamlingen egentlig har – nemlig å tjene penger for Snapchat (eller andre).

MEN. Det er et men her. I en litt mer engasjert fortid pleide jeg å proklamere at det man poster på sosiale medier er det man er villig til å gå i fengsel for å mene. Jeg argumenterte for at ved en eventuell rask samfunnsendring (revolusjon, som det også heter), så vil rettigheter vi tar for gitt i dag bli ulovlige i morgen. Man burde derfor tenke nøye over hvordan man ser ut i sosiale medier. Jeg innser nå, som jeg er litt eldre, at det jeg egentlig var, var en forkjemper for nedkjølingseffekten. Og den er jeg jo imot. Jeg støtter de som velger å ikke bruke sosiale medier, og hadde det ikke vært for at jeg som sagt liker tjenestene, så hadde jeg også droppet det.

Uansett er jeg imponert over hvor raskt Snapchat fikk til å tjene penger på min private samtale. Algoritmene er insane, må vel konklusjonen være.

53323493_435034010568034_4624633528053661696_n

Ikke en av bildene av biler som jeg sendte.

« Older posts Newer posts »

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑