Jeg deltar på en sånn markedsføringsgruppe i regi av BoldBooks. Her sitter vi og kommer med innspill til hvordan man skal nå frem i det store markedet. Vi får innledninger og innspill, og i det store og hele er det veldig interessant.
Noe av det vi har brukt mye tid på, er å definere vår plass. Er det mange andre som driver med det jeg driver med, må jeg rope høyt. Driver jeg med nisje, trenger jeg ikke rope like høyt, og så videre… Og jeg skriver om Internett. Som sakprosa/fagbok-forfatter (jeg er faktisk litt usikker på hvor skillet går mellom disse, og hvor jeg er plassert) får jeg stadig vekk høre at jeg må ta plass som “eksperten”. “Vær den eksperten alle venter på”.
Jeg forstår hvor det kommer fra, men jeg blir ganske ubekvem av tanken på å late som om jeg er eksperten. Jeg er ikke det. Det er jo nettopp det som er greia mi – jeg forsto ikke Internett, jeg ville forstå det, jeg synes det var mye som var vanskelig å forstå – og jeg vil gjøre det lettere for andre å forstå, fordi jeg synes det er fantastisk spennende.
Så hvem er jeg (som Spider-Man også bruker mye tid på å lure på)?
Det er ganske fjollete, men akkurat spørsmålet rundt hvilken rolle jeg skal ta på meg har vært noe som har hindret nattesøvnen de siste dagene.
Da jeg i dag morges fortalt om tvilen min – altså brukte stemmen til å si ordene høyt, kom selvfølgelig løsningen også. Den gjør ofte det når man bare sier noe høyt. Jeg er: Den nysgjerrige, undrende. Jeg er den som har oppdaget noe jeg synes er fantastisk – nemlig Internett infrastruktur – og jeg vil dele dette! Nettopp det at jeg ikke er eksperten, men den nysgjerrige entusiasten er også det som gjør at jeg vil kunne presentere dette stoffet – ikke helhetlig, men tilgjengelig for den leseren jeg ønsker å nå!
Eksempelvis; en av de gjennomgående tilbakemeldingene fra fagkonsulenten (en som faktisk er ekspert) er at teksten ofte er “ullen” og lite spesifikk, mens en testleser er helt fra seg over hvor mye hun lærer av nettopp samme tekst.
La meg slenge inn litt begreper fra min egen fagkrets (utviklingspsykologi); det er noe som heter zone of proximal development. Dette handler kort om at for de som kan veldig mye, blir det vanskelig å formidle kunnskapen til de som kan veldig lite. Man må ha forskjellige nivå av kunnskap for å fremme best mulig læring. Det vil si at de som kan litt, er flinkere til å lære til de som ikke kan noe, mens de som kan mye gir best fra seg kunnskap til de som allerede kan litt fra før av.
Og det er jo her jeg hele tiden har plassert meg.
Jeg måtte bare formulere det for meg selv. Og nå må jeg konkretisere det på en måte. Og så må jeg bare eie det.
Kommenter