Jeg er ingen tilhenger av sosiale medier, tvert om. Samtidig er jeg veldig skeptisk til digitale forbud, både fordi jeg er usikker på den praktiske nytten (det finnes alltid en vei rundt) og på grunn av virkeligheten vi lever i; vi kan ikke forby alt vi ikke liker. De siste dagene har det igjen blusset opp en debatt om barn og unges digitale liv, noe som engasjerer meg, Og siden jeg har som nyttårsforsett å komme ut av komfortsonen, så skal jeg vel begynne å mene ting igjen. Når jeg nå er ferdig med dette innlegget, gremmes jeg over alt jeg ikke får sagt. Ett sted må man vel begynne. Og slutte.
Bakgrunn
For å oppsummere noe av de siste dagenes debatt: Nikolai Astrup (H) vil at unge ikke skal ha smarttelefoner og vil skjerme dem fra digitaliseringens skyggesider ved å løfte debatten rundt mobilfrie skole og legitimert innlogging på sosiale medier for å få alderstilpasset innhold. Ella Fyhn (18) svarer med at aldersgrense gjør problemet større ved at man ikke får lært og utviklet godt nettvett under veiledning i skoene før 16 år, og at et generelt forbud vi jobbe aktivt mot dette. Solveig Bagle Bjerknes (18) opplever på sin side at barndommen hennes ble stjålet av sosiale medier. Mille-Sofie Kvannli (18) kommer med sine erfaringer med mobilbruk i skolen og forteller om hvordan mobilfrie skole ble motarbeidet med at mobilen alltid ble brukt når ingen så, og aktiv mobilbruk i skolen hvor man lærer konstruktive verktøy.
Det er altså to temaer som blir forsøkt tatt opp: Det ene er unges bruk av sosiale medier, og det andre er unges bruk av mobiltelefon i skolen.
Noen av disse nevnt over, og flere, møttes i Debatten 31 januar 2023, hvor de diskuterte en salig blanding av skjermtid, fysisk aktivitet, sosiale medier og digital kommunikasjon.
Som alltid når det blir snakket om unges digitale bruk, blir det snakket om veldig mange ting samtidig.
Slutt å snakke om skjermtid
Jeg er personlig veldig opptatt av begrepet “skjermtid” og jeg skulle ønske all referering til “hvor mye skjermtid har du” kan droppes. Det viktige er å snakke om HVORDAN skjermtiden blir brukt.
Nikolai Astrup sier i Debatten at han bare hadde noe sånn som 3 timers skjermtid (applaus). Jaha? Så han brukte hele sin arbeidsdag på fysiske møter, reiste hit og dit (eller folk reiste hit og dit for å treffe han) istedenfor å sende en kjapp mail eller ha et mer miljøvennlig videomøte? Han (eller eventuelt assistenten) tok notater fra disse møtene med penn og papir? Han leste ikke nyheter på telefonen eller i transit mellom hit og dit, han hadde råd til papiraviser? Han så ikke TV på kvelden, og leste ikke i en digital bok, men en fysisk klump? Det eneste han nok rakk med de tre timene der er å kjøpe bussbillett, betale en regning eller to og svare på en mail fra skolen som han måtte tenke litt mens han formulerte, og kanskje bestille middag hjem etter å ha sjekket ut menyen først. Nok en gang vil jeg understreke at «skjermtid» er ikke bare «skjermtid». Det er viktig med differensiering.
Nei vel så har han ikke Facebook, og jeg støtter han i det. Men når vi skal diskutere barn og unges digitale liv, så er det veldig viktig å dele opp og definere hva man egentlig mener å snakke om.
Definisjoner
Det er så mange sidespor når vi snakker om digitalisering – iPad i skolen og konsekvenser med ressurser til bøker, kvalitet på nattesøvn, utvikling av konsentrasjon, mobbing og snikfilminging, rettigheter på BankID… Viktige tema, men det er for mange katter å gjete på en gang. Internett og digitalisering påvirker absolutt hele livet vårt. Vi må stramme inn litt på hva vi snakker om om, om gangen, om vi skal ha en konstruktiv deltatt.
Så jeg forholder meg ikke til hvorvidt ungdom skal ha mobiltelefon (i skolen). Hvilke ting folk kan ta med seg på skolen må nesten være en sak mellom foreldre og skolen. Jeg ser folk er misfornøyde med hvordan skolene håndterer dette, og det finnes både dårlige og gode måter å håndtere det på – men jeg tror den verste måten å møte det på er å ikke håndtere det, eller altså forsøke å forby det.
- Sosiale medier
«Sosiale medier er nettsider og apper som tilrettelegger for å skape og dele innhold, og å delta i sosiale nettverk.
Facebook er det mest vanlige sosiale mediet, både i Norge og internasjonalt, men også Twitter, Instagram, YouTube og Snapchat er mye brukt.»
Store Norske Leksikon, “sosiale medier” 02.02.2023
De burde oppdatere til å inkludere TikTok og Twitch også.
Jeg ser ikke på eksempelvis WhatsApp, Telegram, Slack eller Discord som sosiale medier, ettersom dette i større grad baserer seg på samtaler og ikke like mye på deling av innhold til passiv konsumering.
- Digitaliseringens skyggeside
Det er ikke like lett å definere dette, da det ikke er en side som heter det på SNL.no, men for å ta for oss det Nikolai Astrup skriver om i sin kronikk, så handler det blant annet om:
Psykiske lidelser, utestengelse, digital mobbing og svekket konsentrasjonsevne (…). Barn utsettes for innhold som er tilpasset voksne. Sprittaxien, langeren på hjørnet, pedofile – alle finnes på sosiale medier.
Barn ned i åtte-ti års alder tar nakenbilder av seg selv og selger dem på Snapchat, Uten at foreldrene oppdager noe som helst.
Nikolai Astrup, 30 januar 2023
Reelle bekymringer over reelle probemstillinger.
For å parafrasere og lage en definisjon ut fra dette, velger jeg å si at digitaliseringens skyggeside handler om manglende mental modenhet til å håndtere den type informasjon du får tilgang til gjennom sosiale medier.
Innholdsskaperne
Sosiale medier holder inn inne ved hjelp av innholdsskaperne. Innholdsskaperne er det vi har begynt å krampaktig kalle påvirkerne. Som regel jobber påvirkere for å få deg til å ønske en livsstil eller en endring – utseende, ferdigheter, hjem… Det massive kjøret disse reklameskaperne gir, kombinert med sosiale mediers grunnleggende struktur med å blande reklame med underholdning gir en usunn propagandamaskin. Norge ønsker et forbud mot atferdsbasert markedsføring mot barn og unge – i støtte til EU sitt Digital Safety Act (som krever at reklamer må markerer – Wikipedia forklarer mer).
Sosiale medier selger produkter, og tjener på at andre skal få stjerner i øya når de ser på profilene til påvirkere og de som forsøker å lage seg et navn på sosiale medier. Alt annet innhold som er laget ut fra en ærlig formening om å underholde legitimerer denne propagandaen og skaper en illusjon av at “dette er ikke reklame”.
Innholdet
Reglene rundt reklame for barn er full av gråsoner, men som samfunn er vi rimelig samstemte på at barn bør skjermes for reklame. Unge er påvirkelige og blir lett offer for propagandaen (usunt kroppsideal). I motsatt side er man påvirkelig og blir fanget av en sårt tiltrengt bekreftelse, enten som offer for grooming eller man blir fanget i rollen som innholdsskaper (låser seg fast i en rolle som psykisk syk).
Sjokkering selger, og så lenge sosiale medie-maskinen lærer oss å koble “likes = belønning”, så er det naturlig å jage likes. Folk – påvirkere – blir steinrike av å ha mange følgere og få mye oppmerksomhet – både negativ og positiv. Det florerer av innhold på sosiale medier som ikke er ment for barn, og som ikke er trygt for barn: videoer av halshugginger, tilbud av hasj og alkohol, seksuell vold, overgrep mellom barn. Som Mille-Sofie Kvannli sier i Debatten: skal du få bort dette må du forby hele Internett, og det går jo ikke an.
Mange av de verste videoene som sprer seg gjennom sosiale medier blir gjerne slettet fra sentraliserte tjenester (Facebook etc) – men når noe blir delt er det ikke lengre lagret bare en plass, men mange – og da er det så og si umulig å fjerne det. Vondt og skremmende innhold finnes, på samme måte som vonde og skremmende hendelser kan skje, og vi som foreldre prøver så godt vi kan å skjerme barna våre – men vi kan ikke kontrollere alt. Vi må lære ungdommen hva de kan gjøre når de møter slike inntrykk. Vi som voksne må hjelpe dem å tørre å si ifra, å ha vett til å stanse spredning og ha omsorg nok for hverandre til å hindre filming. Som i alt annet har dette med det digitale livet blitt en arena de unge må lære seg å håndtere, og vokse seg inn i. Det er ikke sånn at det er unge som er opprinnelsen til veldig mye av det groteske som deles. Det er “voksne”. Det digitale innholdet, på godt og vondt, er en del av verden nå. Vi kan ikke skjermes.
Det finnes filtreringer og foredrekontroll. Jeg synes de er vanskelige å sette opp. I tillegg er de ikke veldig gode. Min 6-åring synes allerede nå at YouTube Kids er for kjedelig, så jeg er den første til å innrømme at disse tjenestene som finnes allerede ikke er optimale. Det eneste som blir riktig for denne aldersgruppen er å passe på og delta i deres digitale liv. Men etter hvert løsriver de seg fra oss foreldre, og forholder seg til venner og bekjente og får et digitalt liv uten vår kontroll. Det er naturlig, og vi kan bare håpe at vi som foreldre gir barna våre gode verktøy for å håndtere den virkeligheten som de vokser opp i.
Profilering og tilpasset innhold
De fleste sosiale medier er gratis å være på, og de lever av annonseinntekter. Annonseinntekter de får når vi forbrukere tilbringer tid der, så de gjør alt de kan for at vi skal tilbringe tid på deres plattform. Mest mulig tid, så de presenterer oss med innhold vi reagerer mest på. Det jeg reagerer mest på hvertfall, er det jeg er uenig med. Jeg både håper og tror en del av den yngre generasjonen som er vokst opp med sosiale medier har et bedre utviklet filter – for generasjonen pre Internett har ingen filter (se et hvilket som helst kommentarfelt).
Den digitale arenaen til unge har utviklet seg uten tilsyn, noe som har resultert i at unge blir massivt eksponert for markedsføring og profilering fra de er veldig små. Det profileres for å skapes tilrettelagt innhold. Det pushes «for deg» og det gjøres så mye som mulig for å holde deg inne på den plattformen du besøker. Tilpasset innhold er ikke for deg – det er for plattformen så du skal bruke mer tid der, og det er for annonsørene så de skal treffe deg bedre.
Den raskt ensidige profileringen og «kaninhullet» du havner i, enten du er en 12-åring som har lyst til å lære å trene og ender med spiseforstyrrelser og kjøp av anabole steroider, eller en 70-åring som er litt skeptisk til ukjent vaksineteknologi og som ender med å terrorisere et vaksinasjonssenter fordi du tror koronavaksine er et skalkeskjul for å ta livet av en tredjedel av verdens befolkning. “For deg”, “vi ser du har like dette, da liker du sikkert dette også”….
Generasjonskløfte
Vi har hatt en generasjon eller to nå som ikke har hatt de store generasjonskonfliktene. Gen X hadde det greit og Milennials er bestevenner med foreldrene sine. Kløften som kommer nå er skremmende: Verden rett i lomma – det endrer alt. Det meste jeg hører av kritikk mot digitale barn og unge, handler om det jeg ikke ser på som helt reelle motsetninger. «Skjermtid går i veien for fysisk aktivitet» nei. «Skjermtid er ensomt» nei. Øyehelse, konsentrasjon, søvn, psykisk uhelse… Forskning spriker. Det er vel jeg og andre blir uenige i hvordan det snakkes om å bruke digitale verktøy. Mens mange tenker det i utgangspunktet er negativt og må begrenses, tenker jeg det i utgangspunktet er positivt og gode vaner må dyrkes og veiledes.
Skal vi løfte debatten, som Astrup ønsker, må vi slutte å blande så mange ting samtidig. Det jeg synes mange egentlig diskuterer, er profilering og tilpasset innhold. Dette får du gjennom søkemotorer, sosiale medier, og mediehus. Måle klikk istedenfor å ha redaksjonell selvtillit. Mye annen skjermtid; å produsere videoer, se på matematiske visualiseringer, å lære seg samarbeid og strategi, lage digital kunst og så videre – dette er ikke det samme som å sitte passivt og bli utsatt for maximum jolts per minute.
Er all skjermtid bra? Nei, langt ifra, har ikke jeg nettopp skrevet masse om at sosiale medier er propagandamaskiner som er tilpasset til å ødelegge refleksjon og kritisk tanke? Sosiale medier er som opium – masse inntrykk og plutselig har det gått timer uten at du vet hva du har gjort. Jeg har heller aldri påstått at vi skal slutte å være fysisk aktive. Jeg er ikke blind for at overgrep, trusler, mobbing og utestenging skjer. Når det skjer digitalt, så skjer det mer omfattende og alltid tilstedeværende uten pause. Det er problemer med den digitale verden.
Alt det positive potensialet må utforskes og veiledes. Vi kan ikke la ungene bli sendt på denne sjøen uten støtte. Og vi må slutte å drømme om en hverdag uten den digitale skyggen. Den er der alltid. Vi må håndtere den, ikke skyve den under teppet og tenke at “hvis vi bare forbyr nok, så forsvinner problemene”.
Løsning på digitale utfordringer med SoMe?
- Ikke-profilerende sosiale digitale arenaer
Mens Meta, ByteDance, Alphabet, Snap Inc og andre tjener penger på din tid, har det sakte men sikkert vokst opp et univers («fedivers») av sosiale nettverk som ikke driftes av de samme kommersielle interessene. Vil de samme påvirknings-problemene dukker opp på disse plattformene? Jeg ser for eksempel at MDG har en egen server på Mastodon – vil klimaaktivister samle seg til et internt ekkokammer som fører til ytterliggående ekstremisme, eller vil det være akkurat passe lokalt til å være konstruktivt, og likevel passe åpent til å være mottakelig, ettersom det ikke er en global kjempe i bakgrunnen som prøver å trekke ut alt mulig for å tjene penger på deg og din aktivitet.
- Håndhevelse av markedsføringsloven
En bekreftet identitet for alder (BankiD etc) for å ha en aktivitet på nett er jeg generelt imot. Det finnes mange gode grunner for å skjule sin ekte identitet, også for unge. Disse store sosiale medier-selskapene har gode verktøy for å profilere brukere og plassere dem i aldersgrupper. Vil en sterkere håndtering av markedsføringsloven kunne fungere på de store digitale tjenestene, slik at yngre brukere vil måtte streve mer for å få tak i uegnet data, men de vil ikke «falle ned i kaninhullet»? Barn som vokser opp digitale vet om mye av det positive det digitale livet fører med seg – men de, som oss, er sjanseløse mot markedskreftene. Der trenger vi håndheving av multilaterale avtaler.
- Veiledning
De fleste barn ønsker å dele interessene sine med nære og trygge voksne. Ikke avvis dette fordi «skjermtid er fali’ det». Snakk med ungene om markedsføring og påvirkning, grensesetting – både egne grenser og respekt for andres grenser. Snakk om skyggesidene ved å spre ting digitalt. Snakk om det hjemme, snakk om det på skolen. Vi gir barn opplæring i trafikken, men ikke i den digitale trafikken. Mer fokus på dette, mer kompetanse til lærere – det holder ikke å si “sosiale medier er noe dritt”, du må forklare algoritmer, forklare belønningssystemer, forklare jolts per minute.
Konklusjon
Jeg mener ikke vi må gi opp kampen om et sunnere Internett og bedre innhold. Men jeg har ikke nok tro på menneskeheten til å vente på at det skjer. Jeg lager heller strategier fra det jeg vet: Internett er kommet for å bli, det er fullt av dritt, vi får ikke dritten bort. Da handler strategiene om å være tilstede for barna på deres digitale reise. Og når det ikke er mulig lengre (enter tweens) – holde samtalen åpen angående menneskers iboende rasshølhet, og vise vei mot løsninger. Og selvfølgelig ha skolen med på denne veiledningen.
Kan vi beskytte barn og unge mot alt? Nei. Det er heller ikke meninga. På ett eller annet tidspunkt må lære å beskytte seg selv.
Den digitale skyggesiden, om å mangle mental modenhet til å håndtere den type informasjon du får tilgang til gjennom sosiale medier – har en åpenbar kur: Nemlig veiledning og støtte gjennom det landskapet du ikke er moden nok til å orientere deg i. Jeg vet mange er sånn “pft, herregud, det er å fraskrive alt ansvar!” men nei, det er ikke det.
Det er å ta ansvar. Og å akseptere at alt kan ikke kontrolleres.
Takk for at du har lest så langt. Se gjerne Debatten 31. januar 2023 hvor de tar opp dette tema. Det er mange gode innspill fra alle kanter. Jeg har linket til den over også, men her er linken igjen i klartekst: https://www.nrk.no/video/NNFA51013123
For de aller mest ivrige, så er det mye spennende å lese her: https://www.medietilsynet.no/fakta/rapporter/barn-og-medier/
Kommenter