I dag er siste dagen i permisjonen som startet i mars 2019.
Før jeg begynner å jobbe (på ordentlig) igjen, skal jeg ha tre uker ferie (barnehagen er stengt). Etter disse tre ukene er det barnehagetilvenning som kanskje tar et par dager. Men i dag – fredag 3.juli 2020 er siste dagen hvor jeg kan titulere meg som “hjemmeværende”.
En så lang permisjon gjør flere ting med psyken. Å stå utenfor arbeid, enten det er fordi man er arbeidsledig, syk eller hjemmeværende, gjør noe med tilliten til egen kompetanse. Som frilanser er det perioder det er mindre å gjøre, og perioder det er mye å gjøre – men hele tiden er jeg inne i en flow hvor jeg gjør noe, møter noen, fisker noe, fanger noe. Back in the day jobbet jeg på NAV med arbeidssøkere. En ting vi sa var “å være i jobb er viktig for å få jobb”, for å motivere folk til å søke på flere jobber enn kun drømmejobben. Det er mye som er sant i dette, en ting er at man holder på med noe, man føler seg driftig, og det gjør noe med troen på egne ferdigheter og egen kompetanse. Det gjør noe med selvtilliten, og når man da presenterer seg for arbeidsgivere så har man den selvtilliten.
(Her tenker jeg at jeg må skyte inn en “å være med barna sine er også arbeid”, og joda, det er ikke akkurat slaraffenliv. Ikke det å være syk heller, for den saks skyld. Men det er en vesensforskjell mellom det å være hjemmeværende og det å få mental stimuli, faglige utfordringer og mestringsfølelse. Mestringsfølelsen man får av at barnet overlever dagen er liksom ikke så voldsom etter de første par døgnene som førstegangsfødende.)
Min første permisjon begynte helt tilbake til høsten 2016. Den gang, som nå, hadde jeg mesteparten av permisjonen gradert (altså noen dager i uka, men ikke alle, slik at det var åpning for å jobbe litt innimellom). Og så hadde jeg ett år mellom der før neste permisjon begynte. Det mellomåret bestemte jeg meg for å fokusere på å ferdigsstille boka. Det vil si at med unntak av noen faste oppdragsgivere, noe tilfeldige greier som ramlet i fanget mitt, og mye arbeid på egne prosjekter, så er det lenge siden jeg var ute og fisket nye oppdrag og oppdragsgivere. Det skremmer meg, og jeg tenker mye på “hva om jeg ikke får det til?”.
For samtidig med at selvtilliten har blitt litt usikker, har mange relasjoner også blitt kalde. De har ikke lengre behov, de har funnet andre, eller de har glemt meg. På mange måter innser jeg at jeg må begynne på nytt, og denne gangen har jeg begrenset med arbeidstid i løpet av et døgn, med to små barn under 4 år (i noen måneder til).
Jeg har en plan for hva jeg skal gjøre. Noe av planen var å skape oppdrift rundt boka mi og få oppdrag rundt det. Korona satt opp et kjapt hinder for det, men det betyr ikke at jeg ikke kan begynne på nytt. Jeg har allerede begynt å få noen tanker. Det er rart det, hvordan en frilanshjerne fungerer: Muligheter som ikke kan sees med det blotte øyet bare åpenbarer seg ut fra lufta. Denne friheten er noe av det jeg synes er mest gøy med å jobbe frilans. Man kan bare finne på noe, og så prøve å få penger for det. Mange ganger finner man noen penger, og hvis ikke kan man bare gå videre til neste ide og neste mulighet.
Entusiasmen stiler raskt, for har jeg evnen til å selge meg selv lengre? Nå som jeg har vært uten driv så lenge, vet jeg lengre hvordan jeg skal presentere meg selv på en spennende og interessant måte? Og hva er det egentlig jeg vil? Før var det greit, jeg skulle ha noe arbeid mens jeg jobbet med Internett Internett Internett… Men hva nå? Hva vil jeg nå? Hvilket mål skal jeg ha i bakhodet?
Jeg ser på oversikt over hva slags type oppdrag jeg har, og kan ikke annet enn å presentere meg som “frilanser”. Jeg er en eklektisk potet. Og hvordan selger man seg inn på scratch som det?
I dag er siste dag som hjemmeværende. Jeg har gledet meg til denne dagen i lang tid. Men nå som den er her, blir jeg redd endring. Det vil si, jeg er veldig glad for at ungene kan dra i barnehage. Hun kommer til å stortrives, lære og oppleve masse, akkurat som broren sin.
Men jeg? Hva trenger jeg? (…bortsett fra to dager hvor jeg bare ligger på sofaen uten noen barn som klatrer på meg).
Kanskje løsningen kommer på sofaen om tre uker, etter sommer”ferien”.
Kommenter