Month: March 2018

Maja avklarer egen rolle

Jeg deltar på en sånn markedsføringsgruppe i regi av BoldBooks. Her sitter vi og kommer med innspill til hvordan man skal nå frem i det store markedet. Vi får innledninger og innspill, og i det store og hele er det veldig interessant.

Noe av det vi har brukt mye tid på, er å definere vår plass. Er det mange andre som driver med det jeg driver med, må jeg rope høyt. Driver jeg med nisje, trenger jeg ikke rope like høyt, og så videre… Og jeg skriver om Internett. Som sakprosa/fagbok-forfatter (jeg er faktisk litt usikker på hvor skillet går mellom disse, og hvor jeg er plassert) får jeg stadig vekk høre at jeg må ta plass som “eksperten”. “Vær den eksperten alle venter på”.

Jeg forstår hvor det kommer fra, men jeg blir ganske ubekvem av tanken på å late som om jeg er eksperten. Jeg er ikke det. Det er jo nettopp det som er greia mi – jeg forsto ikke Internett, jeg ville forstå det, jeg synes det var mye som var vanskelig å forstå – og jeg vil gjøre det lettere for andre å forstå, fordi jeg synes det er fantastisk spennende.

Så hvem er jeg (som Spider-Man også bruker mye tid på å lure på)?

Det er ganske fjollete, men akkurat spørsmålet rundt hvilken rolle jeg skal ta på meg har vært noe som har hindret nattesøvnen de siste dagene.

Da jeg i dag morges fortalt om tvilen min – altså brukte stemmen til å si ordene høyt, kom selvfølgelig løsningen også. Den gjør ofte det når man bare sier noe høyt. Jeg er: Den nysgjerrige, undrende. Jeg er den som har oppdaget noe jeg synes er fantastisk – nemlig Internett infrastruktur – og jeg vil dele dette! Nettopp det at jeg ikke er eksperten, men den nysgjerrige entusiasten er også det som gjør at jeg vil kunne presentere dette stoffet – ikke helhetlig, men tilgjengelig for den leseren jeg ønsker å nå!

Eksempelvis; en av de gjennomgående tilbakemeldingene fra fagkonsulenten (en som faktisk er ekspert) er at teksten ofte er “ullen” og lite spesifikk, mens en testleser er helt fra seg over hvor mye hun lærer av nettopp samme tekst.

La meg slenge inn litt begreper fra min egen fagkrets (utviklingspsykologi); det er noe som heter zone of proximal development. Dette handler kort om at for de som kan veldig mye, blir det vanskelig å formidle kunnskapen til de som kan veldig lite. Man må ha forskjellige nivå av kunnskap for å fremme best mulig læring. Det vil si at de som kan litt, er flinkere til å lære til de som ikke kan noe, mens de som kan mye gir best fra seg kunnskap til de som allerede kan litt fra før av.

Og det er jo her jeg hele tiden har plassert meg.

Jeg måtte bare formulere det for meg selv. Og nå må jeg konkretisere det på en måte. Og så må jeg bare eie det.

En av tilbakemeldingene fra tekstleser (mars 2018). Ganske oppløftende beskjed å få for en som er helt blind på egen tekst.

Maja illustrerer Internett, del 2

En av tilbakemeldingene fra fagkonsulenten var at jeg bør ha med et kapittel om ende-til-ende-kommunikasjon. Dette prinsippet er viktig i hvordan informasjon blir sendt over Internett, og det påvirker også for eksempel mulighetene for overvåking og blokkering. Det er viktig bakgrunnsinformasjon å ha om man vil vite noe om hvordan Internett fungerer, med andre ord.

Men det er vinter, jeg føler meg ikke i tekstmodus, så hva gjør jeg da? Joda, jeg fortsetter å illustrere Internett. På min måte.

Forøvrig ble jeg spurt i går “du var vel ikke tenkt til å ha disse tegningene i boka di?” og nei, jeg har ikke det. Dette er kladder, mest ment til å ha som huskelister for meg selv. Jeg har en liten drøm om å ha festlige illustrasjoner i boka – ikke bare bokser, men disse tegningene er bare idemyldring.

Men jeg er raus med deling av kladder, så vær så god.

Teksten har jeg ikke laga enda, men vi har sett på OSI og TCP/IP-modellene for Internett, og de forskjellige lagene. Deretter forklarer jeg endepunkt-til-endepunkt-kommunikasjon på en måte a la dette:

Når du sitter og taster i vei på en epost, så sitter du og fikler med det øverste laget; applikasjonslaget. Eposten blir da sendt via de nedre lag, før det kommer tilbake til lag 7 hvor jeg sitter og leser innkommende epost.

Men på veien endrer altså eposten din natur. Den blir ikke sendt som en enhet, men brytes ned og sendes i små pakker. Mens vi som sitter på applikasjonslaget kan lese hele eposten, og ikke minst at våre datamaskiner forstår at dette er en epost som skal åpnes i epostklienten, så vil ikke de lavere lagene ha noe som helst formening om hva det er som blir sendt avgårde, eller hva slags applikasjon pakken skal brukes i.

Denne uvitenheten til de nedre lagene blir ofte kalt blinde nettverk, eller til og med dumme nettverk. Det er først på endepunktene at alt blir satt sammen til en sammenheng.

Maja illustrerer Internett, del 1

Manuset har vært hos fagkonsulent, og jeg har hatt møte med ham for tilbakemeldinger.

Først og fremst; dette er skikkelig gøy når man har noen å diskutere manuset med. Å sitte sånn aleine i en boble er strengt tatt mer arbeid enn moro, men å sitte og få konstruktive og til dels kritiske tilbakemeldinger er faktisk utrolig gøy. Jeg sitter igjen med helt andre følelser etter tilbakemeldinger nå, enn da jeg jobbet med mastergraden min.

Min største frykt for dette prosjektet er nemlig at det skal ende som mastergraden min; jeg ferdigstilte den, men deretter la jeg den i en skuff og blir småkvalm hver gang jeg åpner skuffen og ser det ferdige produktet ligge der. Jeg har lyst til å bli stolt av boka når den er ferdig. Ikke småkvalm.

Uansett, det manglet ikke på tilbakemeldinger, og jeg har en god del jobb foran meg. Men med konstruktive innspill går jeg på med fornyet motivasjon og arbeidsglede til gangs.

En ting jeg ble bedt om, for eksempel, var å innføre illustrerende grafer.

Hehe…

Etter å ha endret litt på noe tekst tenkte jeg “det var sikkert på steder som dette han mente jeg skulle ha litt grafer”, og dermed kastet jeg meg over tegnebrettet.

Og værsågod, her har dere en sniktitt på en tankeprosess med tekst og tegning. Eller en “illustrerende graf”.

Internettnummer begynner med teknologien. For eksempel finnes det begrensninger på hva som kan brukes som IP-adresser basert på hvordan datamaskiner leser datainformasjon.

Deretter er ICANN neste ledd i det vi kan kalle IP-adressenes hierari. En av organisasjonene innen ICANN heter IANA (Internet Assigned Names and Numbers), og nå er det er IANA som fordeler bolker med IP-adresser til de regionale Internettregisterne (RIRene, nemlig ARIN, RIPE NCC, APNIC, LACNIC og AfriNIC).

RIR’ene deler videre til lokale aktører (Internettleverandører). Det er Internettleverandørene (eller ISP’ene) som fikser sånn at du, klokka di, kjøleskapet ditt, telefonen din og jobben din kommer på nett. Nummerne blir altså delegert fra en sentral administrasjon og ut til alle andre.

© 2021 FRK. ENES

Theme by Anders NorenUp ↑