Maja får ikke leserinnlegg på trykk

Leave a comment

2019-02-08 by FRK.ENES

Her i forrige uke (30 januar) postet noen en artikkel på et indieforfatterforum, en artikkel som sto i Klassekampen 21. januar: “Satser på selvpublisering“. Underoverskriften fristet med “Bokhandlerkjeden Ark er i ferd med å utvikle en egen selvpubliseringsportal for forlagsløse forfattere.” Med interesse leste flere i indieforfatterforumet artikkelen, og ganske snart utartet diskusjonen seg ikke i retning av hva bokhandlerkjeden Ark (som er eid av storforlaget Gyldendal) gjør eller ikke gjør, men det som mange oppfattet som en svært fordomsfull tone gjennomgående i artikkelen. “Noen burde si noe” ble sagt.

Så jeg sendte inn et leserinnlegg. Beskjeden jeg fikk var at jeg skulle få beskjed innen en uke dersom dette kom på trykk. Nå har det gått en uke, og jeg har ikke hørt noe, så da legger jeg teksten ut her istedenfor.

Etter jeg skrev teksten, har jeg også fått nyss i at artikkelforfatteren i Klassekampen har publisert flere artikler om indieforfattere og selvpublisering, “Satser på ny hest” 14. januar (“Arve Juritzen solgte livsverket sitt til Petter Stordalen – pengene går til selvpubliseringsforlaget Kolofon“) og “Tror storforlagene vil blø” 16. januar 2018 (med underoverskriften “Ledelsen i flere norske storforlag ligger våken om nettene og svetter, mener forfatter Arne Berggren“). Begge disse artiklene handler om at selvpublisering i forskjellige former øker. Jeg synes fremdeles det mangler litt dybde om hva det vil si å være indieforfatter, og hva det vil si å være forlagsforfatter – men artiklene har ikke på langt nær en så fordomsfull tone som “Satser på selvpublisering” har.

Uansett – det var introduksjonen, her er innlegget, som altså ikke kom på trykk:

Kommentar til artikkelen «Satser på selvpublisering», i Klassekampen, av Thomas Espevik, mandag 21.januar

Den som intet våger, intet vinner.

Det er mye som beveger seg i forlags- og forfatterlivet for tiden. Noen forlag blir enorme, andre forlag startes opp med brask og bram, forfattere bytter forlag… og mange velger å gi ut bøker selv. Digitalisering og tendenser i samfunnet gjør at mange velger utradisjonelle metoder for å nå frem med sine historier. Slike «gjør-det-selv»-løsninger er ikke et isolert fenomen blant spirende (og etablerte) forfattere – det er rett og slett Zeitgeist. Musikk blir produsert på egne labels, tekst blir utgitt på blogger istedenfor i magasiner, og ikke minst blir som kjent taxinæringen og hotellnæringen utfordret. Som med de fleste andre endringer i samfunnet finnes det individer som er positive, og andre som er kritiske til det som skjer. Men ingen kan si at endringen ikke skjer – vi må forholde oss til den.

I miljøet rundt indieforfattere – altså forfattere som velger å publisere egne bøker selv – er det en spennende tid vi lever i. Tidligere var det kanskje slik at de som valgte selvpublisering gjorde dette i mangel på forlagsstøtte. Nå er ikke lengre forlagene attraktive. Betyr det at kvaliteten på bøkene må være dårlige, og at bøkene må være uten redaksjonell bearbeiding?

En av de største utfordringene til indieforfattere er nettopp dette spørsmålet; har utgivelsen kvalitet? For de etablerte er svaret på dette opplest og vedtatt, noe som også kommer frem i Klassekampens artikkel «Satser på selvpublisering» 21. januar, ført i pennen av Thomas Espevik. Saken har en overskrift som antyder at det skal handle om at bokhandleren Ark ser nye muligheter og vil prøve ut markedet. Teksten fokuserer derimot på negative fordommer mot selvpubliserende forfattere. Meningen som blir presentert er at selvpubliserte forfattere ikke kan produsere kvalitet. Det er en «kvalifisert fordom», som litteraturkritiker Bernhard Ellefsen uttaler. Nestleder i Kulturrådet, Anne Oterholm, problematiserer også at det blir vanskelig for forbrukere å orientere seg i en bokhandel dersom «redaksjonelt behandlede og redaksjonelt ubehandlede bøker legges ut uten noen mediering, formidling og tenkning (…)».

At ikke Klassekampen i denne saken så nytte i å ta kontakt med noen som har kjennskap til hvilke redaksjonelle behandlinger som blir gjort blant de som gir ut på eget forlag, blir betenkelig. Vær varsom-plakaten spesifiserer at pressen skal være kritiske til bruk av kilder, og etterstrebe en bredde og relevans i valg av kilder. Saken om interessant utvikling i boksalg for å møte et økende volum med selvpubliserte bøker forsvinner i en reaksjonær tankegang om at det kun er store forlag som kan gå god for kvalitet.

Jeg skal ikke si at alle bøker som står utenfor forlag er av «litterær verdi», som det så pent heter for opptak av medlemmer i Den Norske Forfatterforening. Men artikkelen legger et premiss om at indieforfattere verken er kvalitetsbevisste eller jobber med fagfolk – redaktører, manuskonsulenter, korrekturlesere og så videre – for å sikre kvalitet. Mange ganger endog de samme tjenesteleverandørene forlagene selv benytter seg av. Å gi det ensidige negative fokuset på selvpubliserte forfattere blir ikke bare fordomsfullt, men når litteraturkritiker Bernard Ellefsen i tillegg trekker inn faren for at indieforfattere skal publisere nazistiske bøker og presse seg inn i bokhandleren, så blir hele fremstillingen useriøs. Da hjelper det ikke artikkelen at det står en kort modererende setning om at mange selvpubliserte (amerikanske) forfattere har vist seg på bestselgerlister i USA.

Selvpubliserte forfattere, som helst liker å kalle seg indieforfattere – nettopp på grunn av stigmatiseringen og fordommene rundt begrepet «selvpublisert», har fått selvtillit til å satse på seg selv istedenfor å gå gjennom forlag. En av grunnene til dette er Zeitgeist, som jeg nevnte innledningsvis. En annen grunn er at det finnes lett tilgjengelige diskusjonsforum for å lære av likesinnede med mer erfaring enn deg hva man skal gjøre og hvordan man kan gå frem for å gi ut bok. En tredje viktig faktor er nettopp tilgangen til tjenesteleverandører som leverer redaksjonelle tjenester av god kvalitet. Og her har dyktige gründere kjent sin besøkelsestid. Resultatet er BoldBooks. BoldBooks skaper en møteplass mellom disse tjenesteleverandørene og de vordende forfatterne, og i de siste årene har det vokst frem et stort og kreativt miljø rundt prosessen med å gi ut bøker selv. Ikke fordi man blir refusert av forlag, men fordi man har muligheten til å ta valget; skal jeg streve med å bli akseptert, få tjenester, si ifra meg rettigheter til eget verk og betale for dette med eventuell fortjeneste – eller skal jeg betale for tjenester, eie alle rettigheter, ha den endelige kreative kontrollen og beholde all fortjeneste selv? For noen er vurderingen økonomisk, for andre er det fokus på rettigheter, for noen er det kreativ frihet – jeg antar det er like mange årsaker til å «gå indie» som det er antall personer som gjør nettopp det. Å avfeie indieforfattere fordi det å være selvpublisert for 20 år siden ofte var ensbetydende med å være refusert, er en gammeldags holdning. e-bok.no har forstått dette og bruker indieforfattere til å øke mengden og variasjonen i e-bøker. Det er verken sjokkerende eller uhørt at en bokhandlerkjede ønsker det samme. Det er gledelig nytt for både forbrukere og forfattere, og burde bli presentert som dette.

Sannsynligvis kommer ikke alle bøker fra indieforfattere og selvpubliserende forfattere til å være gode. Noen av dem kommer fremdeles til å være venstrehåndsarbeid med støtte fra Fritt Ord og uten redaksjonell gjennomgang. Kanskje til og med med rasistiske undertoner. Det er derfor viktig at nettopp litteraturkritikere hjelper forbrukerne med å være åpne for gruppen, eller at bokhandlerne tilbyr sin kompetanse i fremstilling og sortering av bøkene de har for salg. Det er også viktig for forbrukere å ha mulighet til å lese utsnitt, bla gjennom og selv ta et aktivt valg basert på noe annet enn forsideillustrasjonen – og da må salgskanaler være åpne også for indieforfattere. Heia Ark, isåfall.

Klassekampen kunne ha skrevet en artikkel om en spennende bevegelse i litteratur- og boksalgene. Klassekampen valgte å fremme fordommer mot selvpubliserende forfattere.

Maja Enes

Kommende indieforfatter

sinnamaja

“Streng Maja med pekefinger” – den første Paint-tegningen jeg tegnet av meg selv, back in the days – 2008.

Kommenter

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: