Like før helgen kommenterte jeg på Facebook. Man skulle kanskje tro at en som er så full av meninger er en hyppig deltaker i kommentarfelt – men jeg skriver veldig sjeldent kommentarer. Jeg leser mye og ofte kommentarfelt (jeg har tross alt en høyere utdanning i psykologi, og synes det er maks fascinerende å følge med på hvordan folk kommuniserer på digitale flater) – men bortsett fra en håndfull likes daglig, holder jeg meg stort sett borte fra selve kommenteringen. Så vondt vil jeg nemlig ikke meg selv, at jeg begynner med det. Og når jeg først har en mening jeg velger å taste ned, så er det stort sett på veggen til venner. Ikke i kommentarfelt under saker. Der holder jeg meg til å enten støtte andres ytring eller påpeke faktafeil i noen andres mening (når noen har feil på Internett… jeg er ikke noe bedre menneske enn at jeg også blir lurt inn i den karusellen).
Det jeg kommenterte på, var altså en som nylig gikk ut offentlig og sa hun stilte til valg på SV sin stortingsliste, og hun postet følgende artikkel:
Fornøyd med meg selv, fortalte jeg om dette til kjæresten min, som for tiden studerer litt. Han parerer med “jamen dine meninger kan man ikke tro på, for du har personlige interesser i å ha nasjonale skytjenester – du er jo sammen med en som jobber med datasenter.” Og la oss bare ha det på det reine – han sier dette ikke fordi han mener det, men fordi han nylig har diskutert med andre studenter om dette med hvilke baktanker folk har for å argumentere for og imot noe.
Og ja: jeg er samboer med en som jobber med datasenter, men jeg kan ikke forstå annet enn at det har fint lite med min mening angående norsk sky, eller norsk kritisk infrastruktur og det å beholde norsk data på norske servere, å gjøre.
Som jeg skreiv litt om da jeg skreiv om Smittestopp-appen (som jeg forøvrig fremdeles ikke har lastet ned), så er serverenes fysiske plassering grunnlag for hvilke lover som gjelder disse serverene, ikke hvem som leier kapasitet på dem, eller hvem som eier dem. All datalagring skjer på forskjellige type servere, om det så er din egen datamaskin sitt minne eller det er på Facebook sine enorme lagre, så er det snakk om en fysisk datamaskin som lagrer informasjon. “Det finnes ingen sky, det er bare noen andres datamaskin” (“There is no cloud, its just someone else´s computer“).
For å gi et eksempel. For at påtalemyndighetene skal få tilgang til en servermaskin i Norge, må det en rettskjennelse til. Det finnes også kontrollorgan (EOS-utvalget og KK-utvalget) som påser at påtalemakten (politi og etterretning) følger de retningslinjer som er lagt (i min ikke så ydmyke mening er disse to organene noe av det viktigste i norsk rettssystem).
Jeg er ingen ekspert på internasjonal lov, men jeg er faktisk helt sikker på (et lite innslag av Donning-Kruger kanskje) at rettssikkerheten i Norge er bedre enn i mange land – og da kanskje særlig i (kanskje korrupte) lavkostland som gjør at skytjenester kan leveres billig. Ikke for å mase, men la meg trekke frem Edward Snowden som viste at joda, land samler inn massiv informasjonsmengder, og deler med hverandre. Det er ingen grunn å tro at denne innsamlingen ikke fremdeles er gjeldende, det er bare nå er det enda mer skjult, eller kanskje til og med ikke gjennomført av “ærlige nasjonalstater”.
Å drifte kritiske systemer, eller å ha lagring der hvor det er billigst, vil sannsynligvis bety at det ikke er i Norge.
Norge har egentlig mye som er tilrettelagt for å skape gode løsninger for massiv lagring, innalands. Vi har billig strøm, vi har økonomisk gunstige ordninger som er satt politisk, for datasenterproduksjon (Lovdata Avgift på elektrisk skatt og Skatteetatens prinsipputtalelse avgift på elektrisk kraft levert til datasenter). Disse ordningen er forøvrig også noe som førte til en eksplosiv interesse for å lage masse kryptovaluta-mininger, noe som på en måte er datasenter i det at det er serverhaller, men det har ikke helt samme nyttige funksjon (og for guds skyld: skal man ha en ordentlig debatt om dette temaet må man skille disse to). Andre gunstige forhold vi har i Norge er masse plass, og vi har, til tross for noen utfordringer, et godt utbygd bredbåndsnett.
Men det er også utfordringer i Norge. Norge er langt, og for å kunne ha en velfungerende infrastruktur, må det masse kabler til. En hel haug. La oss ta Bodø, for eksempel. Bodø kjører en kraftig digital strategi, og i den forbindelse er det naturlig å tenke i retning mot internasjonale datasenterforbindelser. Det ligger både arbeidsplasser og penger i gode datasenter. Men for at et sted skal være gunstig for (internasjonale) datasenter, må infrastrukturen rundt være god. Det må være kobling til andre nett, det holder ikke å bare plassere et datasenter i gokk (for i gokk er det masse plass) – dette datasenteret må være tilkoblet flere nett for at det skal være attraktivt.
Her er et kart. Dette kartet viser linjer (de lilla er prosjekterte). Som man kan se, er det stort sett Oslo, Kristiansand og Stavanger som har koblinger ut, og Bergen og Trondheim som har litt koblinger ut. Bodø er ikke noe særlig vits å nevne, sånn når det kommer til eksisterende tilkoblinger. . Oslo er klart det stedet med mest infrastruktur, og det er også derfor det er mest interessant for utenlandske aktører (som Google) å bygge datasenter på Østlandet. (Jeg har skrevet en del i boka mi om sårbarheten rundt det å ikke være tilkoblet flere enn en vei ut – altså via Sverige. Kjøp den. Det står mye nyttig info der.)
(Digresjon: Det er lurt å ha masse servere over alt, for store giganter som Google, Netflix og Facebook. Det handler om å gi oss forbrukere raske og gode tjenester – jo kortere vei informasjonen trenger å gå, jo raskere går den.)
Tilbake til Norge.
Å bygge en nasjonal infrastruktur krever ikke nødvendigvis mye koblinger ut av landet. Men det krever god tilkobling slik at informasjonen kommer til og fra uten videre problemer. Så selv uten krav til tilkobling til utlandet er det noe begrenset hvor man kan ha datasenter for å drifte en “norsk sky”. Og det er her utfordringen til Norge ligger: Norge er stort. Norge har spredt befolkning.
Det er billigere å bare ordne seg noen skytjenester i utlandet, og så skylde på dårlig kommunikasjon innad i landet, eller manglende infrastrutur.
Denne infrastrukturen kommer ikke av seg selv, og med de lange strekkene her i Norge, kommer denne infrastrukturen til å koste.
Men koster det mer å ha ha sårbarheter knyttet til kritiske tjenester? Jeg minner i farta om Broadnet og nødnettet som ble driftet fra India.
Men. Det finnes også løsninger som ikke baserer seg på sky i det hele tatt, men som baserer seg på å ha egen drift. En sky krever ofte at noen leverer denne skyen. Det er en business-modell. “Vi har plass, lei hos oss”.
Det er ingen som har sagt at man ikke kan bestemme over sin egen data. Og på en eller annen måte ser det ut til at denne modellen, som er den opprinnelige lagringsmåten, går i glemmeboken. Skyen er så forlokkende og enkel – masse plass, og ingen bry med å passe på alt dette tekniske man ikke helt forstår…
Å ha alt hos seg selv, er plasskrevende og kostbart – ikke minst fordi du må ha folk som kan betjene dette.
Dette er likevel den beste løsninger (gitt at du har folk med riktig kompetanse) for store og tunge organisasjoner, uansett hva skyløsningstjenestene prøver å argumentere for. Men det får bli et tema for en annen gang.
For denne gang: Norske data må være i Norge. Skyløsninger er greit, men det må bli bedre og flere norske løsninger på dette, og det må kreves at ikke bare lagring – men også drifting av tjenestene gjøres fra Norge. Og.. ja. Lytt til eksperter.
Kommenter