Month: April 2020

Greia med FHI-appen

Skal man installere FHI-appen Smittestopp?

Full åpenhet: Jeg har ikke installert appen, men jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å gjøre det senere. Jeg skal ta dere gjennom noen av mine vurderinger.

Bakgrunn

Koronaviruset smitter lett, og noen blir svært alvorlige syke. Vi har ingen kjent vaksine eller kur.

13. mars ble smitten erklært ute av kontroll (Dagbladet.no 13.03.2020). Samme dag kontaktet den statlig eide forskningsorganisasjonen Simula Folkehelseinstituttet (FHI) for å tilby sine tjenester (ifølge Simula selv).

27. mars trådte “Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19” i kraft.

16. april ble Smittestopp lansert. Appen er gratis og frivillig å installere. Appen har møtt en del kritikk, særlig i forbindelse med personvern.

“Smittestopp” vs bevegelsesmønster

Smittestopp har to funksjoner. I første omgang skal appen samle informasjon om folk sine bevegelsesmønstre:

Appen samler anonyme data om hvordan folk beveger seg, og hvor mange de møter. Det gjør oss i bedre stand til å forutse utviklingen i utbruddet, og hvordan tiltakene i samfunnet virker. Disse dataene vil FHI bruke til å analysere i hvor stor grad folk og grupper holder avstand til hverandre og omfang av nærkontakter. Slik blir det mulig å følge bedre med på om tiltakene mot koronaviruset virker, og om de smittede får flere nærkontakter etter hvert som samfunnet letter på de svært strenge restriksjonene.

https://www.fhi.no/nyheter/2020/ny-app-fra-folkehelseinstituttet/ (lastet ned 17.04.2020)

Denne innsamlingen er foreløpig den eneste funksjonen appen tilbyr. Innsamlingen er også kilde til mye av kritikken mot appen, og den er heller ikke nødvendig for å få beskjed om hvorvidt du har vært i nærheten av noen som har vært smittet (i Singapore så har de for eksempel en app som ikke samler inn bevegelsesmønster for analyse). En utfordring med denne innsamlingen er at appen er frivillig. Informasjonen om befolkningens bevegelsesmønster kan kun oppnås dersom mange installerer og bruker appen, og ikke bare en viss type befolkningsgruppe (for eksempel kun de som samvittighetsfulle følger myndighetenes råd).

Appen vil altså kun lagre informasjon om bevegelsesmønster. Etter dette har vært appens funksjon i en periode, vil man teste ut smittesporing i Drammen og to andre ukjente kommuner. Testen vil bestå i hvorvidt manuell sporing (å spørre pasienten) er mindre eller mer effektiv enn den digitale sporingen. Man vet ikke om appen vil fungere til å spore smitte. Intensjonen er god – men man vet ikke om det vil fungere.

Men: Dersom for få bruker appen, vil testingen feile. Dermed vil man ikke få vite hvorvidt appen fungerer etter sin intensjon. Med dette i bakhodet har befolkningen gjentatte ganger blitt oppfordret til å installere appen (som her i VG 15.04.2020).

Smittesporing eller famling i blinde

Den andre funksjonen til Smittestopp, som FHI presenterer som den første (fordi det er denne funksjonen folk flest bryr seg om) er følgende:

Brukere av Smittestopp, vil få en sms om du har vært i nærheten av andre Smittestopp-brukere, som har fått påvist koronaviruset.

https://www.fhi.no/nyheter/2020/ny-app-fra-folkehelseinstituttet/ (lastet ned 17.04.2020)

Måten appen skal vite at du har vært i nærheten av andre, er gjennom en kombinasjon av GPS og Bluetooth (blåtann). GPS fungerer ved at rundt 30 satellitter sender små signaler. På telefonen din er det en mottaker, som ved å regne ut tiden det tar mellom å få signaler fra flere av disse satellittene, kan anslå hvor du befinner deg (sykt kult – les mer på physics.org). GPS er kun nøyaktig innen 4-5 meter. GPS er en del av denne appen hovedsakelig for å kunne samle inn informasjon, og lagre den på en sentral server (i følge Simula selv).

Blåtann fungerer ved hjelp av kortdistanse radiobølger (2,4 Ghz), som løpende sender ut søk for å koble seg til andre blåtann-mottakere, og lese av disse (navnet blåtann/bluetooth kommer fra den danske vikingekongen Harald Blåtann). Avstandsmålingen mellom folk er det altså blåtann som står for. Blåtann, som opererer på en båndbredde på 2,4 gigaherz, opererer på samme båndbredde som mange andre tjenester. NKOM (Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet) kaller denne båndbredden for “fribruksbåndet”. Eksempler på tjenster som bruker 2,4 Ghz-båndet er trådløst Internett (WiFi), trådløse høyttalere og mikrofoner, bilalarmer, babymonitorer, mikrobølgeovner og leker.

Smittestopp bruker blåtann ved å sende ut signaler hvert minutt for å se hvilke andre Smittestopper som finnes i nærheten, og lagre kontaktpunkt som har vært nærmere enn 2 meter i 15 minutter eller mer. På samme måte som all annen signaloverføring, kan fribruksbåndet bli fullt. Bruker mange 2,4 gigahertz-båndet samtidig, vil noen av dingsene ikke virke. Dette kan i verste fall resultere i den uheldige konsekvens at man ikke vil får registrert at man har vært i nærheten av en smittekilde.

Men: Det kan godt være at de som har laget appen løst blåtann-problematikken. Andre land bruker også blåtann for å registrere nærhet. Noe sporing kan være bedre enn ingen sporing – og dette er det eneste alternativet vi har.

Smitteangst

Nå som vi skal åpne opp samfunnet mer og mer, er det sannsynlig at flere blir smittet igjen. Om smitten har en inkubasjonstid på ca en uke, så er det potensielt ganske mange ganger man er innen 2 meter av hverandre – i rushtrafikken, på butikken, på gåtur, på andre siden av en vegg… Mange situasjoner kan være utløsende for en pling, selv om du har gått med ansiktsmaske, ikke tatt deg i ansiktet, vasket hendene grundig hver gang du har mulighet til det, og holdt god avstand til folk. Det er ikke sikkert en slik stadig påminnelse om trusselen er helsebringende.

Korona smitter ved dråpesmitte: Man unngår å smitte med å ha god hoste- og håndhygiene, og å holde avstand. Ikke med en app i lomma.

Vaksinebloggen.no har mer informasjon om smitte og sykdom, men mantraet er: vask hendene, ikke host på andre, og hold avstand. Man blir ikke smittet ved tankeoverføring. Så det er ikke sikkert at det å ha vært i et område som en som senere har fått påvist smitte, hjelper deg med noe som helst annet enn å få økte angstnivåer. Smittestopp har som intensjon å informere folk om potensiell smitte, og på den måten stanse videre smitte. Ut fra hva appen faktisk gjør, virker det mer sannsynlig at mange får unødvendige beskjeder. Med mindre du slurver med grunnleggende tiltak (vask henda, hold avstand, ikke host og ikke bli hosta på).

Simula kupper tjenesteutviklingen

Tilbake til teknologi. Simula hevder at de, som en offentlig eid forskningsinstitusjon, ser det som sitt ansvar å bistå myndighetene med sin kunnskap i denne situasjonen. Utviklingsarbeidet har vært ledet av professor Olav Lysne, som også ledet Lysne II-utvalget om “digitalt grenseforsvar”. I sin rapport fra 2016, som jeg var kritisk til i sin tid, anbefalte utvalget en masseinnsamling av metainformasjon på digital kommunikasjon som gikk ut og inn av landegrensene i Norge, for deretter å filtrere og sortere).

Simula har etter alt å dømme ingen erfaring med utvikling av apper (til tross for mye kompetanse), så Simula har fått hjelp av Shortcut og Scienta. Shortcut utvikler apper. Selskapet har 81 ansatte og god økonomi. Scienta er erfarne IT-folk som spesialiserer seg på programvareutvikling. Det er et selskap med 31 ansatte og (veldig) god økonomi.

Simula har kommersielle baktanker med appen (khrono 15.04.2020). Simula har vært åpne om at andre tilbydere, både statlige og kommersielle, er interesserte i å kjøpe appen (og koden). I sin redegjørelse over salgskriterier finner vi følgende setninger:

Dersom det kommer flere henvendelser om bruk av appen i utlandet, vil vi følge strategien som er skissert over; vi vil dele kode med andre offentlige aktører i liberale demokratier, men vi vil kreve lisens når kommersielle aktører inkluderer vår kode i sine løsninger. Vi vil hele tiden sette begrensninger på videre deling av koden for å unngå at koden brukes av undertrykkende regimer.

https://www.simula.no/news/smittestopp-betaling-bruk-av-appen-i-andre-land-0 (lastet ned 17.04.2020)

Ett av landene de allerede har delt koden med, er Storbritannia. Et land hvis myndigheter er kjent for en romslig tolkning av personvernhensyn (vises blant annet i denne artikkelen fra the Wired.co.uk fra 13.09.2018).

En blanding av kommersielle interesser, penger og uklar bruk av teknologien gjør at mange blir usikre og har lav tillit til Simula i denne saken. Jeg kjenner også at “digitalt grenseforsvar” kommer meg i minnet, og blir ikke helt komfortabel med å laste ned appen.

Men: Simula er hovedsakelig interessert i forskning og utvikling. At forskere har en tendens til å ikke være populistiske i sin kommunikasjon er ikke sjokkerende. De er nok genuine i sitt ønske om å “gi tilbake”. Skulle man konkurranseutsatt appen, hadde det tatt mye lengre tid.

Åpen kildekode

Første utgivelse av en applikasjon har alltid feil, også Smittestopp. Selv moret jeg meg med Ida Aalens Facebookpost hvor hun går gjennom sin opplevelse av å installere appen. Det var store vanskeligheter med å få registrert seg som bruker, det var mange kryptiske feilmeldinger (digi.no 17.04.2020). En av de mer provoserende manglende er manglende universell utforming, som Blindeforbundet skriver om 17.04.2020.

Disse funksjonalitetsutfordringene er ikke grunnen til ønsket om åpenhet rundt kodene. Åpen kildekode betyr at kodene ligger offentlig tilgjengelig. Ønsket om åpen kildekode ligger i at mange har interesse av at appen skal fungere godt og være sikker. Mange kompetente mennesker ønsker å bruke sin tid på å se på koden. Flere gjør det allerede også (brukeren petteroea på GitHub er en av dem som forsøker å dekompilere koden, og han lister også opp flere). At flere ser på kodene betyr at det er flere som bidrar til å lete etter svakheter før noen som har fiendtlige intensjoner, finner dem.

På den andre siden finner du blant annet Simula selv (01.04.2020), som mener at åpenhet gjør det lettere for de med fiendtlige hensikter å finne svakheter. Simula ber isteden om tillit. Viseadministrerende direktør i Simula, Kyrre Lekve, blir sitert i Dagens Næringsliv 14.04.2020 til å si “– Ja, man må stole på kongen. Kongen har vedtatt dette i statsråd. Det ligger et grunnleggende tillitsforhold her, ja,”.

Men: Ettersom appen ble utviklet på veldig kort tid, er det sannsynlig at det er svakheter i koden. Simula har fått sikkerhetseksperter til å se på koden på samme måte som de som jobber med åpen kildekode ville ha gjort (NRK, 08.04.2020). Ettersom hastverk har vært essensielt her, kan det være en fornuftig løsning å holde kortene tettere til brystet. Det er jo detaljert personverninformasjon man samler inn.

Irland

Sentral lagring av data betyr at dataen blir lagret på et datasenter fremfor at du beholder din egen informasjon hos deg selv. Dataene til denne appen blir ikke lagret i Norge . “Internett er globalt, det er vel ett fett hvor det lagres?” Nei. Serverene er underlagt lovene i landet de fysisk er plassert. Det vil si at irsk lov gjelder. Som regel går det greit. Irland er et “liberalt land”.

Jeg er derimot en sånn en som tenker at ting går til helvete når som helst, og jeg har ingen kontroll over lover i Irland. Jeg har litt kontroll på lover i Norge, for her kan jeg i det minste bruke stemmeseddelen, og jeg følger med på samfunnsdebatten. Jeg vet når noe skjer her. Ikke i Irland.

Men: Det kan se ut som om dataen skal flyttes til Norge (digi.no 16.04.2020). Det bør de virkelig.

Personvern

Jeg lærer mye av å lese kommentarfelt. Smittestopp engasjerer, mange er usikre. Uttalelser som går igjen er av typen “jeg vil gjøre mitt for å stoppe smitte” – som om denne appen i seg selv var et middel for å stoppe smitte. Folk som ikke ønsker å installere appen får en god porsjon sosialt press på seg til å “bidra i dugnaden”. Presset viser seg blant annet i en latterliggjøring a la dette:

Andreas Wahl (vitenWahl) fra sin Facebook page

Ingen – hvert fall ikke jeg – betviler intensjonen til Smittestopp. Men jeg tviler på funksjonaliteten – at den virker slik den er ønsket. Jeg tviler på sikkerheten til en app som har blitt utviklet under et så kraftig tidspress. Motstanden handler ikke om personvern alene, det handler om en kost/nytte vurdering hvor personvernet er betalingen. Om jeg var sikker på at appen var et våpen mot smitte, hadde jeg akseptert at usikre tider krever ekstraordinære tiltak.

Jeg synes appen er for inngripende. Lagring på en sentral server (i Irland) er unødvendig. At jeg har akseptert at Google har min posisjon mesteparten av tiden går også på at jeg har mer tillit til Google enn jeg har til Smittestopp. Tygg på den. Appen skriver i sine vilkår blant annet at den følger EU sine personverndirektiv. Det er bra. EU sine personverndirektiv er gode. Problemet er ikke intensjonen. Problemet er at lederen for EU sitt personvernråd kommuniserer at appen ikke følger personverndirektivene ved at den blant annet ikke forholder seg til dataminimerinsprinsippet (å samle inn minst mulig informasjon).

Og hvem overvåker overvåkingen? EOS-utvalget og Kontrollutvalget for Komunikasjonskontroll overvåker myndigheter (politi, etterretning) sin overvåking. Hva med en frivillig app? FHI er definert som databehandler i forskriften, men hvem kontrollerer FHI? Hvem overvåker kontrollen av informasjonen som blir samlet inn? Hvem har kompetanse og ressurser til å påse at informasjonen som skal bli slettet, faktisk blir slettet? At informasjonen ikke brukes ut over de fullmakter som gis i loven? At eventuelle endringer i brukervilkår eller forskrifter blir informert tydelig? FHI og myndighetene ber oss om tillit. Det er så mange aspekter jeg ikke klarer å ha tillit til.

Men: Det er en pandemi. Om det redder liv at jeg laster den ned, hva gjør det at gud og hvermann ser at jeg stort sett er hjemme eller i en sånn 50 meters radius fra hjemme hver dag?

Konklusjon

Bør du installere appen?

Jeg vet ikke. Jeg tror på intensjonen til denne appen, men jeg tror ikke den kommer til å fungere som den sier. Det er kanskje ikke mange gode grunner til å installere appen, men det er en: Vi lever i en pandemi.

Jeg håper du tar et informert valg.

Vask henda, hold avstand!

Til slutt…

Dersom du synes det jeg skriver om er spennende, så kan du kjøpe boka mi “Internett Internett Internett” på forlagets nettside her: www.mudskipper.no

Ta kontakt med meg for å sponse et blogginnlegg – enten som generell sponsing (“skriv noe gøy og viktig”) eller direkte sponsing (“skriv om oss”). Jeg er usikker på hvordan jeg forholder meg til direkte sponsing, og det kan være jeg ikke synes det er greit. Men jeg er åpen for forslag.

Dersom du er privatperson og har lyst til å bidra, så har jeg bedrifts-vipps med nummer 578080. All inntekt blir regnskapsført.

Hvorfor kneler ikke Internett?

Når mange er på Internett samtidig, blir det større belastning for nettet, og folk ender med å ikke komme seg på nett. Da koronakrisen oppsto i midten av mars 2020, ble det mye snakkis om hvorvidt nettet ville tåle den ekstra belastningen ettersom alle nå skulle være på hjemmekontor og bruke videokonferanser (gjerne samtidig med at husets tenåringer binger strømmetjenester). Flere store nyhetsmediene hadde en eller annen vinkel på dette, for eksempel Aftenposten (17.03.2020) og Nettavisen (16.03.2020), og praten begynte å gå blant folk. Da Telenor fikk utfordringer på vestlandet 18. mars var flere raskt ute i kommentarfelt og proklamerte at nå begynte problemene: dette var et tegn på at Internett kom til å knele. Det viste seg forøvrig at akkurat dette problemet var knyttet til en DNS-tjeneste, (uten at det har ikke vært like tydelig annonsert gjennom media som en potensiell kollaps av Internett).

Det har også vært problemer med å logge på hjemmeundervisningstjenesten Showbie (NRK, 13.03.2020) og NAV (strengt tatt BankID, melder VG 15.03.2020). Igjen hendelser som har fått de mest innbitte dommedagsprofetene til å melde at dette er tydelige tegn på Internett sin ende.

Likevel har det vært lite kollaps å melde. Digitaliseringsministeren (for tiden Linda Hofset Helleland) møtte med representanter for de seks største teleselskapene for å høre om de hadde situasjonen under kontroll (NRK, 19.03.2020/25.03.2020).

Det hadde de.

La meg fortelle litt om Internett i Norge. Norge har en veldig godt utbygd infrastruktur. Bakkenettet i Norge har blitt ønsket velkomment og stimulert gjennom økonomiske ordninger, fritt marked, lite reguleringer og ikke minst en befolkning som har vært tidlig på Internett, og mye på Internett. Vi bruker Internett mye i Norge, og vi har et bakkenett som har mye kapasitet til å ta unna trafikk. I andre land har man laget oppfordringer om å ikke bruke for mye unødvendig trafikk, slik som dette bildet:

I Norge har vi ikke dette behovet.

Altså, jeg skal ikke klage på at YouTube og Netflix generelt har bremset ned kvaliteten på videostrømming i Europa (CNN, 20.03.2020) – videostrømming i høy kvalitet tar mye plass, men selve Internett er ikke i fare, og Internett i Norge har kapasitet til dette og mye mer. Selv om Norge blir med på denne dugnaden, er det ikke sikkert vi hadde trengt det (“Du kan ha videokonferanser, skype med venner og streame film og serier med god samvittighet. – Nettet i Norge er rigget for å tåle det vi opplever nå, sier Telenors dekningsdirektør Bjørn Amundsen.” kan Romerrikets Blad berolige 20.03.2020).

Litt tall om norsk Internett

Nå kommer det et avsnitt med masse tall som beskriver “Norge har veldig bra Internett-dekning”. Sovner du av tall kan du fint hoppe over dette avsnittet og gå rett til neste overskrift.

Norsk bredbåndsutbygging er blant den beste i verden. “Bredbånd” er en samlebetegnelse på teknologisk infrastruktur med høy kapasitet. “Kapasitet” er en benevnelse som sier noe om hvor mye samtidig trafikk linjene kan ta.

Norge har en høykapasitets bredbåndsdekning (minst 30 Mbit/s eller mer) på 98% i tettbebygde strøk og 59% av grisgrendte strøk (2019). Og selv om 30 Mbit/s skulle være nok, så har hele 86 % av norske husstander idag tilbud om (mulighet for) 100 Mbit/s nedstrøms kapasitet, og 63 % har tilbud om sinnsyke 1000 Mbit/s nedstrøms kapasitet (alle tallene er forøvrig hentet fra NKOM sin rapport “Bredbåndsdekningen i Norge 2019“). “Nedstrøms” kapasitet betyr kapasiteten du får til din enhet. Å laste opp – eller å dele – kan i mange tilfeller være lavere kvalitet. Dette er noe Internettleverandøren selv administrerer i sine abonnement, basert på hva som er vanlig for folk å bruke. Folk laster ned (konsumerer) mye mer enn de laster opp (deler).

De som ikke har denne typen dekning har annen dekning. (“Selv når vi ser bort fra satellittdekning har 99,98 % av husstander et 10 Mbit/s-tilbud.” – side 4 i den nevnte rapporten). NKOM anslår at færre enn 1000 husstander mangler tilbud om minst 10 Mbit/s, og i verste fall: færre enn 100 husstander mangler tilbud på 4 Mbit/s. Veldig få har med andre ord ingen/dårlig dekning. De bor på steder man forventer har dårlig dekning.

Men disse tallene – hva er det og hvor mye er dette? For å sette mengden data i perspektiv så anbefaler Netflix at du har minst 25 Mbit/s for at du skal kunne se film i aller høyeste oppløsning (ultra HD). Det er selvfølgelig forskjellig hva folk trenger av kapasitet på Internett, men for mange er 30 Mbit/s helt klart nok kapasitet… med mindre du skal både game mye, se på videostrømming og holde camshow samtidig (eller har mange tenåringer i hus som gjør disse tingene).

Internett tåler alt

En populær myte er at Internett, som ble utviklet under den kalde krigen, ble bygd for å overleve et atomangrep. Denne myten er ikke sann, men det er en god illustrasjon på at “Internett tåler alt”. Noe av grunnen til at Internett tåler alt, er at Internett er bygd opp av mange forskjellige nettverk. Det vil si at mange nettverk er knyttet sammen, og informasjonen som skal til B fra A går gjennom nettverkene C, D og E. Dersom nettverket C forsvinner (“poof“) finnes det mekanismer i Internett (protokoller som alle må følge og forholde seg til, i dette tilfelle for eksempel BGP – Border Gateway Protocol) som gjør at informasjonen som skal fra A til B bare dropper å gå gjennom C (som ikke fungerer), men fortsetter å gå gjennom D og E. Så “Internett” vil alltid fungere.

En gang måtte jeg tegne og forklare, så dette er gjenbruk. Mange nettverk er koblet sammen, som dere åpenbart ser her.

Det hjelper ikke deg om du sitter i nettverket C, som i mitt eksempel ikke fungerer lengre. Jeg skal gå gjennom tre utfordringer om hva som kunne ha gått galt med økt belastning på Internett i disse koronatider.

Utfordring 1: Kapasitetsproblemer

Når kapasiteten i nettverket er sprengt kan det sammenlignes med rushtrafikk. Mye samtidig trafikk = kø. Denne trafikken består i mange små pakker med data, datagrammer, som er på vei fra sender til mottaker. Når rushen kommer, skjer det fort at disse datagrammene ikke gidder å jobbe seg frem til målet sitt (altså de mister kontakt eller noe annet teknisk, de har strengt tatt ingen egen vilje, og forholder seg ikke til motivasjon). Når det blir kø og datagrammene ikke gidder mer, vil folk oppleve å ikke få kontakt med Internett. Det kan skje, men det kan enkelt hindres i å skje ced at Internettleverandørens kobler opp mer kapasitet.

Det er nettverksoperatøren din som påser at det nettverket du er koblet til, er stabilt og har kapasitet nok. I Norge har vi fritt marked på Internettleverandører, og det er over 130 som i en eller annen form tilbyr Internett.

Under frokosten i dag fant jeg på følgende metafor: Om du trenger et glass melk til, så henter du mer i kjøleskapet. Om du ikke har noe melk, så henter du fra kua di utenfor. Om du ikke har en egen ku, så kjøper du melk av noen som har ei melkeku. Dermed var kapasitetsutfordringer forklart: De fleste Internettleverandører har mer kapasitet tilgjengelig, og om de ikke har det så har de mulighet til å øke egen kapasitet med sin egen infrastruktur (legge ned flere kabler). Og om de ikke har det heller, så kan de kjøpe eller leie kapasitet hos en av de mange andre Internettleverandører som finnes – for eksempel den største aktøren Telenor.

Ku. Bilde fra Pexels, fotograf Julie Aagaard.

Alternativet til å oppgradere kapasiteten er jo at kundene skal bli forbanna fordi du ikke klarer å levere nett, mens andre leverandører klarer. Dette er selvfølgelig ikke like enkelt de steder hvor det ikke er like mye konkurranse i markedet – noe flere som bor i grisgrendte strøk kan skrive under på.

Utfordring 2: Kapasitet hjemme

Da har vi kontroll på hva kapasitet er, og at det er en veldig høy kapasitet generelt i Norge. Hvorfor antok noen at kapasiteten ble dårligere når alle har hjemmekontor? Internett er som nevnt bygd opp av mange forskjellige nett. Det nettet du har hjemme, er sannsynligvis ikke like… robust som det nettet du bruker på arbeidsplassen din. Bedrifter har ofte høyere krav til kapasitet og oppetid, og det er en forventning om at mange bruker bedriftens nett samtidig. Hjemmenettverket er derimot ikke ment til å håndtere at alle er hjemme – på samme måte som noen beskrev dopapir-problemet med at det nå er massevis av dopapir rundt omkring på arbeidsplasser som aldri blir brukt, mens hjemme bruker man desto mer dopapir og dermed blir det tomt i butikkene. Internettet på arbeidsplassen, som er ment at mange skal bruke samtidig, blir lite brukt, mens hjemmenettet ikke får ro på seg. Om en og annen er hjemme, så har ikke det så mye å si, men når alle er hjemme, og hvis alle bruker den samme Internettleverandørern “HjemmeInternett AS”, så vil HjemmeInternett AS sin kapasitet få en langt større påkjenning enn det HjemmeInternett AS forventet. Men, som kommunikasjonssjefen for Altibox påpekte i Tek.no 20. mars: “– Vi merker en stor økning i databruken midt på dagen, men fortsatt er det slik at det er kveldene hvor vi bruker nettet mest.”

Utfordring 3: Plutselig populær

En utfordring som vi derimot allerede har sett flere ganger under koronakrisen er at serveren som skal tilby en tjeneste blir oversvømt. Om hver forespørsel som kommer for å gå inn på en side er en dråpe, så vil alle nettsted klare å ta unna et drypp her og der. Og om det kommer mange, så må man kanskje stresse litt med å øse så båten ikke synker. Men om det kommer voldsomt mange, så vil båten synke. Denne typen oversvømmelse kan skje dersom en nettside plutselig blir langt mer populær enn vanlig, eller det skjer ved at noen med vilje simulerer besøk, og på den måten angriper et nettsted for å få det til å kræsje. Da kalles det et tjenestenektangrep (DDOS-angrep, eller “distributed denial of service-attack”). Du kan til enhver tid følge med på hvor det skjer tjenestenektangrep på nettsiden med det treffende navnet digitalattackmap. Slik ser det ut i skrivende stund:

Det er ikke alltid slike oversvømmelser er ondsinnede. Det skjer også når plutselig mange flere enn vanlig skal innom et nettsted eller en tjeneste. Som for eksempel når alle Norges skoleungdom skal på Showbie, når det egentlig var estimert for at (jeg vet ikke) at en håndfull som i perioder blir hjemmeskolert skulle få tilgang. Det samme skjer med NAV. NAV har en høy brukermasse og et godt system for å motta mange forespørsler, men en plutselig tredobling av den allerede høye brukermassen er ikke nødvendigvis det NAV sine systemer var klar for.

Det er ikke umulig å håndtere en slik utfordring heller. Måten man gjør det på er at tjenesten får flere servere til å håndtere alle forespørslene. Det er altså tjenesten selv som må tilrettelegge for at brukerene kan nå tjenesten – altså it´s learning må selv passe på at de klarer å ta unna alle forespørslene de får. Det er ikke noe du som bruker selv kan gjøre der – annet enn å logge på i utidige tidspunkt når andre ikke logger på (men det er kanskje ikke veldig fristende å begynne å stå opp klokka 03:30 på natta for å begynne en arbeidsøkt). I en sånn problemstilling som dette er det ikke Internett som ligger i faresonen, men én og én tjeneste. Det er ikke Internett det er noe feil ved, men det er den aktuelle tjenesten som ikke er rustet for den store pågangen. Det blir en propp, kan du si.

Det er ikke noe videre problem å legge til en ekstra server for å håndtere ekstra trafikk, om man har tilgang på datasenteret hvor man har serveren sin stående. Men om det nå blir slik at leveranser fra utlandet blir stanset, det blir handelsblokader – eller til og med om krona faller uten at andre valuta også følger med ned – da kan det bli veldig dyrt å handle ny hardware (nye servere). Nå finnes det mange ubrukte servere rundt om kring, men om krisen blir langvarig, vårt digitale liv blir mer omfattende og vår digitale bruk fortsetter å ha en eksplosiv øking, så vil disse serverene snart være i bruk. Vi får håpe at nye servere ikke blir utilgjengelige etter det. Samtidig får vi også håpe at de fleste har lagret sine tjenester på datasentre i Norge, og ikke i “skyen” i utlandet et sted hvor man ikke får tilgang til dem, i hvert fall dersom handelsblokader og utreiseforbud blir gjeldende.

Økt bruk eller bare en hype?

Er det ikke noe viktig da, at vi har økt bruk av Internett i disse dager?

Sånn i forhold til hvorvidt det er fare for at Internett kollapser, så kan man nok slappe av. Det skal mye mer til før det blir virkelige problemer med Interentt. Internett er skapt til å tåle alt, og overleve alt. Samtidig ser vi generelt økt trafikk for tiden. NIX – Norwegian Internet Exchange Point er et knutepunkt hvor mye av Internett-trafikken i Norge går gjennom. Et Internet Exchange Point er et punkt hvor flere av nettverkene møtes og kan kobles opp direkte til hverandre, slik at de kundene du har får tilgang til hele Internett, og ikke bare det nettverket som din internettleverandør er ansvarlig for. Det vil si at all trafikk går ikke gjennom NIX, men det er et slags representativt utvalg for hva som skjer i Internett-trafikken i Norge. På NIX sine nettsider kan man følge utviklingen av trafikk gjennom systemene, og som du kan se av grafen, er det en økning i bruk av Internett den siste måneden:

Grafen viser ett års trafikk, og det er høyere trafikk i siste måned enn tidligere. Flere av kundene til NIX har også økt egen kapasitet betraktlig (Digi.no 19.03.2020). Men: Som i de fleste andre ledd knyttet til Internett her i Norge, så skal det mye mer til før kapasiteten er sprengt.

Til konklusjon har jeg mest lyst til å si; chill, len deg tilbake, nyt Internett.

Til slutt…

Jeg er frilanser og selvstendig næringsdrivende som i disse koronatider sliter med å gjennomføre betalte oppdrag. Jeg har søkt om penger for å skrive blogginnlegg som dette (hovedprosjektet mitt er tross alt å popularisere Internett), men jeg har foreløpig ikke fått noe napp. Dersom du synes det jeg skriver om er spennende, så kan du kjøpe boka mi “Internett Internett Internett” på forlagets nettside her: www.mudskipper.no

Dersom du jobber i en bedrift (eller er særs bemidlet), ta kontakt med meg for å sponse et blogginnlegg – enten som generell sponsing (“skriv noe gøy og viktig”) eller direkte sponsing (“skriv om oss”). Jeg er usikker på hvordan jeg forholder meg til direkte sponsing, og det kan være jeg ikke synes det er greit. Men jeg er åpen for forslag!

Dersom du er privatperson og har lyst til å bidra til at jeg får betalt regningene mine, så har jeg en bedrifts-vipps med nummer 578080. All inntekt blir regnskapsført.

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑