Maja filosoferer over tid

Leave a comment

2018-06-05 by FRK.ENES

Jeg har begynt å høre på podcasten “Frilanslivet“. Det vil si, jeg har hørt én episode. De begynte å følge meg på Instagram, jeg begynte å følge dem, jeg har sett det de poster der og tenker at dette virker interessant, og så – lenge senere – har jeg altså hørt den første episoden (episode nummer 9, jeg fucka det opp med hvor jeg begynte).

Frilanslivet er en podcast om frilanslivet (duh…), laget av to frilansere; Hanna von Bergen og Christina Skreiberg. Episoden jeg hørte var rett og slett at Christina intervjuer Hanna om frilanstilværelsen (jeg er norsk og bruker fornavn, men jeg kjenner dem ikke). Det er kult og tøft å være frilanser, og akk så mye moro. Frilanstilværelsen omtales som så ekstremt positivt. Men det kommer etter hvert:

Christina. “Men hva er det kjipeste da?”
Hanna: “Penger.”

Frilanslivet handler mye om penger. Ikke bare er det lite penger, det er også usikre penger. Fra måned til måned vet man aldri om man får inn noe. Jeg har selv jevnlige angstutbrudd hvor jeg friker ut over manglende økonomisk forutsigbarhet.

For meg er det likevel egentlig ikke pengene som er det kjipeste med frilanstilværelsen. Akkurat nå har jeg penger på konto, jeg har nok til at jeg ikke trenger å stresse maks (eventuelt skaffe meg en egentlig jobb) før til neste år. Og får jeg mer å gjøre, vil jeg kunne pushe “neste år” enda lengre. Men for å pushe det økonomiske, må jeg jo jobbe. Og som frilanser har man aldri fri. I 2015 sluttet jeg i det ordinære arbeidslivet og hoppet ut i frilanslivet. I løpet av 2015 og store deler av 2016 levde jeg for å jobbe, og jeg elsket det. Penger tjente jeg også. Høsten 2016 fikk jeg barn. Etter en liten periode med foreldrepermisjon (jeg hadde tjent greit og fikk gode foreldrepenger fra NAV), begynte jeg smått med gradert permisjon fra ungen var 3-4 måneder gammel. I august 2017 begynte ungen i barnehage, og jeg er tilbake til å jobbe fulltid som frilanser.

Men “fulltid som frilanser” med unge, er ikke fulltid som frilanser. I vår har jeg aktivt jobbet med å ikke ta nye oppdrag, for å prioritere å bli ferdig med boka. Og jeg har slitt med å forstå hvorfor jeg aldri blir ferdig med redigeringen. Hvor lang tid skal det liksom ta å redigere en relativt kort bok? Vel, ordinært sett – kanskje en måned eller to. Med barn – nesten ett år.

Jeg kan ikke jobbe lenge, jeg må hjem og hente i barnehage, lage mat og aktivisere. Å være fokusert kan være slitsomt, men å være med barn krever alt. Når ungen har lagt seg, er jeg sliten. Det er uaktuelt å sette seg ned med redigering før jeg har fått en pust i bakken. Dessuten må jeg rydde og vaske klær. Ungen våkner og jeg må pusle med han før han sovner igjen. Så må jeg bestille mat og planlegge morgendagen. Plutselig er klokka snart ti, og jeg vet at jeg må legge meg fordi klokka seks vil ungen våkne igjen, og jeg er trøtt. Klokka ti er nemlig leggetid for meg.

Å være ansatt betyr at man slipper ting som Næringsrapport, MVA-melding, regnskap og alle andre “ekstraoppgaver” som tar tid fra det man egentlig skal jobbe med. Er man ansatt, har man ofte kollegaer som kan hjelpe til med å fullføre oppgaver hvis du blir forsinket. Eller avlaste der de kan hvis ting blir mye. Som frilanser – med barn – må man bare utsette.

Dermed må jeg tenke på økonomi igjen. Disse stadig utsettelsene gjør jo at jeg blir usikker på om jeg kan ta på meg oppdrag og fullføre dem som jeg vil – med et strålende resultat og på tiden (gjerne litt før frist). Tiden min er ikke min lengre.

For sikkerhets skyld; dette er ikke en “uff, barn tar så mye tid”-post. Jeg digger å henge med ungen. Ungen har dessuten to foreldre, og vi prøver så godt vi kan å gi hverandre rom til å jobbe ved å samarbeide med å få hverdagen til å gå opp. Problemet er ikke ungen. Problemet er den økonomiske usikkerheten frilanstilværelsen tilbyr. Den dype innsikten jeg forsøker å formidle med denne posten er at verktøy jeg har for å møte usikkerheten kan ikke lengre brukes. Jeg kan ikke lengre “bare jobbe litt mer; jobbe lengre dager, jobbe i helgene, jobbe på kveldene”. Jeg må finne andre verktøy for å sikre inntekt.

  • Ting jeg gjør må betale seg bedre.
  • Ting jeg gjør må ta mindre tid.
  • Ting jeg gjør må betale seg over lengre tid.
  • Ting jeg gjør må lett kunne overføres til andre inntektskilder.
  • ….hadde det vært lett hadde alle gjort det.

Dessuten må jeg prokrastinere mindre. Jeg skal gå tilbake til å redigere boka nå.

Illustrasjonsfoto: MS Paint. Jeg kaller kunstverket “Frilansøkonomiplanleggingsprokrastinering”.

Nummer 1

Kommenter

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Kontakt

FRK.ENES
Industrigata 46a
0357 Oslo

Org. nr: 915 280 137

hello@frkenes.no
%d bloggers like this: