Hos oss har vi iPaden tilgjengelig til ungene på 2 og 4 nesten hele tiden. Samtidig har Helsedirektoratet kommet frem til at skjermbruk må begrenses: Maks en time for de under fem, sier de i høringsutkastet til fysisk aktivitet. Her skal jeg komme med en tirade over at de tar feil.
Først: Hva er skjermbruk?
Siden 1960-tallet har det blitt forsket på sammenhengen mellom TV og aggresjon hos barn, i blant annet kjente studier av Alberto Bandura. Senere (hvertfall i år 2000) har det blitt forsket på sammenhengen mellom dataspill og aggresjon. Studier blir kritisert, men kritikken blir ikke fremmet videre av tabloide medier. Videre er det flere funn som viser at forskjellige dataspill kan utvikle positive egenskaper (for eksempel i 2014), men stillheten er øredøvende frem til en ørliten studie som fant at barn som har tilgang på skjerm har annerledes hjerneutvikling – uten at særlig mange reflekterer over at den hvite materien kan virke positiv for å få hjerneceller til å bevege seg raskere. Det er ingen ting som tilsier at det er noen grunn til å få panikk når det kommer til skjermtid i seg selv.
“Konsekvensene av skjermtid” er like lite konkret som “konsekvensene av utetid”: Hvordan man bruker skjerm er svært variert. Mens TV er anerkjent som passiv bruk av skjerm, argumenterer flere at det er mer hensiktsmessig å sammenligne videospill med tradisjonell lek enn med TV-titting.
Kvaliteten på skjermbruk er det viktige, ikke at skjerm er tilstede.
Bedre eksempler på råd
Mens Helsedirektoratet sauser sammen “for eksempel TV, nettbrett, dataspill og mobil”, har WHO i det minste prøvd å gjøre en liten tydeliggjøring i sine råd:
(…) sedentary screen time (such as watching TV or videos, playing computer games) is not recommended.
WHO (2019): Guidelines on physical activity, sedentary behaviour and sleep for children under 5 years of age
Det virker som om viljen er der, men ikke innsikten: Å spille videospill er sjeldent stillesittende (sedentary). American Academy of Child and Adolescents Psychology (AACAP) har forstått mer i sine råd angående skjermtid:
Until 18 months of age limit screen use to video chatting along with an adult (for example, with a parent who is out of town).
Between 18 and 24 months screen time should be limited to watching educational programming with a caregiver.
For children 2-5, limit non-educational screen time to about 1 hour per weekday and 3 hours on the weekend days.
For ages 6 and older, encourage healthy habits and limit activities that include screens.
Turn off all screens during family meals and outings.
Learn about and use parental controls.
Avoid using screens as pacifiers, babysitters, or to stop tantrums.
Turn off screens and remove them from bedrooms 30-60 minutes before bedtime.
AACAP (2020): Screen Time and Children
Merk at her differensieres det til at bruk av programmer som ikke er lærerike skal begrenses, og at skjermtid varieres med både interaksjon og med anledning. Måltider og leggetid skal være skjermfrie, for eksempel. Gode råd som gir mer mening i en verden hvor “skjerm” ikke bare er “skjerm”, men variasjon i aktiviteter knyttet til skjerm er tilnærmet uendelig.
Om 1-åringer bare skal få lov til å se på, og ikke spille? Nja. Jeg kan være uenig i dét, og samtidig se at det er mange andre gode innspill i lista her.
Variasjon er best – her er alle enige
Skjerm og teknologi er tydeligvis spesielt. Jeg ser ingen fraråding av å lese bok med barna våre i disse anbefalingene, til tross for at det er en mer stillesittende aktivitet enn å spille dataspill.
Tid med skjerm betyr ikke at barnet passivt konsumerer i ensomhet. Å tegne på nettbrett kan være noe foreldre deltar i like mye, om ikke mer, som å sitte ved et bord å tegne (vi trenger for eksempel ikke lete etter den hersens blyantspisseren i 20 minutter). Å tegne på ark eller å tegne på nettbrett virker som like aktiviteter, men den ene blir frarådet spesielt.
Det finnes en antakelse om at «skjermpositive foreldre» tilsynelatende ønsker at barna skal sitte passivt med skjerm. At vi «bruker iPaden som barnevakt». I min erfaring er å bruke iPad som «barnevakt» omtrent like effektivt som å bruke en ball som barnevakt. Joda, barna kan leke med den alene litt, men raskt ønskes (eller kreves) interaksjon. For oss er det viktigere å lære ungene våre å legge fra seg skjerm, enn at skjerm er noe hellig de er heldige å få bruke spesiell tid med. Et nettbrett, eller et konsollspill er bare en del av den naturlige variasjonen i løpet av en dag.
Barna velger forøvrig også andre aktiviteter – selv om de har skjerm tilgjengelig. Barna ønsker selv varierte aktiviteter, og av og til er ikke skjerm det beste.
Kunnskapsløshet eller idealisme?
Barn er ulike voksne – både når de er på teaterforestillinger, og også når de bruker forskjellige varianter av skjerm. Et «føre var»-prinsipp, som Helsedirektoratets anbefalinger legger til grunn, virker mer tilrettelagt frykten for andre potensielle farer ved skjermbruk, enn nettopp fysisk aktivitet som forslagene skal dreie seg om. Mye av denne frykten som kommer frem er også propellert frem av dårlig mediedekning og feilantagelser som får leve i beste velgående – som at småbarna sitter ensomme og umonitorerte med skjermbruk, i timesvis uten voksenkontakt.
De barna som gjør det, har andre – store og reelle – utfordringer i livet, men det er ikke skjermen i seg selv som er utfordringen her.
Rådet om fysisk aktivitet og tid i ro blir dekt i anbefalingene: «Ikke være fastspent (…) eller sitte i lengre perioder av gangen.»
“Skjermbruk” trenger ikke være en motsetning til fysisk aktivitet, men barna må – som på alle områder i livet – veiledes.
Når de nasjonale helserådene blir offisielle (og ikke bare et forslag), kommer de til å etablere sannheten om at «Skjerm er farlig for den fysiske utfoldelsen». Reaksjonene har allerede begynt å komme. Det er trist.
Det verste er at det overskygger den mye viktigere samtalen:
- Hva er bra bruk av skjerm?
- Hvordan kan vi fasilitere verktøyene på en så god måte som mulig for våre barn?
(Bilde øverst på siden av Jelleke Vanooteghem på Unsplash)
Kommenter