Jeg jobber litt på BI igjen denne eksamensperioden, så det vil si at det ikke er hver dag jeg kommer meg på kontoret. Og i tillegg til jobben på BI, er det alltid mange andre ting som kommer i veien for tekstarbeid (skattemelding, dugnader, øyeoperasjoner og så videre). I går var en typisk dag hvor alt annet enn tekstarbeid får plass. La meg ta dere gjennom gårsdagen:
Jeg kommer på kontoret, lager en liten kanne kaffe, og legger opp utskrift av manuset med nitidig nedskrevne tilbakemeldinger fra ymse folk; ett manus med tilbakemelding fra fagkonsulent, ett manus med tilbakemelding fra redaktør, ett manus med gjennomlesning og kommentarer av meg selv, og til slutt ett manus med gjennomlesing fra ei venninne som er sykt positiv – vi trenger alle litt selvtillitsboost innimellom.
Jeg legger de opp og begynner å jobbe (rett etter jeg har tatt et bilde og lagt det ut på Instagram, selvfølgelig).
Jeg har kommet til kapittel 3, og setter med stor iver i gang. Jeg kommer noen setninger ned, før telefonen ringer. Det er til all overmål fra Morgenbladet. Journalisten vil gjerne snakke om åndsverksloven. Jeg har sammen med Ole Trøan skrevet høringsuttalelse og deltatt på muntlig høring på Stortinget angående dette.
Journalisten ville ha et perspektiv på åndsverksloven som ikke alle andre medier hadde. Så der kom vi inn. Vi hadde jo selvfølgelig sett på de delene som omfatter Internett; innsamling av IP-adresser, utlevering av abonnentsopplysninger og blokkering av tilgang til nettsider. Jeg hadde ikke denne saken helt fremst i prefrontal cortex (den delen av hjernen som antas å omfatte logisk tankegang) (jeg brifer med fremmedord), så jeg ba journalisten ringe meg opp igjen om et kvarter. Så brukte jeg litt tid på å finne frem hva vi egentlig hadde ment noe om, og hva forslag til ny åndsverkslov egentlig sa. Jeg leste gjennom loven og noterte for meg selv da journalisten ringte igjen en halvtime seinere. Og jeg delte meninger og synspunkt gladelig i en lang og god samtale.
Etter vi la på (og jeg fikk laget meg en ny liten kanne kaffe) måtte jeg informere ISOC Norge om samtalen, det var jo tross alt som representant fra ISOC jeg ble kontaktet. Litt småprat om samtalen der altså. Jeg leste over noen setninger på manuset, før tankene begynte å skli tilbake til åndsverksloven. Hva kom den nye innstillingen til å si? Ble vi hørt? Dermed måtte jeg lete rundt på nyhetssider og sosiale medier om informasjon om den nye innstillingen til åndsverksloven. Jeg fant ikke noe (den nye innstillingen ligger ute nå – de har hvertfall spesifisert at hindring av tilgang nettsted ikke skal omfatte blokkeringer i nettverket og dermed åpne for svært inngripende blokkeringsmekanismer, og jeg forventer at når intensjonen er så tydelig fastsatt i forarbeidet til loven så vil ingen rettsinstans heller åpne for dette – så vi er fornøyde med det). Derimot scrollet jeg over noe om søknadsfrister på Fritt Ord, og selv om jeg så friskt har gått ut og sagt jeg kan selvfinansiere bokutgivelsen, er det dyrt. Jeg trenger penger jeg som alle andre folk. Så jeg bestemte meg for å skrive en prosjektstøtte-søknad.
Jeg brukte ganske lang tid på dette, og klokka begynte å nærme seg tre. Jeg droppet lunsj fordi jeg rett og slett ikke følte jeg hadde tid til noe sånn i dag. Jeg hadde avtalt å komme seint hjem i kveld. Jeg sendte avgårde søknaden etter en kjapp vurdering om at dersom jeg ikke sender avgårde nå med en gang, vet jeg ikke om jeg rekker å se over den senere for så å sende den.
Jeg finner en pose peanøtter jeg har på kontoret, og legger frem manusene med tilbakemeldinger igjen. Jeg leser over noen setninger mens jeg tygger peanøtter. Jeg blir kvalm, og innser at å spise seg mett på peanøtter på tom mage er en dårlig ide. Jeg går mot kjøkkenet for å lage meg en ny liten kanne kaffe. På veien dit går jeg forbi en av kontorkollegaene mine, og spør han om trykkeri og vurderinger av dette. Inne på kjøkkenet ser jeg kaffeposene og kommer på bedre tanker. Jeg drikker litt vann. Jeg sjekker beholdningen i kjøleskapsboksen min, og innser at jeg har noe råtten salat, en boks fetaost, en boks pesto og en pakke smør der. Jeg kaster salaten og tenker skamfull på en epost fra en av kontor-kollegaene mine som hadde sagt ifra at det luktet råttent på kjøkkenet for et par dager siden. Jeg innser at det er min salat, og skammer meg litt.
En annen kontorkollega småprater litt med meg på kjøkkenet. Han tilbyr brødet sitt til meg siden jeg ikke har mat. Jeg vimser litt frem og tilbake før jeg innser at jeg må kjøpe meg noe ordentlig mat selv, så til slutt finner jeg frem lommeboka og går ut.
Det er deilig vær. Jeg rusler til butikken og sult-kjøper (en egen kategori for å handle mat, som regel en overvekt av raske karbohydrater) to bananer, en cola, to rundstykker og en boks med sånne mini-leverposteipakker. Jeg er stolt over kjøpet mitt. Jeg klarte å ikke bare hamstre sjokolade og Litago. Heia meg.
Jeg drar tilbake til kontoret (mens jeg spiser den ene bananen på vei) og smører de to rundstykkene med leverpostei. Setter meg ved skrivebordet. Klokka nærmer seg fire, men jeg har avtalt at jeg skal jobbe lenge i kveld. Jeg leser over noen setninger.
Telefonen ringer. Det er broren min. De er på vei til fødestua, jeg skal passe hunden, de klarer ikke komme til Majorstuen hvor kontoret mitt er, de må avlevere hunden hjemme hos meg (som er mellom dem og sykehuset). Jeg pakker sammen og løper til T-banen.
Én side fikk jeg bearbeidet. Én eneste jævla side.
Men så fikk jeg nytt familiemedlem da.
Og litt whippetkos.
Og fikk søkt om litt sårt trengte penger.
Og jeg fikk litt innspill til valg av trykkeri.
Pluss jeg fikk kjøpt inn leverpostei til senere bruk.
Og dessuten har jeg blitt sitatsjekket av journalisten i Morgenbladet i dag, og jeg kommer på trykk i neste utgave. Vi får se om det jeg sier er vanvittig provoserende eller om offentligheten lar det gå forbi i stillhet.
Kommenter